Jeg blir kald og tilbaketrukket hvis jeg opplever at de rundt meg skuffer meg

[AnonymBruker]

Når jeg opplever at samboer ikke bidrar og hjelper til hjemme - eller at mamma ikke bryr seg/prioriterer meg, er min automatiske reaksjon å trekke meg unna og jeg oppfattes som kald for de rundt meg. Ikke i form av at jeg svarer frekt eller ikke oppfører meg, men jeg blir stille, gir lite av meg selv og oppfattes nok som fjern og kanskje litt sur.

En sånn «sur» kjerring ønsker jeg ikke å være. Det er bare min naturlige reaksjon når jeg føler meg sviktet, da jeg har tungt for å alltid si fra når noe plager meg - når noen skuffer meg. Sikkert fordi jeg sjeldent føler meg hørt de gangene jeg manner meg opp til å si fra.

Flere som har det sånn? Hvordan eventuelt komme ut av dette mønsteret? Hvordan gå mindre «inn i seg selv» når man ikke har det bra? Jeg har altfor lett for å dytte folk unna meg, fordi jeg likevel ikke føler de forstår..

Anonymkode: 174f3...303

[lillevill]

Du må nok si hva du vil og fortelle hvordan du vil ha det. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (17 timer siden):

Du må nok si hva du vil og fortelle hvordan du vil ha det. 

Jo, men det er så mye lettere sagt enn gjort, når du er en person som «naturlig» holder det meste av følelser inni deg. 
 

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Sikkert fordi jeg sjeldent føler meg hørt de gangene jeg manner meg opp til å si fra.

Tenker du må ta tak i dette først. Hvis samboeren din ikke lytter når du forteller hvordan du har det, så er det alvorlig og jeg anbefaler parterapi.

Jeg forstår det du skriver som at heller ikke moren din lytter til deg, og det er kanskje årsaken til at du har utviklet dette reekasjonsmønsteret der du trekker deg tilbake fremfor å tale ut. 

Anonymkode: 5d2ac...987

[AnonymBruker]

Du må begynne å sette ord på det. 

Ja det er sikkert ikke enkelt for deg, men det er eneste måten å endre dette på. Folk leser ikke tanker og følelser. 

Anonymkode: 7e9a5...7c0

[AnonymBruker]

Hva ønsker du å oppnå ved å endre adferd?

Anonymkode: 8c247...b0e

[AnonymBruker]

Jeg gjør det samme, men har nå begynt å konfrontere. Først må du godta og eie følelsene dine. At su blir kald og fjerner deg kan handle om at det generelt, i ditt liv, ikke har vært plass til dine følelser, så du må lære deg å insistere på den plassen. Det kan gjøres i små steg, men er viktige steg.

Anonymkode: 0a8ac...b7d

[AnonymBruker]

Jeg er også slik. Tolker også mye i negativ forstand. Så er jeg veldig konfliktsky. For å ikke glemme ekstremt barnslig når ting ikke går min vei, furter som en unge. Har store sterke følelser, men mase empati og omsorg for andre. 
 

hilsen adhd…..

Anonymkode: db483...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tenker du må ta tak i dette først. Hvis samboeren din ikke lytter når du forteller hvordan du har det, så er det alvorlig og jeg anbefaler parterapi.

Jeg forstår det du skriver som at heller ikke moren din lytter til deg, og det er kanskje årsaken til at du har utviklet dette reekasjonsmønsteret der du trekker deg tilbake fremfor å tale ut. 

Anonymkode: 5d2ac...987

Jeg er vokst opp med en far som drikker, og en mor som i perioder har drukket. Har flere ganger opp igjennom oppveksten min prøvd å fortelle hvordan jeg har (hatt) det, uten hell. Dette har resultert i at jeg i voksen alder har slitt veldig mye psykisk. 

Jeg er nå i 20-årene, men hadde likevel satt pris på en mor som for eksempel bryr seg litt mer. Hun bor mange timer unna, men tar seg aldri tid til å besøke og har ikke vært her på 2,5 år. De siste gangene er det jeg som har besøkt henne. Ikke at det har vært ofte det heller. Hun ringer heller aldri, og er mest opptatt av «seg og sitt».

