Kronisk syk, og problemer med sosialt samvær

[AnonymBruker]

Jeg har fått et problem jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse, og jeg håper på gode råd fra dere.

Jeg har en kronisk tarmsykdom.
Akkurat nå er jeg i en periode der den er veldig ustabil, og jeg er avhengig av strenge rutiner på aktivitet og mat for at sykdommen ikke skal bli kranglete.

Så blir mannen og jeg bedt til ulike sosiale tilstelninger, alt fra middag, fest, bryllup eller lignende, og dette har begynt å bli problematisk for meg.

Jeg har begynt å grue meg til sosiale sammenkomster fordi jeg vet at med 90 % sannsynlighet begynner å sykdommen å krangle etter kort tid, jeg blir bekymret for alt, for lyder, lukter, smerter, og "uhell".
Hele situasjonen stresser meg, og når jeg blir stresset sier jeg dumme ting, og så går jeg i dagesvis etterpå og lurer på hvorfor jeg i huleste sa noe så dumt, og ved neste invitasjon blir jeg stresset over dette i tillegg.

Å isolere meg (la være å gå) er ikke en løsning, det vil bare gjøre det hele verre på sikt, men noe må jeg gjøre, men jeg vet ikke helt hva.

Har dere noen forslag?

 

 

Anonymkode: 42cbf...763

[lillevill]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har fått et problem jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse, og jeg håper på gode råd fra dere.

Jeg har en kronisk tarmsykdom.
Akkurat nå er jeg i en periode der den er veldig ustabil, og jeg er avhengig av strenge rutiner på aktivitet og mat for at sykdommen ikke skal bli kranglete.

Så blir mannen og jeg bedt til ulike sosiale tilstelninger, alt fra middag, fest, bryllup eller lignende, og dette har begynt å bli problematisk for meg.

Jeg har begynt å grue meg til sosiale sammenkomster fordi jeg vet at med 90 % sannsynlighet begynner å sykdommen å krangle etter kort tid, jeg blir bekymret for alt, for lyder, lukter, smerter, og "uhell".
Hele situasjonen stresser meg, og når jeg blir stresset sier jeg dumme ting, og så går jeg i dagesvis etterpå og lurer på hvorfor jeg i huleste sa noe så dumt, og ved neste invitasjon blir jeg stresset over dette i tillegg.

Å isolere meg (la være å gå) er ikke en løsning, det vil bare gjøre det hele verre på sikt, men noe må jeg gjøre, men jeg vet ikke helt hva.

Har dere noen forslag?

 

 

Anonymkode: 42cbf...763

Du trenger jo terapi for denne rumineringen din. Vil du ha det sånn resten av livet? 

[AnonymBruker]

Informer omgivelsene dine, slik at det blir lettere å tilrettelegge og å ha forståelse for din situasjon. Du er nok nødt til å være ganske ærlig. 

Anonymkode: d8900...d1b

[AnonymBruker]

Jeg ville nok sett an hver sammenkomst, gitt beskjed til de som inviterer om dine problemer og om du evt kan få plass nær en utgang/et toalett.

Ellers generelt aner jeg ikke hva du kan gjøre. Vanskelig å ikke stresse over sånne situasjoner.

Tidligere i sommer/tidlig høst så slet jeg skikkelig med magen/tarmene, sånn til den grad at jeg var hjemme nesten hele tiden da jeg ikke turte gå ut i frykt for å plutselig måtte på do. Var helt jævlig når det var som verst 🙈

Anonymkode: 4706c...8e1

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Du trenger jo terapi for denne rumineringen din. Vil du ha det sånn resten av livet? 

Jeg måtte Google hva "ruminering" er, og ut i fra hva jeg leste føler jeg ikke helt at det passer i denne sammenhengen?  

Kan du utdype litt hva du mener?

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Informer omgivelsene dine, slik at det blir lettere å tilrettelegge og å ha forståelse for din situasjon. Du er nok nødt til å være ganske ærlig. 

Anonymkode: d8900...d1b

Alle kjente vet at jeg har denne sykdommen.

Men du har rett, jeg burde sikkert være mer ærlig enn jeg har vært til nå, for de skjønner nok ikke helt problemet mitt.  (For eksempel synes de jeg er frekk når jeg må avslutte kvelden før de hadde tenkt)

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville nok sett an hver sammenkomst, gitt beskjed til de som inviterer om dine problemer og om du evt kan få plass nær en utgang/et toalett.

