Venninne snakker bare om baby og bryllup, jeg er singel og ufrivillig barnløs

[AnonymBruker]

Føler meg som en forferdelig venninne, samtidig som jeg klarer ikke unngå å bli så lei av hele opplegget..

Min beste venninne er gravid og skal snart gifte seg. Det går omtrent bare i graviditet, baby og bryllupssnakk. Jeg er utrolig glad på hennes vegne og unner henne virkelig alt godt. Samtidig føler jeg meg så lei og bitter av all praten. Jeg er singel og ufrivillig barnløs. Vært singel i mange år og sliter på datingfronten. Har blitt dumpet mange ganger. Det føles så sårt at hele livet hennes består av alt jeg kunne ønske meg.

Er det noen som har noen råd? Bør jeg bare bite i meg alt sammen og være 100% investert i hennes liv, eller burde venninnen min dempet seg litt for min skyld? Utrolig vanskelig situasjon. Ønsker virkelig ikke å dra ned henne i hennes lykkeligste periode i livet. Det er bare så utrolig sårt for meg. Vil helst unngå å trekke meg unna, da dette tydeliggjør ovenfor henne at jeg ikke er like lykkelig og glad som jeg burde på hennes vegne.

Anonymkode: a010a...46f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Føler meg som en forferdelig venninne, samtidig som jeg klarer ikke unngå å bli så lei av hele opplegget..

Min beste venninne er gravid og skal snart gifte seg. Det går omtrent bare i graviditet, baby og bryllupssnakk. Jeg er utrolig glad på hennes vegne og unner henne virkelig alt godt. Samtidig føler jeg meg så lei og bitter av all praten. Jeg er singel og ufrivillig barnløs. Vært singel i mange år og sliter på datingfronten. Har blitt dumpet mange ganger. Det føles så sårt at hele livet hennes består av alt jeg kunne ønske meg.

Er det noen som har noen råd? Bør jeg bare bite i meg alt sammen og være 100% investert i hennes liv, eller burde venninnen min dempet seg litt for min skyld? Utrolig vanskelig situasjon. Ønsker virkelig ikke å dra ned henne i hennes lykkeligste periode i livet. Det er bare så utrolig sårt for meg. Vil helst unngå å trekke meg unna, da dette tydeliggjør ovenfor henne at jeg ikke er like lykkelig og glad som jeg burde på hennes vegne.

Anonymkode: a010a...46f

Jeg forstår deg så utrolig godt. Er i samne situasjon selv.

Anonymkode: 68ec8...26d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bør jeg bare bite i meg alt sammen og være 100% investert i hennes liv, eller burde venninnen min dempet seg litt for min skyld? Utrolig vanskelig situasjon. Ønsker virkelig ikke å dra ned henne i hennes lykkeligste periode i livet. Det er bare så utrolig sårt for meg. Vil helst unngå å trekke meg unna, da dette tydeliggjør ovenfor henne at jeg ikke er like lykkelig og glad som jeg burde på hennes vegne.

Anonymkode: a010a...46f

Det er jo ikke det at du ikke er glad på hennes vegne, men at hun er totalt blind for andre sitt ståsted og mangler antenner og takt.

Anonymkode: 54284...484

[AnonymBruker]

Det blir feil å be henne dempe seg, men du kan være mer frampå og dele ting fra ditt liv hvis du synes det blir for mye. Hvis hun er uinteressert så tror jeg at jeg hadde tatt en prat med henne og spurt om bare hennes liv teller.

