ADHD er en scam. Her er tre grunner.

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Les alt før du sier noe. Takk. Hvis du ikke forstår hva jeg skriver, spør om en enklere forklaring heller enn å argumentere imot.

ADHD er en scam i 3 deler. La oss først finne ut hva ADHD er, på hjernekjemisk, nevrologisk nivå:
Folk med ADHD skal angivelig ha mindre hjernevolum, annerledes fordelte nevroner, samt hvit og grå materie i hjernen - og for lav syntetisering av noradrenalin fra dopamin. 
Dette er jo enkelt og greit, men...

1: Jeg har blitt utredet for ADHD to ganger, én gang som barn og én gang som voksen. Jeg svarte så ærlig jeg kunne på skjemaene både som tiåring og som tjuesyvåring, men ingen av gangene foretok noen en scan av hjernen min, eller gjorde noe som helst forsøk på å finne ut av hvorvidt hjernen min syntetiserer tilstrekkelig noradrenalin. 
Dette er forsåvidt ikke unikt for ADHD, det er en mengde psykiatriske diagnoser der ordene "kjemisk ubalanse i hjernen" slenges rundt, helt uten at noen faktisk har tatt en titt på hjernen eller dens kjemi. 
Jeg kjenner ingen med ADHD-diagnose som vet hvordan hjernene deres ser ut eller hvilke nevrotransmittere den produserer for lite av.

2: Myten om motsatt-hjernen. Da jeg begynte på medisiner som barn, fikk jeg høre at hjernen min var "motsatt". At innholdet i medisinene ville gjøre vennene mine hypre og ufokuserte - slik jeg var vanligvis - men når jeg tok dem, ville jeg bli rolig og fokusert. Jeg ble jo dét, og stilte ikke spørsmål ved dette før jeg ble noe eldre. For det første vet som sagt ingen om de faktisk har ADHD før hjernen er målt og avbildet - for det andre er ikke folk med ADHD fra det ytre rom. Vi er mennesker, og hjernene våre har de samme reseptorene og funksjonene som en nevrotypisk hjerne. Alle som tar stimulerende medikamenter opplever det samme - økt fokus og følelse av belønning underveis i en prosess. Det spiller ingen rolle om du er tidenes mest konsentrerte, rutinerte person - du vil oppleve dette. Jeg føler litt at dette er en hemmelighet, at jeg ikke får lov til å si det. Folk påstår tilogmed at dersom dette er effekten av medisinen for noen, må de vel ha ADHD. Nei, kompis - amfetamin og metylfenidat har den effekten på alle. 

3: Det er ikke deg - det er samfunnet. Vet du hva som får hjernen din til å syntetisere noradrenalin fra dopamin? Joda, kosthold kan ha noe å si. Tyrasin, for eksempel, kan trigge hele prosessen. Men, det som trigger prosessen mest, gitt at kroppen har midler til å syntetisere noradrenalin, er et pålitelig og logisk forhold mellom forventning, handling og belønning.
Se for deg en huleboer:
Han ser en hjort! Forventning. Han jakter på den! Handling. Han treffer med ei pil! Belønning. Mat. Overlevelse. 
Se for deg hvem som helst i dag:
Hun står opp til alarm. Hvorfor? Kler på seg for å dra ut, selv om hun har mat hjemme. Hvorfor? Sitter i en bil i kø en halvtime. Hvorfor? Trykke på en datamaskin i sju timer. Hvorfor? ...Og en måned senere kommer det usynlige penger inn på en skjerm som man kan bruke via et plastkort. 

Rent intellektuelt forstår vi at det er en sammenheng mellom det å trykke på PCen og det å få lønn senere. Emosjonelt og endokrinologisk forstår vi ingenting av dette. Vi er forvokste apekatter, vi trenger å se, lukte, ta på og forstå hele prosessen fra begynnelse til slutt. Belønning, handling og forventning må gi mening. 
Det er klart hjernen din ikke syntetiserer noradrenalin. Du lever jo ikke som menneskeapen du er - du lever som en robot!