Jeg opplever ikke at min samboer lytter til meg ved at jeg sier fra på en rolig måte. Føler det skal veldig mye til for at jeg skal bli hørt. Har ved et par anledninger prøvd å formidle at jeg synes det er dumt at ikke han bidrar mer med hus og barn, og at jeg føler meg «fanget» med å ha det meste av ansvar alene. Han avfeier meg bare med at han jobber mer, at slik vi har det bør fungere greit osv. 

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva ønsker du å oppnå ved å endre adferd?

Anonymkode: 8c247...b0e

Å bli en bedre utgave av meg selv, og å få det bedre med meg selv..

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er også slik. Tolker også mye i negativ forstand. Så er jeg veldig konfliktsky. For å ikke glemme ekstremt barnslig når ting ikke går min vei, furter som en unge. Har store sterke følelser, men mase empati og omsorg for andre. 
 

hilsen adhd…..

Anonymkode: db483...bc1

Jeg også, fryktelig konfliktsky og tenker at alle har noe «i mot» meg.

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg gjør det samme, men har nå begynt å konfrontere. Først må du godta og eie følelsene dine. At su blir kald og fjerner deg kan handle om at det generelt, i ditt liv, ikke har vært plass til dine følelser, så du må lære deg å insistere på den plassen. Det kan gjøres i små steg, men er viktige steg.

Anonymkode: 0a8ac...b7d

Enig med deg, og jeg prøver. Det er bare så vanskelig når jeg ikke er så flink til å uttrykke meg, og jeg likevel ikke føler jeg blir så veldig lyttet til..

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du må begynne å sette ord på det. 

Ja det er sikkert ikke enkelt for deg, men det er eneste måten å endre dette på. Folk leser ikke tanker og følelser. 

Anonymkode: 7e9a5...7c0

Ja, jeg sliter bare veldig med å ta plass, dominere, gjøre mye ut av meg. Helst vil jeg være usynlig, gjøre minst mulig ut av meg. 

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[AnonymBruker]

Men hvorfor skal du ta plass, dominere og kreve?

Det er en veldig enkel løsning på problemet ditt:

Slutt å forvent så mye av folk.

Forstå at det som er viktig for deg, ikke er viktig for andre.

Folk er forskjellige. Regn med at du ikke lever opp til mange andres forventninger også.

Folk ser verden forskjellig, vi bryr oss om forskjellige ting.

Anonymkode: 52273...a1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvorfor skal du ta plass, dominere og kreve?

Det er en veldig enkel løsning på problemet ditt:

Slutt å forvent så mye av folk.

Forstå at det som er viktig for deg, ikke er viktig for andre.

Folk er forskjellige. Regn med at du ikke lever opp til mange andres forventninger også.

Folk ser verden forskjellig, vi bryr oss om forskjellige ting.

Anonymkode: 52273...a1d

Jeg vil absolutt ikke si at jeg forventer mye av folk - hvertfall ikke mer enn man burde kunne forvente. Jeg mener det er helt innafor å forvente at ens samboer bidrar med sitt felles barn, og at ens mor har noe interesse av å opprettholde en relasjon til barna sine, men det er kanskje å forvente for mye det også?

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[Hactar]

Din mor ville jeg nok gitt opp, faktisk. Hun bryr seg ikke, og det er et problem som ligger hos henne og har vært der hele din oppvekst.

Om du klarer å slå deg til ro med at hun mangler omsorgsevne, og ikke forventer forandring hos henne, fjerner du mye følelsesmessig turbulens i livet ditt. Har du fått noen hjelp med å bearbeide barndommen? 

Fin samboer er en annen sak. Der er det verdt å jobbe med relasjonen dere imellom. Dere har barn sammen, og selv om det betyr at man bør gjøre sitt beste for å holde sammen, er ikke det ditt ansvar alene. Kanskje kan dere ha nytte av parterapi, og kanskje kan du ha nytte av individuell terapi for å få hjelp til å avlære reaksjonsmønstre som festet seg i oppveksten  

Er han totalt uvillig til å høre på deg, jobbe med forholdet, bidra på hjemmebane og generelt respektere deg, kan det være det koster deg mer følelsesmessig å være sammen enn å være alenemor. 

[AnonymBruker]

Hactar skrev (6 timer siden):

Din mor ville jeg nok gitt opp, faktisk. Hun bryr seg ikke, og det er et problem som ligger hos henne og har vært der hele din oppvekst.