 

Anonymkode: 4706c...8e1

Det er, som du sier, vanskelig å ikke stresse over slike ting.

Akkurat det du foreslår her er noe jeg har gjort flere ganger,  men dessverre løser ikke det problemet.

Spoiler

Når jeg blir dårlig blir jeg gjerne værende på badet i to-tre timer, og det som kommer ut er hverken luktfritt eller lydløst.  Smertene er gjerne så sterke at jeg ligger i fosterstilling på badegulvet mellom hver gang jeg må på toalettet.  

 

Anonymkode: 42cbf...763

[lillevill]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Kan du utdype litt hva du mener

Beklager, dårlig ordvalg. 

Det jeg mener er at du overtenker slik at du ødelegger for deg selv. Stresset ødelegger for deg. Men det er bare du som kan begynne å lage en forandring. 

[AnonymBruker]

Hei ts

Jeg sliter også med mage tarm sykdom, i tillegg til en rekke andre tilstander. Har prøvd i mange år å få litt forståelse fra omgivelsene, men det er bortimot umulig for meg. Min besteveninne aksepterer begrensningene mine, ellers er det nok ingen. Det handler om at de ikke forstår; ingen som hater meg. Selv har jeg trekt meg unna mange mennesker og situasjoner, noe jeg ikke vil anbefale deg da. Jeg vet vi oppfordrers til å være åpne, men ærlig talt etter å ha gjrntatt meg til det kjedsommelige er det jeg som sitter med sinne, irritasjon og depresjon. Så for meg er det dessverre ikke verdt det😌Dvs, hold på de få som aksepterer deg, kanskje meld deg inn i en forening med «likesinnede»?

Jeg var på et interessant foredrag om koder i språk(prøver å lære et annet språk), og der var det en form for omtanke å alltid tilby mat. Og om man var allergisk mot feks gulrøtter, så gjaldt det gulrøtter fra alle andre land enn vertens land😉Sånn er det i mitt liv🤷‍♀️Jeg skal alltid tåle vertens mat😌

Anonymkode: 84a81...c40

[AnonymBruker]

Går det an å ha med medbrakt mat du vet du tåler i noen av sammenkomstene? Hva med å ta litt mat på tallerkenen, men la mannen spise mesteparten? Mens du sniker til deg egen mat ute i garderoben? (Drastiske situasjoner krever drastiske løsninger).

Tåler du fasting? Er det mulig å faste dagen før, og kanskje drikke bare litt rent proteinpulver i vann, en mild suppe eller noe annet du tåler dagen det gjelder? Proteinpulver på en flaske, eller suppe på en flaske du har i garderoben i veska? Eller i bilen

Anonymkode: fc408...ab5

[AnonymBruker]

lillevill skrev (11 timer siden):

Beklager, dårlig ordvalg. 

Det jeg mener er at du overtenker slik at du ødelegger for deg selv. Stresset ødelegger for deg. Men det er bare du som kan begynne å lage en forandring. 

Takk for forklaringen, da forstår jeg bedre hva du mener. 

Du har rett i at det bare er jeg som kan lage en forandring, men dessverre er jeg avhengig av at andre godtar sin rolle i løsningen, og det gjør det hele litt mer komplisert.
For at jeg skal kunne gjør de forandringene som kreves, må andre gjøre ting som kanskje strider mot deres person.

For å eksemplifisere:
Se for deg at du inviterer meg til middag.
For at jeg skal ha det så bra som mulig må du godta å kanskje føle deg som dårlig vertskap.
Er dette noe du er komfortabel med?

Ser du dillemmaet?

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei ts

Jeg sliter også med mage tarm sykdom, i tillegg til en rekke andre tilstander. Har prøvd i mange år å få litt forståelse fra omgivelsene, men det er bortimot umulig for meg. Min besteveninne aksepterer begrensningene mine, ellers er det nok ingen. Det handler om at de ikke forstår; ingen som hater meg. Selv har jeg trekt meg unna mange mennesker og situasjoner, noe jeg ikke vil anbefale deg da. Jeg vet vi oppfordrers til å være åpne, men ærlig talt etter å ha gjrntatt meg til det kjedsommelige er det jeg som sitter med sinne, irritasjon og depresjon. Så for meg er det dessverre ikke verdt det😌Dvs, hold på de få som aksepterer deg, kanskje meld deg inn i en forening med «likesinnede»?

