Du som var utmattet i 1,5 til 3 år, hvordan var ditt sosiale liv når du "kom tilbake"?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på dere som var utmattet (eller utbrent) som følge av for mange stressbelastninger, og som måtte være sykemeldt, og i stor grad melde dere ut av deres sosiale liv, og ikke hadde mulighet til å stille opp, hvordan var det sosiale når dere ble bra igjen? 

Venner dere ikke hadde hatt mulighet til å møte på noen år. Eller ja, beskriv gjerne hva dere greide å stille opp underveis i utmattelsen, og hvordan det var når dere ble bra igjen. Hvilken støtte hadde dere underveis, hadde folk forståelse, eller ble dere frisk og fant ut at folk stort sett hadde tatt avstand? 

Er utmattet selv, og selv om jeg har verdens beste venner og familie, frykter jeg at det at jeg er så fraværende pga helsa vil gjøre at jeg blir frisk forhåpentligvis i løpet av det neste året, og de har forsvunnet. 

Anonymkode: 46925...483

[AnonymBruker]

Jeg har vært veldig heldig og hatt god støtte fra venner. De krever ikke noe fra meg men tilbyr å hjelpe eller komme innom. Jeg har prioritert å bruke energien min på å vedlikeholde vennskap. Jeg orker ikke gå ut så mye men vi har vært hjemme hos hverandre eller gått en tur. Familien har også vært støttende men jeg har også opplevd at noen relasjoner var avhengig av jeg ga veldig mye og disse relasjonene har blitt dårligere. Jeg vet ikke om det kanskje er til det beste. Har blitt veldig tydelig for meg hvilke relasjoner som tar alle kreftene.

Anonymkode: b1d38...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært veldig heldig og hatt god støtte fra venner. De krever ikke noe fra meg men tilbyr å hjelpe eller komme innom. Jeg har prioritert å bruke energien min på å vedlikeholde vennskap. Jeg orker ikke gå ut så mye men vi har vært hjemme hos hverandre eller gått en tur. Familien har også vært støttende men jeg har også opplevd at noen relasjoner var avhengig av jeg ga veldig mye og disse relasjonene har blitt dårligere. Jeg vet ikke om det kanskje er til det beste. Har blitt veldig tydelig for meg hvilke relasjoner som tar alle kreftene.

Anonymkode: b1d38...499

Ja, man legger merke til hvilke relasjoner som krever for mye ja! Så fint å høre at du har god støtte fra venner og familie. Og på en måte tenker jeg det er fint å bli bevisst på hvilke vennskap som ikke egentlig fungerer så godt. 

Nå er jeg der at jeg klarer ikke møte noen. Frykter at månedsvis med det skal skremme bort vennene mine. 

Anonymkode: 46925...483

[AnonymBruker]

Syk i 2,5 år som har isolert meg fra det meste. Orket noen kortere besøk og å gå litt turer. Venninne og ektemannen min har vært mine nærmeste. Jeg har hele veien hatt tryggheten i at de er her! 

Jeg har mistet mange. Jeg vet at iallefall ei ble furt for at "det ikke går an å være sengeliggende av sykdommen". Ikke vært mulig for meg å "ta meg sammen" og delta på fest og morro (en fysisk diagnose). Har gjerne hatt kontakt med folk på sosiale medier og telefon. 

Det er leit når du innser at lange vennskap ikke betyr mer enn det jeg kunne stille opp med der og da. Jeg ville aldri gjort noe slikt mot mine venner. Ganske såret over det i starten, men tenker nå at da var de virkelig ikke ekte venner. 

Man merker også at tiden går, folk slutter å spørre, man utelukkes og "glemmes" litt. Det er forståelig. Deres liv og utvikling fortsetter, mens en selv står på stedet hvil og alt må tilpasses rundt. Det oppleves nok som kjedelig og mye bryderi å prøve å få til noe, og da er det nok lettere å ha avstand. 

Før jeg selv opplevde sykdom har jeg vært påpasselig med å tilby å handle, lufte dyr, vaske eller gjøre hva personen trenger og ønsker. 

 

 

Anonymkode: eb817...359

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, man legger merke til hvilke relasjoner som krever for mye ja! Så fint å høre at du har god støtte fra venner og familie. Og på en måte tenker jeg det er fint å bli bevisst på hvilke vennskap som ikke egentlig fungerer så godt. 

Nå er jeg der at jeg klarer ikke møte noen. Frykter at månedsvis med det skal skremme bort vennene mine. 

