Høytfungerende asperger venner. Hvordan fungerer vennskapene?

[AnonymBruker]

Jeg har en ny kollega som jeg forstår skal være høytfungerende asperger. 

Hva kan jeg forvente av reaksjoner og oppførsel om vi blir venner? Vi er kvinne og mann btw.

Anonymkode: 4037d...49f

[AnonymBruker]

Ikke noe spesielt tror jeg. Jeg savner ikke venner av meg når jeg ikke ser dem, selv ikke om det går flere år, ellers tror jeg vennskapene våre er rimelig normale.

Anonymkode: eac5c...3ec

[JegMotStrømmen]

Aspergermennesker er like ulike som andre mennesker, men på veldig generelt grunnlag så vil jeg si at som venner er de ikke spesielt kontaktsøkende, de sender sjelden den første meldingen, eller ringer. Ringer de er det ofte fordi de har et konkret spørsmål. Før dere blir ordentlig kjent så vil du kanskje ikke se spesielle reaksjoner i noen sammenhenger, men disse kan bli tydeligere etter hvor tette bånd dere bygger. Når aspergeren har "annerkjent" en venn så er hn stort sett veldig lojal og ser på det som vennskap selv om det kan gå lang tid mellom hver samtale. Ellers vil en høytfungerende person med asperger ikke være utpreget spesiell, noen prater mye, andre lite, og noen prater kun om særinteresser og ting de er særlig opptatt av. Humor, engasjement og fritidsaktiviteter er både individuelt og ikke ulikt det som ellers finnes av slikt i samfunnet. Som kollega er nok vedkommende nøye med å gjøre ordentlig arbeid, men kan fort bli opptatt av detaljer. Jeg jobbet sammen med en som fikk i oppgave om å tørke over felleskjøleskapet, det tok et par timer, men kjøleskapet var gullende rent både inni og utenpå, og sirlig ryddet. Personen var forberedt på å arbeide et par timer ekstra for å ta igjen den tapte tiden hn brukte på kjøleskapsvasken. Så meget pliktoppfyllende. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ikke noe spesielt tror jeg. Jeg savner ikke venner av meg når jeg ikke ser dem, selv ikke om det går flere år, ellers tror jeg vennskapene våre er rimelig normale.

Anonymkode: eac5c...3ec

Misforstår jeg nå, om jeg tror du har asperger? 

Er det ikke forskjell på hvilke vennskap som er viktigst? Hva med den sosiale biten med å ta kontakt og gjøre avtaler?

Anonymkode: 4037d...49f

[AnonymBruker]

Folk med «høytfungerende» autisme (de kan slite veldig, selv om det ikke synes på dem) er forskjellige, så vi kan ikke svare deg så godt på det.. Du kan jo lese deg opp litt, hvis du vil forstå personen bedre.

Men alle er ulike, og det er individuelt hvilke av symptomene, de strever mest med.

Anonymkode: fb81a...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Folk med «høytfungerende» autisme (de kan slite veldig, selv om det ikke synes på dem) er forskjellige, så vi kan ikke svare deg så godt på det.. Du kan jo lese deg opp litt, hvis du vil forstå personen bedre.

Men alle er ulike, og det er individuelt hvilke av symptomene, de strever mest med.

Anonymkode: fb81a...86a

Det forstår jeg, men jeg har og skjønt at for høytfungerende er det også annerledes enn for de som er middels- og lavtfungerende. Siden vedkommende tross alt er høytfungerende søker jeg svar på reaksjoner som er typisk for høytfungerende aspergere.

Anonymkode: 4037d...49f

[AnonymBruker]

Mennesker med Asperger liker ofte at andre er ærlige, og klar, direkte kommunikasjon. Ellers er det stor forskjell, som nevnt før i tråden. Noen er stille, andre pratsomme, noen omtenksomme, andre hensynsløse, stort kontaktbehov og lite kontaktbehov...

