Sorgen over min sønn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2022 den 17.11):

Jeg hadde trodd jeg ville drømme mye om han. Men det skjer sjelden. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er det noen som har tanker om hvorfor jeg ikke gjør det? Jeg drømmer ellers generelt mye.

Det kommer, tro meg det kommer❤️

Anonymkode: 1726c...c7d

[AnonymBruker]

Det er hjerteskjærende å lese om sorgen i mammahjertet

Sorgen er så enormt brutal, at du midt oppi dette stiller spørsmål rundt hva som kunne blitt gjort annerledes Husk at dette er en del av sorgen sin oppførsel. Det er granskning, forsøk på å finne forklaringer

 

På natten bearbeider hjernen, det som skjer på dagtid. Det er stappfullt for tiden og sorgen stikker dypt

Vil råde deg til å ta fatt med penn og papir. Skrive det som kommer til deg rett ut .

Ikke ta vare på det du skriver,(så du blir sittende å dyrke det tunge) men skriv. Ikke bry deg om skrivefeil eller lengden. Noen ganger kan det være i post-it format, andre ganger et a4 ark. 

Det bevisste du gjør, ved å gripe om pennen/blyanten og fysisk skrive, gjør at du rydder litt plass der og da. Over litt tid, kan det være at du frigjør toppen av alt du bærer på.

Hjernen vår er plastisk og gjør som den blir fortalt. Men den forstår ikke forskjell på fantasi og virkelighet.

Det kan brukes med fordel, når du rydder plass ved å skrive små snutter og fysisk bruker kroppen. Etterhvert kan det være at drømmene tar seg større friheter. Ett steg om gangen. Minner og dagdrømmer. Alt henger i hop med alt

Kroppen er under ekstreme påkjenninger og hodet er påskrudd absolutt hele tiden. Sorg er ekstremekstremsport.

Tenker på deg og håper omverdenen nærmer seg og hjelper deg med savn og sorgarbeid.....

 

 

Anonymkode: 4f51e...e49

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mistet et barn, men mistet lillebroren min i en ulykke og sønnen min måtte flytte i fosterhjem pga min sykdom.

Du har min dypeste medfølelse❤️

Anonymkode: 2a586...1f8

[fiaflyr]

Å miste et barn er den største smerten en mor kan oppleve. Og å kjenne på at verden går videre smerter. De andre glemmer, de tror sorgen går over, de tror en mor kan fungere igjen. Men det er ingen selvfølge. Noe er ødelagt for alltid. Jeg har aldri drømt særlig som jeg husker, og de få gangene jeg har drømt om min sønn etter hans død har vært krevende. Den påfølgende dagen har bare vært mer smertefull enn de andre.

Mitt menneskesyn, mitt syn på døden ,mine verdier og hva som er viktig har endret seg dramatisk etter hans bortgang. Jeg har en forakt for materialisme, Jeg har en forakt for bagateller. Jeg har en forakt for mennesker som ikke tar bevisste valg for å gjøre samfunnet til et bedre samfunn.  Jeg har også et eget ønske om å dø, eller mer korrekt: et eget ønske om å slippe å leve. Slippe å kjenne på denne enorme smerten hver dag. Slippe å se at resten av verden ikke bryr seg. Ikke egentlig bryr seg...

 

[AnonymBruker]

Mistet en datter etter et langt sykdomsforløp for ca 10 år siden. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For meg gikk det to år før sorgen ikke lengre føltes overveldende. Sorgen har aldri gått helt over for meg, men har funnet en form som gjør at livet er bra og jeg klarer å glede meg over ting omtrent som før. Håper det samme skjer for deg.

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Oi, dette var veldig trist. Kondolerer så mye.

Har en tidligere klassevenninne som mistet lillebroren sin til kreft for noen år siden, snart ti år siden. Han ble bare 22 år, familien var selvsagt knust. Men han ville veldig at de skulle ha gode liv selv etter at han døde, og de har til en viss grad klart det, men savnet og sorgen vil alltid være der.