Anonymkode: 46925...483

Jeg forstår at du bekymrer deg for å miste vennene. Noen vennskap er sårbare, særlig de vi har fått gjennom aktiviteter vi ikke lenger orker å være med på. Hvis vennene virkelig bryr seg vil dere finne andre måter å treffes. Jeg var en kortere periode så dårlig at jeg var sengeliggende. Hadde vansker med å følge med i en samtale og det skjer fortsatt hvis det har vært mye. Men jeg oppdaget at jeg må unngå mennesker som er krevende. Og jeg måtte fokusere fullt på å gjøre mer av det som gir meg noe. Når du lenge har bare gjort det du må så er det ikke så lett å vite hva du vil og det er uvant å prioritere seg selv. Men det må du for å bli bedre. Hvis du har venner som ikke forstår, ikke viser hensyn og maser veldig mye på deg så må du begynne å sette grenser. Hold deg med de som prøver å forstå og er hensynsfulle. Hvis du har flest av de i første kategori så kan det være en av bidragene til utbrenthet. Samtidig, du må ikke isolere deg helt. Jeg skjønner at du har veldig lite krefter nå, men det vil ikke nødvendigvis være sånn i månedsvis. For meg hjalp naturen. I begynnelsen kunne jeg bare ligge i mørket. Så jeg lå ved vindu og så utover når mørket kom. Så lå jeg ute på terrassen. Så beveget jeg meg ut på korte turer og fokuserte på oppmerksomt nærvær. Finn dine påfyll, bevisstgjør deg hva som gir deg energi.

Anonymkode: b1d38...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Syk i 2,5 år som har isolert meg fra det meste. Orket noen kortere besøk og å gå litt turer. Venninne og ektemannen min har vært mine nærmeste. Jeg har hele veien hatt tryggheten i at de er her! 

Jeg har mistet mange. Jeg vet at iallefall ei ble furt for at "det ikke går an å være sengeliggende av sykdommen". Ikke vært mulig for meg å "ta meg sammen" og delta på fest og morro (en fysisk diagnose). Har gjerne hatt kontakt med folk på sosiale medier og telefon. 

Det er leit når du innser at lange vennskap ikke betyr mer enn det jeg kunne stille opp med der og da. Jeg ville aldri gjort noe slikt mot mine venner. Ganske såret over det i starten, men tenker nå at da var de virkelig ikke ekte venner. 

Man merker også at tiden går, folk slutter å spørre, man utelukkes og "glemmes" litt. Det er forståelig. Deres liv og utvikling fortsetter, mens en selv står på stedet hvil og alt må tilpasses rundt. Det oppleves nok som kjedelig og mye bryderi å prøve å få til noe, og da er det nok lettere å ha avstand. 

Før jeg selv opplevde sykdom har jeg vært påpasselig med å tilby å handle, lufte dyr, vaske eller gjøre hva personen trenger og ønsker. 

 

 

Anonymkode: eb817...359

Jeg sliter veldig med en veninne som mener at jeg burde gå på fest, drikke danse og ha det gøy. Er mer eller mindre sengeliggende pga sykdom og kompliserte smertetilstander. Går på epileppsimedisiner og muskelavslappende, som ikke kan kombineres med alkohol. Magesåret mitt tåler heller ikke alkohol. Jeg blir litt sånn»ja det vil jeg-men hvordan???» det er jo praktisk umulig. Jeg elsket å gå på fest og ha det gøy før jeg ble syk. Det virker som enkelte har tungt for å forstå at livet endrer seg. Jeg ønsker ikke å kutte henne ut, da hun er en av to veninner jeg har igjen nå. Men jeg blir svært nedtrykt av henne, og skulle gjerne hatt en mer opplyst og intelligent veninne🥴Jeg sier til meg selv at det handler om intellekt og mangel på forståelse. Hadde hun mislikt meg ville hun jo ikke vært her ennå💜🌹🙏

Anonymkode: 63dc5...2af

[AnonymBruker]

Husk at du ikke trenger å være med på alt når du bli invitert ett sted. Det går an å komme for en periode og så gå tidlig hjem. En i min vennegjeng sliter psykisk og gjør det slik når han har dårlige perioder der han ikke klarer sosialisering for lenge. F.eks kan han komme og være en time før han går hjem om noen inviterer pizza og øl, han stikker innom en liten time på en bursdagsfest, skal vi ha en helaften på byen med middag først er han noen ganger med på middagen og så går, andre ganger kommer han innom etter middagen og tar en cola før han går igjen. 

Anonymkode: c2aa3...113

[mo1234]

Gå på tur med venninner i naturen er en veldig fin aktivitet! Jeg har også slitt med ekstrem utmattelse i mange år, og det har påvirket evnen til å være sosial og være i arbeid. Som følge av dette har jeg kun 3 venninner nå. Håper jeg får større nettverk når jeg forhåpentligvis blir frisk. Men jeg ser på det som en utfordring da de fleste er etablert.

Endret 1. november 2022 av mo1234

[AnonymBruker]

Jeg var utmattet i 8 år, helt ekstremt så jeg orker stort sett ikke annet enn å hvile. Var så og si aldri sosial. Var veldig ensom og glemt. Nå er jeg frisk og tilbake til livet og har mange gode venner. Jeg mistet noen av de jeg hadde før jeg ble syk, men har fått flere nye.