Anonymkode: 0a606...c4d

[AnonymBruker]

Altså, hun er din beste venninne, og hun burde kanskje tenke selv at dette kan bli i meste laget for deg. Såpass bør hun kjenne deg. 
Men en lur måte å ta det opp på uten at hun føler seg angrepet er å si hva du føler. 
du kan f eks si: jeg er så lei meg for at jeg ikke har mann, skulle så gjerne hatt en å dele livet med, og fått barn med. Synes det er så sårt å se alle andre ha både mann og barn. Det stikker litt, samtidig som jeg er kjempeglad på andres vegne. 
skulle bare ønske det ble min tur snart. 
Ved å si dette føler hun seg ikke angrepet, men du vekker følelser som empati hos henne, som gjør at hun er bevisst hva du føler og da vil hun kanskje dempe seg litt uten at du har sagt det direkte 

Anonymkode: b3ed3...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Føler meg som en forferdelig venninne, samtidig som jeg klarer ikke unngå å bli så lei av hele opplegget..

Min beste venninne er gravid og skal snart gifte seg. Det går omtrent bare i graviditet, baby og bryllupssnakk. Jeg er utrolig glad på hennes vegne og unner henne virkelig alt godt. Samtidig føler jeg meg så lei og bitter av all praten. Jeg er singel og ufrivillig barnløs. Vært singel i mange år og sliter på datingfronten. Har blitt dumpet mange ganger. Det føles så sårt at hele livet hennes består av alt jeg kunne ønske meg.

Er det noen som har noen råd? Bør jeg bare bite i meg alt sammen og være 100% investert i hennes liv, eller burde venninnen min dempet seg litt for min skyld? Utrolig vanskelig situasjon. Ønsker virkelig ikke å dra ned henne i hennes lykkeligste periode i livet. Det er bare så utrolig sårt for meg. Vil helst unngå å trekke meg unna, da dette tydeliggjør ovenfor henne at jeg ikke er like lykkelig og glad som jeg burde på hennes vegne.

Anonymkode: a010a...46f

Livet, ts, handler ikke om deg. 

La oss overføre din situasjon til andre. La oss forestille oss, et fiktivt øyeblikk, at vi ikke skulle fokusere på din venns gleder fordi du ikke har de gledene du ønsker deg. 

Du møter din venn Karl. Karl sitter i rullestol, og vil gjøre det livet ut. Du nevner for Karl at du gleder deg til helgens fjelltur. Karl blir åpent lei seg, og beskylder deg for å ikke tenke på at han sitter helt ufrivillig i rullestol og har en stor livssorg knyttet til alt gående kan gjøre som han ikke kan. Trapper, fjell, strand, fjære, utmark, terreng, sykling, sparksykkel, ski, bare å strekke seg etter vinglass i overskapet - alt dette bør du unngå nevne rundt Karl. Du vil jo ta hensyn? 

Din situasjon og Karl sin situasjon er ikke helt lik, selvsagt. Den fiktive Karl har det verst. Men vi tar ikke slike hensyn. Skulle vi gjøre det så ville vi aldri snakke om noe godt - fordi det alltid er noe som utgjør en stor sorg i noen sitt liv. Din venn er kanskje glad hun skal få unger, men mangler kanskje sin mor. Din kollega tjener kanskje mer enn deg, men har kronisk nyreksykdom. Etc, etc, etc. 

Kan du, en dag du og din venninne snakker om livet, nevne at det er en stor sorg for deg å ikke ha partner og barn? Ja. Kan du nevne det når hun gleder seg? Nei. Da handler det om henne. 

Om vi tillot oss tanken på at man ikke skulle nevne barn for de uten barn så kunne man aldri nevne å være frisk for noen som var syk. Aldri nevne å se for noen som var blind, eller å høre for noen som er døv. Aldri nevne kake for en diabetiker, aldri nevne brød for en med cøliaki. 

Anonymkode: fe60f...0ab

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg. Alle rundt meg er gravide føles det som, og her sitter jeg ufrivillig barnløs pga sykdom. Jeg prøver å få samtalene over på noe annet når det blir mye, men det er ikke lett. Jeg forstår jo at det er det som opptar de.

Eneste løsningen jeg har er å begrense kontakten litt, og om du er komfortabel så kan du si at du gjerne vil snakke om noe annet som ikke er så sårt for deg. Gode venner skjønner det.

