Har hatt et grusomt år - venninner tar avstand ift. egne problemer

[AnonymBruker]

Det er rart at det er mulig å oppleve så mye vondt over kort tid, men det er min skjebne akkurat nå.

Jeg har venner som støtter opp, men felles for alle er at de har sluttet å snakke om sine egne problemer i livet. «Jeg skal ikke klage, ingenting i forhold til deg», går igjen.

Forstår tanken, men jeg savner å få innblikk i deres hverdagsutfordringer igjen! Jeg har lyst til å få fokuset vekk fra meg og mitt, og høre om deres liv også! Det har blitt en forventning om at alt skal dreie seg om meg og mitt. Forsøker jeg å si at jeg også vil høre om deres liv, fryser de liksom til. Dette hjelper meg på ingen måte! Jeg føler på en måte at jeg har mistet min venninnerolle ovenfor disse, og det blir bare enda et tap…

Har forsøkt å ta dette opp, men det fungerer bare ikke. Hvorfor er det slik?

Anonymkode: 4f244...e81

[Maestro]

De vil nok ikke gi deg mer og tenke på antar jeg. Eller byrde deg med sine ting, da du åpenbart har mye selv. 

Bare en pekepinn, venner skal være støttende, oppmuntrende, lokal, trygg, en man kan slappe av med og være seg selv. Blir dette om til og bli psykolog for venner, eller mye destruktiv prat om det er sykdom, vonde tanker og følelser der en behandler må til så kan være og at de føler at det blir nok prat, om en person sine ting og da ikke vil prate om sine ting? Eller at de ikke føler at sine ting, ikke er vanskelig eller alvorlig nok? Kontra dine? 

Ja nei, tenker høyt. 

[AnonymBruker]

Jeg har sagt at jeg trenger å høre på andres liv fordi jeg har fått så nok av mitt eget 

Anonymkode: 9ee67...03d

[AnonymBruker]

Jeg pleier å si: du er berettiget å ha problemer du også, selv mine er annerledes fra dine. Snakk med meg.

I et vennskap går dette med å "klage", begge veier. Dumt hvis bare den ene får proppe den andre full med bekymringer, også sitter den andre og har det vondt. 

Delt glede, dobbel glede. Delt sorg, halv sorg.

Anonymkode: 4fdf0...a4c

[Maestro]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har sagt at jeg trenger å høre på andres liv fordi jeg har fått så nok av mitt eget 

Anonymkode: 9ee67...03d

Viss det er bare negativt og dumme ting så hadde jeg ikke orka og dra den type samtale lenger og si mine problemer.

Hilsen meg som har stort sett venner i psykiatrien som mange er alvorlig psykisk syke. Heldigvis har fleste av oss grenser, at vi fokusere på det vi gjør og har det gøy, enn og snakke om hvor drit vi har det. Blir det mye prat om det fra ei av oss som gjør det, gir vi beskjed at nå prøver vi og være mer positiv og fokuser på eks brettspillet vi holder på med. 😊

[AnonymBruker]

Jeg snakker sjeldent om mine problemer, fordi jeg velger å fokusere på det positive. Jeg blir så fryktelig sliten av alt dette fokuset på utfordringer og vanskeligheter. Jeg har nok levd i mer eller mindre i konstante grusomme år de siste 10 årene, med en og annen god periode innimellom, sett fra andre sine øyne. Skulle jeg fokusert på det, hadde jeg nok ikke levd i dag. Jeg gjorde den feilen i noen år, og holdt på å bli helt spist opp av bitterhet, sorg og sinne. Derfor kan jeg lytte til venners problemer, om de har behov for å snakke om noe, men spør de hvordan det går med meg sier jeg at det går fint, fordi mitt fokus ligger på det som er fint i livet mitt.  Det kan jo like gjerne være noe sånt med dine venner, at de også ønsker å ha fokus på det positive i sine liv, særlig om det blir mye fokus på problemer ellers når de er sammen med deg? At de forsøker å løfte deg opp med fokus på fine ting? 

Anonymkode: 0df08...aa8

[AnonymBruker]

Enig med de andre i at du bare må si det rett ut. De er redde for å være til bry, og trenger at du "godkjenner" at de har rett til å klage over ting de også. 

Anonymkode: 0a9b1...87a

[AnonymBruker]

Det er vanlig å miste venner om du blir alvorlig syk, i allefall psykisk syk. Det skjedde meg og det var blytungt. Nå lenge etter har jeg akseptert det. 

Anonymkode: 0bbcb...618