Gå til innhold

Sorgen over min sønn


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Purple_Pixiedust

Hei! Jeg deler ikke din type sorg, men ville bare si kondolerer. Så sterkt å lese. ❤

  • Liker 1
  • Hjerte 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonymburker

Vondt å lese! Kondolerer så mye :klem: En 18-åring skal ikke dø av kreft.

At legen pushet ansvaret på deg med å fortelle sønnen din at han skulle dø, burde få konsekvenser!

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kondolerer ❤️ Har mistet mor og bror og en venninne jeg var glad i til kreften.  Men fikk ikke din sønn morfin og smertelindring ?

Anonymkode: baf3f...543

  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Kondolerer ❤️ Har mistet mor og bror og en venninne jeg var glad i til kreften.  Men fikk ikke din sønn morfin og smertelindring ?

Anonymkode: baf3f...543

Han fikk alt han kunne få av smertelindring. Det er ikke alle smerter det er mulig å dempe.

Anonymkode: 5bb72...224

  • Hjerte 9
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Anonymburker skrev (14 timer siden):

Vondt å lese! Kondolerer så mye :klem: En 18-åring skal ikke dø av kreft.

At legen pushet ansvaret på deg med å fortelle sønnen din at han skulle dø, burde få konsekvenser!

Ja, jeg er enig med deg, men det er for vondt til at jeg klarer gjøre noe med det. 

Anonymkode: 5bb72...224

  • Hjerte 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Kondolerer❤️ Det er en mammas verste mareritt, å miste barnet sitt💔

Anonymkode: 12dc5...45f

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Pås

Dette var usigelig trist å lese. Å miste et barn må være den vondeste en forelder kan oppleve. Mange varme klemmer til deg, jeg håper du etter hvert kan se et lys i tunellen og at du får det beste livet du kan ha. ❤️

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg mistet moren min for 3 uker siden. Ikke helt det samme som da du mistet en sønn. Vi stod veldig nært, kunne ringes flere ganger om dagen, råd om alt mulig. Jeg følte det samme som deg. Jeg levde, hun var døende og det var ingenting jeg kunne gjøre. I siste 10 år har hun kjenpet så mye, ville leve, gjorde alt legene sa men jeg føler hun hadde så lave kapasiteter. Som om livet og energi ble brukt opp. Og nå er vi her hun aller mest ønsket å være, i hjembyen og huset, uten henne. Alt er på sin plass, vi, barnebarna, hun er ikke her. Livet fortsetter, men jeg føler jeg er ikke en del av livet. Bare fungerer. 

Anonymkode: a3836...1be

  • Hjerte 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (18 timer siden):

For ca 4 mnd siden mistet jeg sønnen min på 18 år i kreft. Det var mange år med opp og nedturer. Det har vært så mye smerte. Så lenge. Det siste året visste vi at det ikke ville gå bra, så jeg burde være "forberedt". Om det er mulig å være det. De siste dagene var helt forferdelig. Han hadde så mye smerte, han var redd. Jeg forsøkte selvfølgelig å gjøre alt jeg kunne for han, men i ettertid tenker jeg at jeg sa ting feil. Gjorde noen ting feil. Legen ga meg bl.a ansvaret med å fortelle sønnen min at dette var slutten. Der og da trodde jeg det var slik det skulle være. I ettertid har jeg fått vite at det skulle legen gjort. Det ville vært mye mer riktig. Alt var så vondt. Jeg fomlet med ord da jeg skulle fortelle hva legen hadde sagt.  Natten han døde var som en skrekkfilm. Jeg var der og levde. Sønnen min slet til siste slutt. Det skulle vært omvendt. 

Jeg tenker at jeg nok har laget meg en slags ubevisst beskyttelse. På den måten går de fleste dagene greit. Men så, plutselig, kommer tankene og følelsene. Det er ulike ting som utløser det. Det kan være en lukt, et spesielt klesplagg.  Jeg er tilbake i rommet der han døde. Og opplever alt på nytt. Smerten. Det uutholdelige. Det umulige. Og han måtte gå gjennom alt dette. Han ønsket absolutt ikke dø. Han hadde planer. Ting han ville gjøre. Jeg kunne ikke gjøre noe. 