 

Anonymkode: 168de...40a

[AnonymBruker]

Herregud, nå gråter jeg som en foss. Kan på en måte føle det gjennom måten du uttrykker deg på.. det med å få lyst til å sende bilder av hunden. Av egen sorg har jeg mistet pappaen min i tenårene. Men nå er jeg mamma, og det du gjennomgår er jo på et helt nytt umistelig nivå. Å se barnet sitt lide er jo en traume.. og være så intenst involvert i det som du var. Uansett om du følte du gjorde ting feil, tror jeg han bare var glad for å ha mammaen sin der, og du var hans store trygghet til siste slutt ❤️

Anonymkode: 43e26...200

[AnonymBruker]

Har ikke ord. Har selv en sønn på 17 år. Kan ikke forestille meg hvordan du må ha det.. men blir uvel bare av tanken. 
kondolerer ❤️

Anonymkode: 42a70...4ee

[AnonymBruker]

Hjerteskjærende å lese. Kondolerer så mye.

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Føler med deg ts ❤️ Litt annen situasjon for meg, men mistet min 4 år gamle sønn for noen år siden. Visste fra han var født at han hadde små sjanser for å vokse opp, men man er aldri helt forberedt som du sier. Når vi så det nærmet seg slutten stoppet verden opp og man blir nesten paralysert i sorg. Går rundt i en slags tåket og alt føles bare uvirkelig. 

Eneste trøsten jeg kan komme med er at ting blir bedre etter hvert. Sorgen går aldri helt bort, men nå setter jeg mer pris på de gode stundene sammen og at vi fikk bli kjent med han i hele 4 år ❤️ Blir fortsatt overveldet av sorg innimellom, men prøver å føre tankene over på alle de gode minnene og det hjelper meg mye. Håper du kommer til det punktet du også ts etter hvert ❤️❤️ Ingen forelder burde oppleve noe slikt, men dessverre er verden ond innimellom. 

Det jeg enda gjør for å bearbeide sorgen som dukker opp i hverdagen er å ta meg tid til å sette meg den å meditere/tenke og føle følelsene jeg har. Rett og slett sette av tid til å sørge, var ikke så lett i starten, men tror det er noe som virkelig har hjulpet meg nå i senere tid. 

Anonymkode: d024c...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2022 den 20.43):

Han fikk alt han kunne få av smertelindring. Det er ikke alle smerter det er mulig å dempe.

Anonymkode: 5bb72...224

Så utrolig hjerteskjærende. Vi liker liksom å trøste oss med tanken på at den dødsdømte pasienten "sovner stille inn" (som det ofte står i dødsannonsene), men realiteten er jo dessverre ofte en annen. Jeg har ikke selv opplevd å være pårørende, men gjennom venner av meg som er helsepersonell har jeg hørt flere triste historier om pasienter det ikke var mulig å smertelindre godt nok

Anonymkode: 46814...6ad

[AnonymBruker]

Ts, jeg føler så med deg. Har en datter på samme alder, og tanken på å miste barnet sitt er overveldende - bare tanken! 

Jeg håper du finner trøst kanskje i pårørendegrupper/sorggrupper. Og så tenkte jeg at hvis du har den samme fastlegen ennå, så bør du finne en ny.

Siden du spør etter andre i samme situasjon, vil jeg tipse om Gunhild Corwins bok «Idas dans». Den handler om datteren Ida som døde av kreft 19 år gammel. Den er så sterk, og handler om sykdomsperioden, så jeg kan ikke anbefale den - det kan hende det blir altfor vondt å lese. Jeg gråt meg gjennom boka. Hun har også skrevet «Etter dansen», den har jeg ikke lest, men den handlet om livet hennes etterpå. 

Så håper jeg du snakker med noen. Bruk vennene dine, snakk om gutten din. Klem og kjærlighet til deg ♥️♥️♥️

Anonymkode: 29a1c...a9a

[AnonymBruker]

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Kondolerer TS, du har opplevd det verste en mor kan oppleve💔

Jeg mistet sønnen min for 2 år siden, han var ett år yngre enn din. Det er hjerterått og knusende, men to år senere har jeg også gode dager. Jeg drømte mye om han det første året, nå skjer det ikke så ofte lenger. Det er egentlig like greit, for jeg våknet alltid med en guffen følelse som satt i hele dagen. Jeg klarte ikke å redde han, og jeg klarer aldri det i drømmene mine heller. Jeg bare mister han igjen og igjen... 

