Gå til innhold

Leviora vil bli frisk


Leviora

Anbefalte innlegg

Da var vi her igjen, da. Noen år må det ha gått siden sist jeg satte en fot i forumet. Men nå trenger jeg et sted å lufte tankene mine, for her skjer det ting.

Jeg er ufør, praktisk talt gift med drømmemannen (bryllup er blehr), hundemamma til Frøkna og løvemamma til to barn; E på 7 år og M på 5. E er autist og utredes for adhd. M tror vi også har adhd. Jeg skal utredes nå for begge deler, og kan slenge på noe CPTSD og kronisk migrene oppå der for å gjøre ting litt ekstra spicy.

Livet er kaotisk, men mens vi strever med å holde hodet over vann priser vi oss over de mange, små gledene og har nå innsett at shit, kanskje vi heller skulle lært oss å puste under vann. Den prosessen er det kanskje noen som finner interessant - i så fall, velkommen skal du være. Her får jeg utløp for alt av research jeg har hyperfiksert over og som mannen ikke orker å høre på, og selvsagt masse tanker rundt det å være og gå fra kronisk syk og dysfunksjonell til lykkelig (og bare rar).

CW/TW: dette er en ufiltrert dagbok hvor det kan bli delt tanker og erfaringer rundt spiseforstyrrelser, sex, traumer fra barndommen og avhengighet.

Jeg har savnet dere! :klem:

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ungene er på overnatting. Mannen har dratt for å spille golf for siste gang denne sesongen. Jeg ligger i senga og googler «spikes on the side of the tongue causes”. Enten har jeg angst og spenninger eller så er jeg dehydrert. Begge virker høyst sannsynlig.

Psykisk har jeg vært skikkelig nede de siste 10 dagene. PMS er et helvete. Nå sier Flo-appen at jeg nærmer meg mensen og jeg har aldri gledet meg mer til å blø og vri meg i menssmerter. Det er litt sånn at det er godt å i det minste bytte ut plagene littegrann. Med mensen letter humøret, jeg slutter å være kvalm og jeg føler meg mer tilstede i kroppen min igjen. Og så får jeg to uker med fryd og gammen før østrogennivåene faller igjen. Kjenner det er godt at jeg har to små uker som oppleves som gode i måneden ❤️ 

Jeg og mannen hadde gode samtaler i går kveld. Til tross for at jeg hadde migrene hadde vi en utrolig avslappende og fin dag. Vi skrudde av varmepumpa, tente opp i ovnen, la fra oss telefonen og bare lå i sofaen under et pledd og pratet. Jeg måtte gråte litt fordi mannen min er så fin. Han har gått fra å dissosiere og ta avstand fra alt som er vanskelig til å ta initiativ og tørre å ha en dialog om livssituasjonen vår. Tidligere har det for det meste vært jeg som har måttet stå for å reflektere og finne ut av alt innen min, hans og barnas liv og helse, og heller gitt han en briefing om hvordan ståa er og foreslå løsninger han har sagt seg enig i uten å egentlig reflektere over det selv. Han har vært ei nikkedukke og søppelbøtte. Nå lytter han, og han svarer. Han stiller spørsmål og undrer sammen med meg. Det er så godt.

Vi har snakket mye om hvilke behov jeg har; spesielle behov som alltid har vært tilstede, men som jeg underbevisst har undertrykt fordi jeg er redd for å virke rar, skjør, «for følsom» og kravstor (heisann barndomstraumer). Behov som er sterkt tilknyttet adhd og autisme, som for eks. behov for å kontrollere sensoriske inntrykk. Jeg visste ikke at jeg egentlig ikke er veldig glad i berøring før jeg lærte å lytte til kroppen og kjente det knyttet seg i hele meg hvis han strøk meg over ryggen eller ga meg klem uten forvarsel. Jeg måtte gråte en skvett til da vi la oss i går kveld, for etter vi begge hadde pakket oss godt inn i hver vår dyne spurte han: «er det greit om jeg legger hånda mi rundt deg under dyna di?» Før hadde han bare gjort det, og kanskje fått en avvisning som hadde etterlatt en guffen følelse hos begge. Men han ga meg rom til å kjenne etter om det var noe kroppen min aksepterte, og svaret var nei. Ingen avvisning, bare en grense som ble satt, og den ble ikke bare respektert, men også æret og elsket.

Han har vært så støttende og fantastisk etter jeg fant ut at jeg også er autist med adhd (offisiell diagnose blir bare en formalitet etter første runde med tester), jeg har faktisk ikke ord. For hver gang jeg klarer å sette grenser og ytrer behov lar han meg vite hvor glad han er for at jeg kan stå opp for meg selv, og påpeker hvor stort det er for meg. Jeg hadde ikke trodd at det å sette grenser, som kan se ut som jeg skaper avstand mellom oss, er noe som faktisk nærer forholdet vårt. :grine: Ah, nå griner jeg igjen.

Nå skal jeg komme meg opp fra senga, lage meg en stor mugge vann med tusen isbiter, trø i meg så mye mat jeg klarer (forhåpentligvis to hele knekkebrød) og se hva kroppen har lyst til å gjøre. Jeg tror Frøkna blir glad om vi tar oss en tur til skogs. :Nikke:

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De siste dagene har vært en rollercoaster :bond: Tenker det ikke er så rart at jeg våknet med migrene i dag. Det får være måte på hvor mange tanker det går an å ha i hodet samtidig før hjernen får nok :blink:

Jeg har lenge følt at huset vårt ikke gir meg den samme gleden, trivselen og tryggheten det gjorde da vi flyttet inn i 2017. Det er er gammelt hus, bygd på 70-tallet, hvor det meste er fra byggeår utenom overflater inne. Huset fremstår gammelt og slitt til tross for at vi har stått på og pusset opp soverom, gang og stue opp gjennom årene.

Vi har vært på utkikk etter noe nytt, drømmehuset, men det eneste vi har råd til er andre oppussingsobjekter. Vi måtte innse at vi må legge den store husdrømmen på hylla og heller prioritere å renovere dette huset i det tempoet økonomien vår tillater det.