Anonymkode: ce99e...138

[AnonymBruker]

Interessant å høre fra den siden.

Jeg fikk mann, barn og fast jobb mens min beste venninne dessverre ikke fikk dette. Mann og barn var hennes største ønske i mange år, men hun fikk ikke det. Vi jobbet i samme yrke, så det med jobben ble ekstra vanskelig for henne.

Hennes misunnelse skinte veldig sterkt igjennom. Hun ble bitter og klarte ikke å vær glad på mine vegne. Hun prøvde, men det var jo tydelig at hun beit tennene sammen når hun var med oss. Kjempetrist.

Det ble til at vi mistet kontakten. Der var jo ikke noe koselig å være med henne til slutt. Bitre kommentarer på alt som foregikk i livet mitt. Jeg kan ikke noe for at hun ikke fikk det hun ønsket seg. Hvis det var omvendt ville jeg vært glad for henne. Det er jo ikke sånn at hun får noe mindre selv om jeg er lykkelig eller omvendt. 

Anonymkode: 19baa...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Interessant å høre fra den siden.

Jeg fikk mann, barn og fast jobb mens min beste venninne dessverre ikke fikk dette. Mann og barn var hennes største ønske i mange år, men hun fikk ikke det. Vi jobbet i samme yrke, så det med jobben ble ekstra vanskelig for henne.

Hennes misunnelse skinte veldig sterkt igjennom. Hun ble bitter og klarte ikke å vær glad på mine vegne. Hun prøvde, men det var jo tydelig at hun beit tennene sammen når hun var med oss. Kjempetrist.

Det ble til at vi mistet kontakten. Der var jo ikke noe koselig å være med henne til slutt. Bitre kommentarer på alt som foregikk i livet mitt. Jeg kan ikke noe for at hun ikke fikk det hun ønsket seg. Hvis det var omvendt ville jeg vært glad for henne. Det er jo ikke sånn at hun får noe mindre selv om jeg er lykkelig eller omvendt. 

Anonymkode: 19baa...c32

😆 Det vet du jo ingenting om.

Anonymkode: 54284...484

[DildoShwaggins]

Noen venninner lagde babyshower for meg, ho ene som var med sutra til meg over barnet i magen hun mistet to år tidligere.. Ikke vær den personen. Alt handler ikke om deg, bit tennene sammen.

[AnonymBruker]

Hun burde hvertfall ikke dempe seg for din skyld. Hvorfor skal du tydeliggjøre at du ikke er lykkelig og glad på hennes vegne? Hva sier det om deg som en venn? Hva gjør du i denne situasjonen? Deler du om ditt singelliv? Dine tanker? Dine følelser? Jeg hadde personlig begynt og tvile på om vi er gode venner om du hadde bedt meg dempe meg eller gjort noe nummer ut av at jeg er lykkelig. Da er du ingenting og samle på for meg  

Anonymkode: f692d...59c

[AnonymBruker]

Trekk deg litt unna og bruk mer tid på andre som er i mer samme livssituasjon-

Når ungen er født har hun lite tid til venninner uten samboer og unger,og  som ønsker å leve et annet liv.

Du kommer til å bli vanvittig lei av praten om ungen også. Det er ganske så uinteressant i lengden.

Anonymkode: 66fcb...63c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Interessant å høre fra den siden.

Jeg fikk mann, barn og fast jobb mens min beste venninne dessverre ikke fikk dette. Mann og barn var hennes største ønske i mange år, men hun fikk ikke det. Vi jobbet i samme yrke, så det med jobben ble ekstra vanskelig for henne.

Hennes misunnelse skinte veldig sterkt igjennom. Hun ble bitter og klarte ikke å vær glad på mine vegne. Hun prøvde, men det var jo tydelig at hun beit tennene sammen når hun var med oss. Kjempetrist.

