Jeg sliter med å beholde venninner

[AnonymBruker]

  . Jeg har klart å beholde noen få venninner over lang tid. Det er de jeg ikke har vært for nære. De jeg har hatt veldig nært og delt alt med og vice versa, de mister jeg til slutt. 

I mange tilfeller er det jeg som får nok og endrer meg i måten jeg er mot de. Jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn og vet ikke om jeg er den eneste her som har det slik. 

Familie holder jeg alltid nært og kjært. Jeg har mye høyere toleranse.

En venninne begynte jeg å se på som utrolig hjelpesløs, og jeg orket ikke mer av det. Jeg la merke til at hun kopierte meg, interessene mine og spurte meg om råd hele tiden om helt banale ting. Hun trengte hjelp med dagligdagse ting de fleste andre klarer å google seg til. Da jeg sa nei, fordi jeg ikke ville hjelpe henne ved å gi bort eksamensnotatene mine og gi henne rabatt i butikken jeg jobbet, ble hun ordentlig sur og mente hun helt uproblematisk hadde gjort det samme for meg.  Jeg mistet respekten for henne. Dette er mange år siden, og vennskapet gikk fra rosenrødt til svart. Hun var raus og en bra person, men jeg fikk henne i halsen.

En annen venninne flyttet inn i hybelen hos meg. Dette i voksen alder (30 årene). Jeg innså at hun måtte ha alt inn med teskje. Hun tettet vasken, tettet dusjen, ødela kjøkkenviften og trengte hjelp med alt. Bananfluer fikk hun, men skjønte ikke at hun må sette maten i kjøleskapet. Hun gikk seg bort og ringte etter 6 måneder for å få adressen. Jeg ble " mannen" eller vaktmester i alt for stor grad. Jeg fikk nok.

Jeg vet vennskap er mer enn vinning. Jeg vet kjærlighet for venner bør stå støtt uansett, men jeg føler til slutt bare at det er mennesker jeg ikke orker mer av. Men de må da føle det slik for meg også? 

Jeg har blitt dumpet av venner et par ganger selv. Samtidig ser jeg enkelte klarer å beholde en venninnegjeng hele livet. Overser de alt av irritasjonsmomenter?

 

 

Anonymkode: 6634d...0d5

[AnonymBruker]

Nå virker jo de to eksemplene du har beskrevet, noe spesielle. Det er jo egenskaper som det er rart at du ikke har lagt merke til dersom dere har vært venner en tid. Når man beholder vennskap over lang tid, tenker jeg at det handler mer om at man har såpass mye til felles og kjenner hverandre såpass godt at det er minimalt med den typen "irritasjonsmomenter" som de du beskriver.

Anonymkode: c1d4e...5af

[AnonymBruker]

Sliter litt med det samme, men ikke hatt så ekstremt som de du har listet opp. 

Men etter en stund begynner jeg å irritere meg, og endrer dermed oppførsel. Eller så overstiger de mine grenser så kraftig at de får en skyllebøtte de aldri har fått maken til, og dermed ønsker ikke de kontakt... Eller så fader de meg ut, og jeg aner virkelig ikke hvorfor...  Skulle ønske jeg visste hemmeligheten.. 

På den annen side har jeg alltid hatt lett for å venner i nye miljøer, så når noen går, kommer alltid andre til... Men skulle på en måte ønske jeg også hadde den faste vennegjengen over tid... 

Anonymkode: 82fce...989

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå virker jo de to eksemplene du har beskrevet, noe spesielle. Det er jo egenskaper som det er rart at du ikke har lagt merke til dersom dere har vært venner en tid. Når man beholder vennskap over lang tid, tenker jeg at det handler mer om at man har såpass mye til felles og kjenner hverandre såpass godt at det er minimalt med den typen "irritasjonsmomenter" som de du beskriver.