Jeg var på et interessant foredrag om koder i språk(prøver å lære et annet språk), og der var det en form for omtanke å alltid tilby mat. Og om man var allergisk mot feks gulrøtter, så gjaldt det gulrøtter fra alle andre land enn vertens land😉Sånn er det i mitt liv🤷‍♀️Jeg skal alltid tåle vertens mat😌

Anonymkode: 84a81...c40

Det er 30 år siden jeg fikk denne diagnosen, og i begynnelsen var jeg også åpen i begynnelsen, men opplevde at det slo tilbake på meg selv.
Noen trakk seg unna fordi det var ukomfortabelt for dem å få vite så personlig og intimt om meg, mens andre var totalt motsatt, de spurte og grov om detaljer, og var så sensasjonslystne at jeg følte meg bitteliten og utlevert.
På grunn av reaksjonene ble åpenheten etterhvert begrenset til å informere om sykdommens navn, og et generelt "det fører til noen begrensninger i hverdagen".

I mange år har jeg hatt kontroll på sykdommen, men diverse omstendigheter gjør at den har blusset relativt kraftig opp igjen nå.
 

Og det du skriver i siste avsnitt er interessant, for det samme opplever jeg, jeg skal også alltid tåle vertens mat.
 

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Går det an å ha med medbrakt mat du vet du tåler i noen av sammenkomstene? Hva med å ta litt mat på tallerkenen, men la mannen spise mesteparten? Mens du sniker til deg egen mat ute i garderoben? (Drastiske situasjoner krever drastiske løsninger).

Tåler du fasting? Er det mulig å faste dagen før, og kanskje drikke bare litt rent proteinpulver i vann, en mild suppe eller noe annet du tåler dagen det gjelder? Proteinpulver på en flaske, eller suppe på en flaske du har i garderoben i veska? Eller i bilen

Anonymkode: fc408...ab5

For å svare på siste spørsmål først, fasting tåler jeg veldig godt, og det å tilpasse måltider etter dagens avtaler og gjøremål har alltid vært en naturlig del av hverdagslivet mitt (siden jeg fikk diagnosen).

Det aller beste for meg hadde vært om jeg kunne latt være å spise under sammenkomstene, men dessverre er det slik at de aller fleste føles det galt at en gjest sitter med tom tallerken foran seg, mens alle andre spiser.
De vil tilpasse, de vil inkludere, de vil føle seg som godt vertskap (veldig forståelig!), selv om det ikke er helt forenelig med det behovet jeg har.
I slike tilfeller blir det ofte inngått kompromisser, og normalt sett ville det fungert OK, men akkurat nå er jeg i en fase der kompromisser ikke fungerer.

 

 

Anonymkode: 42cbf...763

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Takk for forklaringen, da forstår jeg bedre hva du mener. 

Du har rett i at det bare er jeg som kan lage en forandring, men dessverre er jeg avhengig av at andre godtar sin rolle i løsningen, og det gjør det hele litt mer komplisert.
For at jeg skal kunne gjør de forandringene som kreves, må andre gjøre ting som kanskje strider mot deres person.

For å eksemplifisere:
Se for deg at du inviterer meg til middag.
For at jeg skal ha det så bra som mulig må du godta å kanskje føle deg som dårlig vertskap.
Er dette noe du er komfortabel med?

Ser du dillemmaet?

Det er 30 år siden jeg fikk denne diagnosen, og i begynnelsen var jeg også åpen i begynnelsen, men opplevde at det slo tilbake på meg selv.
Noen trakk seg unna fordi det var ukomfortabelt for dem å få vite så personlig og intimt om meg, mens andre var totalt motsatt, de spurte og grov om detaljer, og var så sensasjonslystne at jeg følte meg bitteliten og utlevert.
På grunn av reaksjonene ble åpenheten etterhvert begrenset til å informere om sykdommens navn, og et generelt "det fører til noen begrensninger i hverdagen".

I mange år har jeg hatt kontroll på sykdommen, men diverse omstendigheter gjør at den har blusset relativt kraftig opp igjen nå.
 

Og det du skriver i siste avsnitt er interessant, for det samme opplever jeg, jeg skal også alltid tåle vertens mat.
 

For å svare på siste spørsmål først, fasting tåler jeg veldig godt, og det å tilpasse måltider etter dagens avtaler og gjøremål har alltid vært en naturlig del av hverdagslivet mitt (siden jeg fikk diagnosen).

