Hvordan visste du at du var klar for nr.2?

[AnonymBruker]

Fikk en svakt positiv forrige uke og ble kjempestressa. Men så kom mensen og da ble jeg lettet, men samtidig litt... skuffa? Merkelig følelse.

Har et barn på 1,5 og det er først nå jeg trives med å ha barn. Er redd for å ødelegge det. Synes det har vært tøft og tror jeg får dårlig samvittighet hvis det blir lettere med nr.2, samtidig som jeg ikke ønsker at det skal bli like fælt selvsagt. Hvis det gir mening 😕

Fødsel og alt det der er et kapittel for seg... Redd for å føde igjen, har tatt laaang tid å komme seg noenlunde fysisk.

Hvordan bestemte du deg for at du var klar?

Anonymkode: 7d780...4e2

[AnonymBruker]

Ble aldri klar, var mer nå eller aldri grunnet alder på både meg og eldste barnet.

Får se om vi angrer, men for sent å snu nå 😄

Anonymkode: 64f6a...821

[AnonymBruker]

For meg var det veldig vanskelig. For mannen også. 

Vi hadde egentlig tenkt to barn, med to års mellomrom. Men det var så beintøft med nr 1. Vi fikk "alt" av komplikasjoner, med fødselsdepresjon attåt, og alt var bare svart og tungt og dritt.. 

Mannen ombestemte seg helt, og ville ikke ha en til i det hele tatt. Jeg slet veldig med tanken på å ha et enebarn, men ble samtidig litt dårlig ved tanken på en ny babytid, og tenkte mye på hvordan i alle dager jeg skulle klare å ta meg av TO barn når jeg følte jeg taklet ett så dårlig. 

Vi tok tiden til hjelp. Vi hadde tenkt å starte prøvingen på nr 2 da eldste var ett. Men vi orket ikke. Så vi la det på is, og tenkte og pratet og grublet i et helt år til. Da hadde vi kommet litt ovenpå, og ting var blitt bedre, og så vi lys i tunellen. Så vi bestemte oss for å få en til. 

Var ca tusen ganger enklere med nr 2. Men det kunne vi jo ikke vite på forhånd - vi kunne fått enda en "vanskelig" unge med kolikk og mageproblemer og alt mulig styr. Samtidig så var vi langt mer herdet med nr 2. Vi var forberedt på hvor jævlig det kunne bli. 

Vi snakket mye om fordeler og ulemper ved å få en til, la strategier for hva vi kunne gjøre hvis sånn og sånn skjedde, om det ble sånn eller slik, sparte opp penger så vi skulle ha råd til å jobbe med redusert stilling om vi merket at det ble alt for mye for oss, osv. Det var en lang prosess, og ikke noe enkelt valg i det hele tatt. Man har jo null garantier for at man får et friskt barn.. 

Anonymkode: 253cd...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ble aldri klar, var mer nå eller aldri grunnet alder på både meg og eldste barnet.

Får se om vi angrer, men for sent å snu nå 😄

Anonymkode: 64f6a...821

Heh, hvis man kaster seg uti det så må man bare bli klar😅

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

For meg var det veldig vanskelig. For mannen også. 

Vi hadde egentlig tenkt to barn, med to års mellomrom. Men det var så beintøft med nr 1. Vi fikk "alt" av komplikasjoner, med fødselsdepresjon attåt, og alt var bare svart og tungt og dritt.. 

Mannen ombestemte seg helt, og ville ikke ha en til i det hele tatt. Jeg slet veldig med tanken på å ha et enebarn, men ble samtidig litt dårlig ved tanken på en ny babytid, og tenkte mye på hvordan i alle dager jeg skulle klare å ta meg av TO barn når jeg følte jeg taklet ett så dårlig. 

Vi tok tiden til hjelp. Vi hadde tenkt å starte prøvingen på nr 2 da eldste var ett. Men vi orket ikke. Så vi la det på is, og tenkte og pratet og grublet i et helt år til. Da hadde vi kommet litt ovenpå, og ting var blitt bedre, og så vi lys i tunellen. Så vi bestemte oss for å få en til. 

Var ca tusen ganger enklere med nr 2. Men det kunne vi jo ikke vite på forhånd - vi kunne fått enda en "vanskelig" unge med kolikk og mageproblemer og alt mulig styr. Samtidig så var vi langt mer herdet med nr 2. Vi var forberedt på hvor jævlig det kunne bli. 

Vi snakket mye om fordeler og ulemper ved å få en til, la strategier for hva vi kunne gjøre hvis sånn og sånn skjedde, om det ble sånn eller slik, sparte opp penger så vi skulle ha råd til å jobbe med redusert stilling om vi merket at det ble alt for mye for oss, osv. Det var en lang prosess, og ikke noe enkelt valg i det hele tatt. Man har jo null garantier for at man får et friskt barn.. 

Anonymkode: 253cd...6a1

Tungt og svart og dritt høres kjent ut ja! For meg, men ikke for mannen min for han synes det har gått noenlunde greit og er egentlig klar for neste. Det er jeg som er usikker og gruer meg... Huff, må tenke mer. Høres ut som om dere gjorde grundig forarbeid 

Anonymkode: 7d780...4e2

[AnonymBruker]

Jeg er på samme sted som deg, TS. Ett barn på ca. 20 mnd. Det første året var vi begge overbevist om at dette skulle vi aldri gjøre igjen 😅 Men merker at ting har blitt bedre etter han bikket 1,5 år. Jeg merker at jeg begynner smått å få noe energi tilbake, jeg er ikke konstant stressa og føler at jeg glir mer med strømmen som mor og er ikke i like mye "villrede" som jeg var i starten. Kan også legge til at selve svangerskapet var hardt (Svangerskapsforgiftning) og fikk ruptur 3B + dyp vaginal rift som gjorde at jeg ikke greide å gå skikkelig på do i 3-4 måneder. Depresjon attåt. Har enda problemer med bekken etter bekkenlåsning i svangerskapet. 