 

 

Anonymkode: 1bf25...537

[AnonymBruker]

Jeg kastet inn håndkleet i 2018 og var helt skutt. Er det fremdeles dessverre. Mitt sosiale liv er sammen med barn og barnebarn. Er i tiltak en gang i uken så det er litt sosialt der. Ellers ingenting. Orker ikke omgås venner lenger og jobb orker jeg ikke ennå.

Anonymkode: a5d86...3be

[mo1234]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg var utmattet i 8 år, helt ekstremt så jeg orker stort sett ikke annet enn å hvile. Var så og si aldri sosial. Var veldig ensom og glemt. Nå er jeg frisk og tilbake til livet og har mange gode venner. Jeg mistet noen av de jeg hadde før jeg ble syk, men har fått flere nye.

 

 

Anonymkode: 1bf25...537

Var det ME du hadde? For min del var det fatigue etter alvorlig sykdom som førte til utmattelse. Hvordan fikk du nye venner?

Endret 1. november 2022 av mo1234

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2022 den 8.53):

Jeg var utmattet i 8 år, helt ekstremt så jeg orker stort sett ikke annet enn å hvile. Var så og si aldri sosial. Var veldig ensom og glemt. Nå er jeg frisk og tilbake til livet og har mange gode venner. Jeg mistet noen av de jeg hadde før jeg ble syk, men har fått flere nye.

 

 

Anonymkode: 1bf25...537

Så fint å høre at du er blitt frisk, gir meg håp! Og også fint å høre at man kan faktisk få nye venner, når man en dag blir frisk. Det har jeg tenkt lite på. Stresser veldig med å ivareta de jeg har, noe som går utover utmattelse og helsa mi, fordi jeg stresser meg opp. Men er man frisk, så har man jo mange muligheter til å få nye venner. 

Hvilke arenaer fikk du nye venner? Jeg er jo litt redd at hvis jeg blir i midten av 30-årene, eller 40 før jeg blir frisk at det skal bli vanskeligere. 

Ts

Anonymkode: 46925...483

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2022 den 8.57):

Jeg kastet inn håndkleet i 2018 og var helt skutt. Er det fremdeles dessverre. Mitt sosiale liv er sammen med barn og barnebarn. Er i tiltak en gang i uken så det er litt sosialt der. Ellers ingenting. Orker ikke omgås venner lenger og jobb orker jeg ikke ennå.

Anonymkode: a5d86...3be

❤️ Jeg har ikke barn og barnebarn, så i min fase i livet er venner det sosiale nettverket man liksom har. Men jeg heller orker ikke mer. God bedring til deg! 

TS

Anonymkode: 46925...483

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (På 1.11.2022 den 12.12):

Var det ME du hadde? For min del var det fatigue etter alvorlig sykdom som førte til utmattelse. Hvordan fikk du nye venner?

Ja, ME. Har det enda, men veldig mild grad, så jeg orker mye sosialt nå. Jeg vet egentlig ikke helt hvor vennene kom fra, men feks ei var venn av min svigerinne som også ble min venn, ei annen via en annen bekjent osv

Anonymkode: 1bf25...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så fint å høre at du er blitt frisk, gir meg håp! Og også fint å høre at man kan faktisk få nye venner, når man en dag blir frisk. Det har jeg tenkt lite på. Stresser veldig med å ivareta de jeg har, noe som går utover utmattelse og helsa mi, fordi jeg stresser meg opp. Men er man frisk, så har man jo mange muligheter til å få nye venner. 

Hvilke arenaer fikk du nye venner? Jeg er jo litt redd at hvis jeg blir i midten av 30-årene, eller 40 før jeg blir frisk at det skal bli vanskeligere. 

Ts

Anonymkode: 46925...483

Jeg fikk nye venner da jeg var 38, 39 år.. faktisk var det mine helt nye venner som lagde 40-årsfest for meg 🥺❤️ 

Anonymkode: 1bf25...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk nye venner da jeg var 38, 39 år.. faktisk var det mine helt nye venner som lagde 40-årsfest for meg 🥺❤️ 

Anonymkode: 1bf25...537

Så fint å høre! ❤️

Det gir meg håp!

TS

Anonymkode: 46925...483

[AnonymBruker]

Vel, når man er veldig syk lenge merker man hvem som er reelle venner og ikke.

Jeg har absolutt mistet bekjente og sikkert venner og, men merkelig nok er enkelte venner på plass selv om jeg ikke klarte kommunisere på lange tider.

Men jeg tror essensen er å være åpen - ta kontakt og ha forståelse for at ikke alle er der dere slapp. 
Og så må man nok være litt proaktiv selv når man kan, på den måten man klarer. 

Anonymkode: 01f88...6f6