Det ble til at vi mistet kontakten. Der var jo ikke noe koselig å være med henne til slutt. Bitre kommentarer på alt som foregikk i livet mitt. Jeg kan ikke noe for at hun ikke fikk det hun ønsket seg. Hvis det var omvendt ville jeg vært glad for henne. Det er jo ikke sånn at hun får noe mindre selv om jeg er lykkelig eller omvendt. 

Anonymkode: 19baa...c32

Jeg har også en venninne som aldri fikk familie. Hun har aldri sagt noe bittert om det når jeg har fortalt om mitt liv. Og jeg er like interessert i hennes liv som jeg hadde vært om hun hadde hatt familie. Begges liv teller. Hun er en selvskreven gjest hos oss til diverse merkedager og barna synes det er kjempehyggelig.

Og så hadde jeg en barnløs kollega som jeg først likte ganske godt. Jeg tenkte egentlig at vi kanskje kunne bli kjent utenom jobb også. Helt til jeg en dag nevnte at jeg savnet å kunne komme hjem og vite at jeg var den eneste personen i huset. Da bet hun tilbake at det var provoserende at jeg sa noe sånt til henne fordi hun hadde byttet med meg når som helst. Det var forsåvidt greit nok, jeg tok poenget; bare hennes problemer var verdige problemer. Men greia er at da går det ikke an å ha et vennskap.

TS, jeg gjentar fra over, du må forholde deg til venninnen din uavhengig av hva som foregår i ditt liv. Men jeg synes også at du skal si det til henne hvis hun ikke bryr seg om hva du har å fortelle. Dette må gå begge veier. Forutsatt at du faktisk ønsker å ha henne i livet ditt.

Anonymkode: 0a606...c4d

[AnonymBruker]

Å få barn er stort, og selvsagt er deg alt som står i hodet på venninnen din nå. Mitt råd er å forsøke å glede deg på hennes vegne.

Jeg hadde selv ei venninne som var singel og barnløs da resten av venninnegjengen fikk partner og barn. Før vi fikk barn nektet hun å delta på ting hvor vi andre hadde med partnerene våre, og det kunne vi jo til en viss grad tilrettelegge for (selv om våre menn ble kamerater og det opplevdes som litt unødvendig at vi f. eks. skulle ha julebord for kun jentene, mens kjærestene våre hadde eget julebord to kvartaler unna..) Da vi alle fikk barn sånn ca. samtidig fikk vi klar beskjed om at hun ikke ville være sammen med oss og barna, siden hun da følte seg utenfor. Og våre barn var jo jevngamle og det var hyggelig for de å leke sammen, pluss at man ikke akkurat har særlig med barnefri som småbarnsmor. Mitt eldste barn har hun så vidt truffet en gang, og siden har jeg ikke sett henne… 

Nå har denne tidligere venninnen selv fått samboer og barn, men hun omgås ikke lenger noen av oss andre i venninnegjengen siden hun ekskluderte seg selv ved å nekte å treffe oss sammen med familiene våre (igjen: Alenetid uten barna har jeg hatt tilnærmet null av i småbarnsårene. Det samme gjelder for øvrig far, da vi har flere barn med få års mellomrom) 

Min anbefaling til deg er å ikle være slik som denne venninnen. Da mister du vennene dine, og de kan jo være kjekke å ha en gang.

Anonymkode: 07d74...d41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Livet, ts, handler ikke om deg. 

La oss overføre din situasjon til andre. La oss forestille oss, et fiktivt øyeblikk, at vi ikke skulle fokusere på din venns gleder fordi du ikke har de gledene du ønsker deg. 

Du møter din venn Karl. Karl sitter i rullestol, og vil gjøre det livet ut. Du nevner for Karl at du gleder deg til helgens fjelltur. Karl blir åpent lei seg, og beskylder deg for å ikke tenke på at han sitter helt ufrivillig i rullestol og har en stor livssorg knyttet til alt gående kan gjøre som han ikke kan. Trapper, fjell, strand, fjære, utmark, terreng, sykling, sparksykkel, ski, bare å strekke seg etter vinglass i overskapet - alt dette bør du unngå nevne rundt Karl. Du vil jo ta hensyn? 