KONKLUSJON:
- ADHD eksisterer, men de fleste vet faktisk ikke om de har det.
- Folk med ADHD har ikke motsatt hjerner, medisinene virker på alle.
- Det er klart man får ADHD-symptomer av å bokstavelig talt kjede seg i hjel. 

Jeg tror menneskeheten er på vei inn i en tid der "alle" får ADHD, fordi ingen produserer nok noradrenalin til å klare å leve i dette møkkasamfunnet. Det er rett og slett for repetitivt og kjedelig. 
Jeg stemmer for at vi døper om ADHD til Society-Induced Hypothesized Norepinephrine Divergence - SIHNeD.

 

Anonymkode: 5a1dc...d3f

Punkt 3 interesserer meg voldsomt, fordi jeg er av oppfattelsen av at vi sykeliggjøres pga samfunnsendringer. Vi sitter helt stille på et kontor og føler angst - og tror noe er galt. For mange skyldes det helt normale fluktuasjoner i kortisol, som er ment å få oss opp og ut for å finne mat. Misforhold mellom kortisol og faktiske behov blir misforstått, og vi reagerer på kortisolsymptomene med motstand og vipps så har vi uhåndterlig angst. 

SELVSAGT ER DETTE EKSEMPELET FORENKLET, men vi har fjernet oss så langt fra våre naturlige levevilkår at vi skaper diagnoser. Vi har ikke en flokk  rundt oss, dvs grunnleggende trygghet mangler. Vi tror vi må konkurrere, men samfunnet må faktisk tuftes på samareid. 

For å dra det tilbake til ditt innlegg: jeg har ingen ekspertise i ADHD, men som sagt stor interesse for sykeliggjøring og maling oss selc opp i et hjørne. 

Jeg tror ensomhetsepidemien er en konsekvens av individualismen og kapitalismen. Nei jeg er ikke imot kapitalismen. Men veid opp mot følelse av tilhørighet og trygghet, maler vi oss selv opp i et hjørne. 

Og istedetfor å jobbe sammen, er mennesker opptatt av å rive andre menenskers argumenter istykker, og herpe på stråmenn og fremheve seg selv som individ fordi det føles tryggest. Der var vi tilbake til mangel på flokk, føle angst og utrygghet. 

🤍🤍🤍 det var dagens rant herfra. 

[AnonymBruker]

Sentralstimulerende medikamenter fungerer for alle, men ikke helt på samme måte. Alle blir mer fokuserte av disse medisinene i lave doser, men mennesker uten ADHD får gjerne økt energi og kan f.eks lese til eksamen samme hengende en hel dag ved bruk av lave doser ritalin. Amfetamin eller andre sentralstimulerende i høye doser gir alle en ruseffekt, men effekten kommer på lavere doser for en person uten ADHD enn med. Det er ingen teori om «motsatt-hjernen», en teori er at mennesker med ADHD blant annet har mangel på dopamin i hjernen, noe som gjør at man blir «normal» og rolig når man tar sentralstimulerende som øker dopaminnivået i hjernen. Jeg tror ikke du helt forstår nivået av ro mennesker med reell ADHD faktisk får av disse medisinene. Det er ikke «er i stand til å sitte i ro og konsentrere seg», men den konstante kroppslige uroen forsvinner, og man tenker uten det ekstreme kaoset i hodet man vanligvis har. Plutselig er det stille i hodet og ikke tusen tanker som sviver rundt i høy hastighet. Sentralstimulerende gir en større ro enn hva høye doser valium gjør. Jeg måtte slutte på ritalin fordi jeg sovnet av det. 
Jeg er likevel enig i at noen av dem med ADHD gjerne ikke har det. Går man på lave doser sentralstimulerende og/eller får ruslignende effekter e.l så har man nok ikke egentlig ADHD. Ingen voksne mennesker med ADHD hadde fått god effekt av 30 mg aduvanz, i så fall må det være snakk om mild ADHD som ikke engang skal medisineres. 