Men så fikk jeg en åpenbaring, og den var tung å svelge i starten; problemet er ikke bare dårlig råd, vi har ikke kapasitet til å ta vare på et slikt hus og eiendom akkurat nå. Vi er slitne. Syke. Vi finner ikke nok motivasjon og krefter til å gjøre den minste ting utenom det som øker trivselen, nemlig lettere estetiske oppgraderinger. Vi er utbrente begge to, og husets tilstand er med på å tappe oss for energi. Det blir en ond sirkel. Vi forstod hvor mye det preger oss å se alt vi burde gjøre konstant; skifte ut det, fikse litt der, samt alle bekymringene over hvor mye alt vil koste, og ikke minst uforutsette ting man gjerne oppdager i gamle hus.

Med alt tatt i betraktning innså jeg at det vi trenger er et hjem som bare lar oss få slappe av og komme oss på beina igjen. Finne en mindre, mer moderne bolig. Null oppussing. Bare leve. Men det betyr at vi må inngå kompromisser, og det føles som å ta et steg tilbake. Tilbake til travle boligfelt, vekk fra drømmen om å bo der vi drømmer om å bo.

Men så slo det meg; hva om det egentlig er dét vi trenger? Her har vi bodd isolert. Vi trodde vi ville like å bo langt unna andre, men sannheten er jo at vi isolerer oss for mye, til og med barna. Det var en vond åpenbaring. Vi har ikke hatt kapasitet til å arrangere sosiale sammenkomster for barna etter skolen, fordi det krever mer tid og logistikk enn å få en nabounge på døra og slippe dem ut for å leke. Faen, så trist. Jeg har så dårlig samvittighet. Men samtidig må jeg jo bare tilgi meg selv for å ikke ha mulighet pga. sykdom.

Vi har funnet en bolig. Den er i en annen kommune, i ei avsides bygd. På en måte den kommunens svar på bygda vi bor i nå, men nærmere sentrum og storbyen, tettere og «urban». Gangavstand med fotgjengerfelt til skole og butikk, i motsetning til her hvor ungene må ta buss til skole eller gå 2 km på en smal riksvei med daglig tungtrafikk, og her kjører vi i 10 minutter til nærmeste butikk. Jeg må si det frister enormt å flytte mer sentralt, men fy faen så skummelt det er å flytte ut av kommunen!

Det er en halvpart av tomannsbolig, bygd i 2020, topp moderne standard. To bad, tre store soverom. Den er helt perfekt! Etter å ha snakket mye med mannen har vi innsett at dette kan bli avgjørende for at vi endelig kan begynne å fote oss i riktig retning når det gjelder både fysisk og psykisk helse. Terskelen er mye lavere for sosialisering, vi får sjansen til å bygge et sosialt nettverk hvor det er større sjanser for å faktisk treffe folk med felles interesser og med mange flere muligheter for lek og aktiviteter for barna i umiddelbar nærhet. Frøkna vil helt sikkert trives godt med flere hunder og mennesker i nærheten, og da får vi trent enda mer på passering uten å måtte kjøre inn til diverse tettsteder :fnise: 

Vi får dessverre ikke sett boligen før langt utpå nyåret da huseier har leid ut boligen til kommunen som disponerer den til Ukrainske flyktninger. Men vi lurer rett og slett på om vi bare skal legge inn et bud uten å se den og ta over leiekontrakten. Jeg har tatt dristigere valg i livet som har endt med suksess. Somehow crazy works. :nigo:

Spennende tider!

Nå skal jeg se om jeg får tatt knekken på denne migrenen før ettermiddagsrushet. Jeg tror jeg har lovet å ansiktsmale barna når de kommer hjem og M vil være pingvin. :daane:

Endret av Leviora
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Insomni. Føles bedre nå på høsten, for det er kjipere å legge seg på sommerkvelden og ligge våken helt til fuglene starter å kvitre og sola skinner inn vinduet. Mørketiden tar bort litt av den skammen.

Ettermiddagsrushet var hardt. Heldigvis ingen ansiktsmaling, men vi måtte på butikken. Halvveis på tur dit kjente jeg meg svimmel og uggen, og jeg innså at jeg hadde glemt å spise frokost. Og lunsj. Å fange opp slike signaler på et tidlig stadie er vanskelig for tiden. Alt for lite tilstede i kroppen min. For det meste er jeg langt fremme i tid, aller helst i badekaret jeg har sett for meg skal stå i det store badet i huset vi vil kjøpe. Nå er jeg i manifesteringsmodus!

E var heller ikke tilstede i vår dimensjon i ettermiddag - tydelig overstimulert. Ikke enset hun at hun ble snakket til, og når hun snakket til oss var det enten som en fiktiv figur eller hyperfiksert rundt en fantasi vi ikke klarte å leve oss inn i. Hun ble veldig lei seg da jeg sa vi ikke hadde tid til å høre om en hel episode fra Bluey i detalj fra start til slutt, for fjerde gang, klokka halv ti på kvelden. Men hun hadde behov for å få det ut av hodet og systemet, så da fikk vi en episode av Bluey servert. I går var det hele Løvenes Konge 2. Fy, så dårlig samvittighet jeg får når jeg ikke en gang klarer å fake interessert i det hun prater om. «Mm. Ååh. Ja. Oi! Uffda.» 🥱 Det blir fort sånn etter den tredje historien. Men hun fikk den ut av verden, i det minste, og var dermed klar for natta. Da fikk vi genuin kontakt igjen, og hun klarte å holde en kort dialog om dagen på SFO. Den var fin, men litt kjedelig fordi filmen de så ikke var Løvenes Konge. :fnise: 

M sover på sofaen med mannen i natt. Han har hatt mye mareritt i det siste og nektet å sove på rommet sitt. Før han fikk sove på sofaen satt vi lenge på rommet hans og lettet på stemningen, og da føltes rommet mindre skummelt. Men det ble sofaen i kveld, bare for sikkerhets skyld.

