Er dette her en normal sorgreaksjon? Jeg er faktisk sjokkert...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Løgn eller ikke: for mange er dette en reell situasjon og handling. 

Du reagerte på den eneste måten du visste om, selv om han og mange andre mener at dette var feil.  Du vet hva du sa, og kan av den grunn beklage at du sa det. Men la han utagere for nå.

Da min mann mistet bestemoren sin, så ble han sittende å gråte i 3 timer. Det eneste jeg gjorde var å sitte der i rommet med han, og sa lite. Han kunne snakke med meg hvis han orket, og armene mine var ledig hvis han trengte en klem. Men jeg er kjent for å holde hodet kaldt når det gjelder alle andre enn meg selv. Jeg bryter heller sammen når de jeg støtter har kommet seg litt ovenpå igjen. 

Da jeg mistet min tante i fjor sommer, raste hele min verden. Jeg fikk samme behandling som jeg har gitt andre opp gjennom tidene. Ble spurt om hvordan jeg hadde det, om det var noe de kunne gjøre for meg, var der når jeg trengte en klem. Problemet mitt var etter begravelsen. For mange var det en historie som var slutt siden de ikke var i familie med tanten min. Så ble ensom når jeg ble klar i hodet. 

Tingen er: man vet ikke om noen ønsker en hånd å holde i, bli snakket til osv, og man vet ikke om vedkommende trenger å være alene en liten stund før de er klar for å sosialisere seg med mennesker igjen. Det finnes INGEN fasitsvar. 

Og ja. Han er nok i sjokk. 

Anonymkode: bbde5...4f8

Min lange erfaring er at nære personer vet hva andre trenger og hvordan man opptrer i en slik situasjon. Hadde det vært fremmede, ukjente, er det vanskelig å vite, men i nær relasjon er det temmelig vanlig å vite på hvilken måte man skal være til stede.

Anonymkode: b22a7...496

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ingen får beskjed om slike ting per telefon så klart. Det kommer prest eller politi på døra. 

Anonymkode: ab0f0...fbf

Selvfølgelig venter de ikke med å gi beskjed til presten eller politiet har tid til overlevere beskjeden når det er snakk om at den ene av de skadde kanskje dør i løpet av kort tid. Helt vanlig å få beskjed pr tlf i tilfelle de pårørende skulle rekke å være på sykehuset innen kort tid. Også helt vanlig å få denne beskjeden pr tlf om dødsfallet har skjedd i utlandet. 

Anonymkode: dee37...cd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selvfølgelig venter de ikke med å gi beskjed til presten eller politiet har tid til overlevere beskjeden når det er snakk om at den ene av de skadde kanskje dør i løpet av kort tid. Helt vanlig å få beskjed pr tlf i tilfelle de pårørende skulle rekke å være på sykehuset innen kort tid. Også helt vanlig å få denne beskjeden pr tlf om dødsfallet har skjedd i utlandet. 

Anonymkode: dee37...cd0

Ts er jo helt fraværende her siden innlegget sitt. Jo - dødsbudskap innenlands eller utenlands, blir formidlet personlig, og ikke over telefon.

Anonymkode: b22a7...496

[shab]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2022 den 19.35):

