Evig gjest i familien

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i over 5 år. Han har tre barn fra før, jeg har ingen. Vi bor i hans hjemby, og omgås jevnlig hans venner og familie. Min familie bor i andre enden av landet, og jeg ser dem svært skjelden. Hittil har det fungert fint, men i går fikk jeg en merkelig følelse. Svigers var på middag sammen med ene stesønnen. De snakket konstant om de to andre barna, bla bekymringer knyttet til sykdom. Samboer snakket i tillegg i 40 minutter i telefon med den ene sønnen, samtidig som vi hadde gjester (altså: Hans familie).

Det føles som at jeg er gjesteopptreden i familien, nærmere bestemt ekskona til samboerens... Det er jo hennes barn, hennes bekymringer, hennes svigerforeldre, og det skulle vært hun som bodde i dette huset. Jeg har som sagt ikke egne barn, men når jeg prøver å uttrykke ovenfor samboer at jeg skulle ønske jeg hadde egen familie føyser han det bare bort. Av flere grunner som jeg ikke tenker å utdype er det ikke "bare" for oss å få barn sammen. Hvis det blir slutt mellom oss står jeg på bar bakke, uten noen ting, uten venner, og jeg blir nødt til å flytte,

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men er det noen som har følt på det samme?

Anonymkode: c8f31...580

[Queen of the North]

Tror det mer riktige spørsmålet er om det er dette livet du ønsker deg i fremtiden eller ønsker du muligheten til å skaffe deg en familie hvor du er inkludert fra starten? 

Betyr denne familien du prøver å bli en del av så mye for deg att du synes det er greit å gi fra seg muligheten til å starte en ny familie? 

 

[Aragon]

Jeg har ikke samme erfaringer , men har bare lyst til å kommentere en ting du ser på som negativt . Du ser på det som negativt at han snakker med sønnen i 40 min imens dere har gjester , altså hans familie . Jeg tror jo de anser deg som familie etter så lang tid og ikke stusser over denne samtalen . Det viser jo bare at du er men av dem ., om du forstår hva jeg mener ?  At de deler bekymringer ang barna med deg\ dere bekrefter det samme synes jeg . At du etter 5 år føler deg som gjest er jo ikke bra , men jeg tror kanskje dette kan handle litt om usikkerhet hos deg også . At du må se deg selv som god nok selv om dere ikke har felles barn. Ettersom du nevner at hvis det blir slutt , er du på bar bakke. Det trenger du jo ikke være . Savner du egne venner , må du kanskje gå litt utfor komfortsone og begynne med hobby der du treffer andre du kan bygge relasjoner med feks ? 
Og du , ikke tenk dårlig om deg selv 😘 Man bør ikke behandle seg selv anderledes enn en ville gjort med en venn .  

[Sensi]

Som en over nevner. Tenk over om det er dette du vil. 
 

Vær tro mot deg selv. Hva vil du? Hva hindrer deg og hva kan du gjøre med det? 

[Gjest ti10]

Jeg skjønner hva du mener, men det kan virke som at de gjør det fordi de ser på deg som en av dem nå. Men det kommer litt an på om de alltid snakker om "sine" ting. Viser de interesse for deg og ditt? Blir du inkludert som en nødvendig del, eller er du et vedheng som bare er der mens de styrer med sitt uavhengig av hva du ønsker og mener?

Hvis du svarer ja på det siste, hadde jeg vel vurdert å bryte og ta en annen retning.

[AnonymBruker]

Skap det livet du vil ha ts, vær sosial og treff nye mennesker. Bli kjent. Finn fler folk enn akkurat de som er der nå i livet ditt. Så om de sitter å snakker om barna, la dem få gjøre det, du kan jo ringe en venninne. Eller ring din familie. Slå av en prat med dem så kan de sitte å jabbe om sitt. 

Anonymkode: 32f81...cc0

[AnonymBruker]

Hvor ble det av vennene dine? 

Anonymkode: 35fa8...5d3

[AnonymBruker]

Det er jo ditt valg å holde avstand til svigerfamilien din. At du velger å ikke ta din plass. At du velger å ikke involvere deg.

Likeledes er det ditt valg å velge å treffe egen familie skjelden. Det er ditt valg at du ikke har kontakt med venner.

Det er ditt valg å isolere deg slik. 
Du kan velge annerledes, hvis du vil. 

Anonymkode: 12a12...071

[Mooza]

Det er ikke eks-kona sine bekymringer. Det må jo være din samboer sine bekymringer, ettersom han er far til barna. Selvsagt også bekymringene til hans familie, besteforeldre, søsken,....og stemor.  Det er ikke eksen hans sine barn, det er deres barn. Bare sånn at du forstår det. 

Når det gjelder deg og ditt liv, så er det nå involvert i samboer sitt liv. Men det er jo ikke gitt at du ikke vil ha egne barn. Det er jo et stort valg det ser ut til at du har tatt, med tanke på framtiden. Samtidig har dere vel deres rutiner og deres hygge ellers. Hvis du er fornøyd med tilværelsen, så kan det vel ikke være et problem? Det er jo ikke noe vits å skaffe seg barn bare fordi at noen skal snakke om dine bekymringer i et selskap....for å si det slik. 