I morgen skal vi vaske bil og legge om til vinterdekk, bake boller og rydde på tv-stua. Ungene skal få gi bort/selge/kaste leker de ikke bruker. Det kan bli spennende.

Ah. Endelig føles øynene tunge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nok en dag med «Hva feiler det Leviora?». I går kveld ble jeg plutselig rammet av kvalme. Ikke unormalt, men det pleier alltid å gå over. Men det har det ikke gjort, tvert imot. Usikker på om dette er «bare» IBS eller omgangssyke. Æsj!

Jeg holder fortsatt på traumer fra vinteren 2017/2018 hvor vi hadde heftig omgangssyke alle mann med bare få ukers mellomrom fra nov-april. Dårlig kombinasjon å ikke ha evner til å regulere følelser og reagere ekstra kraftig på ting. Bare å høre om andre som er kvalme vekker kraftige traumeresponser. Akkurat nå er jeg i ekstrem overlevelsesmodus og er følelsesmessig nummen. Jeg ber til høyere makter om at det bare er jeg som er rammet, i så fall. Det verste er å måtte stille opp for andre som spyr og den helt forjævlige uvissheten om når det skjer, og hvor lenge det varer. Herregud, som den angsten tærer på meg 😞

Jeg har forresten fått avslag på DPS. De mener visst at jeg har blitt nøye utredet fra før og at symptomer på autisme og adhd hadde blitt fanget opp, og at symptomene på CPTSD dessuten kan forklare flere av mine plager. Ja, det kan de, fordi mye av min CPTSD kommer av udiagnostisert autisme og adhd :klaske: Det er ganske utrolig at DPS som påstår å ha «god kompetanse innen autismespekterforstyrrelser» ikke vet hvor vanlig det er for udiagnostiserte voksne å maskere symptomene sine, og tar det til etterretning i mitt tilfelle. Og verst av alt; det snakket vi om i flere av samtalene! Jeg husker å ha nevnt flere ganger at jeg alltid har følt meg annerledes, at jeg alltid har fått høre at jeg er så «moden» og fattet og innrømmet for terapeuten at det bare er et spill for galleriet. Selv terapeutene har påpekt at væremåten min eller det jeg har sagt ikke virker «riktig» eller falskt. 🚩 Det har kommet frem SÅ mye i alle samtalene jeg har hatt som er tydelig autisme eller adhd-relatert, og alt har blitt oversett. Jeg blir helt matt.

Jeg skal klage på vedtaket, for selv om jeg har mistet troen på å bli hørt vil jeg i det minste prøve. 

Blehr, nå rumler det i magen. Kan jeg ikke bare få være frisk, om så bare noen dager så jeg kan hvile 😔

M var forresten hjemme i dag. Vi hadde planlagt en fridag så vi kunne ha litt kvalitetstid, og han har slitt sånn med nattesøvnen at jeg tenkte det var greit med en rolig dag. Den ble roligere enn vi hadde tenkt. Jeg hadde planlagt å rydde og vaske, og M hadde gledet seg masse til å hjelpe meg med vindusvask og støvsuging. Istedet ble det masse, masse skjermtid og litt tegning. Det var koselig, da.

Jeg krysser alle fingre og tær for at natta ikke blir fæl. Jeg orker ikke denne kvalmen 😣

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Måtte krype til korset og starte med medisiner igjen. Jeg sluttet på dem før sommeren og har følt meg mye bedre uten alle bivirkningene. Men dessverre kom mange andre plager tilbake og jeg måtte begynne å veie fordeler og ulemper. Nå må jeg en ny tur til legen for å se om det finnes andre medisiner som passer meg bedre. Blir oppgitt av å hele tiden velge mellom pest eller kolera :klaske:

Det har vært ei travel uke. Måtte på sykehus med et barn (gikk bra) og det er krisetilstander på skolen. Ledelsen er en totalt handlingslammet suppegjeng og elevene settes i fare. E har blitt utsatt for grov vold og trakassering flere ganger, de følger ikke opp med tiltak som vi har blitt lovet og E er så redd for å dra på skolen at hun nesten kaster opp. Etter en alvorlig hendelse på skolen denne uka som resulterte i masse blod og legetilsyn (klassekamerat av E) vurderer jeg seriøst å holde henne hjemme. Det er ikke trygt! 

Jeg er dødssliten av all den mentale og emosjonelle belastningen rundt alle disse hendelsene. Turen til sykehuset tok hele dagen og kvelden og jeg var livredd for at ungen min måtte opereres. Det var ungen òg, forsåvidt. Så alt dette med skolen. Huskjøp. Halloween. Blehr. Nå er det for mye.

Jeg har egentlig behov for støtte og hjelp av mannen i kveld, men jeg har så dårlig samvittighet over å «aldri» klare meg selv at jeg sa det var greit at han kunne stikke på fotballkamp med en kompis. Det føles forjævlig å frarøve ham friheten til å dra ut, men det er også helt jævlig å føle på at man ikke klarer å være en god nok mamma til barna sine. Når jeg er overveldet får jeg lett meltdowns og ofte i form av sinneutbrudd jeg ikke klarer å kontrollere 😔 I beste fall klarer jeg å skyve alt godt nok unna til han kommer hjem, men da får jeg igjen for det i morgen. Igjen, pest eller kolera?

Jeg er trist. Det er tungt akkurat nå. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

To barn hjemme med feber og vond hals. Det er egentlig ganske kos :hjerte: Men minstemann er pappadalt for tia det blir hakket mer krevende å være mamma. Ingenting blir bra nok. Han er heldigvis ikke anti-mamma og sa han gledet seg til å være hjemme og «kose mamma 🥰» i morgen. Ah. Han er så god!