Det aller beste for meg hadde vært om jeg kunne latt være å spise under sammenkomstene, men dessverre er det slik at de aller fleste føles det galt at en gjest sitter med tom tallerken foran seg, mens alle andre spiser.
De vil tilpasse, de vil inkludere, de vil føle seg som godt vertskap (veldig forståelig!), selv om det ikke er helt forenelig med det behovet jeg har.
I slike tilfeller blir det ofte inngått kompromisser, og normalt sett ville det fungert OK, men akkurat nå er jeg i en fase der kompromisser ikke fungerer.

 

 

Anonymkode: 42cbf...763

Jeg tilpasser hele livet mitt rundt måltider hehe; nesten litt komisk av og til! men dog nødvendig…🥲Jeg sliter med underernæring, og hele kroppen skjelver og jeg blir kvalm hvis jeg ikke får spise jevnlig. Kommentarer fra familie og venner som sliter med for mange kilo, er ofte av typen» å skulle ønske det var meg!».

Da svarer jeg»nei, så vondt ønsker du ikke deg selv». Og om jeg har besøk 5-6 t en dag, får jeg beskjed om å ikke stresse med mat, for de drar innom mac’n før de kommer. Mens jeg sulter og blir i dårlig form, fordi jeg ikke kan spise på MacDonalds🤨Og finner det ubehagelig å tilberede mat til kun meg, og spise mens jeg har besøk, og de sitter der😅🥹

Anonymkode: 84a81...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2022 den 9.32):

Jeg har fått et problem jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse, og jeg håper på gode råd fra dere.

Jeg har en kronisk tarmsykdom.
Akkurat nå er jeg i en periode der den er veldig ustabil, og jeg er avhengig av strenge rutiner på aktivitet og mat for at sykdommen ikke skal bli kranglete.

Så blir mannen og jeg bedt til ulike sosiale tilstelninger, alt fra middag, fest, bryllup eller lignende, og dette har begynt å bli problematisk for meg.

Jeg har begynt å grue meg til sosiale sammenkomster fordi jeg vet at med 90 % sannsynlighet begynner å sykdommen å krangle etter kort tid, jeg blir bekymret for alt, for lyder, lukter, smerter, og "uhell".
Hele situasjonen stresser meg, og når jeg blir stresset sier jeg dumme ting, og så går jeg i dagesvis etterpå og lurer på hvorfor jeg i huleste sa noe så dumt, og ved neste invitasjon blir jeg stresset over dette i tillegg.

Å isolere meg (la være å gå) er ikke en løsning, det vil bare gjøre det hele verre på sikt, men noe må jeg gjøre, men jeg vet ikke helt hva.

Har dere noen forslag?

 

 

Anonymkode: 42cbf...763

Jeg pleier å ta en paracet, en allergitablett og en imodium når jeg skal noe spesielt. Så har jeg levd med ustabil mage i mange år og er vant til at det likevel kan gå galt. Jeg sjekker alltid ut om det finnes en do som er for seg selv. 

En gang ble jeg så dårlig på konsert at jeg vurderte å gå på do i buskene. Jeg snakket med vaktene og jeg fikk gå fremst i dokøen. Ja det er flaut, men hva så? 

Så tenker jeg at mange mennesker tenker som deg. De fleste tenker mest over sin egen væremåte og tenker svært lite på hvordan andre oppførte seg. Det hjelper. Tenk deg at du er i et rom med 10 mennesker som deg selv. Alle 10 går hjem og er usikre på sin fremtredning, hvor mange tenkte da på din væremåte?

Anonymkode: adcaf...9fd

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk, men på en annen måte. Jeg må ofte gå tidlig. 

Jeg får ikke noe pes for det. Har forklart venner hva konsekvensen er om jeg blir for lenge, og de har forstått det etter en god stund. At det ikke er pga dem jeg drar tidlig, men pga min kropp og begrensninger. De forstår at jeg heller vil komme litt enn ikke i det hele tatt som jo er alternativet.

Kunne du pratet litt med dem om det? Være tydelig på at dette er ikke noe du vil, men kroppen din har begrensninger, og hvis ikke du lytter så a, b og c? 

Hvis ikke de hører etter da ville jeg vurdert å fase dem ut. Du trenger ikke det stresset i livet ditt fra mennesker som ikke forsøker å forstå engang. Jeg vet hvor vanskelig det er, men det kan være verd det.

