Sorg over at livet ble som det ble.

[AnonymBruker]

Føler med deg, og kjenner meg igjen. Ja. Det var som om jeg skulle skrevet det selv. Så omtanke sendes din vei.

Anonymkode: 3e278...65c

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (På 3.11.2022 den 8.00):

Jeg tror man vil føle et lite tomrom etter det man ikke har, og at å følge den følelsen ikke vil fylle tomrommet men bare skape en lengsel etter det du hadde. Man skal passe seg for å bli lurt på ville veier av egne følelser. 

Og som du sier at er det vanskelig å skille det man egentlig ønsker fra forventninger man har til seg selv og de man tror andre har til seg. Det er en forventning utenfra om at du skal ha et ønske om å finne en partner, at det å bli gammel alene er skremmende. Menn lever kortere enn kvinner så mange blir alene til slutt allikevel. Og da har de vært så tosomme at annet nettverk er borte. Mange er også ensomme sammen. Man kan ha alt og likevel føle uro for hva som kommer bare av den grunn at det er ukjent terreng.  Det er ingen fasit på lykke og det å være menneske er veldig vanskelig. De lykkeligste virker til å være de som har evnen til å føle og være i nuet, og som ikke føler på forventninger. Er sorgen du føler en følelse som bor fullt og helt i nuet, eller er  den i neste måned, neste uke, neste år fordi noe sier deg at du burde føle den? Om du forestiller deg at du om et år har en partner med barn på vei, ville du følt det bra i dag? Da har du fremdeles ikke gitt avkall på det du har, men blitt beroliget med at du får det du ikke har. Ergo vil du ikke ha, men bare dekke opp for følelsen av å ville det og blir lurt av egen følelser. 

Utrolig bra skrevet. Wow, du er bare full av gullkorn. 

"Jeg tror man vil føle et lite tomrom etter det man ikke har, og at å følge den følelsen ikke vil fylle tomrommet men bare skape en lengsel etter det du hadde. " 

Jeg tror du har rett her. Jeg kjenner på et tomrom, et savn eller kall det hva du vil. Det er nok noe de fleste kjenner på, det at et eller annet mangler. Jeg har sett til samfunnets og biologien forventninger om mann og barn og tenkt at kanskje det er der jeg kan fylle tomrommet. Men kanskje det lager et enda større tomrom. Kanskje det er meningen at jeg skal gå hele livet med et lite tomrom uten å noensinne får vite hva jeg skulle fylt det med. At det er helt greit på en måte det å kjenne på at jeg savner dette "noe"? 

"Menn lever kortere enn kvinner så mange blir alene til slutt allikevel." 

Jeg måtte faktisk le litt av dette, men det er jo helt sant. Tror de siste årene kan bli bedre om man allerede er vandt til å bo alene. 

"Om du forestiller deg at du om et år har en partner med barn på vei, ville du følt det bra i dag?" 

Dette var det beste spørsmålet noen har stilt meg på lenge. Nå kommer det litt an på omstendighetene rundt selve forholdet mellom meg og partner, hans økonomi og egenskaper som far. Men Jeg hadde nok blitt panikkslagen og forferdet. Tenkt at nå er det fine livet mitt over. Hvordan skal dette gå? 

Anonymkode: 185cc...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Føler med deg, og kjenner meg igjen. Ja. Det var som om jeg skulle skrevet det selv. Så omtanke sendes din vei.

Anonymkode: 3e278...65c

Tusen takk 😊

Anonymkode: 185cc...9db

[Maestro]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor ofte mener du jeg kan droppe en eller to treninger? 

Anonymkode: 185cc...9db

En gang i blant. Ikke flere ganger i uken liksom. Tid med familie får man ikke igjen. Samme gjelder jobb, prioriterer man kun Jobb, så blir man pensjonist. Og har da lite kontakt med familie pga alt tid gikk til jobben. Tenk hvor mange år man har mista? Og er ikke bare å forvente at familien venter på deg. Pappa er sånn jobbe mann. Og det har blitt bedre nå siste årene og han pensjonerer seg 2023. Men, vi i familie blir ned prioritert av jobb og andre ting han bruker tiden sin på. Før var det sårende og vondt, men, blitt sånn "vi får ta pappa sånn som han er". 

Så ja, dropp en trening for og treffe familie, synes jeg du faktisk kan gjøre.