Det at jeg fulgte han så tett inn i døden har gjort noe med meg. Mitt forhold til døden. Det er ikke skremmende mer. Jeg kan kjenne på følelsen av at jeg har lyst til å gå etter han. Det er kanskje ikke så rart, han var det kjæreste jeg hadde.

Jeg tenker på han hver dag. Hver time. Noen ganger hvert minutt.  Jeg har overtatt hunden hans. Så mange ganger jeg vil sende han bilder av den. Eller andre ting han satte pris på. Jeg var så ubeskrivelig glad i gutten min. Nå vil jeg aldri mer se han igjen. I begynnelsen "så" jeg han komme inn hjemme. Smile og si "Hei mamman min". Nå "ser" jeg han ikke slik lengre. Jeg tror kroppen og hjernen min har vennet seg til at han ikke er her lengre.

Jeg hadde trodd jeg ville drømme mye om han. Men det skjer sjelden. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er det noen som har tanker om hvorfor jeg ikke gjør det? Jeg drømmer ellers generelt mye.

Jeg hadde bare lyst til å skrive dette. Kanskje er det andre som har dessverre har gått gjennom det samme. Hvordan går det med deg?

Det er blitt så stille om sønnen min nå. Det virker som om folk ikke vil prate om det. Kanskje tror de jeg vil bli lei meg. Og ja, jeg blir jo det. Men samtidig er det så godt å prate om han. Han var en sånn omsorgsfull, omtenksom, tollerant og god gutt. Som jeg aldri får se igjen.

Om noen vil dele sin sorg, så er det fint. Jeg kjenner at det er en trøst i å høre at jeg ikke er alene. 

Anonymkode: 5bb72...224

Det er vel annerledes med barna sine. Mammaen min var bautaen i livet mitt. Og jeg var hos henne helt til siste slutt, og fikk kysset henne farvel i det hun døde.

Helt jævlig å miste noen som betyr så mye. Men jeg har tatt med meg minnene.  Det hun sa og gjorde.  Så på den måte. Lever hun litt allikevel. 

Anonymkode: 8b529...d1b

  • Hjerte 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (18 timer siden):

For ca 4 mnd siden mistet jeg sønnen min på 18 år i kreft. Det var mange år med opp og nedturer. Det har vært så mye smerte. Så lenge. Det siste året visste vi at det ikke ville gå bra, så jeg burde være "forberedt". Om det er mulig å være det. De siste dagene var helt forferdelig. Han hadde så mye smerte, han var redd. Jeg forsøkte selvfølgelig å gjøre alt jeg kunne for han, men i ettertid tenker jeg at jeg sa ting feil. Gjorde noen ting feil. Legen ga meg bl.a ansvaret med å fortelle sønnen min at dette var slutten. Der og da trodde jeg det var slik det skulle være. I ettertid har jeg fått vite at det skulle legen gjort. Det ville vært mye mer riktig. Alt var så vondt. Jeg fomlet med ord da jeg skulle fortelle hva legen hadde sagt.  Natten han døde var som en skrekkfilm. Jeg var der og levde. Sønnen min slet til siste slutt. Det skulle vært omvendt. 

Jeg tenker at jeg nok har laget meg en slags ubevisst beskyttelse. På den måten går de fleste dagene greit. Men så, plutselig, kommer tankene og følelsene. Det er ulike ting som utløser det. Det kan være en lukt, et spesielt klesplagg.  Jeg er tilbake i rommet der han døde. Og opplever alt på nytt. Smerten. Det uutholdelige. Det umulige. Og han måtte gå gjennom alt dette. Han ønsket absolutt ikke dø. Han hadde planer. Ting han ville gjøre. Jeg kunne ikke gjøre noe. 

Det at jeg fulgte han så tett inn i døden har gjort noe med meg. Mitt forhold til døden. Det er ikke skremmende mer. Jeg kan kjenne på følelsen av at jeg har lyst til å gå etter han. Det er kanskje ikke så rart, han var det kjæreste jeg hadde.