Anonymkode: c1d4e...5af

Hun ene så jeg opp til i mange år. Kanskje jeg idealiserte henne noe og overså ting. Hun virket som en bestemt jente med godt humør og amibisjoner, klagde riktignok over feks. å bli dumpet av menn hun datet, over økonomien sin og en del " urettferdigheter" jeg trodde var reelle. Jeg kjente meg igjen i feks. diskriminering i jobben jeg hadde den gang,noe hun hadde opplevd selv. Kanskje var jeg i mørket da vi møttes, men livet mitt tok en annen vending, fordi jeg systematisk ryddet opp i en del. Innså at hun aldri kommer seg ut av hengemyren fordi hun aldri blir fornøyd, måler seg mot andre, prøver å være som andre, klager og tar ikke tak. Hun ber alle andre om hjelp, heller enn å hjelpe seg selv. Istedenfor å akseptere at hun må gjøre noe, går det i psykologtimer og syklubben for å klage. Sist gang jeg hjalp henne, ble jeg sittende med noe som fullt og helt er hennes ansvar mens hun dro på trening. Jeg hadde tatt meg friheten til å gjøre det på min måte i og med hun ba om hjelp, men hun krtisierte og problematiserte det jeg hadde gjort. 

Feilene sine repeterer hun. Alt går i reprise. Dårlig økonomi nå også, selv om hun fikk seg en godt betalt jobb etter studietiden. Blir dumpet av menn fortsatt, men velger de samme drittsekkene osv osv.

 

Anonymkode: 6634d...0d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

  . Jeg har klart å beholde noen få venninner over lang tid. Det er de jeg ikke har vært for nære. De jeg har hatt veldig nært og delt alt med og vice versa, de mister jeg til slutt. 

I mange tilfeller er det jeg som får nok og endrer meg i måten jeg er mot de. Jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn og vet ikke om jeg er den eneste her som har det slik. 

Familie holder jeg alltid nært og kjært. Jeg har mye høyere toleranse.

En venninne begynte jeg å se på som utrolig hjelpesløs, og jeg orket ikke mer av det. Jeg la merke til at hun kopierte meg, interessene mine og spurte meg om råd hele tiden om helt banale ting. Hun trengte hjelp med dagligdagse ting de fleste andre klarer å google seg til. Da jeg sa nei, fordi jeg ikke ville hjelpe henne ved å gi bort eksamensnotatene mine og gi henne rabatt i butikken jeg jobbet, ble hun ordentlig sur og mente hun helt uproblematisk hadde gjort det samme for meg.  Jeg mistet respekten for henne. Dette er mange år siden, og vennskapet gikk fra rosenrødt til svart. Hun var raus og en bra person, men jeg fikk henne i halsen.

En annen venninne flyttet inn i hybelen hos meg. Dette i voksen alder (30 årene). Jeg innså at hun måtte ha alt inn med teskje. Hun tettet vasken, tettet dusjen, ødela kjøkkenviften og trengte hjelp med alt. Bananfluer fikk hun, men skjønte ikke at hun må sette maten i kjøleskapet. Hun gikk seg bort og ringte etter 6 måneder for å få adressen. Jeg ble " mannen" eller vaktmester i alt for stor grad. Jeg fikk nok.

Jeg vet vennskap er mer enn vinning. Jeg vet kjærlighet for venner bør stå støtt uansett, men jeg føler til slutt bare at det er mennesker jeg ikke orker mer av. Men de må da føle det slik for meg også? 

Jeg har blitt dumpet av venner et par ganger selv. Samtidig ser jeg enkelte klarer å beholde en venninnegjeng hele livet. Overser de alt av irritasjonsmomenter?

 

 

Anonymkode: 6634d...0d5

De to eksemplene du kom med her virker jo litt spesielle, så jeg forstår jo du dumpet de. Hva med de vennene som har dumpet deg, er det mange? Vet du hvorfor? 
 

Ikke alle er like, men jeg tenker det er viktig å være tolerant mot venner. Dette er ikke som en kjæreste du skal leve med, og så lenge man har det fint sammen - har flere matchende egenskaper og interesser. Så burde man faktisk kunne se bortifra negative egenskaper, dummeste man kan gjøre er vel å bo med venner over lengre perioder. Da kommer flere egenskaper opp, man irriterer seg - og vennskapet kan bli ødelagt. Hvis egenskapene er så negative at de positive ikke veier opp, da burde man selvfølgelig dumpe de, men det er sjeldent tenker jeg. 

Anonymkode: 3eb18...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

De to eksemplene du kom med her virker jo litt spesielle, så jeg forstår jo du dumpet de. Hva med de vennene som har dumpet deg, er det mange? Vet du hvorfor? 
 

