Følelser til mamma etter barndom

[AnonymBruker]

Jeg har minner om daglige raseriutbrudd, om psykisk og fysisk vold. En mor som hylte og skrek, enten til skjebnen eller til meg. Jeg følte meg aldri elsket.
 

Jeg var heldig og hadde andre gode mennesker rundt meg. Har gått til behandling i over 10 år, og lever i dag et godt liv. Jeg har riktignok en del traumer, og det er flere ting jeg ikke fungerer i, som mange tar som en selvfølge.

Noen velger å bryte med sin mor. Dette ligger ikke for meg. Tvert i mot. Jeg føler det er svært viktig for meg at hun har det bra.
 

Hun tar i liten grad hensyn til meg og mine behov. Vi snakker også om mitt liv, men det er kun det som jeg vet gleder henne. I dag snakket jeg med henne, hun ringte da hun var i dårlig humør. I underbevisstheten min går jeg da rundt og forsøker å finne ut hva som gleder henne. En ny bok, kanskje? Et par snapper hvor jeg vet kanskje lystrer henne opp. Et slikt ansvar har jeg følt fra jeg var helt liten.

Jeg har som nevnt gått til psykolog i over 10 år, endelig fungerer jeg helt greit. Så mer behandling er nok ikke et alternativ.

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg har blitt mye bedre på å si i fra når hun er slem og urimelig, men har altså enda fokus på å gjøre henne glad. Ingenting slår liksom følelsen av å høre at hun er glad og snakker hyggelig til meg. 

Anonymkode: db5f7...d80

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaringer å bidra med, men den siste setningen din gikk rett i hjertet. Sier så mye…

Sender deg en varm klem fra en annen mamma

Anonymkode: 773fe...772

[AnonymBruker]

Du er fremdeles under hennes kontroll, du lever fremdeles for å please henne. Det må du gi slipp på for å bli frisk. 
 

Les "How to do the work" av Nicole Lepara. 

Anonymkode: 23a5b...30e

[Snok1]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Les "How to do the work" av Nicole Lepara. 

Til TS:

Du kan også la være å lese denne boken. Du er på god vei og er herre i eget liv. Lykke til!

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg igjen i mye. Jeg kan ha det greit med moren min en stund, og så gir hun meg et stikk eller gjør noe, fleiper om noe som fører meg rett tilbake til barndommen. Så må jeg jobbe masse med meg selv med å bite det i meg, og overse det. Hadde hun bare visst hvor mye det koster meg å opptre normalt foran henne. Av og til fungerer det, andre ganger kan hun ødelegge hele dagen for meg eller flere dager hvor jeg gråter mye og minner fra barndommen flyter opp.

Jeg blir så sint når jeg tenker tilbake på barndommen min, og får aldri fred med meg selv hvorvidt jeg skal være fair mot min mor eller om jeg skal ta mer avstand. Mtp ting hun gjorde i barndommen min skylder jeg henne egentlig ikke en dritt og hun bør være glad jeg i det hele tatt har kontakt med henne. Hun burde være glad jeg ikke varslet noen når jeg var liten, jeg skulle ønske jeg gjorde det. Å snakke med henne om dette er helt fånyttes. Er dessuten redd for at hun skal påstå at jeg lyver og finner på ting, og da hadde jeg blitt så utrolig rasende. Jeg har diverse ting på mamma som hun ikke engang er klar over at jeg vet. 

Jeg har prøvd å skrive om dette før, uten at noen har svart eller vist interesse for emnet så jeg er glad du skrev dette og du beskriver bedre enn meg hvor tungt det er å ha en sånn barndom. Godt å vite at jeg ikke er alene, i feel your pain 🤍

Anonymkode: e83f1...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2022 den 22.10):

I dag snakket jeg med henne, hun ringte da hun var i dårlig humør. I underbevisstheten min går jeg da rundt og forsøker å finne ut hva som gleder henne.

Neste gang hun ringer det og du merker at hun er i dårlig humør sier du "Mamma, jeg hører at du er i dårlig humør. Jeg er ikke søppelbøtten din, og jeg har ikke ansvar for dine følelser. Du er voksen og har selv ansvar for deg selv. Du kan ringe ,eg igjen når du er i godt humør." og legg på. 

Anonymkode: 79dd4...48c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2022 den 22.10):

Ingenting slår liksom følelsen av å høre at hun er glad og snakker hyggelig til meg. 

Du har gått ti år i terapi og er enda der at høydaren i livet ditt er å please din mor?

Det er bortkasta terapi, altså.

Det er akkurat denne hekten her som terapi skal få deg vekk fra. Det er som rus og alkohol, målet er å ikke være hekta.

Anonymkode: 8e2a9...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2022 den 22.28):

Du er fremdeles under hennes kontroll, du lever fremdeles for å please henne. Det må du gi slipp på for å bli frisk. 
 

Anonymkode: 23a5b...30e

Nettopp.

Anonymkode: 8e2a9...446