Jeg tenker på han hver dag. Hver time. Noen ganger hvert minutt.  Jeg har overtatt hunden hans. Så mange ganger jeg vil sende han bilder av den. Eller andre ting han satte pris på. Jeg var så ubeskrivelig glad i gutten min. Nå vil jeg aldri mer se han igjen. I begynnelsen "så" jeg han komme inn hjemme. Smile og si "Hei mamman min". Nå "ser" jeg han ikke slik lengre. Jeg tror kroppen og hjernen min har vennet seg til at han ikke er her lengre.

Jeg hadde trodd jeg ville drømme mye om han. Men det skjer sjelden. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er det noen som har tanker om hvorfor jeg ikke gjør det? Jeg drømmer ellers generelt mye.

Jeg hadde bare lyst til å skrive dette. Kanskje er det andre som har dessverre har gått gjennom det samme. Hvordan går det med deg?

Det er blitt så stille om sønnen min nå. Det virker som om folk ikke vil prate om det. Kanskje tror de jeg vil bli lei meg. Og ja, jeg blir jo det. Men samtidig er det så godt å prate om han. Han var en sånn omsorgsfull, omtenksom, tollerant og god gutt. Som jeg aldri får se igjen.

Om noen vil dele sin sorg, så er det fint. Jeg kjenner at det er en trøst i å høre at jeg ikke er alene. 

Anonymkode: 5bb72...224

Det du har gått gjennom er noe av det verste man kan oppleve. Å miste sitt barn må bare være grusomt❤️ Man mistet en stor del av seg selv som aldri kommer tilbake og man føler seg alene og fortapt. 

Selv mistet jeg faren min for noen år siden, og tenker på han nesten hver eneste dag. Enkelte dager klarer jeg ikke å tenke på han fordi smerten er så uutholdelig. I starten kjennes det ut som hjertet bare ville sprenges og pusten ble holdt igjen av en inderlig smerte. Etterhvert gikk det bedre selv om det gjør vondt og savnet er like høyt. det var vanskelig å puste og vanskelig å eksistere. En natt drømte jeg at han kom for å ta farvel, på en slik måte at det var hans siste avskjed og at det var greit. Etter denne drømmen føltes alt mye bedre. Det som holdt igjen pusten forsvant, og hans avskjed føltes greit. Det var som om han virkelig var der og ønsket at jeg skulle leve videre og ha det godt. En merkelig opplevelse, men den reddet meg fra den grusomme sorgen. 

Han dukker enda opp i drømmene mine ofte. Sjeldnere nå enn før, men alle drømmene handler om det samme; om det å ønske å hjelpe. Om det å føle seg maktesløs. Nå er det fremdeles vondt, men ikke på samme måte. Det er godt å dele og snakke om han. Snakker man om sorgen og savnet og minnes personer man har mistet er det lettere å leve med det som har skjedd. 

Tanken på å miste et av mine barn er grusomt, og jeg merker at disse tankene kommer oftere nå enn før. Prøver å legge de vekk, men de er der. 

Så til deg, hold ut. Finn deg noen du kan snakke med. Fortell om behovet ditt. Det er lov å sørge. Lov å be om hjelp❤️ Vet ikke om jeg svarte på det du lurte på.. og vet at det ikke kan sammenlignes. Man skal få slippe å se barna sine ha det så innmari vondt og å se dem lide😭💔

Anonymkode: b57ed...666

  • Hjerte 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det du har gått gjennom er noe av det verste man kan oppleve. Å miste sitt barn må bare være grusomt❤️ Man mistet en stor del av seg selv som aldri kommer tilbake og man føler seg alene og fortapt. 