E ble brått febersyk i ettermiddag og jeg ble helt sjokkert over at hun motsatte seg å være hjemme i morgen. «Men jeg vil på skolen!» Etter stor ståhei fra oss foreldre har edelsen med skoleeier og PPT samarbeidet og igangsatt diverse tiltak og det har åpenbart fungert godt. Vi bidrar selv med å følge henne tett inn i garderoben når hun kommer og møter henne der ved skoleslutt. Hun skulle egentlig begynne å ta buss, men det er helt utelukket nå. Nå har de gjort skoleområdet trygt i skoletiden, men utenfor kan hun ikke ferdes alene. Jeg gjorde visstnok en tabbe ved å la M sitte alene i bilen og vente da jeg var inne og hentet E i går, da gutten som notorisk trakasserer og er voldelig mot E og andre barn stilte seg utenfor bilen vår og ropte og truet M som satt inni. Han ble så redd 🥺 Det må jeg huske å ta opp. Den gutten må tydeligvis følges på vei fra skolen til bussholdeplassen, tydeligvis.

Jeg har hatt noen gode dager i det siste, men jeg har enda store problemer med å vite om jeg pusher meg for langt. Vet ikke om jeg får overtenning eller om jeg bare suger til å kjenne hva kroppen trenger. Jeg sliter veldig med å bedømme forskjellen på å pushe meg selv ut av komfortsonen og å pushe meg selv forbi min faktiske mentale, fysiske og emosjonelle kapasitet. Jeg må ute av komfortsonen for å kunne vokse, men er overhode ikke tjent med å overbelaste meg selv. Nervesystemet er litt som en muskel og må trenes, men som med all annen trening har jeg en tendens til å bite over for mye og bryter meg selv mer ned. Faen, at det skal være så vanskelig. Jeg får vel bare fortsette med å lytte til kroppen så godt jeg kan. Det kan sikkert være en bra nok styrkeøvelse det å bare la meg selv føle og sitte i en vanskelig følelse.

Jeg er spent på morgendagen. Håper jeg er frisk nok til å være hjemme alene med begge barna. Synes det er rart å tenke på at mange tar det som en selvfølgelig. Lurer på hvordan det føles?

Og nå lurer jeg på hvordan jeg skal få sove med E i senga. Hun fiser som en voksen kar, smatter og gnisser tenner så det knaker. Dette kan bli en lang natt :fnise: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg vurderer seriøst å kutte kontakt med foreldrene mine. Dette er så vanskelig. Det er komplett umulig å helbrede traumer mens man aktivt står midt oppi det/de som traumatiserte deg og kontinuerlig re-traumatiserer deg.

Det var selskap hos dem nå nylig. Det ble utsatt en uke da de fikk omgangssyke. Jeg har jo da ille PTSD etter månedsvis med flere tilfeller med det for noen år siden og ville naturlig nok forsikre meg om at det var trygt å komme på besøk. Kvelden før samlet jeg mot nok til å spørre (sier litt når bare å ytre et behov er triggende) om mamma hadde vasket overflater med høy trafikk, håndtak osv med klor. Ikke fordi jeg antyder at mamma er et svin som ikke vasker, men fordi jeg har PTSD og trengte å bli beroliget. Jeg fikk til svar: «Jeg har vasket». 

Dette er så typisk mamma. Holde igjen i formasjon når hun vet utmerket godt at jeg trenger informasjonen for å kunne roe meg. Det koster henne ingenting å svare konkret på spørsmålet mitt. Siden svaret var så vagt spurte jeg igjen; «overflater og håndtak med klor?» Ingen svar. Jeg skjønte med én gang at hun av en eller annen grunn, atter en gang, har følt seg krenket av jeg har mine behov. Og jeg skjønte at dette, atter en gang, vil bli en kamp. Jeg bestemte meg for å ringe henne og satte på høyttaler så mannen kunne høre hva hun sa, for å sikre meg en tredjepart som kunne tolke samtalen. 

Hun tok telefonen og jeg spurte om hun ikke hadde sett meldingen, og før jeg hadde rukket å snakke ferdig avbryter meg og svarer nedlatende “JA, jeg har vaska!! Altså, Leviora… Vet du hva…» Og jeg måtte spørre om og om igjen for å få svar på spørsmålet mitt. Da ble hun sur og svarte kort. Jeg sa til henne at jeg ikke tvilte på om hun hadde vasket, men var usikker på i hvilken grad og hvordan, og har et behov for å vite da jeg har PTSD og alvorlig angst for omgangssyke. Jeg fortalte henne at det er så ille at jeg måtte ta ut Sobril for noen uker siden da det gikk mye omgangssyke og M plutselig fikk vondt i magen. Jeg hadde angstanfall og klarte ikke å fungere. Ved å si det håpet jeg på mer forståelse, men det får jeg ikke. Jeg ble istedenfor latterliggjort og hånet. «Uffda, jah… Så da måtte du løpe ned til doktoren for å få Sobril da vi ble syke du da, stakkars…» - Bare tenk over hvordan dette kan leses på forskjellig måter. Mamma sier det på en hånlig måte, men prøver jeg å ta henne på det gaslighter hun meg og siterer seg selv ordrett, men med helt ny ordlyd. Eller den klassiske «det var da ikke ment sånn».

Jeg er stolt av meg selv som klarte å stå opp for meg selv og si rett ut at hun ikke fikk snakke til meg på den måten. Da kom selvfølgelig gaslightinga; nå overreagerer du, det var ikke ment sånn og blablabla. Jeg er mektig lei.

Etter jeg la på kom følelsene. Full emotional flashback fra barndommen. Aldri fikk jeg ytre behov. Aldri fikk jeg si ifra om jeg følte meg urettferdig behandlet (les: mobbet og trakassert). Og det verste er at hver gang sånt skjer så nekter jeg å gi meg, men mamma starter å spille offer og gaslighte meg, og plutselig er det jeg som er den stygge ulven som lager drama. Da jeg var 17 var jeg jo så fæl at jeg nektet å tillate henne å tråkke meg ned etter jeg ytret et behov, og da ringte hun gråtende til pappa som deretter ringte meg for å kjefte meg opp og kalle meg stygg og jævlig for å ha fått mamma til å gråte. De konkluderte med at de ikke klarte å leve med en sånn jævlig unge i hus, så jeg fikk værsågod bo et annet sted. Det var mitt livs største svik, men fy faen så glad jeg er for at jeg bare pakket bagen og dro til kjæresten…

Snart 30 år, tobarnsmor og enda skal jeg bli behandlet sånn. Jeg er også bekymret for hvordan de påvirker og behandler ungene når vi ikke er der. Ungene mine oppmuntres til å stå opp for seg selv og vise følelser her i hus, så hva skjer der om det skulle oppstå behov for det?

