Hva er galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg er en 27 år gammel kvinne, ble satt i fosterhjem i alder av 6 år fordi moren min syntes at jeg var for vanskelig for henne, hun vil fremdeles ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg ble mobbet fra 5 klassen og ut vgs, ble voldtatt i en alder av 21.

Jeg er ensom. Jeg har ingen, til tross for å ha prøvd alt av råd som mine psykologer har kommet med gjenom tiden.

Jeg er meg selv, jeg er ærlig, jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig. Likevel er det ingen som vil bli kjent med meg, via komunen har jeg vært med på aktiviteter, folk ser bare rart på meg, noen sier bare et par settninger før de går til andre.

På gata, på butikken og andre plasser får jeg stygge blikk. Nå vet jeg selv at jeg ikke er særlig pen, men når det står ungdommer og flirer, tar snikbilder av meg, så begynner jeg å lure på om jeg er styggere enn jeg selv tror.

Jeg går til psykolog fast, en gang i uka. Har ptsd og depresjon, psykologen min sier at det bare er å prøve videre og at det vil bli bedre med tiden, men jeg tror ikke lengre på det.

Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til er til og med folk over internett frekke mot meg til tross for at jeg forsøker å være et hyggelig medmenneske.

Noe alvorlig galt må det jo være med meg. Jeg prøver på ingen måte å sette meg selv i offerrollen, jeg har ingen å prate med, jeg er våken nok en natt og gråter, og jeg følte bare for å skrive fra meg.

Kanskje noen har vært i lignende situasjon.

Anonymkode: 43b98...477

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er en 27 år gammel kvinne, ble satt i fosterhjem i alder av 6 år fordi moren min syntes at jeg var for vanskelig for henne, hun vil fremdeles ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg ble mobbet fra 5 klassen og ut vgs, ble voldtatt i en alder av 21.

Jeg er ensom. Jeg har ingen, til tross for å ha prøvd alt av råd som mine psykologer har kommet med gjenom tiden.

Jeg er meg selv, jeg er ærlig, jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig. Likevel er det ingen som vil bli kjent med meg, via komunen har jeg vært med på aktiviteter, folk ser bare rart på meg, noen sier bare et par settninger før de går til andre.

På gata, på butikken og andre plasser får jeg stygge blikk. Nå vet jeg selv at jeg ikke er særlig pen, men når det står ungdommer og flirer, tar snikbilder av meg, så begynner jeg å lure på om jeg er styggere enn jeg selv tror.

Jeg går til psykolog fast, en gang i uka. Har ptsd og depresjon, psykologen min sier at det bare er å prøve videre og at det vil bli bedre med tiden, men jeg tror ikke lengre på det.

Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til er til og med folk over internett frekke mot meg til tross for at jeg forsøker å være et hyggelig medmenneske.

Noe alvorlig galt må det jo være med meg. Jeg prøver på ingen måte å sette meg selv i offerrollen, jeg har ingen å prate med, jeg er våken nok en natt og gråter, og jeg følte bare for å skrive fra meg.

Kanskje noen har vært i lignende situasjon.

Anonymkode: 43b98...477

Er det lov og spørre hvor lenge du har hatt det sånn (ptsd og depresjon)?

Anonymkode: 30a03...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er det lov og spørre hvor lenge du har hatt det sånn (ptsd og depresjon)?

Anonymkode: 30a03...a73

Inn og ut av bup etter å ha flyttet til fosterhjem. Fikk diagnosen depresjon i en alder av 17, ptsd etter voldtekten. Har gått av og på ulike antidepressiva. Har hadd bedre perioder, men nå de siste mnd har det bare blitt verre.

Anonymkode: 43b98...477

[AnonymBruker]

Sikker på at du ikke er paranoid ? Kanskje du har sett én gang at noen har tatt et snikbilde og fliret f.eks. det kan skje alle. Sikkert noen som har gjort det av meg å. Var faktisk en sånn 8 år gammel jente eller noe som drev å prøvde å filme meg her om dagen på snap på bussholdeplassen. Bare stelte meg bak en annen, kom ikke på det før nå faktisk. 