Anonymkode: 61b93...263

[AnonymBruker]

Enig med ts

Anonymkode: ae2eb...d20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sentralstimulerende medikamenter fungerer for alle, men ikke helt på samme måte. Alle blir mer fokuserte av disse medisinene i lave doser, men mennesker uten ADHD får gjerne økt energi og kan f.eks lese til eksamen samme hengende en hel dag ved bruk av lave doser ritalin. Amfetamin eller andre sentralstimulerende i høye doser gir alle en ruseffekt, men effekten kommer på lavere doser for en person uten ADHD enn med. Det er ingen teori om «motsatt-hjernen», en teori er at mennesker med ADHD blant annet har mangel på dopamin i hjernen, noe som gjør at man blir «normal» og rolig når man tar sentralstimulerende som øker dopaminnivået i hjernen. Jeg tror ikke du helt forstår nivået av ro mennesker med reell ADHD faktisk får av disse medisinene. Det er ikke «er i stand til å sitte i ro og konsentrere seg», men den konstante kroppslige uroen forsvinner, og man tenker uten det ekstreme kaoset i hodet man vanligvis har. Plutselig er det stille i hodet og ikke tusen tanker som sviver rundt i høy hastighet. Sentralstimulerende gir en større ro enn hva høye doser valium gjør. Jeg måtte slutte på ritalin fordi jeg sovnet av det. 
Jeg er likevel enig i at noen av dem med ADHD gjerne ikke har det. Går man på lave doser sentralstimulerende og/eller får ruslignende effekter e.l så har man nok ikke egentlig ADHD. Ingen voksne mennesker med ADHD hadde fått god effekt av 30 mg aduvanz, i så fall må det være snakk om mild ADHD som ikke engang skal medisineres. 

Anonymkode: 61b93...263

Altså, jeg har ADHD-diagnosen, og jeg står på Aduvanz - 30 mg, for å være ekstakt - og jeg opplever meg svært rolig, behersket og joda, konsentrert. Jeg er en svært liten kvinne og 30 mg holder akkurat for meg. Men i følge deg har jeg da ikke ekte ADHD og skal ikke medisineres...?

Vi kan diskutere punktene jeg skrev i hovedinnlegget, men å diskutere hvem som har eller ikke har ADHD basert på din mening om mengde medisiner som skal til for å behandle et "ekte" tilfelle, det blir for dumt. Dessuten er det forskjell på typer ADHD også - for noen oppleves uroen som fjernhet, at tankene alltid vandrer slik at man ikke kan konsentrere seg. Jeg har kombinert type selv. 

Og å påstå at folk uten "ekte" ADHD opplever rus, mens de med ADHD opplever funksjon i 100% av tilfellene er også humbug. Hver gang jeg har økt dosen (jeg har prøvd mange forskjellige doser), har de første dagene vært preget av sterk og kaotisk eufori. Jeg får ikke noe gjort, egentlig. Men, så roer det seg og plutselig begynner ting å strukturere seg, jeg får sove om nettene (og får til å ta en middagshvil etter jobb), jeg får betalt regninger i tide og klarer å spise sunt, dusje, ringe mamma og gå tur med bikkja uten at alle tankene rundt sliter meg ut. Jeg gjør det på automatikk heller enn å tenke alt i hjel. 

Kanskje du mener jeg ikke har ADHD, da? Sånn, helt uten å kjenne meg eller ha sett på hjernen min? Greit nok. Jeg er uansett en langt mer nyttig samfunnsborger, bedre venn, bedre mamma og bedre kollega enn jeg ville vært uten dem. 

 

Anonymkode: 5a1dc...d3f

[AnonymBruker]

Dette er det mest fornuftige jeg har lest i dag. Det er ikke alltid een trenger å se verden mer komplisert enn det du forklarer her; vi lever naturstridige liv, noe som går ut over vår mentale helse

Anonymkode: 68e87...a4a

[AnonymBruker]

Interessant lesning. Her er mine tanker i forbindelse med det som går på de følelsesmessige aspektene.