Jeg tror jeg var i sjokk hele det første året, men det går bedre nå. Jeg har glede i livet mitt, selv om jeg aldri kan bli helt glad igjen. Sorg er tungt og slitsomt, så vær snill med deg selv, og prøv å huske at du gjorde det beste du kunne med den kunnskapen du hadde tilgjengelig. Ingen kan kreve mer enn det, vi er bare mennesker.

Håper du har gode mennesker rundt deg! Klem fra meg❤️

Anonymkode: 886e7...3a4

[AnonymBruker]

On 9/30/2022 at 7:32 PM, AnonymBruker said:

Og så tenkte jeg at hvis du har den samme fastlegen ennå, så bør du finne en ny.

Anonymkode: 29a1c...a9a

Nå var det vel lege på sykehus som ga ts ansvaret med å fortelle.

Anonymkode: c7fe8...bcf

[AnonymBruker]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Jeg mistet mitt barn i dødfødsel for snart fem år siden. Jeg elsket det barnet så høyt. Det er fortsatt tøft, hverdagen er tøff, men jeg overlever på et vis. Drømmer mye om fødselen og barnet, han vokser i drømmene mine også, så føler jeg blir kjent med ham. Ofte kan jeg gå en hel dag og bare vente på Å legge meg slik at jeg kan være med ham igjen. Jeg savnet ham så ❤️

Anonymkode: c5645...631

[Måneskinn]

Kondolerer så mye til deg ❤️   

Jeg har fulgt begge mine foreldre i kreftdøden, så vet litt om hvor tungt det er. Snart ett år siden mamma døde nå, så det er litt rare tider.  I ettertid har jeg hatt behov for å snakke med noen, men kjenner som deg at det er ikke så lett - folk vet ikke helt hvordan de skal takle det. Ordtaket "folk kan bare møte deg så dypt de har møtt seg selv" har blitt   levende for meg. Folk er nok litt redd for å ta tak i det, redd for egne følelser og min reaksjon. Det har gjort at  mye har bygget seg opp. 

Jeg har hatt mange drømmer om mamma, uten at jeg hadde forventet det egentlig. Det har vært både fint og sårt på samme tid.  Han kommer nok til deg i drømmene når du er klar og når han er klar og kanskje vil formidle noe. ❤️ 

4 mnd. er kort tid. Sorg er som bølger, de kommer og går og endrer seg i størrelse. Det vil nok bli verst inn mot høytidene tenker jeg, sånn var det for meg. Første jula uten, ingen å gjøre de tradisjonelle tingene med...   Ettersom månedene har gått skjønner jeg veldig godt hvorfor man i gamle dager hadde et år på å sørge, for da har man gått gjennom de viktigste periodene; bursdag, jul, ferie, og andre merkedager som gjør det sårt.  Sorg går liksom aldri over men tror etter hvert så vil man lære seg å leve med det på en annen måte. 

Husker første gangen jeg hadde en positiv opplevelse etter mamma var borte, da fikk jeg nesten dårlig samvittighet.... Men hun ville jo at jeg skulle leve som normalt og ha det fint, men det var jammen rart altså. Man får så mange tanker og rare følelser etter noe sånn. 

Syns du gjør det bra, jeg.  Husk at en dag om gangen gjør at veien plutselig har blitt lang. Snakk om han ofte, når du føler for det. Trekk frem de gode minnene, tenk hva ville han sagt til det som skjer, hva ville han gjort i forskjellige situasjoner? 

Han er alltid din sønn, selv om han er på andre siden ❤️ klem  

[AnonymBruker]

Kan ikke tenke meg at det finnes noe verre enn å miste et barn. Håper du klarer å finne tilbake til det gode i livet etter hvert.

Anonymkode: 95458...51a

[AnonymBruker]

Tenker på deg og alt det vonde du har gått gjennom.

Kjenner jeg blir sint fordi legen ga deg oppgaven å fortelle din sønn at det gikk mot slutten. Fullstendig ansvarsfraskrivelse!

Sender deg en god styrkeklem ❤

Anonymkode: 2a586...1f8

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye.

Anonymkode: 95458...51a