Din situasjon og Karl sin situasjon er ikke helt lik, selvsagt. Den fiktive Karl har det verst. Men vi tar ikke slike hensyn. Skulle vi gjøre det så ville vi aldri snakke om noe godt - fordi det alltid er noe som utgjør en stor sorg i noen sitt liv. Din venn er kanskje glad hun skal få unger, men mangler kanskje sin mor. Din kollega tjener kanskje mer enn deg, men har kronisk nyreksykdom. Etc, etc, etc. 

Kan du, en dag du og din venninne snakker om livet, nevne at det er en stor sorg for deg å ikke ha partner og barn? Ja. Kan du nevne det når hun gleder seg? Nei. Da handler det om henne. 

Om vi tillot oss tanken på at man ikke skulle nevne barn for de uten barn så kunne man aldri nevne å være frisk for noen som var syk. Aldri nevne å se for noen som var blind, eller å høre for noen som er døv. Aldri nevne kake for en diabetiker, aldri nevne brød for en med cøliaki. 

Anonymkode: fe60f...0ab

Dette er vel og bra, og selvfølgelig har du rett i det du skriver, det vet vi alle og enhver. Men det er likevel lov å føle det man føler, i ulike situasjoner. Vi skal ikke dysse ned negative følelser fordi det ikke er «riktig» å føle det sånn. Alle følelser må få plass. 
 

Ts, jeg skjønner deg så godt! Du er glad på hennes vegne og ønsker henne alt godt, det er ikke der skoen trykker. Men det er lite hensynsfullt å kjøre på med all denne baby- og bryllupslykken hele tiden, uten å se deg og din situasjon. Jeg opplever noe det samme med ei god venninne. Jeg er kronisk syk som gjør at jeg jobber bare 20% i en jobb uten kolleger, jeg er ufrivillig singel og barnløs, og har venninner som er veldig opptatt med jobb, barn, mann og familieliv. Jeg er veldig mye alene, har ingen å reise på ferier med, og treffer generelt sjelden venner. Venninnen min kjenner situasjonen min, og vet jeg er ensom. Hun har det siste året fått litt fysiske plager som hun snakker veldig mye om. Litt vond skulder iblant, litt hodepine iblant, litt energiløs iblant. Hun snakker så masse om dette, og føler nå at vi har en felles forståelse ang dette med kroniske plager. Men det er virkelig to ulike verdener, og hun ser det ikke. Plagene hennes er minimale, hun har også en flott mann, flotte barn som nå er voksne ungdommer som er til god hjelp, de har båt, et flott feriehus, de reiser og opplever mye kjekt sammen, hennes verden er fylt med kjærlighet og opplevelser. Jeg spurte om vi kunne finne på noe kjekt sammen i sommer, en dagstur et sted eller noe sånt, og jeg har tidligere også spurt om å få være med en tur ut med båten, men ingenting av dette blir noe av. Men hun ringer stadig vekk og forteller hvor tøft hun har det, og jeg blir den lyttende vennen. Jeg har lenge vært forståelsssfull, men kjenner nå at jeg er så lei!!! Jeg er drittlei av å høre om at hun har det så fælt, samtidig som hun forteller om alt de har gjort siste uken, med båtturer, fester, grilling, langhelg i feriehuset, bading, vennebesøk... Og når hun spør hva jeg har gjort, sier jeg kort, som sant er, at jeg har vært hjemme jeg.. Er det ikke snart på tide å snu praten til noe felles hyggelig? Istedenfor å skryte av alt det kjekke hun har gjort i samme rennet som hun syter om plagene sine? Når hun vet at jeg sitter her alene uten opplevelser, med kroniske sykdommer som hindrer meg i å gjøre mye av det jeg liker aller best?? Så ja ts, jeg har full forståelse❤️

Anonymkode: 46812...148

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Interessant å høre fra den siden.