Anonymkode: dd0aa...82d

[AnonymBruker]

Personer med Asperger syndrom, og autistiske personer generelt, pleier å ha en svært direkte kommunikasjonsform. Noe som nevrotypikere tydeligvis ofte finner veldig vanskelig å forholde seg til. Man skulle tro at en direkte kommunikasjonsform er fint når det gjelder å unngå misforståelser, men min erfaring er det stikk motsatte. Jeg opplever svært ofte at nevrotypikere tillegger meg meninger jeg slett ikke har, fordi de prøver å "lese i mellom linjene" på det jeg sier i stedet for å høre hva jeg faktisk sier. M.a.o. har de en tendens til å overtolke. Nevrotypikere flest kommuniserer nok mye mer indirekte enn de selv tenker over.

En annen side av samme sak er at du kan forvente at vedkommende er veldig dårlig til å ta hint. Si tydelig det du mener uten å "pakke det inn".

Et annet problem når det gjelder kommunikasjon, er at det er vanlig at autistiske personer har problemer med å oppfatte og tolke ikke-verbal kommunikasjon som kroppsspråk, blikk og ansiktsuttrykk.

Ja, jeg som skriver dette har også autistiske personlighetstrekk.

Anonymkode: 14fa8...d7e

[AnonymBruker]

Jeg er det, min onkel er det og min datter er det....og jeg antar at min mormor var det. De hadde vel bare ikke diagnose på det den gang. Men hun er et klassisk tilfelle. 

Det er nok ingen som ville tenkt på at jeg er det, utenom nære venner som får innsyn i hvordan jeg tenker og oppfører meg sosialt. Kanskje på jobb blant de jeg jobber tettest med. De aner det nok.. Jeg er jo sett som et høytfungerende menneske blant vanlige mennesker på den måten at jeg har en veldig god jobb, tjener mye, og hadde gode karakterer. Jeg fikk ikke med meg mye i timene, det var helt surr. Men da jeg gikk hjem og kikket i boka i ro og fred, så lærte jeg det raskt. Jeg hatet skolen for det var jo fullstendig bortkastet tid hvis ikke læreren var veldig god.  Jeg var jo delvis populær som ung, men det var jo fordi da kunne jeg være kul og mystisk, og jeg ser jo ganske bra ut. Så det hjalp vel. Det tror jeg har hjulpet meg hele livet. Både sosialt og på å få en jobb. Menn har stått i kø. Det høres fælt ut, og det har egentlig vært ganske fælt for meg som sliter med sosial angst og ikke er så flink med andre mennesker. Som barn hadde jeg en bestevenninne og likte ikke grupper. Det gjør jeg ikke nå heller. 

Jeg sliter med dumme folk. Altså folk som prater masse pjatt uten et fornuftig ord som kommer ut. Jeg merket jo det at ettersom jeg fikk bedre jobber og kom sammen med folk som hadde "mastergrad" og var smarte med samme interesser som meg  (ikke at du trenger å ha det for å være smart....men ..), så fant jeg mer min flokk. Før det kunne jeg føle meg skikkelig lost, og ble veldig utilpass og nervøs. Følte jeg ikke passet inn noen sted. Alle samtaler var helt uinteressante, og jeg datt ut i tillegg. Men så traff jeg folk som hadde så mye interessant å snakke om, og da endret alt seg. Hadde jo mange problemer med sinne før og at jeg kokte over av stress. Hatet feks familiebesøk hos mannen. Det er det verste marerittet noen kan sette meg i, store flokker med bablende kjærringer.  Men en god del av det som plaget meg som yngre, er egentlig så godt som borte nå. Jeg tror bare jeg er mer trygg og etablert i livet mitt. 

Mannen min og jeg har liksom fjernet mange av disse tingene som er vanskelig. Jeg hadde mye problemer med øyekontakt, og ble helt stressa av det, og mye sosial angst. Men dette med øyekontakt har faktisk blitt mye bedre også. Det er akkurat som jeg har vokst fra meg noe av det verste og funnet måter å håndtere det på. Men jeg har jo mine kollegaer, og er trygg på situasjonen hjemme og på jobb. 

Jeg har noen få gode venner. Så blir jeg av og til dratt inn i større flokker, der damer typisk lager litt sånn drama, om hvem som er invitert og blalblbab. Jeg er jo dritglad når jeg ikke er invitert. Har jeg en venn, så har jeg en venn, og den er jeg glad i. Men jeg trenger mye me-time. Sosial mann, så han sender jeg ofte ut alene, men jeg kan være med og kose meg av og til. Helst med bare han eller noen få oppegående venner.. Alkohol hjelper  Blir mer sosial av det som alle andre. 