Selv mistet jeg faren min for noen år siden, og tenker på han nesten hver eneste dag. Enkelte dager klarer jeg ikke å tenke på han fordi smerten er så uutholdelig. I starten kjennes det ut som hjertet bare ville sprenges og pusten ble holdt igjen av en inderlig smerte. Etterhvert gikk det bedre selv om det gjør vondt og savnet er like høyt. det var vanskelig å puste og vanskelig å eksistere. En natt drømte jeg at han kom for å ta farvel, på en slik måte at det var hans siste avskjed og at det var greit. Etter denne drømmen føltes alt mye bedre. Det som holdt igjen pusten forsvant, og hans avskjed føltes greit. Det var som om han virkelig var der og ønsket at jeg skulle leve videre og ha det godt. En merkelig opplevelse, men den reddet meg fra den grusomme sorgen. 

Han dukker enda opp i drømmene mine ofte. Sjeldnere nå enn før, men alle drømmene handler om det samme; om det å ønske å hjelpe. Om det å føle seg maktesløs. Nå er det fremdeles vondt, men ikke på samme måte. Det er godt å dele og snakke om han. Snakker man om sorgen og savnet og minnes personer man har mistet er det lettere å leve med det som har skjedd. 

Tanken på å miste et av mine barn er grusomt, og jeg merker at disse tankene kommer oftere nå enn før. Prøver å legge de vekk, men de er der. 

Så til deg, hold ut. Finn deg noen du kan snakke med. Fortell om behovet ditt. Det er lov å sørge. Lov å be om hjelp❤️ Vet ikke om jeg svarte på det du lurte på.. og vet at det ikke kan sammenlignes. Man skal få slippe å se barna sine ha det så innmari vondt og å se dem lide😭💔

Anonymkode: b57ed...666

Den drømmen din hørtes utrolig god ut ❤️ Jeg ønsker at jeg etter hvert får noen fine drømmer om sønnen min ❤️

Anonymkode: 5bb72...224

  • Hjerte 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

❤️ Så vondt å lese ts. Jeg er så lei meg for at du måtte oppleve dette. Jeg har selv en sønn som har kreft, og kjenner ofte på redselen for at det ikke skal gå bra. (Selv om prognosen hans er god) Kreft er en helvetes sjukdom. At barn skal få det er så urettferdig som det kan bli.
Barnekreftforeningen har samlinger for de som har mistet. Jeg tror du kan ha godt av å bli med på en av de. Vi var med på en samling for barn i behandling for noen uker siden, og det å snakke med noen som har gått/ går igjennom det samme var veldig godt for meg. Når vennene mine spør så er det så mye jeg ikke kan forklare med ord. Det finnes ingen ord for å beskrive den fortvilelsen man har når barnet ditt er sykt eller døende. Og alle ord blir fattig trøst. 
Jeg sender deg en klem og håper du kan få den støtten du trenger💛

Anonymkode: 85666...038

  • Hjerte 8
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Føler inderlig med deg ❤ Håper du finner noen du kan minnes sønnen din sammen med, holde minnet hans levende.. Min venninne mistet sitt barn for svært mange år siden, men sorgen vil hun nok bære med seg alltid ❤

Anonymkode: 856b0...777

  • Hjerte 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har ikke mistet et barn, men vil bare sende deg en klem🤗 Det er nok umulig å forstille seg hvor forferdelig grusomt det er å miste et barn. Og ekstra ille at den siste tiden med ham ikke var god. Jeg tenker at du må ta deg tiden til å sørge og legge bort en eventuell følelse av at du burde ha sørget ferdig. De som mister et barn sier at man aldri kommer over det, men at man kan komme seg videre på et vis likevel, men at det ofte tar lang tid. Snakk med folk rundt deg, både om hvordan du har det og mimre om hvordan han var som person og ting dere gjorde sammen. Jeg tror det å holde minnet om ham levende vil være bra for deg. Og husk å spise, vær i fysisk aktivitet, gjør noen ting du vet du egentlig liker å gjøre. Du må ha tid og rom til å sørge, men også rom til noen andre positive ting.

Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men har et barn som hadde en veldig alvorlig kreftdiagnose for ikke så lenge siden. Han var en periode så dårlig at jeg nesten tenkte at han burde få slippe å leve mer. Men han klarte seg gjennom behandlingen og lever ennå. Vi er redde for tilbakefall. Men vet samtidig hvor heldige vi er akkurat nå, og nyter den tiden vi har med ham. Men frykten ligger under hele veien. Det er bare så meningsløst at barn og ungdommer skal få kreft!

En ting jeg har tenkt på, men ikke gjort, var å skrive om det vi gikk gjennom da sønnen vår var syk. Jeg orket ikke da det stod på som verst. Kanskje jeg gjør det snart. Men jeg har hvertfall tenkt jeg skal gjøre det dersom han får tilbakefall og ikke overlever. En bok om gutten min, om livet både før og etter kreften. Vet mange syns det er godt å skrive. Og få ned noe håndfast om det livet som er over, både om gode og dårlige stunder.

Anonymkode: 409d7...60f

  • Hjerte 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kondolerer så mye❤Å miste et barn er absolutt det verste som kan skje en forelder. Jeg har ikke mistet min sønn,men han har hatt kreft. En veldig aggressiv type kreft som dessverre kan komme tilbake. Og jeg er veldig redd. Opplever også sorg i form av alt det han måtte oppleve i en så ung alder og at det er urettferdig. Alle senskader som har oppstått og som vil oppstå senere i livet. Jeg tror nok at jeg kommer for alltid til å gå med en klump i magen og frykt for hva som kan skje. 

Anonymkode: deb63...756

  • Hjerte 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Drømmene uteblir når man har gjort sitt beste og man vet i hjertet sitt at den døde har det bedre enn den skjebne som de fikk på jorden.

Jeg har selv mistet en far nylig. Han nevnte på slutten ar han følte et sterkt, varmt lys og jeg visste hva han mente for jeg selv har opplevd det som barn. Jeg er ikke særlig religiøs, men jeg kjenner på at dette livet her er ikke alt og enden. Den kjærligheten man kjenner er så sterk at den når himmelen, og ta vare på de gode minnene. Smil, tenk på han og klem han- jeg liker å tro at de føler det i det hinsides.

Anonymkode: fca17...ab1

  • Liker 1
  • Hjerte 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Så vondt å lese, har en sønn på samme alder så jeg kan bare forestille meg smerten din💔

Anonymkode: efba0...9b2

  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Dette innlegget kjente jeg i magen. Har selv en sønn på samme alder og kan bare forestille meg hvordan jeg hadde tålt å miste han. Hadde nok brutt fullstendig sammen i lammet sorg og sikkert havnet på sykehus. 

Anonymkode: 42a70...4ee

  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maestro

Uff 😮 Masse klemmer til deg 💚 Verden er en bitch og urettferdig..

Mistet en kamerat i hjernesvulst da han var 21. Samme året druknet en felles venn i et miljø der eksen min var i, på ferie i syden med dama på solsengen og hvilte. Han ble 23 eller 24 tror jeg.  🙁🙁

Var inne hos han som ble 21. Kvelden før han døde. Han fikk dødsdom på forhånd, noen måneder før han sluknet. Vi var den daværende gjengen inne hos han, pratet og mimret. Det var så vondt og se han ligge der og kjempet, han prøvde og reise seg opp på den ene armen men vi la han ned igjen og ba han om og slappe av. Pusta og pusta, hev etter pusten. Stoppa, så var det i gang igjen.💔 Heldigvis lå han ikke slik lenge, det gikk ganske fort før han sovnet inn. 

Så nei, verden er ikke mye rettferdig 💔💔 unge gutten din som sikkert har mistet mye pga sykdom og tillegg dør så ung 💔 at legen ba deg om ta den samtalen at sønnen din skal faktisk dø, hadde jeg sendt inn klage på. En prest eller lege skulle gjort dette. Du skulle ikke, du hadde jo nok og tenke og bekymre deg over ❤️

Igjen, gode klemmer ❤️ drømmer om sønnen din kommer nok, når du er klar for og bearbeide ❤️ utrolig hva hjernen bearbeider i søvne (har bearbeidet mye tragisk og kriser i søvne selv) 

  • Hjerte 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...