Jeg skal ikke måtte omgås med så giftige mennesker kun på prinsipp. Jeg mistenker også at forholdet mellom dem og broren min er verre enn det ser ut til også, og jeg er redd han faktisk sliter en del psykisk pga det. Jeg tror jeg må be ham og samboeren på besøk så vi kan snakke om det. Hvis jeg bestemmer meg for å kutte kontakt, om så bare for en god stund, er det greit å snakke om det så de vet hvorfor. Og så har vi vel heller ikke vondt av å snakke sammen og finne en slags trøst i at vi står sammen i dette, i det minste.

Det var min CPTSD rant for i dag.

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

PMS og halsbetennelse. I dag er jeg altså så sint! Men istedenfor å undertrykke sinnet har jeg valgt å få utløp for det heller og si akkurat det jeg trenger å si. Jeg måtte ringe mannen i dag og hadde tidenes rant :kjempesinna::raven: Riktig nok ikke i ufyselig sinne, men en utblåsning som fikk mannen til å nesten besvime av latter :hoho:Jeg har altså fått nok av en type mennesker som bare er ute etter å lage kvalm og ikke tåler å se eller høre at andre ikke tenker likt som dem, eller rakker ned på andre pga. jantelov eller andre mindreverdighetskomplekser. Mannen og kollegene hans sliter for øyeblikket med en narsissistisk daglig leder som rører opp til Ex on the Beach-tilstander på arbeidsplassen og er lystløgner uten sidestykke, jeg har mottatt kommentarer fra fremmede med at jeg må slutte å være bedreviter og selvgod når jeg bare tilbyr folk hjelp og det toppet seg i dag da jeg så at mamma har sunket ned på det nivået hvor hun har blitt en sånn som sprer eder og galle i kommentarfelt, håner og rakker ned på andre uten mål og mening. Det er mye undertrykte følelser som kommer opp til overflaten nå. Jeg er så fuckings lei av å måtte svelge kameler og la andre herse med meg, i frykt for å fremstå like idiot som dem. Men hvorfor er det alltid jeg som holder meg saklig uten å gå til personangrep som blir stemplet som en krenka idiot?! Jeg er ikke krenka. Jeg har bare nulltoleranse for dritt!

Phew. Uansett. Jeg dro på shopping i dag og kjøpte to kjempefine kjoler til jul. Den ene er amaaazing. Og begge er i XS, jeg var en L for to år siden 😭 Den følelsen er vanskelig å slå. Jeg har fått det såå mye bedre med meg selv det siste året/halvannet, og det i tillegg til å kunne slutte på enkelte medisiner har definitivt vist seg å ha effekt på kroppen. Kiloene bare *poff*. 17 kilo ned. Av bedre selvfølelse og la kroppen hele seg selv🥺❤️ Jeg har kommet dit hvor jeg trives med kroppen okke som, men det er ikke til å stikke under stol at kroppen min har en egen trivselsvekt. Mamma mener derimot at jeg burde være fornøyd med å være «en Medium» og at det var skammelig å ønske og visstnok umulig at kroppen naturlig krymper tilbake til «start» når man pusher 30 og har født to barn. «Sånn er det bare, det du holder på med nå er bare tull». Det er sikkert vondt for henne å se når hun har vært sykelig overvektig siden hun var 30, og jeg kan ikke lykkes om ikke hun kan, må vite. Nok om det.

Jeg har gjort tabben ved å ikke bestille frisørtime i tide før jul. Jeg skal ha klipp, balayage og glossing. Nå må jeg gamble med en frisør jeg ikke har møtt. Etter jeg gikk på en smell for noen år siden hvor sideluggen ble for kort og hun behandlet håret og hodebunnen min som om hun prøvde å drepe meg og jeg dro derfra med migrene og flekker med hårfarge over hele halsen og nakken er jeg rimelig skeptisk til nye frisører 😬

Åh! Jeg har kjøpt self tan. Glöd Sophie Elise i Dark. Aldri prøvd før. Det kan bli spennende. :fnise: 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

MarianneE skrev (På 27.11.2022 den 9.46):

Du er tilbake ❤️

Så hyggelig at du stikker innom! :hjerte: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Humøret mitt har forandret seg ganske kraftig for tiden. Jeg går ikke rundt og er sint eller sur, men toleransen for bullshit er lik null og det er som om jeg har vekket en indre flamme. Jeg lurer på om dette er et resultat av at jeg har lært å tillate meg selv å føle og være ærlig på hva jeg faktisk føler. I tillegg ser jeg absolutt en endring når det kommer til å stå opp for meg selv, sette grenser og ikke lenger akseptere å bli behandlet som dritt. Jeg har fremdeles mye å gå på når det kommer til hvordan jeg reagerer, for det hjelper hverken meg selv eller andre å planlegge den ultimate hevn 🫠 Jeg klarer å avreagere ganske fort, da. Men jeg ruger fortsatt litt på diverse ideer til hva jeg ønsker å si til mamma hvis hun begynner å tråkke meg mer ned. Det går for det meste i å speile hennes egen oppførsel tilbake til henne, ikke fordi jeg vil henne vondt, men for at hun skal få kjenne selv hvordan kommentarene føles. Gjør de vondt får hun vurdere selv om hun ønsker å be om unnskyldning eller om det er verd å såre meg på den måten. Jeg tror hun trenger en lekse i den gode, gamle «gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg».