 Jeg hadde en bekjent som fikk barnet sitt utredet for adhd, midt i en fase av foreldrenes samlivsbrudd og alt som hører med både før og etter - krangling, uvenskap, pakking  utflytting.. osv. Jeg uttrykte overfor henne at det kanskje ikke er rett tidspunkt å gjøre det på, tenk på alt som skjer rundt barnet for tiden, det er ganske krevende prosess for den lille kroppen? Vil det ikke være normalt for et lite barn å utagere for alle inntrykkene de får på et vis? Hun himla med øynene og sa at det er legene som setter diagnoser og ikke jeg! 

(I mine øyne) en meget fraværende og kald mor som heller ville stemple en diagnose og medisinere barnet for å "fikse det" enn å gi det varme og oppmerksomhet. Og ikke minst hjelp til å bearbeide følelsene på en god måte. Dette trenger vi jo fra vi er små.

Dette er desverre verden vår i dag. Vi har ikke tid. Vi ble ikke opplært av våre foreldre til å regulere følelsene våre på en god måte fordi de hadde jo heller ikke tid. Mange sliter med psyken som voksne, et eksempel er problemer med tilknytninger til andre mennesker (vi skal jo tross alt lære oss å sove i egen seng fra vi er nyfødte. Og de som ikke vil? Ja de må)

Så ja, jeg tror miljøet gjør mye med oss, og vi stoler blindt på at samfunnet vet vårt beste. Legemidler skal være hjelpen senere i livet, istedenfor å bygge opp barna fra de er små.

De som klarer seg aller aller best er mennesker som bygges opp på narsissistiske trekk, mennesker som blir bedøvd overfor sine egne og ikke minst andres følelser. Andre mennesker går gjerne på smell etter smell fordi de prøver å hensynta alle rundt seg så mye at de glemmer å ta vare på seg selv.. (For hvem har lært oss å gjøre dét egentlig?)

Anonymkode: c3b6c...378

[AnonymBruker]

Du skriver mye interessant, ts, men jeg synes du romantiserer "huleboerlivet" vel mye. Tidligere tiders mennesker måtte legge ned mengder av innsats og tidbruk for å kunne overleve, også repetitive oppgaver med usikkert resultat. De kunne tilbringe lange tider i ødemarken på jakt etter bytte, kanskje uten å lykkes. De la av gårde på lange vandringer uten å vite hva som ventet dem; det kunne gå bra, men det kunne også gå fryktelig galt. Uten evne til å utholde "kjedelige" oppgaver, utføre handlinger der det er usikkert om eller når belønningen kommer, hadde mennesket som art aldri kunnet utvikle seg.

Mennesker har også individuelle forskjeller seg i mellom og slik har det alltid vært, og i et velfungerende samfunn er det plass til forskjellige talenter og egenskaper. Noen trives helt fint med det moderne samfunnet, mens andre ikke finner seg til rette. Så jeg er uenig i din påstand om at alle vil utvikle ADHD pga. samfunnet, men tenker at en løsning for å få med så mange som mulig i samfunnsdeltakelsen, er å ha mer varierte løsninger og oppgaver i f.eks. arbeidslivet.

Anonymkode: 59999...d61

[AnonymBruker]

Jeg synes debatten er interessant og er enige med flere av dere, også når det gjelder tidligere tiders samfunn og ADHD-typer.

Vi mennesker er jo som kjent sosiale dyr, og nøkkelen til å overleve hos vår art ligger i gruppa, ikke i individet. Sammen har vi hentet ved, bært vann, fisket fisken og stekt den på bålet, alt mens noen passet på stammens felles barn og holdt rovdyr unna. Overlevelse, og i hvert fall reproduksjon er nesten umulig alene som individ i tøffe miljøer. For hvem skal passe spedbarnet hvis mor er på jakt osv. 