Aner ikke hvordan jeg skal tørre å gjøre dette igjen. Men ønsker det likevel 🤷

Anonymkode: 5b867...a31

[AnonymBruker]

Jeg var "godt voksen" da jeg fikk nr. 1, og følte jeg ikke hadde privilegiet å vente med at det passet med nr. 2. Så også fordeler med to tette. Endte opp med 23 måneder mellom de to, det har gått greit, særlig fordi alt var lettere med nr. 2.

Anonymkode: bee9b...186

[AnonymBruker]

Er enebarn selv så ønsket nr 2 fortest mulig. Var redd mitt barn også forble det. Så ble gravid når eldste var 6 mnd. 

Anonymkode: ff862...2fa

[AnonymBruker]

Ventet til første var 3,5 år. Først da følte vi oss nogenlunde klare. Før det tenkte vi at det ble med 1.

Anonymkode: 86625...888

[Kakaoen]

Jeg visste at jeg var klar for nr to når jeg kjente at jeg hadde lyst og någenlunde overskudd til å gå gjennom en ny graviditet. Det er for mange MYE mer slitsomt å gå gravid med nr 2. kan ikke bare legge seg ned og slappe av når man vil. Eldste var 2 1/2 da nr 2 kom. Da følte jeg at jeg hadde fått babytiden såpass på avstand at jeg var klar for enda en.

Avstanden fra 2 til 3 ble 6 år. Så så lang tid tok det å komme over den babytiden 😂

[AnonymBruker]

Ble aldri klar. Stor forskjell i alder på nummer 1 og 2. Det at jeg fylte 39 år, gjorde at vi måtte ta et valg. Det var nå eller aldri. Så må sitter jeg her med en baby da 😊

Jeg ble aldri klar pga en tøff fødsel sist.

Anonymkode: bbe3c...24b

[Arkana]

Jeg bare begynte å få lyst på flere barn, kan ikke forklare det på noen annen måte. Jeg ble gravid med nr 2 da eldste var 18 mnd så de er ganske tett i alder (omtrent som dine blir), men det har vi bare opplevd som positivt og de har et veldig godt forhold.  

[AnonymBruker]

Ble 9 år mellom 1 og 2 og blir 4 år mellom 2 og 3. Har ikke vært klar før. Skal sies at nr 1 og 2 har forskjellig far, så det er en mer naturlig forklaring på stor aldersforskjell også. Vi følte oss ikke klar før det føltes lett å være foreldre igjen, og det skjedde ikke før etter hun fylte 3.

Anonymkode: f6b2b...ed3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er på samme sted som deg, TS. Ett barn på ca. 20 mnd. Det første året var vi begge overbevist om at dette skulle vi aldri gjøre igjen 😅 Men merker at ting har blitt bedre etter han bikket 1,5 år. Jeg merker at jeg begynner smått å få noe energi tilbake, jeg er ikke konstant stressa og føler at jeg glir mer med strømmen som mor og er ikke i like mye "villrede" som jeg var i starten. Kan også legge til at selve svangerskapet var hardt (Svangerskapsforgiftning) og fikk ruptur 3B + dyp vaginal rift som gjorde at jeg ikke greide å gå skikkelig på do i 3-4 måneder. Depresjon attåt. Har enda problemer med bekken etter bekkenlåsning i svangerskapet. 

Aner ikke hvordan jeg skal tørre å gjøre dette igjen. Men ønsker det likevel 🤷

Anonymkode: 5b867...a31

Uff ja, underlivsproblemer er en vesentlig grunn til at jeg kvir meg. Er så sykt redd for forverring. Og jeg hadde "bare" grad 2 tror jeg + klipp. Fått fremfall også. Underlivsplager er bare så kjipt!

Anonymkode: 7d780...4e2

[Amatariel]

Jeg skjønte at jeg var klar for nr.2 da jeg tok meg i å surfe på gravid/mammaforum

Det ble utløst av at mannen kom til meg og sa at han gjerne ville vi skulle forsøke å få barn igjen. Jeg fikk helt sjokk da det kom helt ut av det blå for meg! Jeg sa bare nei nei, jeg er ikke klar da til svar for han. Men så begynte tanken sakte men sikkert å snike seg inn hos meg. Og jeg begynte å ta meg selv i å tenke på baby når jeg gikk til jobben, surfe på forum og sånt. Og da bare slo det meg i magen - jeg er klar! Jeg vil ha en baby til jeg også.

[AnonymBruker]

Ble klar først da jeg var på tidlig ultralyd og kjente mamma-følelsene.

Før det angret jeg på at jeg var gravid med nummer to, gråt og ville ikke gjennomføre. 

Anonymkode: a79f2...d39

[Anonym6789]

Vi har ikke hatt lyst på to tette, og alltid tenkt 3-4 år mellom. Vi har så mange venner med to tette som er såå sliten, fordi de har to som ikke sover om natten osv. 

Når eldstemann var litt over 2,5 sov han bedre og jeg følte jeg hadde mer overskudd, så da følte jeg meg klar