Anonymkode: f3b93...550

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk på litt annen måte. Når jeg bar dårligere så slet jeg ekstremt med mye lyd, så jeg spurte om det var ok at jeg kunne komme etter middagen. Noe de fleste setter pris på, når det blir billigere. Også er jeg der heller under kaker og kaffe. Også drar jeg før alle blir fulle. Da får du med deg det beste fra festen og du har vært der kort tid.  Jeg tok også do pauser når jeg kjente symptomer dukket opp. Da jeg reagerer på bla lyd og mye bevegelse foran øynene.  Så 5 til 10 minutter på do i fred før symptomene ble for store, da ga det seg litt raskere og tålte å være der mer. Evnt en tur ut i ny og ne. Når folk begynner å bli fulle, legger de ikke merke til at du drar. Samt de liker ikke at du er edru og ser de fulle uansett. Så veldig sosialt akseptert  selv om ingen sier noe

Så tenker at du bør jo ha noe som tar imot evnt om noe skulle komme med uhell, finn klær som er vide men pene,  så du kan gjemme det. Og be om å få sitte nermest toalettet.  

Anonymkode: df69d...ae3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2022 den 9.32):

Jeg har fått et problem jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse, og jeg håper på gode råd fra dere.

Jeg har en kronisk tarmsykdom.
Akkurat nå er jeg i en periode der den er veldig ustabil, og jeg er avhengig av strenge rutiner på aktivitet og mat for at sykdommen ikke skal bli kranglete.

Så blir mannen og jeg bedt til ulike sosiale tilstelninger, alt fra middag, fest, bryllup eller lignende, og dette har begynt å bli problematisk for meg.

Jeg har begynt å grue meg til sosiale sammenkomster fordi jeg vet at med 90 % sannsynlighet begynner å sykdommen å krangle etter kort tid, jeg blir bekymret for alt, for lyder, lukter, smerter, og "uhell".
Hele situasjonen stresser meg, og når jeg blir stresset sier jeg dumme ting, og så går jeg i dagesvis etterpå og lurer på hvorfor jeg i huleste sa noe så dumt, og ved neste invitasjon blir jeg stresset over dette i tillegg.

Å isolere meg (la være å gå) er ikke en løsning, det vil bare gjøre det hele verre på sikt, men noe må jeg gjøre, men jeg vet ikke helt hva.

Har dere noen forslag?

 

 

Anonymkode: 42cbf...763

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg måtte bare lære meg selv å gi litt faen,rett og slett. Etter jeg fikk Stomi så ble det en hel del bedre. Jeg glorifoserer ikke stomi, men livet har bedret seg betraktelig. Har du muligheten til å bruke ting analpropp, skylling av tarm ect? 

Anonymkode: fcade...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

For å svare på siste spørsmål først, fasting tåler jeg veldig godt, og det å tilpasse måltider etter dagens avtaler og gjøremål har alltid vært en naturlig del av hverdagslivet mitt (siden jeg fikk diagnosen).

Det aller beste for meg hadde vært om jeg kunne latt være å spise under sammenkomstene, men dessverre er det slik at de aller fleste føles det galt at en gjest sitter med tom tallerken foran seg, mens alle andre spiser.
De vil tilpasse, de vil inkludere, de vil føle seg som godt vertskap (veldig forståelig!), selv om det ikke er helt forenelig med det behovet jeg har.
I slike tilfeller blir det ofte inngått kompromisser, og normalt sett ville det fungert OK, men akkurat nå er jeg i en fase der kompromisser ikke fungerer.

Anonymkode: 42cbf...763

Jeg er enig i at åpenhet kan hjelpe, men jeg har også funnet ut at små løgner kan fungere like godt i enkelte situasjoner. 

Jeg ville nok sagt at jeg er under et nytt opplegg fra legen der jeg må faste i perioder (eller noe lignende), men at jeg gjerne kommer likevel, eventuelt etter de andre har spist.

Alternativ 2 ville vært å si at du er på en streng diett og må ha med egen mat.

Hvis noen reagerer på det så er de rimelig selvopptatt.

Anonymkode: 8c025...a56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2022 den 10.58):

 

Så tenker at du bør jo ha noe som tar imot evnt om noe skulle komme med uhell, finn klær som er vide men pene,  så du kan gjemme det. Og be om å få sitte nermest toalettet.  

Anonymkode: df69d...ae3

Nå har jeg lest dette avsnittet flere ganger, men jeg forstår ikke helt hva du mener. 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er enig i at åpenhet kan hjelpe, men jeg har også funnet ut at små løgner kan fungere like godt i enkelte situasjoner. 

 

Anonymkode: 8c025...a56

Jeg har kommet til samme konklusjon. 