Og her har ADHD-folk som meg selv hatt en nyttig funksjon, for å sikre GRUPPAS overlevelse altså, men jeg innså da jeg begynte å skrive dette at det ble ganske kontroversielt så jeg tror nesten ikke jeg tør. Men ja jeg tror at vi med ADHD har tatt risikoer og impulsavgjørelser som andre ikke har turt og ta, og med det levd korte, men heftige liv. Og reprodusert oss rikelig nok til at genet ble ført videre.

Anonymkode: 049ff...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skriver mye interessant, ts, men jeg synes du romantiserer "huleboerlivet" vel mye. Tidligere tiders mennesker måtte legge ned mengder av innsats og tidbruk for å kunne overleve, også repetitive oppgaver med usikkert resultat. De kunne tilbringe lange tider i ødemarken på jakt etter bytte, kanskje uten å lykkes. De la av gårde på lange vandringer uten å vite hva som ventet dem; det kunne gå bra, men det kunne også gå fryktelig galt. Uten evne til å utholde "kjedelige" oppgaver, utføre handlinger der det er usikkert om eller når belønningen kommer, hadde mennesket som art aldri kunnet utvikle seg.

Mennesker har også individuelle forskjeller seg i mellom og slik har det alltid vært, og i et velfungerende samfunn er det plass til forskjellige talenter og egenskaper. Noen trives helt fint med det moderne samfunnet, mens andre ikke finner seg til rette. Så jeg er uenig i din påstand om at alle vil utvikle ADHD pga. samfunnet, men tenker at en løsning for å få med så mange som mulig i samfunnsdeltakelsen, er å ha mer varierte løsninger og oppgaver i f.eks. arbeidslivet.

Anonymkode: 59999...d61

Jeg romantiserer på ingen måte! Men jeg grovforklarer, dét kan jeg være enig i.
Urtidsmennesket levde et svært hardt og uforutsigbart liv, men det var... simpelt. Du jakter mat - lykkes du er du mett, mislykkes du, er du sulten fortsatt, eller kanskje død. Uansett hvor traumatisk og grusomt det å leve slik var, er vi utviklet for den typen oppgaver. Enkle og (til sammenligning med nå) få avgjørelser med enorme konsekvenser, hver eneste dag. 

Nå er det motsatt. Vi har byttet det enkle, men harde livet mot det kompliserte, men komfortable livet. Vi gjør tilsynelatende ti tusen ubetydelige valg hver dag, som ikke gir avkastning før neste år, når vi blir gamle eller... kanskje aldri? Hvilken forskjell gjør det om du velger Heinz eller Idun ketsjup? Det er likevel et valg du tar. For urmennesket kunne det å velge det ene eller det andre bæret være forskjellen på forgiftning eller næring, men der står du altså, på Rema en ettermiddag og skal velge deg en ketsjup, et valg som ikke har en dritt å si, sånn egentlig. Vi bruker de samme nervebanene som ble utviklet for å holde oss i live, til å kjede oss i hjel.

Jeg vil ikke tilbake til steinalderen. Jeg hadde dødd i løpet av ei uke, om ikke i løpet av noen timer. Min ADHD kunne sikkert skikket meg som jeger om jeg var oppdratt i hulen, men nå er jeg snart 40 og jobber med å knatte på PC hele dagen, så jeg hadde ikke passet godt inn. Men, jeg synes godt vi kunne hentet noe visdom fra fortiden, med tanke på utforming av samfunnet. Egentlig burde vi tenke ut hele samfunsstrukturen på nytt. I det hele tatt er det svært lite jeg er fornøyd med at barna mine vokser opp med i dag. Jeg vet ikke helt hva som hadde vært bedre, men dette her? Nei, takk. 

Anonymkode: 5a1dc...d3f

[AnonymBruker]

Du skriver veldig godt, interessant og jeg er helt enig. Har en sønn med adhd. I utgangspunktet et stor resurss, men i dagens samfunn passer han ikke helt inn. Jeg oppmuntrer han heletiden til å finne sin egen vei som passer han. 

Anonymkode: 323d5...4b6

[Gjest supernova_87]

Syntes det var interessant å lese det du skriver, og synes du forklarer godt. 