Dette med å slå rot et sted, skaffe egne venner, dyrke egne interesser, ...reise hjem til sine foreldre osv- Det er jo selvsagt viktig uansett. Du kan få alt, minus barn da tydeligvis..

[AnonymBruker]

Det er jo ikke noe som tyder på at de ser på deg som en «gjest» i familien, ut fra det du skriver, tvert om.
 

Hadde det vært bedre om de snakket om utfordringer knyttet til sykdom hos barna når du ikke var til stede, eller at din samboer ventet til gjestene var gått med å ta den telefonen? Da ville jeg heller tenkt at man ble sett på som en utenforstående som skulle «skjermes» eller en som ikke skulle ha innsyn i private anliggender. Samboeren din tenkte vel at du nå kjenner hans foreldre og hans sønn så godt at du kunne være alene med dem den tiden.

Anonymkode: 4b66e...e48

[AnonymBruker]

Takk for mange fornuftige svar!. Jeg skjønner at det er min tankegang som er problemet. Det var bare en følelse som kom helt plutselig, og så hang jeg meg kanskje litt vel mye opp i den...

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hvor ble det av vennene dine? 

Anonymkode: 35fa8...5d3

Jeg har ingen egne venner her jeg bor. Alle i omgangskretsen er samboerens venner som han har hengt med siden ungdomsskolen. Det har i grunn ikke hatt egne venner siden studietiden, men det er jo min egen feil...

2 hours ago, Mooza said:

Det er ikke eks-kona sine bekymringer. Det må jo være din samboer sine bekymringer, ettersom han er far til barna. Selvsagt også bekymringene til hans familie, besteforeldre, søsken,....og stemor.  Det er ikke eksen hans sine barn, det er deres barn. Bare sånn at du forstår det. 

Når det gjelder deg og ditt liv, så er det nå involvert i samboer sitt liv. Men det er jo ikke gitt at du ikke vil ha egne barn. Det er jo et stort valg det ser ut til at du har tatt, med tanke på framtiden. Samtidig har dere vel deres rutiner og deres hygge ellers. Hvis du er fornøyd med tilværelsen, så kan det vel ikke være et problem? Det er jo ikke noe vits å skaffe seg barn bare fordi at noen skal snakke om dine bekymringer i et selskap....for å si det slik. 

Dette med å slå rot et sted, skaffe egne venner, dyrke egne interesser, ...reise hjem til sine foreldre osv- Det er jo selvsagt viktig uansett. Du kan få alt, minus barn da tydeligvis..

Nei, det har du rett i... Det er ikke det at jeg har et brennende ønske om barn heller, jeg ønsker meg bare en familie som er der uansett hva som skjer, hvis du skjønner.. Akkurat nå legger jeg jo alle eggene i én kurv, med å kun omgås hans familie og hans venner. Og jeg vil jo gjerne dele deres bekymringer, noe som jeg ikke helt får til. Jeg står bare på utsiden og tenker "whatever"

Min egen biologiske familie er liten, langt unna og uten tilskudd i form av barn, så jeg føler meg nok litt skyldig i å la slektstreet dø ut. Det er liksom noe deprimerende over å skulle dø uten arvinger.

Anonymkode: c8f31...580

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

jeg vil jo gjerne dele deres bekymringer, noe som jeg ikke helt får til. Jeg står bare på utsiden og tenker "whatever"

Er det fordi du ikke føler kjærlighet for stebarna dine, kanskje fordi du ikke har giddet å bli kjent med dem? 

Anonymkode: 12a12...071

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i den følelsen. Jeg har ett eget barn og fire bonusbarn. Jeg føler meg aldri helt hjemme, siden jeg hele tiden må tenke over hva som er «passelig» ifht alle parter i en slik familiekonstellasjon. Det er slitsomt. Og vanskelig for noen å forstå som ikke har opplevd det samme. 
 

Mitt råd til seg er å skaffe deg noe som er ditt eget i livet. Jeg har begynt å gjøre det i form av et par venninner i nærheten (mine bor et stykke unna), begynt å trene og bruker litt mer tid på meg selv. Det er ikke så mye tid å rope hurra for, men det er mer enn ingenting.  Og det gir meg glede og en følelse av kontroll over eget liv. 

Anonymkode: 378a2...1d7

[AnonymBruker]

Du har ofra dine relasjoner til fordel for han. Det høres ikke ut som et veldig likestilt forhold. Jeg skjønner jo at han prioriterer egne barn, og sånn skal de være, men du har ofra alt ditt, og det er kanskje ikke så lurt for din del. 

Anonymkode: 3d494...ecf

[AnonymBruker]

Om du vil ha barn, og han ikke vil, da er det bare en ting å gjøre og det er å dra din vei. Reis hjem til ditt hjem og skap deg det livet du vil ha. 

Anonymkode: 25142...742