Jeg vil jo ikke si at jeg er dårlig til å tolke mennesker egentlig. Ikke de jeg bryr meg om og kjenner. Der føler jeg at jeg kan lese dem veldig bra. Men jeg er vel ikke den som er mest "på". Har fått noen klager og blitt litt styr ut av det. Men jeg liker jo ikke folk som lager styr, så ja... da trekket meg mer unna. Enten får de ta meg som jeg er, eller drite og dra. Jeg er med folk fordi jeg liker dem, og jeg forventer at de er med meg fordi de liker meg og den jeg er. Jeg tror jeg har blitt litt flinkere der og, og alle vet jo hvordan jeg er nå. 

Jobber med økonomi, og har evnen til å finne "ting" få andre finner. Får jeg gamle exel-ark og ser over monsterprosjekter så finner jeg gjerne million-feil. Jeg kan se på tallrekker i balansesystem og ofte se avvik som jeg synes er innlysende, men kanskje ikke alle. Så kan jeg fordype meg i slike ting og bli der i mange dager. Da er det klassisk musikk på øret og jeg er "i the zone". Da nyter jeg livet  Jeg var "borte" i mange år under finanskrisen, og leste alt om det. Jeg blir veldig opphengt i enkelte tema.

Men ellers er jeg som normal. Naboene synes nok jeg enten er litt arrogant, reservert osv....Får høre at jeg er overlegen, men antar det er bedre enn at de snakker om diagnose...  

 

Anonymkode: ddd84...959

[Helene]

Asberger, spennende gode mennesker. Snakk direkte, ikke gi hint, det tar dem ikke. Vær klar i talen. Ærlig. Begge veier. Levende leksikon i sine interesser. Økonomi, ja, en god vei å gå. Tviler ikke på at en person med Asberger finner feil. Har noen et firma og trenger en regnskapsperson, ja, ansett en med Asberger. Da vet du at det blir riktig. Empati, ikke så flink på det. Men blir de trygge på deg, de bryr seg veldig. Forutsigbarhet, helt nødvendig. Arrogant, nei. Finnes ikke. Sjenert, ja. Dette er bare min mening. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Personer med Asperger syndrom, og autistiske personer generelt, pleier å ha en svært direkte kommunikasjonsform. Noe som nevrotypikere tydeligvis ofte finner veldig vanskelig å forholde seg til. Man skulle tro at en direkte kommunikasjonsform er fint når det gjelder å unngå misforståelser, men min erfaring er det stikk motsatte. Jeg opplever svært ofte at nevrotypikere tillegger meg meninger jeg slett ikke har, fordi de prøver å "lese i mellom linjene" på det jeg sier i stedet for å høre hva jeg faktisk sier. M.a.o. har de en tendens til å overtolke. Nevrotypikere flest kommuniserer nok mye mer indirekte enn de selv tenker over.

En annen side av samme sak er at du kan forvente at vedkommende er veldig dårlig til å ta hint. Si tydelig det du mener uten å "pakke det inn".

Et annet problem når det gjelder kommunikasjon, er at det er vanlig at autistiske personer har problemer med å oppfatte og tolke ikke-verbal kommunikasjon som kroppsspråk, blikk og ansiktsuttrykk.

Ja, jeg som skriver dette har også autistiske personlighetstrekk.

Anonymkode: 14fa8...d7e

Eh ja.  Vi leser andre mellom linjene fordi vi selv også prater mellom linjene. Dette er bevisst, ikke ubevisst.

Anonymkode: 6765f...de5

[Billy Bong]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Eh ja.  Vi leser andre mellom linjene fordi vi selv også prater mellom linjene. Dette er bevisst, ikke ubevisst.

Ja, det skjønner jeg jo... 🙄

Det jeg mente er at mange kanskje ikke tenker over hvor stor del av kommunikasjonen som faktisk foregår slik.

------- Edit -------

Pokker ta! Glemte å svare som anonym 😖

Samma det. Det er altså jeg som postet innlegg nr. 8 over her...

Endret 4. august 2022 av Billy Bong