Kan ikke vi som mennesker selv gjøre noe med at samfunnet ikke fungerer for oss? Velge jobber som gir oss belønning raskere, velge en annen livsstil, forsøke å komme nærmere et liv som passer for hjernen vår? 

[Gjest Anonymus Notarius]

"Scam" vet jeg ikke, men at den diagnosen slenges ut til alt for mange, er det ingen tvil om.

[Gjest PanteneProVVV]

Mange gode poeng her. Kjenner meg igjen i det du skriver om å velge ketsjup i butikken, vi er liksom forledet til å tro at uendelig med små meningsløse valg er det samme som et rikt liv, men det er jo bare et skinnliv. Menneskene i dag er utmattet og ensomme og går for det meste rundt i sin egen hud og prøve å degge med seg selv. Jeg og ønsker meg tilbake til små egalitære samfunn i steinalderen hvor samholdet samt det å skape og det å handle var en naturlig forlengelse av livet selv. Tenk å leve i sus og dus med fire timers arbeidsdag og om det skulle bli litt kjedelig var det bare å småkrige litt med raringene i naboklanen.

[AnonymBruker]

Ja, jeg kan si meg enig i noe av det du skriver, TS.
Det er ikke rom for at mennesker kan få være forskjellig lenger. Vi beveger oss bort fra toleranse med unnskyldninger om at det er en diagnose. En diagnose som adhd er alt for utbredt, og sprer seg verre enn den mest smittsomme korona-mutasjonen. 

Anonymkode: f370e...3b9

[Introverta]

Veldig interessant teori. Har lik tankegang om ADHD. Tenker samme om A og B mennesker. Føler A mennesker blir idealisert og B mennesker blir sett på som slappe i dagens samfunn. Noen måtte jo passe bålet og holde vakt på natta. Alle har sine oppgaver. Kunne ønske samfunnet kunne tilpasses mennesker litt mere. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Altså, jeg har ADHD-diagnosen, og jeg står på Aduvanz - 30 mg, for å være ekstakt - og jeg opplever meg svært rolig, behersket og joda, konsentrert. Jeg er en svært liten kvinne og 30 mg holder akkurat for meg. Men i følge deg har jeg da ikke ekte ADHD og skal ikke medisineres...?

Vi kan diskutere punktene jeg skrev i hovedinnlegget, men å diskutere hvem som har eller ikke har ADHD basert på din mening om mengde medisiner som skal til for å behandle et "ekte" tilfelle, det blir for dumt. Dessuten er det forskjell på typer ADHD også - for noen oppleves uroen som fjernhet, at tankene alltid vandrer slik at man ikke kan konsentrere seg. Jeg har kombinert type selv. 

Og å påstå at folk uten "ekte" ADHD opplever rus, mens de med ADHD opplever funksjon i 100% av tilfellene er også humbug. Hver gang jeg har økt dosen (jeg har prøvd mange forskjellige doser), har de første dagene vært preget av sterk og kaotisk eufori. Jeg får ikke noe gjort, egentlig. Men, så roer det seg og plutselig begynner ting å strukturere seg, jeg får sove om nettene (og får til å ta en middagshvil etter jobb), jeg får betalt regninger i tide og klarer å spise sunt, dusje, ringe mamma og gå tur med bikkja uten at alle tankene rundt sliter meg ut. Jeg gjør det på automatikk heller enn å tenke alt i hjel. 

Kanskje du mener jeg ikke har ADHD, da? Sånn, helt uten å kjenne meg eller ha sett på hjernen min? Greit nok. Jeg er uansett en langt mer nyttig samfunnsborger, bedre venn, bedre mamma og bedre kollega enn jeg ville vært uten dem. 