Ikke alle er like, men jeg tenker det er viktig å være tolerant mot venner. Dette er ikke som en kjæreste du skal leve med, og så lenge man har det fint sammen - har flere matchende egenskaper og interesser. Så burde man faktisk kunne se bortifra negative egenskaper, dummeste man kan gjøre er vel å bo med venner over lengre perioder. Da kommer flere egenskaper opp, man irriterer seg - og vennskapet kan bli ødelagt. Hvis egenskapene er så negative at de positive ikke veier opp, da burde man selvfølgelig dumpe de, men det er sjeldent tenker jeg. 

Anonymkode: 3eb18...e1b

Jeg ble dumpet av 5 venninner.

Hun ene fikk barn og kuttet all kontakt, men jeg tror grunnen var at jeg oppførte meg dårlig mot henne i sluttfasen fordi jeg så på henne som nesten litt dum. Og det merket hun jo, særlig etter intens kontakt over lang tid. Det var hun som leide hybel. Jeg kunne finne på å riste på hodet og bare gå ut fordi hun gjorde så mye dumt. Jeg fikk lyst til å rope " er du helt dum i hodet!" Og kroppsspråket mitt talte vel for seg. Jeg hadde alltid tenkt at hun umulig kunne være så håpløs som andre skulle ha det til og valgte å fokusere på de gode egenskapene, helt til hun leide og jeg begynte å se litt ned på henne. Leieforholder forandret alt.

To dumpet meg fordi vi vokste fra hverandre, og jeg tror det var jeg som ble en byrde. Jeg kom og gikk i vennskapene når det passet meg. Jeg selvrealiserte meg og brøt nok med normene i vennegjengen. Jeg mistet interessen for mote, uteliv osv. og ba de aldri hjem til meg fordi jeg var student mens de var i full jobb. Hadde jeg studiefri, var kjæresten på besøk. Jeg var nok en selvsentrert venninne.

Ble også dumpet av en venninne som til stadighet ba meg om hundepass. Til gjengjeld ba hun meg ofte med på ting. Jeg ba ikke henne så ofte og hadde begynt å irritere meg over hvor nysgjerrig hun var. Hun så spurte meg ut om alt, men delte lite om seg selv. Jeg sa det i en bistetning en gang " du er så ekstremt nysgjerrig" og etter det brøt hun all kontakt. Da hadde hun vært veldig på tilbudssiden lenge, så det ble nok til at hun gav mer enn meg inn i vennskapet.

Og den siste forstår jeg at dumpet meg. Jeg var needy! Dette var mange år siden.

Anonymkode: 6634d...0d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg ble dumpet av 5 venninner.

Hun ene fikk barn og kuttet all kontakt, men jeg tror grunnen var at jeg oppførte meg dårlig mot henne i sluttfasen fordi jeg så på henne som nesten litt dum. Og det merket hun jo, særlig etter intens kontakt over lang tid. Det var hun som leide hybel. Jeg kunne finne på å riste på hodet og bare gå ut fordi hun gjorde så mye dumt. Jeg fikk lyst til å rope " er du helt dum i hodet!" Og kroppsspråket mitt talte vel for seg. Jeg hadde alltid tenkt at hun umulig kunne være så håpløs som andre skulle ha det til og valgte å fokusere på de gode egenskapene, helt til hun leide og jeg begynte å se litt ned på henne. Leieforholder forandret alt.

To dumpet meg fordi vi vokste fra hverandre, og jeg tror det var jeg som ble en byrde. Jeg kom og gikk i vennskapene når det passet meg. Jeg selvrealiserte meg og brøt nok med normene i vennegjengen. Jeg mistet interessen for mote, uteliv osv. og ba de aldri hjem til meg fordi jeg var student mens de var i full jobb. Hadde jeg studiefri, var kjæresten på besøk. Jeg var nok en selvsentrert venninne.

Ble også dumpet av en venninne som til stadighet ba meg om hundepass. Til gjengjeld ba hun meg ofte med på ting. Jeg ba ikke henne så ofte og hadde begynt å irritere meg over hvor nysgjerrig hun var. Hun så spurte meg ut om alt, men delte lite om seg selv. Jeg sa det i en bistetning en gang " du er så ekstremt nysgjerrig" og etter det brøt hun all kontakt. Da hadde hun vært veldig på tilbudssiden lenge, så det ble nok til at hun gav mer enn meg inn i vennskapet.

Og den siste forstår jeg at dumpet meg. Jeg var needy! Dette var mange år siden.