Om du klarer å slå deg til ro med at hun mangler omsorgsevne, og ikke forventer forandring hos henne, fjerner du mye følelsesmessig turbulens i livet ditt. Har du fått noen hjelp med å bearbeide barndommen? 

Fin samboer er en annen sak. Der er det verdt å jobbe med relasjonen dere imellom. Dere har barn sammen, og selv om det betyr at man bør gjøre sitt beste for å holde sammen, er ikke det ditt ansvar alene. Kanskje kan dere ha nytte av parterapi, og kanskje kan du ha nytte av individuell terapi for å få hjelp til å avlære reaksjonsmønstre som festet seg i oppveksten  

Er han totalt uvillig til å høre på deg, jobbe med forholdet, bidra på hjemmebane og generelt respektere deg, kan det være det koster deg mer følelsesmessig å være sammen enn å være alenemor. 

Min mor har egentlig alltid vært den «trygge» i oppveksten min, siden det primært er min far som har drukket. Likevel ser jeg jo i voksen alder at hun sviktet på flere områder, blant annet ved å skjerme oss fra en stadig beruset far. 

Hun sier hele tiden at hun elsker alle oss barna, at vi betyr alt for henne og at hun er der for oss (snakker seg selv i skyene siden hun var den meste «stabile» forelderen av henne og min far), men handlingene hennes viser noe helt annet. Hun besøker ikke, og ringer som sagt så og si aldri. Kanskje er det fordi jeg har blitt voksen? Er det naturlig at foreldre er der mindre for barna når barna blir voksne?

Min samboer jobber jeg med og vi bli nok å prøve terapi. Jeg merker bare at jeg blir så skuffet når han gang på gang etterlater meg med det meste, og da blir jeg litt denne dårlige versjonen av meg selv. Blir stille og tilbaketrukket, og viser liten glede. Også fordi jeg blir sliten. 
 

Ts

Anonymkode: 174f3...303

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2022 den 1.15):

Jeg er vokst opp med en far som drikker, og en mor som i perioder har drukket. Har flere ganger opp igjennom oppveksten min prøvd å fortelle hvordan jeg har (hatt) det, uten hell. Dette har resultert i at jeg i voksen alder har slitt veldig mye psykisk. 

Jeg er nå i 20-årene, men hadde likevel satt pris på en mor som for eksempel bryr seg litt mer. Hun bor mange timer unna, men tar seg aldri tid til å besøke og har ikke vært her på 2,5 år. De siste gangene er det jeg som har besøkt henne. Ikke at det har vært ofte det heller. Hun ringer heller aldri, og er mest opptatt av «seg og sitt».

Jeg opplever ikke at min samboer lytter til meg ved at jeg sier fra på en rolig måte. Føler det skal veldig mye til for at jeg skal bli hørt. Har ved et par anledninger prøvd å formidle at jeg synes det er dumt at ikke han bidrar mer med hus og barn, og at jeg føler meg «fanget» med å ha det meste av ansvar alene. Han avfeier meg bare med at han jobber mer, at slik vi har det bør fungere greit osv. 

Ts

Anonymkode: 174f3...303

Det som er normalt er å bry seg om hva andre ønsker, mener og vil. Og så er det normalt å bli sett og hørt som barn på hva man føler, ønsker og vil. Oppførselen din er et produkt av det traumet du fikk fra dine foreldre, når de ikke så deg i dine behov. Og så har du funnet deg en mann som er som dem, som ikke spør og lurer på hva du mener og vil. Kanskje fordi det føltes kjent ut og normalt ut for deg, og at du ikke var kjent med at du egentlig trengte noe annet. 

Du sier ikke noe om hva du trenger, til mannen din, og han spør ikke, så da føler du det alene i samlivet, og du får ikke snakket om det, og om du prøver så vil han ikke lytte. Dette skaper en tristhet og ensomhet som man ikke kommer seg ut av før man snakker sammen med terapeut, feks. Mange vet ikke hva er sunt og normalt forhold ER. Eller hva som kreves av dem for å lage et lykkelig hjem sammen.. 😔

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2022 den 16.21):

Også fordi jeg blir sliten.

og ensom, og trist, kanskje?