Mobbing og utestengelse over mange år

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg tenkte å dele historien min i korte trekk, bare for å høre hva folk egentlig synnes om dette. Jeg voks opp på et relativt lite sted der alle kjenner alle. Selv er jeg av utenlands opprinnelse, men kom til Norge som barn og vart relativt kjapt integrert så å si på alle fronter. Skolen, idretten, senere deltidsjobber som ungdom, så utdanning på universitet og deretter jobb. Er idag gift, har tre barn og lever ett lykkelig liv. Historien ovenfor kan tyde på at jeg har hatt en fin oppvekst, nesten så det er etter svigermors oppskrift. annheten derimot er en helt annen. I allefall alle årene fra barneskolen, ungdomskolen og videregående. Jeg tror jeg vart mobbet fra dag nr. 1.  Jeg kunne skrive en bok bare av å fortelle om alle ting jeg har opplevd gjennom disse årene. Mobbing på skolen, mobbing på treningene, ekskludering fra bursdagsselskap, daglig verbal og fysisk mobbing på skolen.

Jeg vet det blir feil av å fremstille meg selv som "snill/flink", men det er i allefall slik jeg var og slik andre forteller at de husker meg. Jeg var alltid en av de beste på skolen. Ikke en "streber/nerd", men jeg stod på og var blandt de beste elevene. I idretten var jeg også blant de flinkeste. Har alltid vært en såkalt "sportsidiot" og dreiv med mye forskjellig. I allefall de første årene, mens jeg fortsatt hadde noe av selvtilliten igjen. Etterhvert gjortde den psykiske og fysiske mobbingen at jeg trekte meg tilbake, var ikke like motivert som før og mistet lysten til å prestere. Fra og med ungdomskolen gikk jeg mer eller mindre på f.eks fotball fordi jeg følte at jeg måtte siden alle andre gjorde det... Ingen som tvang meg, men det var liksom ikke "sosialt akseptert" å ikke drive med fotball på den plassen...

 meg. Jeg kan ramse opp noen av tingene i korte trekk som jeg opplevde gjennom mange år. 

• Daglig ble jeg kalt "jævla utlending". Dette kunne jeg sikkert høre minst 10 ganger om dagen.
• Medelever som grupperte seg og mobbet meg verbalt eller fysisk. Jeg husket jeg gruet meg å gå til skolen hver dag på ungdomskolen og prøvde å time ankomsten slik at jeg gikk in samtidig som læreren. På denne måten ungikk jeg mobbingen tidlig på morgonen i allefall. 
• I garderobene i gymtimen blei tingene mine ofte kastet rundt slika t jeg måtte lete ette de. Ikke alltid, men dette skjedde flere ganger. 
• I gymtimene kunne de andre guttene gjerne sparke ball på meg, dytte, slå, takle, tja mye rart.. så lenge læreren ikke så dette. 
• Husker veldig godt det var en elev som var eldre enn meg og mye større en meg som på ungdomskolen kunne ta kvelertak på meg, slå, dytte mot veggen osv osv.. enda verre var at det stod andre rundt og bare flirte og oppmuntrerte han til å drive på enda meir. 
• Når diverse fotballturneringer blei arangert, altså utenom vanlig fotball, så måtte man melde på lag privat. Jeg blei ALDRI spurt om å være med på ett lag. Når jeg selv spurte om å få bli med, så var det som regel "fult" eller de var "allerede meldt på" osv osv..
• I bursdagsselskap blei jeg invitert av ytterst få. Av hele to klasser på til sammen 60 stk (30 gutter) blei jeg invitert hjem til 3-4 stk. Resten ville ikke invitere meg, og for å være ærlig, jeg visste heller ikke når de hadde bursdag engang. 
• Skolen eller idrettlaget visste om ting som foregikk, men dette blei aldri gjort noe med. Jeg skjønte tidlig at det ikke var vits i å si ifra til voksne...

Dette var bare noen få ting, kun for å gi ett slags bilde av oppveksten min. Jeg vil si at jeg har klart meg relativt bra likevel. Først når jeg flyttet bort og begynte å studere, blei jeg kjent med mange herlige mennesker, både gutter og damer. Det var rett og slett befriende... Selvtilliten kom tilbake etter hvert, jeg hadde venner jeg kunne stole på, og begynte endelig å leve livet. Husket jeg trente mye i denne tiden som student da iveren etter idrett/konkurranse kom tibake for fult. 

Noen ganger tenker jeg hva jeg kunne gjort om jeg tilfeldig traff på noen av mine mobbere idag. Har sett dem flere ganger i årene som gikk, Mest sannsynlig vil jeg ikke gjøre noe, men helt ærlig, så tror jeg det skulle ikke mer en liten gnist til før jeg hadde grisebanka noen... Om jeg bare hørte noe som "jævla taper" eller "jævla utlending", så tror jeg helt ærlig at enten jeg eller de ville havnet på sykehuset/legevankta. mest sannsynlig de, da jeg ser at jeg er langt sterkere enn dem idag... 

Slik oppvekst kan jeg nesten ikke se for meg idag. Jeg har selv barn på skolen, og jeg ser skolen/trenere er på med en gang de ser noe ikke stemmer, eller at noen blir mobbet. Det er veldig bra! Men den gangen jeg voks opp, kunne jeg bare drømme om slikt.. det var en daglig kamp jeg måtte stå i helt for meg selv.

Anonymkode: 970e4...147

[Pippi Lotta]

Så fælt at du opplevde dette❤️
 

Det er trist at det finnes slike mennesker og at skolen ikke greide å beskytte deg. Jeg tror man har større fare for å risikere slikt på små steder, det blir for små miljøer så ingen tør å gå i mot flokken. Jeg tror også dessverre det kan være mer rasisme på små steder fordi folk der er mindre vant til mennesker som er «annerledes» på noen måtte. 
 

Det er bra du har det bedre nå! Jeg forstår du fremdeles er sint og det er naturlig å ønske å ta igjen, men jeg tror det beste er å prøve å la det ligge i fortiden. Du har gått gjennom mye høres det ut som, kanskje det kunne vært lurt å snakke med noen for å bearbeidet det. 

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (Akkurat nå):

Så fælt at du opplevde dette❤️
 

Det er trist at det finnes slike mennesker og at skolen ikke greide å beskytte deg. Jeg tror man har større fare for å risikere slikt på små steder, det blir for små miljøer så ingen tør å gå i mot flokken. Jeg tror også dessverre det kan være mer rasisme på små steder fordi folk der er mindre vant til mennesker som er «annerledes» på noen måtte. 
 

Det er bra du har det bedre nå! Jeg forstår du fremdeles er sint og det er naturlig å ønske å ta igjen, men jeg tror det beste er å prøve å la det ligge i fortiden. Du har gått gjennom mye høres det ut som, kanskje det kunne vært lurt å snakke med noen for å bearbeidet det. 

Takk for fine ord  Du har rett i alt som du nevner. Det vet jeg av erfaring. Selv tror jeg ikke jeg har behov for å prate med noen. Jeg har det i grunn veldig fint idag. Det som får meg til å tenke tilbake til denne tiden er mine egne barn som går på skolen idag. Jeg håper at hverken de, eller andre barn noen sinne vil være i nærheten av å oppleve noe slikt.  

Anonymkode: 970e4...147

[AnonymBruker]

Ingen flere som har noen tanker? 

Anonymkode: 970e4...147