Anonymkode: 6634d...0d5

Hva er det som skjer med deg i bli kjent fasen? Det høres litt sånn ut som jeg er når jeg er forelska og har skylapper på. Når det gjelder venninner derimot er jeg svært forsiktig og tilbakeholden med å slippe noen innpå for tidlig. Jeg vil kjenne personen først, vite at hun respekterer mine grenser og ofte så ser jeg opptil en av hennes sider, og deler interesser.

Anonymkode: 6cdef...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ble dumpet av 5 venninner.

Hun ene fikk barn og kuttet all kontakt, men jeg tror grunnen var at jeg oppførte meg dårlig mot henne i sluttfasen fordi jeg så på henne som nesten litt dum. Og det merket hun jo, særlig etter intens kontakt over lang tid. Det var hun som leide hybel. Jeg kunne finne på å riste på hodet og bare gå ut fordi hun gjorde så mye dumt. Jeg fikk lyst til å rope " er du helt dum i hodet!" Og kroppsspråket mitt talte vel for seg. Jeg hadde alltid tenkt at hun umulig kunne være så håpløs som andre skulle ha det til og valgte å fokusere på de gode egenskapene, helt til hun leide og jeg begynte å se litt ned på henne. Leieforholder forandret alt.

To dumpet meg fordi vi vokste fra hverandre, og jeg tror det var jeg som ble en byrde. Jeg kom og gikk i vennskapene når det passet meg. Jeg selvrealiserte meg og brøt nok med normene i vennegjengen. Jeg mistet interessen for mote, uteliv osv. og ba de aldri hjem til meg fordi jeg var student mens de var i full jobb. Hadde jeg studiefri, var kjæresten på besøk. Jeg var nok en selvsentrert venninne.

Ble også dumpet av en venninne som til stadighet ba meg om hundepass. Til gjengjeld ba hun meg ofte med på ting. Jeg ba ikke henne så ofte og hadde begynt å irritere meg over hvor nysgjerrig hun var. Hun så spurte meg ut om alt, men delte lite om seg selv. Jeg sa det i en bistetning en gang " du er så ekstremt nysgjerrig" og etter det brøt hun all kontakt. Da hadde hun vært veldig på tilbudssiden lenge, så det ble nok til at hun gav mer enn meg inn i vennskapet.

Og den siste forstår jeg at dumpet meg. Jeg var needy! Dette var mange år siden.

Anonymkode: 6634d...0d5

Du høres  veldig arrogant ut. Nesten så jeg tror dette er en spøk. Er du voksen? 

Anonymkode: 3eb18...e1b

[AnonymBruker]

Hvordan har du det egentlig med deg selv? Kanskje tiltrekkes du mennesker som har problemer, eller folk du ser på og lavere sosial status enn deg selv? 
Folk som er lett å bli venn med, som du ikke trenger å «kjempe» for å komme inn? 
Slike vennskap, og der dere deler alle problemene med hverandre føles sterkt og godt i en kort periode, men så oppstår det irritasjon fordi det er kun det som er limet i vennskapet. 
Venner som er på ditt eget nivå, som du må jobbe mer for å bli kjent med.. folk du møter på ulike arenaer og gjør hyggelige ting sammen med, er gjerne de vennskapene som varer 

Anonymkode: d5bbb...502

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan har du det egentlig med deg selv? Kanskje tiltrekkes du mennesker som har problemer, eller folk du ser på og lavere sosial status enn deg selv? 
Folk som er lett å bli venn med, som du ikke trenger å «kjempe» for å komme inn? 
Slike vennskap, og der dere deler alle problemene med hverandre føles sterkt og godt i en kort periode, men så oppstår det irritasjon fordi det er kun det som er limet i vennskapet. 
Venner som er på ditt eget nivå, som du må jobbe mer for å bli kjent med.. folk du møter på ulike arenaer og gjør hyggelige ting sammen med, er gjerne de vennskapene som varer 

Anonymkode: d5bbb...502

Ja, mye mulig du har rett i det. Jeg tror det er noe i det du sier. Jeg har nok sympatisert med de som andre avviser. Mannen min har plukket ressurssterke venner fra velmøblerte hjem, eller kanskje var det foreldrene hans som gjorde det for han. Jeg liker ikke tankesettet. Jeg har aldri ønsket å være sånn, men så hadde jeg en kristen oppdragelse og vokste opp med en far fra et dårlig hjem. Han søkte vel også til mennesker som andre avviste.