Jeg bestemte meg i går for å ta tyren ved hornene, og snakke med noen de de som vi oftest er sammen med.

Jeg sa det samme som jeg har sagt i denne tråden,  og det ble ikke vellykket for å si det mildt.   Jeg er både frekk og utakknemlig, og setter visst ikke pris på alt de har gjort for å inkludere meg.  Og dessuten,  sykdom skal man ikke snakke om, den blir borte hvis den blir ignorert. 

Så slik gikk det.  Neste gang lyver jeg!

 

Jeg takker for alle tilbakemeldingene jeg har fått her. 🙂

Anonymkode: 42cbf...763

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Nå har jeg lest dette avsnittet flere ganger, men jeg forstår ikke helt hva du mener. 

Jeg har kommet til samme konklusjon. 

Jeg bestemte meg i går for å ta tyren ved hornene, og snakke med noen de de som vi oftest er sammen med.

Jeg sa det samme som jeg har sagt i denne tråden,  og det ble ikke vellykket for å si det mildt.   Jeg er både frekk og utakknemlig, og setter visst ikke pris på alt de har gjort for å inkludere meg.  Og dessuten,  sykdom skal man ikke snakke om, den blir borte hvis den blir ignorert. 

Så slik gikk det.  Neste gang lyver jeg!

 

Jeg takker for alle tilbakemeldingene jeg har fått her. 🙂

Anonymkode: 42cbf...763

Du har dårlige venner. 

Anonymkode: adcaf...9fd

[AnonymBruker]

Jeg er ikke syk men vingling og fasadejag gjør meg utslitt som igjen gir mange av de fysiske symptomer du nevner.

Jeg erfarer store forskjeller på hvordan de ulike vertskap og kretser fremstår. Enkelte er mer liketil - de tar en som en er uten å gjøre et stort vesen utav ting. Og terskelen for å være med dem blir lavere og skuldrene senker seg.  Smilet oss imellom når øynene.Disse menneskene vet en hvor en har.  Man kan senke guarden.Befriende!

 

Også har du den andre ytterligheten . Som  med tilgjort omsorg i ansikt og tonefall informerer kretsen sin om at" nei hen er jo syk stakkars"₩!

Anonymkode: 23843...823

[AnonymBruker]

Først og fremst må jeg bare si at jeg tenker at dine bekymringer er velbegrunnede og overhodet ikke overtenking. Når man lever med kronisk sykdom som begrenser livsutfoldelsen i så stor grad så er man faktisk nødt til å forholde seg til det, det er realiteten. Det er ikke overtenking. 
 

Og så vil jeg si at min erfaring er at det er veldig stor forskjell på folk når det kommer til hvordan de takler andres sykdom. Noen tar seg veldig nær av selv den minste tilrettelegging, og blir sure og skaper drama. Mens andre synes det er null stress å tilrettelegge, og har null problemer med selv omfattende tilrettelegging. Sistnevnte er som regel mennesker som har en eller annen personlig erfaring med kronisk sykdom, enten hos dem selv, hos barn, eller hos foreldre/søsken i oppveksten.
Mens førstnevnte egoister som blir sure når de må forholde seg til andres sykdom generelt er mennesker som har opplevd lite motgang i livet. Generelt er min erfaring at denne gruppen er dårligere venner på andre områder også. 

Anonymkode: bf6de...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Først og fremst må jeg bare si at jeg tenker at dine bekymringer er velbegrunnede og overhodet ikke overtenking. Når man lever med kronisk sykdom som begrenser livsutfoldelsen i så stor grad så er man faktisk nødt til å forholde seg til det, det er realiteten. Det er ikke overtenking. 
 

Og så vil jeg si at min erfaring er at det er veldig stor forskjell på folk når det kommer til hvordan de takler andres sykdom. Noen tar seg veldig nær av selv den minste tilrettelegging, og blir sure og skaper drama. Mens andre synes det er null stress å tilrettelegge, og har null problemer med selv omfattende tilrettelegging. Sistnevnte er som regel mennesker som har en eller annen personlig erfaring med kronisk sykdom, enten hos dem selv, hos barn, eller hos foreldre/søsken i oppveksten.
Mens førstnevnte egoister som blir sure når de må forholde seg til andres sykdom generelt er mennesker som har opplevd lite motgang i livet. Generelt er min erfaring at denne gruppen er dårligere venner på andre områder også. 

Anonymkode: bf6de...5c4

Dette. 

Anonymkode: ca033...8d7