Jeg fikk mann, barn og fast jobb mens min beste venninne dessverre ikke fikk dette. Mann og barn var hennes største ønske i mange år, men hun fikk ikke det. Vi jobbet i samme yrke, så det med jobben ble ekstra vanskelig for henne.

Hennes misunnelse skinte veldig sterkt igjennom. Hun ble bitter og klarte ikke å vær glad på mine vegne. Hun prøvde, men det var jo tydelig at hun beit tennene sammen når hun var med oss. Kjempetrist.

Det ble til at vi mistet kontakten. Der var jo ikke noe koselig å være med henne til slutt. Bitre kommentarer på alt som foregikk i livet mitt. Jeg kan ikke noe for at hun ikke fikk det hun ønsket seg. Hvis det var omvendt ville jeg vært glad for henne. Det er jo ikke sånn at hun får noe mindre selv om jeg er lykkelig eller omvendt. 

Anonymkode: 19baa...c32

Jeg tror ikke hun kan ha ment det vondt, men at hun oppriktig følte på denne bitre sjalusien og ikke klarte å skjule det. Det er som ts sier, man føler seg som verdens verste venn som tenker og føler det sånn, men det er genuine følelser man ikke kan noe for. Sett deg inn i hennes situasjon, og tenk litt på hvordan du tror du hadde følt det?

Anonymkode: 46812...148

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Og så hadde jeg en barnløs kollega som jeg først likte ganske godt. Jeg tenkte egentlig at vi kanskje kunne bli kjent utenom jobb også. Helt til jeg en dag nevnte at jeg savnet å kunne komme hjem og vite at jeg var den eneste personen i huset. Da bet hun tilbake at det var provoserende at jeg sa noe sånt til henne fordi hun hadde byttet med meg når som helst. Det var forsåvidt greit nok, jeg tok poenget; bare hennes problemer var verdige problemer. Men greia er at da går det ikke an å ha et vennskap.

Hæ? Du fraskriver mulig vennskap basert på den ene setningen der? Det er vel lov å føle det sånn hun fortalte, og det er vel lov å dele det? Eller skulle hun bare ha smilt og holdt den tanken inni seg?

Anonymkode: 46812...148

[Sensi]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Føler meg som en forferdelig venninne, samtidig som jeg klarer ikke unngå å bli så lei av hele opplegget..

Min beste venninne er gravid og skal snart gifte seg. Det går omtrent bare i graviditet, baby og bryllupssnakk. Jeg er utrolig glad på hennes vegne og unner henne virkelig alt godt. Samtidig føler jeg meg så lei og bitter av all praten. Jeg er singel og ufrivillig barnløs. Vært singel i mange år og sliter på datingfronten. Har blitt dumpet mange ganger. Det føles så sårt at hele livet hennes består av alt jeg kunne ønske meg.

Er det noen som har noen råd? Bør jeg bare bite i meg alt sammen og være 100% investert i hennes liv, eller burde venninnen min dempet seg litt for min skyld? Utrolig vanskelig situasjon. Ønsker virkelig ikke å dra ned henne i hennes lykkeligste periode i livet. Det er bare så utrolig sårt for meg. Vil helst unngå å trekke meg unna, da dette tydeliggjør ovenfor henne at jeg ikke er like lykkelig og glad som jeg burde på hennes vegne.

Anonymkode: a010a...46f

Jeg forstår at dette er veldig vondt for deg. Venninnen burde skjønne at hun gjerne kan dempe seg litt når dere to er sammen. Regner med hun har andre venninner med barn eller som er i fast forhold hun kan dele med? Hvis ikke, så skjønner jeg også henne. 
 

Samtidig, hvis hun er en veldig fin person så burde det kunne gå an å snakke med henne om hvordan du har det. Men det kan hende at hun er i så lykkerus at hun ikke helt klarer å se deg uansett. 
 