Kanskje har jeg selv følt meg mindre verdt enn typiske solide mennesker og kjedet meg når jeg møter veldig tilbakeholdende mennesker. Da føler jeg meg selv avvist, og hater å trenge meg på. Jeg er nok litt outsider selv uten å vite hvorfor. Noen her sier arrogant, men jeg er egentlig ikke det. Mulig jeg har begynt å bli det fordi jeg kaller en spade for en spade overfor meg selv, sier disse tingene aldri høyt. 

Møtte en person en gang som sa hun valgte sine venner med omhu og utelukkende ønsket venner på samme nivå. Det ble med det ene møtet, men må si jeg har tenkt litt på det hun sa i ettertid. 

Jeg velger venner med samme interesser, men har nok fordommer mot " snobber" og " elite", og den trekker jeg nok langt. Selv er jeg jo den best stilte i vennegjengen, både pga.oppvekst med svært romslig økonomi og høyest utdannelse. 

Jeg vet rett og slett ikke hvorfor det blir slik. Det går stort sett fint så lenge vi ikke bor sammen eller er for mye med hverandre. 

Anonymkode: 6634d...0d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja, mye mulig du har rett i det. Jeg tror det er noe i det du sier. Jeg har nok sympatisert med de som andre avviser. Mannen min har plukket ressurssterke venner fra velmøblerte hjem, eller kanskje var det foreldrene hans som gjorde det for han. Jeg liker ikke tankesettet. Jeg har aldri ønsket å være sånn, men så hadde jeg en kristen oppdragelse og vokste opp med en far fra et dårlig hjem. Han søkte vel også til mennesker som andre avviste.

Kanskje har jeg selv følt meg mindre verdt enn typiske solide mennesker og kjedet meg når jeg møter veldig tilbakeholdende mennesker. Da føler jeg meg selv avvist, og hater å trenge meg på. Jeg er nok litt outsider selv uten å vite hvorfor. Noen her sier arrogant, men jeg er egentlig ikke det. Mulig jeg har begynt å bli det fordi jeg kaller en spade for en spade overfor meg selv, sier disse tingene aldri høyt. 

Møtte en person en gang som sa hun valgte sine venner med omhu og utelukkende ønsket venner på samme nivå. Det ble med det ene møtet, men må si jeg har tenkt litt på det hun sa i ettertid. 

Jeg velger venner med samme interesser, men har nok fordommer mot " snobber" og " elite", og den trekker jeg nok langt. Selv er jeg jo den best stilte i vennegjengen, både pga.oppvekst med svært romslig økonomi og høyest utdannelse. 

Jeg vet rett og slett ikke hvorfor det blir slik. Det går stort sett fint så lenge vi ikke bor sammen eller er for mye med hverandre. 

Anonymkode: 6634d...0d5

Høres ut som at du kanskje vil trives bedre i et mer kreativt/kunstnerisk miljø. Høres ut som typiske A4-middelklasse-folk ikke er din type mennesker, så tenker du bør holde deg unna slike miljø. 

Anonymkode: efbb0...cda

[AnonymBruker]

Jeg tror nøkkelen for å beholde vennskap er å være tålmodig, svelge kameler men likevel vite når man må sette grenser. De to sistnevnte, å svelge kameler men likevel sette grenser må ha en glidende overgang sånn at den andre part behandler deg med respekt. Det er nok når man plutselig en dag får nok og forandrer seg mye at vennen blir usikker og rygger ut av vennskapet. 

Det er også viktig å ha flere venner, sånn at når denne ene vennen som du på tidspunktet har fått litt opp i halsen - har du andre du kan være med litt sånn at du får et miljøstifte og du likevel orker å si ja til den første vennen neste gang hun vil ha deg med på noe gøy. 

De som sliter med å holde på venner har gjerne ofte kun en god venn om gangen og da kan ting fort bli for mye, eller for intenst. Ryker man i tottene på hverandre da så står man der igjen alene. Jeg snakker av erfaring, og har nok helt sikkert vært "hun giftige venninna" for enkelte. 

Etter jeg lærte meg å overse mindre flatterende sider ved et menneske og heller flytte fokus over på hva jeg liker ved personen så har ting blitt mye enklere. Oppstår det konflikter så ta det med en gang, uten å kjefte/være belærende. Vær heller rolig. Ta der opp uten å angripe eller anklage, men legg fram som at "jeg synes det var sårende når du sa det der, fordi..."