 

Anonymkode: 5a1dc...d3f

Helt enig. Opplever d samme som deg. Husker flrsre gang jeg tok ritalin. 10 mg. Jeg ble plutselig rolig innvending. Temperaturen følte jeg sank og jeg blei ikke komisk kaos innvendig. Fikk laga meg frokost føøøør jeg begynte på noe som helst. Også satt jeg emg ned og malte et bilde i A5 format. En oppgave jeg opplevde som umulig tidligere. Men folk rundt meg syns jeg virker trist når jeg går på medisin. 

Anonymkode: 71dae...5ad

[Avstand]

Introverta skrev (8 timer siden):

Veldig interessant teori. Har lik tankegang om ADHD. Tenker samme om A og B mennesker. Føler A mennesker blir idealisert og B mennesker blir sett på som slappe i dagens samfunn. Noen måtte jo passe bålet og holde vakt på natta. Alle har sine oppgaver. Kunne ønske samfunnet kunne tilpasses mennesker litt mere. 
 

Jeg er egentlig B-menneske. Min kropp retter seg alltid etter den klokka. Jeg kan lett være våken langt ut på natt selv om jeg stod opp 5 på morgenen liksom. Og jeg kan legge meg så tidlig som 23 og likevel være veldig trett på morgenen. Det er så hevetes irriterende. Men har klart å holde meg noenlunde på A-rytmen. Hvorfor er jeg naturlig B-menneske når psyken min har det bedre som A? 

[Avstand]

Altså jeg ble satt på Aduvanz for ca 3 år siden. Jeg har hatt en lang pause, men begynte på de igjen når jeg begynte i jobb. Men jeg vet ikke helt om de er bra for meg lenger. Jeg blir så kunstig rolig. Jeg får liksom en annen ro inni meg, men da jeg startet virket den hele dagen, men nå tar jeg to doser hver dag fordi den fader ut for fort. 
Jeg føler ikke jeg har helt kontakt med meg selv når jeg bruker de… noen ganger lurer jeg på om det egentlig er adhd. Kanskje jeg bare er en vanlig person som bare ikke er helt a4, som begynte å bruke amfetamin. 
Virker som adhd blir mer og mer vanlig og. Alle steder jeg er, er det noen andre enn meg som også sier de har adhd eller add. Er det samfunnet som gjør at vi kjeder oss sånn at vi får symptomene? 
 

Jeg var mye sint da jeg gikk på grunnskolen. Leksene tok aldri slutt. De ble med oss hjem selv om vi hadde sittet på rumpa hele skoledagen (bortsett fra friminutt og gym). Jeg var sint fordi jeg ikke fikk bruke tiden på det jeg likte. Det var dårlig stemning hjemme om kveldene pga lekser. 
På videregående tok jeg det mer alvorlig, men jeg måtte bruke hele kvelden etter jeg kom hjem fra skolen, fordi jeg tok det såpass seriøst at jeg ville ikke bare bestå, men få gode karakterer så jeg kunne velge mer fritt i studier. 
Jeg endte med utmattelse og sov mye. 
 

Jeg føler faktisk at medisinene mine er mest effektive når jeg ikke skal noe spesielt/bruke kroppen. Har jeg en avtale en dag der jeg skal ut på tur med venner elns så tar jeg de ikke, fordi de gjør at jeg blir fullstendig stillesittende og detaljefokusert. 

Endret 21. oktober 2022 av Avstand

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, brukerangrep, avsporinger og samtlige svar til dette.

- Matas, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2022 den 9.23):

Synes det var interessant lesning, jeg! Vi som jobber med barn (uten å nevne spesifikke yrker nå) har også en del kurs og forelesninger hvor det snakkes en del om dette, blant annet det at ADHD kommer av/trigges av miljø, og mange barn er feil- og/eller overdiagnotisert. 

Anonymkode: c34ed...a1d

Skulle ønske det fantes slik nyanse og kritikk rundt Aspergerdiagnosen også, uten at det vippet helt ut til den andre siden med ekstreme alternative "kurer" eller at påstander om at alle utfordringene en del med diagnosen opplever er bare tull. Hilsen en som har vokst opp med diagnosen og ikke akkurat hatt et lykkelig liv.

Anonymkode: faaaf...66a