Uansett… du må dyrke din egen lykke mens du venter på egen mann og barn. Evt ordne med et barn selv. Ikke sånn lure en annen mann, men Danmark Feks? 
 

Jeg har mange venner/bekjente som er barnløse. De reiser, er på turer, konserter osv. Var jeg deg hadde jeg fokusert på slike ting. Og sett meg rundt for å se om der er andre i din situasjon. 
 

Jeg skjønner likevel barneønsket. Det er så sterkt. Er som en urkraft som nesten ikke går å styre. Sender deg derfor varme tanker og trøst. 

[AnonymBruker]

Vi har endelig blitt gravid etter mange år med ivf og aborter, og den erfaringen har gjort til at vi begge to er litt forsiktige blant venner og familie vi vet gjerne skulle stiftet familie selv. Det er kjempevondt å føle det du føler, og det handler ikke om at du ikke er glad på deres vegne. Man kan absolutt dempe det litt når man vet man snakker med noen som er sårbar. Det er min mening. Men ikke nødvendigvis så enkelt å vite for mennesker som ikke har vært gjennom noe lignende. Du kan gjerne snakke litt med henne om det du føler, men få frem at du er veldig glad på deres vegne, men at det innimellom kan være godt at dere snakker om andre ting også.

Anonymkode: 5d6f7...87c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Livet, ts, handler ikke om deg. 

La oss overføre din situasjon til andre. La oss forestille oss, et fiktivt øyeblikk, at vi ikke skulle fokusere på din venns gleder fordi du ikke har de gledene du ønsker deg. 

Du møter din venn Karl. Karl sitter i rullestol, og vil gjøre det livet ut. Du nevner for Karl at du gleder deg til helgens fjelltur. Karl blir åpent lei seg, og beskylder deg for å ikke tenke på at han sitter helt ufrivillig i rullestol og har en stor livssorg knyttet til alt gående kan gjøre som han ikke kan. Trapper, fjell, strand, fjære, utmark, terreng, sykling, sparksykkel, ski, bare å strekke seg etter vinglass i overskapet - alt dette bør du unngå nevne rundt Karl. Du vil jo ta hensyn? 

Din situasjon og Karl sin situasjon er ikke helt lik, selvsagt. Den fiktive Karl har det verst. Men vi tar ikke slike hensyn. Skulle vi gjøre det så ville vi aldri snakke om noe godt - fordi det alltid er noe som utgjør en stor sorg i noen sitt liv. Din venn er kanskje glad hun skal få unger, men mangler kanskje sin mor. Din kollega tjener kanskje mer enn deg, men har kronisk nyreksykdom. Etc, etc, etc. 

Kan du, en dag du og din venninne snakker om livet, nevne at det er en stor sorg for deg å ikke ha partner og barn? Ja. Kan du nevne det når hun gleder seg? Nei. Da handler det om henne. 

Om vi tillot oss tanken på at man ikke skulle nevne barn for de uten barn så kunne man aldri nevne å være frisk for noen som var syk. Aldri nevne å se for noen som var blind, eller å høre for noen som er døv. Aldri nevne kake for en diabetiker, aldri nevne brød for en med cøliaki. 

Anonymkode: fe60f...0ab

Det er likevel lov til å føle det slik ts gjør! Dessuten, Karl kan gjøre mye av det du påstår han ikke kan! Sykkel, ski og terreng er fullt mulig til tross for rullestolen, det trengs bare litt hjelpemidler og tilrettelegging! Det finnes til og med rullestoler med stå funksjon slik at man kan hente ting fra overskapene! Og med god planlegging kan lamme til og med komme seg opp på fjelltopper! Jeg kjenner en som er lam fra livet og ned, ved hjelp av venner så klarte hun å komme seg opp på en fjelltopp på 1600moh! Så Karl sin situasjon er ikke nødvendigvis verre enn ts sin!

Anonymkode: 43b53...89d