Nå er jeg ganske lei av oppførselen til svigermor også. Måten hun forskjellsbehandler på og åpenbart behandler meg dårlig. Hun har sluttet å gi meg gaver til jul, eller så gir hun ræl. I fjor fikk jeg ingenting. Hun passet på at pengegaven hun ga til mannen ikke gikk til oss begge ved å plassere dem i fondet hans. Før måtte vi gjerne dele. Hun er overbevist om at jeg utnytter ham for penger etter jeg «overbeviste ham om å kjøpe en hund vi ikke har råd til». Hennes ord og så langt i fra sannheten man kan få det 🤣 Mannen var den som maste mest om hund og det hadde vi absolutt råd til. Nei, hun mente det var uforsvarlig at jeg pushet på med en sånn utgift når de var kausjonister på huset. Kort tid etter fikk vi fjernet de som kausjonist, men det hjalp ikke stort. Jeg har visst bidratt lite til ingenting økonomisk så jeg fortjener ikke å få mer. Ikke vet hun at det lille jeg har slitt med å tjene har utelukkende gått til hus, hjem og familie og at jeg så vidt klarer å spare noe til meg selv. Men det passet meg utmerket å bli syk og ufør altså, for da slipper jeg å bidra økonomisk 🫠 Får jeg ikke gave i år, nei da får ikke hun heller. Får jeg ræl, da får hun ræl. Mannen er så enig og synes det er forkastelig at hun behandler meg på den måten. Har hun dårlig råd får hun droppe å gi oss gaver og fokusere på barna heller.

Dette kan bli en interessant jul :fnise: “If you step on me while I’m down, you better pray I don’t get back up.” Føler meg som en phoenix, faktisk. Bare at det ikke er en søt fugl, heller en ildsprutende drage. 

Ellers er dragen litt forkjølt. Utnytter det med å synge sanger med whisky voice jeg ikke har stemme til ellers og føle meg littegrann sexy. 

Jeg har smått begynt med julevasken og for første gang er det håp om å bli ferdig! Vasking og rydding med AuDHD er mildt sagt en utfordring. Consecutive disfunction og sensory issues er noe som virkelig får vaskinga til å bli et rent helvete. Men jeg har funnet metoder som funker! Først: ett rom av gangen. Jeg må holde meg selv i skinnet og si «nei, dette gjør du etterpå, bli ferdig med det andre først» for hver distraksjon jeg kommer over. Slitsomt å hele tiden tenke på det, men da slipper jeg hvertfall å løpe rundt som ei hodeløs høne uten å egentlig utrette stort. Jeg bruker nå oppvaskhansker hver gang jeg skal vaske noe eller hvor det er sjanse for å bli klissete eller våt på hendene. Sette inn i oppvaskmaskinen, vaske klær (all den forskjellige teksturen på én gang med yoghurtflekker o.l er æsj) og alt som har med vann og såpe å gjøre. Jeg følte først på at jeg så dum ut og «herregud så sær jeg er», men innså fort at det ikke var min egen stemme. Det er ting som har blitt projisert gjennom barndommen og lært meg å ta avstand fra egne behov! Nå går vaskingen unna og jeg klarer faktisk å nyte det 😁

Bare ikke i dag. I dag er jeg sliten. Det blir strikke og podcast-dag.

Endret av Leviora
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marerittet ble til virkelighet. Vi fikk omgangssyke i hus i helga. MEN! Heldigvis, og jeg håper det holder seg sånn, var det bare mannen og jeg som ble syke. Enn å ha sånn lykke i ulykka! Det startet med at både jeg og mannen følte oss litt uggen på lørdagskvelden, og jeg tenkte det var den sene middagen med fet burger, løkringer og mozzarellasticks :himle: Mannen forspiste seg og det var nok det som bikket lasset og gjorde at han våknet på søndag og spydde som en gris. Etter det følte han seg ikke kvalm, men ble bare skikkelig dårlig med feber og influensasymptomer. Jeg har bare gått rundt og vært ekstremt kvalm og på grensen til å kaste opp. Det verste med omgangssyken er derimot uforutsigbarheten, det å ikke vite hvem som er nestemann, og om det i det hele tatt blir en. Men vi har vært ekstremt flinke på å vaske hender og overflater, så vi satser på at det er over. Nå må jeg bare la magen bli vant til mat i sakte tempo og se om jeg får kommet meg psykisk og fysisk før det smeller til med juletrefest og pepperkakebaking i helga :dåne: 

Jeg fikk svar fra DPS i dag, etter jeg ringte for å purre på dem og spurte om de hadde rotet bort klagen min. Meldingen tikket inn tre minutter etterpå: Avslag. Tok det dem tre minutter å lese 2 sider med klage og 4 sider vedlegg, vurdere og signere? Hmm. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si eller gjøre med det. Er det egentlig verd det? MÅ jeg gå igjennom dette og risikere å ikke bli hørt atter en gang? Det frister å si nei. Jeg trenger ikke bekreftelse på diagnosene. Folk får si hva faen de vil, men etter måneder med grundig research og kritisk selvevaluering med ørten godkjente diagnoseverktøy kan jeg personlig føle meg trygg på å selvdiagnostisere meg som autist med ADHD. Grunnen til at DPS avslår henvisningen og deretter klagen er derimot at de mener jeg ikke sliter nok, og der er jeg uenig. Det er også derfor jeg trenger hjelp, så jeg sitter litt på gjerdet nå. Men jeg får vel kanskje heller sverge til det som faktisk har hjulpet meg mest; research. Finne metoder som funker for meg.

Akkurat nå er jeg godt i gang med å trene opp nervesystemet og finne trygghet i å være i kontakt med kroppen. Jeg starter dagen med å være bevisst på kroppen og hvordan jeg har det, vrikker på tær, stryker meg lett over beina og snakker direkte til kroppen min; "hei kroppen, jeg er glad i deg, jeg er trygg" og så trekker jeg oppmerksomheten innover og kjenner etter hvilke jeg behov jeg har der og da. Det kan være å strekke på meg, drikke vann, spise en viss type mat, gå en tur, eller rett og slett legge meg ned og sove mer. Å følge kroppens signaler på denne måten har vært GULL. Jeg dissosierer mindre og er generelt mer oppmerksom på kroppens signaler. Et godt første steg mot å helbrede en traumatisert kropp og nervesystem! Utfordringen er enda å kjenne på følelser, men der har jeg også lært at det er viktig å anerkjenne at man ikke vil føle, for det er bevisstheten og observasjonen av følelsene og de kroppslige reaksjonene som teller. Dette er noe som vil ta tid og jeg tillater meg selv å bruke tiden det tar.

