Å ikke bety noe for noen

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg betyr mye for mannen og barna mine. Men sånn ellers, så tror jeg ikke så mange hadde savnet meg skulle jeg forsvunnet. (Har ingen planer om det altså)

Byttet jobb for noen år siden. Og jeg merker dessverre at jeg ikke har fått noen spesiell betydning for noen i ny jobb.Jeg er en rolig person, er nok noe introvert, selv om jeg er interessert i andre mennesker og liker å bli kjent. Men ofte blir jeg helt oversett, nesten som om jeg er luft. Kollegaen min som har samme jobb er alltid den som blir spurt. Og tro meg, jeg har forsøkt å oppnå samme tillit som hun har. 
 

Jeg har venner, men de velger ofte andre å være sammen med enn meg. Jeg er nok ikke så spennende. Jeg tar meg i å misunne høylytte supersosiale mennesker. De har alltid store nettverk og mange de betyr noe for. Foreldrene mine er fraværende, og har alltid nok med sitt. 
 

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Det var bare noen triste tanker som snek seg inn i hodet mitt for en stund siden og har vært vanskelige å kvitte seg med. 

Anonymkode: a84d4...835

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen. Jeg er også rolig og introvert. Og har ofte følt meg helt uinteressant i andres øyne. Når man er introvert får man ikke så lett vist hvem man egentlig er til andre, de ser bare det rolige og kanskje kjedelige skallet.

Jeg er ganske sikker på at du betyr MYE for barna dine, og mannen. Det er verdifullt, og ikke noe alle har. Så må du bare prøve å forfølge dine interesser og gjøre mest mulig av det som føles meningsfylt og gir glede. Mer får man ikke gjort.

Anonymkode: 4d577...de9

[AnonymBruker]

Har det likedan 

Anonymkode: 216b0...f66

[AnonymBruker]

Høres veldig vanlig ut, og du har mer enn mange andre, meg inkludert. 

Anonymkode: af026...f08

[Gjest AprilRyan]

Jeg opplever det også litt sånn. I hverdagen har jeg egentlig ikke noen som bryr seg noe særlig om meg, utenom katten min da som alltid er glad for å se meg, men skulle jo gjerne hatt noen mennesker også som satte pris på meg.

Relasjoner har egentlig alltid vært litt vanskelig for meg og jeg må innrømme at jeg synes at det ofte er slitsomt å ha relasjoner til andre. Det er ikke nødvendigvis deres feil, men opplever at folk krever ting av meg som jeg ikke klarer å gi dem.

Jeg er en stille og introvert person også. De fleste tror at jeg er slik og sånn, men det stemmer stort sett ikke og jeg gidder ikke å korrigere dem. Jeg blir ofte den usynlige som bare er der. Noen ganger har jeg prøvd å strekke ut en hånd, men ingen har brydd seg om det og jeg har blitt ignorert. Da mener jeg konkrete ting og ikke bare vage antydninger.

Det er vanskelig å ha det sånn og i hvert fall når man egentlig ikke ser noen utvei ut av det.

Det er i hvert fall flott at du betyr mye for mannen og barna dine, men det er jo allikevel vondt å ha den følelsen av at man egentlig ikke betyr så mye bare fordi man har den personligheten man har.

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2022 den 22.00):

Jeg vet jeg betyr mye for mannen og barna mine. Men sånn ellers, så tror jeg ikke så mange hadde savnet meg skulle jeg forsvunnet. (Har ingen planer om det altså)

Byttet jobb for noen år siden. Og jeg merker dessverre at jeg ikke har fått noen spesiell betydning for noen i ny jobb.Jeg er en rolig person, er nok noe introvert, selv om jeg er interessert i andre mennesker og liker å bli kjent. Men ofte blir jeg helt oversett, nesten som om jeg er luft. Kollegaen min som har samme jobb er alltid den som blir spurt. Og tro meg, jeg har forsøkt å oppnå samme tillit som hun har. 
 

Jeg har venner, men de velger ofte andre å være sammen med enn meg. Jeg er nok ikke så spennende. Jeg tar meg i å misunne høylytte supersosiale mennesker. De har alltid store nettverk og mange de betyr noe for. Foreldrene mine er fraværende, og har alltid nok med sitt. 
 

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Det var bare noen triste tanker som snek seg inn i hodet mitt for en stund siden og har vært vanskelige å kvitte seg med. 

Anonymkode: a84d4...835

Du misunner høylytte supersosiale mennesker men er rolig og ikke så "på" selv. Kanskje du burde velge venner som er mer lik deg. Noen du er lik, for da er du ikke den som er lite spennende. Hadde du orket å bytte liv med de du misunner? Om ikke så har du jo ingen grunn til å misunne dem. Jeg misunner ikke den høylytte supersosiale som trenger at det skjer noe hele tiden. Livet er hektisk nok og jeg trenger å være litt for meg selv. Spennende ting er fint, men ikke så ofte. Blir det ofte så blir spenning til stress.