 

Anonymkode: 300d8...763

[AnonymBruker]

tror du må få innsyn av hva venner egentlig betyr

venner er som regel der hvor du tilfeldigvis er. dere er der og da blir dere venner for å få gang dynamikken. derfor er det enklere i tenårene. man går på skole omringet av mange mennesker som raskt blir til venner.

disse vennene går sin vei når veien skilles. de omringes igjen av ny krets og slik fungerer det. er man litt eldre vil ikke vennskap fungere fordi tiden man har er ikke fulltid slik da man var da man var tenåring.

venner er noe som må opprettholdes, man må ha jevnlig kontakt of "mate". det skjer kun når begge har det som fulltid.

ikke sjans i havet det skjer i voksen alder

Anonymkode: 36122...58c

[AnonymBruker]

Satan så mye drama enkelte kvinner lager ut av ingenting. Så unødvendig! Både TS selv og venninnene hun beskriver.

Helt uforståelig for meg.. Live and let live. Glir man fra en venn, javel, det skjer, men jeg har aldri hørt om noen som har "dumpet" en kamerat. Så dramatisk å anonnsere det eller tenke sånn.

Anonymkode: 057ba...6a4

[AnonymBruker]

Håper ikke dette treffer helt feil... men har du tenkt noe over om du kan ha autistiske trekk?
Snakker av egen erfaring, og jeg plukket opp på noe i måten du skriver og noen av nyansene i relasjonene som *kan* være en indikasjon... Noen andre her oppfatter deg som arrogant, men kanskje er det en liten kommunikativ misforståelse?

Anonymkode: da37b...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.10.2022 den 15.50):

Jeg ble dumpet av 5 venninner.

Hun ene fikk barn og kuttet all kontakt, men jeg tror grunnen var at jeg oppførte meg dårlig mot henne i sluttfasen fordi jeg så på henne som nesten litt dum. Og det merket hun jo, særlig etter intens kontakt over lang tid. Det var hun som leide hybel. Jeg kunne finne på å riste på hodet og bare gå ut fordi hun gjorde så mye dumt. Jeg fikk lyst til å rope " er du helt dum i hodet!" Og kroppsspråket mitt talte vel for seg. Jeg hadde alltid tenkt at hun umulig kunne være så håpløs som andre skulle ha det til og valgte å fokusere på de gode egenskapene, helt til hun leide og jeg begynte å se litt ned på henne. Leieforholder forandret alt.

To dumpet meg fordi vi vokste fra hverandre, og jeg tror det var jeg som ble en byrde. Jeg kom og gikk i vennskapene når det passet meg. Jeg selvrealiserte meg og brøt nok med normene i vennegjengen. Jeg mistet interessen for mote, uteliv osv. og ba de aldri hjem til meg fordi jeg var student mens de var i full jobb. Hadde jeg studiefri, var kjæresten på besøk. Jeg var nok en selvsentrert venninne.

Ble også dumpet av en venninne som til stadighet ba meg om hundepass. Til gjengjeld ba hun meg ofte med på ting. Jeg ba ikke henne så ofte og hadde begynt å irritere meg over hvor nysgjerrig hun var. Hun så spurte meg ut om alt, men delte lite om seg selv. Jeg sa det i en bistetning en gang " du er så ekstremt nysgjerrig" og etter det brøt hun all kontakt. Da hadde hun vært veldig på tilbudssiden lenge, så det ble nok til at hun gav mer enn meg inn i vennskapet.

Og den siste forstår jeg at dumpet meg. Jeg var needy! Dette var mange år siden.

Anonymkode: 6634d...0d5

Men du har jo selvinnsikt, her beskriver du jo deg selv som slitsom. Er du evig single siden du har sånne intense vennskap spm du beskriver i trådstart? Det er nok en felle man kan gå i som singel, at man lar en venninne fylle rollen som den nærmeste og at det blir litt for mye og nært. Da kan det fort bli slitasje og gnisninger, fordi man mangler den kjærligheten man finner i parforhold eller mellom nær familie, som ofte sørger for at relasjonen tåler noen trøkker.

Jeg har lært meg å ha litt avstand.

Anonymkode: 9e3f8...8e9