En annen ting som har gjort underverker er å observere reaksjonene og tankene mine og spørre meg selv om jeg opererer fra traume. Svaret er ofte JA. Det er merkelig hvordan kroppen ikke klarer å skille fortid og nåtid. En dag i November hadde jeg en emotional flashback, men da jeg sto i den ante jeg ikke hva som skjedde, jeg opplevde bare at jeg ble spontant overveldet av angst og depresjon, og at livet føltes helt meningsløst. Det viste seg at været, tiden på året, noe jeg gjorde, noe jeg spiste og drakk og et klesplagg - alt matchet en traumatisk hendelse i November for flere år siden og plutselig trodde kroppen at jeg gjenopplevde hendelsen. Min metode som har fungert veldig godt er å gå tilbake i tid, se for meg at jeg snakker med meg selv og viser henne at vi er trygge og at vi har det bra. At vi ikke trenger å holde på dette lenger. Jeg gir meg selv en god klem og tilgir meg selv masse for alt av meninger, skam og fordommer jeg har kjøpt og solgt som sannhet. Det letter en del på trykket.

Kanskje greier jeg meg uten psykisk helsehjelp likevel? Vi får se. Jeg har fire uker på meg før neste klagefrist går ut.

Endret av Leviora
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kødda. Her har vi omgangssyken i sin fulle prakt. E kastet opp i ett-tiden i natt og nå venter vi bare på at M skal bli dårlig 🥲 Stakkar E har spydd og brekt seg i hele natt og er utslitt 😢 Det er forsåvidt jeg òg som har døgna. Skiftet mitt er over når mannen har sovet nok til å være tilregnelig  😴

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk og lov. Det ble en kort runde med oppkast. Men jeg er fremdeles redd for at M blir dårlig. Jeg dreit i å skjerme ham fra viruset og tenkte det var like greit at han fikk det i samme slengen, men enten klarte han å utrolig nok unngå det, eller så kom han unna uten symptomer. 

Jeg er derimot et vrak. Utslitt av kroppens respons på traume. Jeg tror ikke jeg har vært tilstede i kroppen min på en uke. I går kveld brøt jeg sammen, hulket og gråt. Det var godt med en slags utløsning, men fy fader så sliten jeg er. Akkurat nå vil jeg bare vekk. Lade batteriene og leve livet kun etter egne premisser og behov. Men jeg får finne på et godt kompromiss og ta det derifra.

Denne uka skal bli fin. Basta!

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag sa jeg at jeg har hatt lite migrene i det siste. Pang, så lå jeg med migrene innen en halvtime 😭😂 Men denne gangen vet jeg hva årsaken er, jeg måtte ut og måke snø før jeg hentet ungene og nakken føltes ikke bra etterpå. Det gjorde godt ellers, da. Frøkna på fire bein var med og fikk forresten vist at hun faktisk har ører da hun spurtet avgårde etter nabokatten. Jeg skrek til og bikkja bråsnudde på sekundet, løp tilbake og satte seg på fot. Flink hund! :nikker:

I helga blir det julebord. Det blir mildt sagt spennende. Det er allerede tension mellom at par karer og én av dem tåler ikke alkohol. We’re about to see some dramaaa 🤪 Jeg og mannen har et lite veddemål om hvem som evt. blir sendt hjem først. Hva er vel et julebord uten intriger og karer som brøler og leker alfa? 😂 Jeg drikker ikke alkohol til vanlig, kun på fest og fest har jeg ikke vært på siden julebordet i 2019. Jeg må huske å ta det med ro. Det holder med to drinker for å mingle angstfritt, morsomt tror jeg det blir uansett 🤣

Jeg har valgt å ta fri M hele neste uke. Jeg gidder ikke sykdom tett mot jul. Nå er han allerede litt snørrete, men jeg håper det kommer av at han har vært ute nesten hele dagen og hatt det moro i akebakken. Jeg spurte han riktig nok først, for han kunne jo kanskje tenkt seg å være i bhg de tre dagene likevel, men nei. «Jaa! Være hjemme og hjelpe mamma!» ❤️

Jeg kom forresten over en tråd hvor noen spurte om flere tok fri ungene sine før og i jula, og noen svar er altså så latterlige. Damer som påstår at slike tråder er ment for å bringe skam og dårlig samvittighet over mødre som ikke kan eller vil ta fri barna. Altså. You do you, boo! Ingen har satt deg i den rollen annet enn deg selv. Folk må seriøst slutte å anklage andre for å ha tråkket på tærne deres når det åpenbart bare ble kjent at tåa di gjorde vondt fra før. Det er forskjell på folk og deres situasjon. Noen kan, noen ikke. Noen vil bare ikke og det er greit det òg. Ingen skal dømme deg for å ha ungen i bhg, du velger det som er best for deg og ungen(e). Men la nå oss som både kan og vil få gjøre det uten å dra krenkekortet 💩 Men så har vi de klassiske martyrmødrene da, som ønsker å oppnå hederspris for enhver selvoppofrelse de gjør for barna og mener at alle som ikke gjør som dem er forferdelige mennesker. De bringer skam over andre - men det betyr aldeles ikke at skammen er fortjent, tvert i mot. Å være martyrmamma er å skyte seg selv i foten. Premien er å drukne i offerrollen og bli utbrent, surmaga og trist.

Det var dagens lille rant.