Bare tenkte at det kan hende at pga diagnosene dine at du overdramatiserer i hodet og alt blir veldig "stort" og at man kanskje kan se det på en måte at du har en mur nede og at det er det som gjør at folk går vidre når dete snakker fordi de føler at de er til bry. Det kan vøre fullstendig ubevisst. 

Anonymkode: 9448f...762

[AnonymBruker]

Forsøk å finne ting som gjør deg glad i hverdagen. Og øv på takknemlighet. Fortsett i terapi. Finn aktiviteter du trives med. 

Når man er deprimert så påvirker det tiltrekningskraften. Og folk trekker seg desverre ofte unna. 

Når man smiler, så tiltrekker man seg smil, og alle som smiler er vakre. 

Skjønnhet kommer innenfra. 

Det ordner seg, bare fortsett, og gi det tid. 

Anonymkode: 50870...83d

[Rosakatt]

Det eneste som er galt her, er hvor tøft livet har vært mot deg 😔❤

Det kan godt hende, som noen nevner over, at du oppfatter det som om folk ser negativt på deg, fordi du, forståelig nok, med din bakgrunn, tenker negativt om deg selv. 

men igjen, slemme/frekke handlinger blir begått stadig vekk. Om så noen ler av deg, vet du va, da er det dem det er noe galt med, ikke deg ❤

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er en 27 år gammel kvinne, ble satt i fosterhjem i alder av 6 år fordi moren min syntes at jeg var for vanskelig for henne, hun vil fremdeles ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg ble mobbet fra 5 klassen og ut vgs, ble voldtatt i en alder av 21.

Jeg er ensom. Jeg har ingen, til tross for å ha prøvd alt av råd som mine psykologer har kommet med gjenom tiden.

Jeg er meg selv, jeg er ærlig, jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig. Likevel er det ingen som vil bli kjent med meg, via komunen har jeg vært med på aktiviteter, folk ser bare rart på meg, noen sier bare et par settninger før de går til andre.

På gata, på butikken og andre plasser får jeg stygge blikk. Nå vet jeg selv at jeg ikke er særlig pen, men når det står ungdommer og flirer, tar snikbilder av meg, så begynner jeg å lure på om jeg er styggere enn jeg selv tror.

Jeg går til psykolog fast, en gang i uka. Har ptsd og depresjon, psykologen min sier at det bare er å prøve videre og at det vil bli bedre med tiden, men jeg tror ikke lengre på det.

Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til er til og med folk over internett frekke mot meg til tross for at jeg forsøker å være et hyggelig medmenneske.

Noe alvorlig galt må det jo være med meg. Jeg prøver på ingen måte å sette meg selv i offerrollen, jeg har ingen å prate med, jeg er våken nok en natt og gråter, og jeg følte bare for å skrive fra meg.

Kanskje noen har vært i lignende situasjon.

Anonymkode: 43b98...477

Er barnehjemsbarn og føler utrolig med deg vet åssen det er selv ❤️ 

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese hvordan du har det. Kanskje som en del av depresjon kan alt føles håpløst, føle seg utenfor og ingen eller liten selvtilitt...  Men som du beskriver deg selv, så er du jo en god jente som få har klart å bli kjent med. Det å være "venneløs" og ensom er du ikke alene om, der er det en stor gruppe av mennesker som er i samme situasjon.. 

Hva med å melde deg på en korgruppe og synge, eller et år på kunstskole osv hoppe inn i noe nytt?  De fleste folk er jo egentlig greie, du må bare tørre å møte de 😃 håper alt det beste for deg 😃

Anonymkode: 01840...2a1

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 45dcd...78f

[tatik75433]

send gjerne en melding, er kvinne på samme alder som deg 🙃