I morges satt jeg og min mann og så på en film. Vi hadde det hyggelig og koste oss. Plutselig fikk mannen min en forferdelig telefon. Han ble fortalt at foreldrene hans nettopp har vært i en alvorlig bilulykke. Faren hans døde på stedet mens moren ligger livstruende skadd på sykehuset med svært få overlevelsessjanser. Jeg så at mannen min plutselig ble veldig lei seg og la på umiddelbart før han begynte å strigråte skikkelig mye. Jeg som elsker mannen min mer enn noe annet ble selvfølgelig veldig lei meg på hans vegne når han ble så trist, og jeg spurte han på en trøstende måte om hva som var galt. Han fortalte meg om det han hørte i telefonen om foreldrene hans. Jeg ble også veldig lei meg, og jeg syntes ekstremt synd på mannen min... Jeg bestemte meg for å trøste ham så godt jeg bare kunne. Jeg strøyk ham på kinnet og fortalte ham masse fine ting og at det kom til å gå bra, og at faren hans nå er i et bedre sted og sånt. Og jeg fortalte også mannen min om hvor mye jeg elsker ham og at jeg alltid ville være her hos ham. Men så plutselig mens jeg satt der og trøsta ham så ble han plutselig veldig sint på meg, bare fordi jeg ville være en snill og trøstende kone som stilte opp for ham. han tok tak i den strykende hånda mi hardt og slengte den fra seg, så slo han meg hardt i ansiktet med håndflata si før han dytta meg unna. Han brølte skikkelig høyt til meg rett opp i trynet mitt at han ikke ville ha noe trøst og at han ville være alene nå, så kalte han meg noe forferdelig stygt. Det banneordet han kalte meg er så stygt at jeg ikke har noe lyst til å skrive det her på KG. Deretter reiste han seg og gikk sin vei mot soverommet mens han brølte mot meg at han hata meg. Når han kom fram til soverommet så geipa han mot meg før han smalt døra hardt igjen og låste. Jeg er rett og slett sjokkert... Og sint... Og skikkelig skuffa... Han som alltid har vært en så snill og grei englemann... Vi som alltid har har hatt det så koselig og aldri har krangla før... Er dette her virkelig en normal måte å reagere på når man er i dyp sorg? Uansett så er det ikke greit i det hele tatt det han gjorde mot meg. Bare fordi jeg prøvde å være snill mot ham og trøste ham og være der for ham, så var han så slem og stygg mot meg tilbake... Ja, jeg vet at han har det helt forferdelig nå, men det går da an å oppføre seg for det?!

Anonymkode: b211d...ac1

Fikk han det på telefon? Fra hvem? Trodde vanlig prosedyre var at presten kom på døra jeg.

[shab]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2022 den 20.09):

'Englemann' og 'oppføre seg'. Enten er du hinsides naiv og helt blottet for andres følelser, eller så er dette tull. 

Anonymkode: b22a7...496

eller et gift par som er psykisk utviklingshemmet.

[shab]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2022 den 20.10):

Er det ingen her som kan forestille seg at også TS er i sjokk etter en slik skrekkbeskjed? Eller klarer dere selv alltid å finne de beste ordene i enhver situasjon, samme hva som skjer og samme hva slags tilstand dere er i?

Anonymkode: 28db6...df2

Enig med deg. Man hører jo hele tiden folk i sorg si at det er bedre at noen sier noe enn å ikke si noe/trekke seg unna.

Men om dette er sant, så tror jeg nok at ts er psykisk utviklingshemmet. 

Endret 1. september 2022 av shab

[AnonymBruker]

Presten dukker ikke alltid opp på døra nei. Ofte kommer sykehuset, pårørende, politi osv en i forkjøpet.

 

Hvorfor skal man analysere hvorvidt partner til ts har en diagnose eller ei? Sorg kjenner ingen grenser, lover eller regler. Sjansen for at det var setningen "han har det bedre der han er når" , var det som tippet han over til å reagere som han gjorde. Men vi er ikke i hans hode. Men ts kjenner heller ikke til døden og nære relasjoner som går bort. Derav ingen fasit på hva man sier eller gjør. Hun var mest sannsynlig i sjokk selv, og var det fremdeles når innlegget ble skrevet. 

 

Ha litt takhøyde, folkens. Om dette er sant eller ikke, så er det en situasjon som skjer oftere enn vi tror. La dette være en tråd for de som trenger det, kan lese gjennom for tips og råd for en slik hendelse. 

Anonymkode: bbde5...4f8

[AnonymBruker]

Scoops skrev (På 28.8.2022 den 19.41):

Han er jo i sjokk stakkars. Og så må jeg jo si at jeg syns det er litt rart at du sier at faren hans er ett bedre sted nå, det er noe man kan si når noen har hatt sykdom og mye smerter, ikke når man dør akutt slik som det,men det kan jo bare være jeg som reagerer på det

Dette. Jeg tror det hadde klikket for meg om mannen min trodde det var måten og trøste meg på etter at noen har blitt revet ut av mitt liv. På toppen av sjokket og sorgen, at han skulle fortelle meg usannheter som ikke er riktig: selvsagt er han ikke et bedre sted, fordi han er død uten forvarsel, og burde vært her. Så jeg kunne sikkert blitt kjempesint, i harnisk og slått etter han og få han unna meg. Hva f*en, hadde jeg tenkt. Tror du skal bare ta et steg tilbake og la han prosessere dette, og ikke ta det ille opp, men det er nok grunnen til at det eskalerte som det gjorde. 

Anonymkode: d4750...306

[AnonymBruker]

Geipa???

Anonymkode: 67fa0...594