I morgen blir det nok en dag med julegaveshopping. Jeg blir merkelig nok aldri ferdig til tross for at mengden gaver på lista er tidenes minste. Det spørs om det har noe med at å gi gaver er mitt love language - når jeg gir gaver, da gir jeg for å glede. Ikke som svigermor som kjøper det første og beste bare for å ha noe å gi. Hun får det hun ønsket seg i år, da :) Elsker når noen ønsker seg noe spesifikt. Pappa, derimot… :dåne:

Endret av Leviora
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

M har 39 i feber. Det var visst sykdom likevel og ikke reaksjon på kald luft og aking. Ingen julebord. 😞 Jeg hadde gledet meg til å dra ut, pynte meg og ha det moro. Det var litt nedtur, men sånn er det. Jeg tror flere har meldt frafall pga sykdom. Det herjer både korona og influensa nå så vi satser heller på korona og at immuniteten fra Februar er god nok til at det blir lite stress mot jul 😅

Det er ingen hemmelighet at kapasiteten min ikke er på topp etter omgangssyken og syke barn tærer på uansett sykdom. Nå får jeg seriøst ta det helt med ro og ta godt vare på meg selv. Og hive i meg vitamin D, C og sink 🙈 Heldigvis er ikke M så kravstor når han er syk. Vi har funnet en dokumentar på Disney+ om dyr som sloss. Han elsker den. Fint! Da kan vi la oss underholde av det samme, godt plassert i sofaen; jeg med strikketøyet og han med kjeks og appelsinjuice. Dette går nok bra :nikke: 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan jeg har greid å overleve i dag med én kopp kaffe, uten antydning til hodepine eller å føle meg som et vrak, ja det er et lite mysterium. Sliten er jeg. Men utslitt? Nei! Wtf. Jeg må reflektere mer over dagen og finne ut hva jeg har gjort riktig.

Ok, ferdig reflektert. 1, jeg har hørt på kroppen min og tatt pauser, det vil si gå vekk for å finne stillhet og puste. 2, jeg har husket å spise. 3, jeg har lagt fra meg alle forventninger og overgitt meg til situasjonen, akseptert den og gjort det beste jeg kan - og være tilfreds med det.

Jeg blir nesten litt rørt av å se tilbake på hvordan jeg har håndtert dagen. I dag har jeg vært en jævlig god mamma OG jeg har tatt vare på meg selv! I morgen tar jeg en dag «fri» og det gjør jeg med god samvittighet. Jeg må få kjøpt resten av julegavene og bli ferdig med det, nå haster det faktisk litt i tilfelle resten blir syke, for dette lukter influensa lang vei :ironi:

M har fortsatt over 39 i feber når paraceten slutter å virke. Allmenntilstanden er heldigvis ålreit, og han drikker mye. Nå har jeg fått lov til å koble av og gleder meg helt vilt til å ha hele dobbeltsenga for meg selv da mannen gledelig sover på sofaen med M.

Denne dagen må jeg ikke glemme. Noe å se tilbake på hvis jeg føler meg dritt! :regler:
 

edit: kom på at jeg drakk matcha, hele to kopper, for første gang i morges og lurer på om det har påvirket energien og kroppen noe. Jeg som er kronisk forstoppa har også gått mye på do i dag. Fått rensa systemet litt, kjennes det ut som. :fnise: Jeg får starte dagen med matcha i morgen også og se om trenden fortsetter. 

Endret av Leviora
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yes! Alle julegaver er kjøpt inn! Da kan jeg puste lettere. Litt, i det minste 😂 M har smitta meg og nå sitter jeg med hoste og feber selv. Det føles ekstra godt å være ferdig med butikkrunder da 😅

Jeg begynner å lure på om det er korona vi har fått. Dette kjennes ikke ut som noe influensa. Tester folk seg lenger? Jeg tester mest fordi jeg kan og er kontrollfrik. :himle: Håper bare jeg slipper å miste så mye hår denne dagen. Noen måneder etter jeg hadde det sist begynte håret å falle av i dotter. Jeg var så fornøyd med å endelig få tilbake full tykkelse på håret etter to svangerskap og så var det plutselig tilbake til scratch. Krysser fingrene! Ellers går det fortsatt i vitamin D, appelsinjuice, og nå løvetannte og matcha. Satser på at vi alle er friske til jul 🤞🏻

I dag så jeg en mann med akkurat en sånn bart: :tronderbart: Den var kanskje enda lenger. Sto rett ut i 90°, stiv som en pinne med snurr på endene. Jeg kunne ikke la være å stirre. Så fantastisk! Jeg gikk lenge og tenkte på hvordan han klarer å få den til å stå rett ut uten at den så klissete, klebrig eller klumpete ut (ja, så mye stirret jeg faktisk). Han kan vel ikke bruke hårspray? Rett i fjeset? Det må være en slags hårvoks. Støter han borti ting med den? Hvordan klemmer man med 15 cm bart stikkende ut på hver side? Kanskje han ikke er en klemmer og har grodd bart for å unngå det? Jeg har tusen spørsmål. 

Folk på julehandel er helt ville. Jeg brukte 10 minutter på å finne parkering fordi det var så fullt, og folk dobbeltparkerer i hytt og gevær. En stakkar jeg kjørte forbi hadde blitt parkert inn. En tulling klemte seg inn i ei lomme hvor han mest sannsynlig måtte ta seg ut av bilen gjennom bagasjeluken. Det er snedig hvordan julerushet gjør oss så dumme og desperate. Her skal det handles, koste hva det koste vil!

Neste på lista er mat og godis. Det får jeg ta i ro og mak neste uke. Nå: søvn, hostesaft, paracet og stressfri søndag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk tester seg ved mistanke om covid ja. En kjøpesenterkollega (altså annen butikk på senteret) testet positivt på tirsdag. Får håpe dere får en lett runde uansett om det er covid, influensa eller noe annet. 

Du gjorde en god jobb ved å lytte til kroppen her forleden. Veldig smart av deg! Jeg har (prøvd å) innført koselommer her hjemme. Jeg har prøvd å få det til hver dag, med vekslende hell men ofte har jeg fått det til pga prioritering. I Desember har jeg satt av 30 minutter til å bare koble ut. Ene dagen var det 30 minutter med kaffe og et ukeblad. Fargelegging i 30 min en annen dag. Kryssord. I mellomtiden der har jeg trent på å slappe av og konsentrere meg om å puste dypt ned i lungene og ikke bare øverst i brystet. Vet ikke om det er verdt et forsøk, eller om det blir latterlig i din situasjon. 

Ønsker deg god bedring og gode lyspunkter uansett. ❤️

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...