Hvorfor føler jeg trangen til å fortrenge følelser? Håper noen med erfaring kanskje kan dele det med meg..?

[AnonymBruker]

Hei. Føler jeg er litt i et veiskille nå.. jeg føler, men jeg føler ikke. Jeg vil ikke føle. Jeg vil ikke tenke på noe som tar meg tilbake. Jeg vil ikke tenke på hva jeg føler rundt det. Jeg orker ikke tanken på å møte dette.

Jeg har nettopp flyttet med min familie til en helt ukjent plass hvor vi ikke kjenner noen. Jeg er ung, har to små barn, og er gift med verdens fineste mann. Jeg og mannen min kommer fra samme plass, vi har alle våre nære og kjære der, men vi har nå flyttet på grunn av bedre jobbtilbud. Vi solgte huset vi bodde i, pr.d.d leier vi i en leilighet. Og jeg trives på ekte mye bedre i denne leiligheten enn jeg noen gang gjorde i det huset vi bodde i og pusset opp. Vi hadde mye fint der, fikk mange fine minner - men bare jeg lukter håndsåpen vi brukte der så blir jeg bare trist og jeg kjenner at «det er litt som en sorg som jeg ikke klarer å bearbeide» - og jeg orker ikke håndtere det. Tanken på å dra dit på besøk byr meg helt imot.. jeg elsker familien min så veldig mye, likevel er det noe i denne prosessen som har skjedd(jeg aner ikke hvor eller hva) som gjør at jeg ikke vil snakke så mye med de. Jeg føler at alt «der borte» drar meg ned, og jeg har flyttet hit for å få nyere input og se andre muligheter som ikke er der. Så fort jeg hører noe om drama som er der så orker jeg ikke motta den informasjonen, jeg har liksom flyttet fra det og jeg orker ikke.. Jeg vil bare være her, og leve her.

Så får jeg sånne tanker og følelser om at jeg savner blandt annet mamma, og tenker om jeg kanskje skulle invitert henne hit: men så begynner jeg å tenke etter og jeg orker ikke egentlig tanken på å få besøk av henne. Og jeg ELSKER henne, og har alltid forgudet henne! Men etter å ha flyttet, så føler jeg i større grad hvor mye negativitet det kommer fra den kanten av familien, og jeg orker ikke bearbeide det.. hele greia er kjemperar. Det er liksom en sorg, men jeg orker ikke bry meg. Jeg har det mye bedre her i denne bobla med de fine barna mine og den fine pappa’n dems.. hvor faen gikk det galt?

jeg har alltid hatt veldig nære bånd med mine, det er første gangen jeg står så på bar Bakke, og nå orker jeg ikke å forholde meg til dem eller situasjonen, så jeg bare orker ikke håndtere det liksom. Jeg fortrenger..

Anonymkode: 1f875...917

[AnonymBruker]

Hei. Det du beskriver, høres ut som normale følelser ved slike store overganger i livet når mye forandrer seg. Det er normalt å kjenne på en blanding av glede over det nye, lettelse over å legge bak seg det som ikke var så bra, og savn over det som var bra. Så jeg får ikke inntrykk av at det er noe "galt" her, bare at du har blitt litt overveldet og forvirret av alle disse forskjellige følelsene. Det eneste jeg kan gi som råd er å akseptere at du kan kjenne både savn og glede, og ta tiden til hjelp mens du finner deg mer og mer til rette i ditt nye liv.

Anonymkode: 048d0...24e