Komme ut som ikke-binær?

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvorfor du lar deg påvirke av hva du tror andre mener er definisjonen av en kvinne. Må kvinner like sminke og dukker? Jeg synes du høres mer forvirret og lett påvirkelig ut heller enn ikke-binær.

Jeg har aldri tenkt over eller brydd meg videre om hva andre mener jenter/kvinner skal være eller gjøre. Jeg leste store mengder Conan som barn. Jeg drikker øl heller en vin, og elsker sci-fi! Bruker sminke og liker fine kjoler gjør jeg også.

Min anbefaling er at du bør bruke mindre energi på å definere deg selv, om mer energi på å bare være deg selv.

Anonymkode: 515f8...d96

[Silva Pluvialis]

Athena Catalina skrev (4 timer siden):

Jeg lekte heller ikke med dukker da jeg var barn. Men føler meg som kvinne for det..

Samme her. Jeg fikset aldri rollespill. I barnehagen lekte jeg nesten ikke med de andre barna. Jeg satt heller å så på. Kvinne er jeg okke som. Aldri vært i tvil.

[AnonymBruker]

Når jeg leser innlegget ditt, så er det mye «støy» som ikke burde ha noen innvirkning på hvem og hva du er. Det er ytre, overfladiske ting, og jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skrivet.

Jeg er en kvinne med mange maskuline trekk. Det at jeg har en maskulin gange, hadde piggsveis som barn, ikke bruker sminke, hater shopping, lekte med biler da jeg var liten, går med praktiske klær fremfor pene, og liker å bygge ting, gjør meg ikke til mindre kvinne. Og det er ikke slike overfladiske ting som skal definere noens kjønn. Forskjellen på deg og meg er at jeg ikke er i tvil om at jeg er kvinne. Og jeg støtter deg i å utforske tvil du har (hatt) både i fortid og i nåtid. 

Dermed mener jeg at det du må fokusere på er:

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Da jeg ble ungdom opplevde jeg noe kjønnsdysfori. Kunne i øyeblikk kjenne meg som en mann, og ønsket veldig å kunne prøve å være mann. Følte jeg noen ganger jeg hadde en penis selv om jeg åpenbart ikke hadde det. Jeg gjorde aldri noe med dette og man kan si jeg "vokste det av meg"... men burde jeg ha gjort det? 

Nå i ettertid ser jeg jo at det at jeg ikke er konform med forventninger om kvinnelighet, kanskje er fordi jeg ikke er kvinne. Ikke at jeg er en mann, men hvis kjønn er på et spekter, så gir det jo mer mening at jeg er ikke-binær (særlig med tanke på det jeg sa over), enn at jeg gir et binært svar (kvinne). Jeg føler meg heller ikke helt komfortabel med å bli omtalt som cis, fordi jeg føler ikke det representerer hvem jeg er på innsiden. 

Har ikke tenkt så mye på veien videre for meg, men jeg vurder å begynne å presentere meg som ikke-binær og åpne for at folk kan bruke andre pronomen på meg. Tror ikke jeg skal "slå ned på" at folk sier hun/henne, fordi jeg vil ikke ha drama 😅 Ville bare lufte disse tankene, og eventuelt høre fra andre som også er ikke-binær/erfaringer, eventuelt innspill fra andre  

Anonymkode: 1f80e...4d8

Det at du har opplevd kjønnsdysfori og stiller spørsmål om det var riktig å «vokse det av deg», mener jeg er et godt utgangspunkt.

Jeg oppfatter deg som søkende, og tenker at du kanskje kan ha godt av å få samtaler med en profesjonell som kan hjelpe deg å sortere ut hva som er viktig for deg, og hjelpe deg med «å lande». Kanskje er du ikke kvinne eller mann. Og det er greit. Det er ikke viktig for meg hva du er. Men det er viktig for deg. Og jeg tror eksempelvis en psykolog kan hjelpe deg et stykke på veien. Jeg nevner ikke psykolog fordi jeg mener at du trenger behandling, men fordi en nøytral samtalepartner kan være en støttespiller i din reise «innover». De kan se sammenhenger du selv ikke ser, stille deg spørsmål du ikke kommer på å stille deg selv, noe som åpner for refleksjon. De kan gi deg selvtillit til å både være og føle deg hjemme i det du måtte finne ut at du er.

❤️

 

Anonymkode: d2cff...56a

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Når jeg leser innlegget ditt, så er det mye «støy» som ikke burde ha noen innvirkning på hvem og hva du er. Det er ytre, overfladiske ting, og jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skrivet.

Jeg er en kvinne med mange maskuline trekk. Det at jeg har en maskulin gange, hadde piggsveis som barn, ikke bruker sminke, hater shopping, lekte med biler da jeg var liten, går med praktiske klær fremfor pene, og liker å bygge ting, gjør meg ikke til mindre kvinne. Og det er ikke slike overfladiske ting som skal definere noens kjønn. Forskjellen på deg og meg er at jeg ikke er i tvil om at jeg er kvinne. Og jeg støtter deg i å utforske tvil du har (hatt) både i fortid og i nåtid. 

Dermed mener jeg at det du må fokusere på er:

Det at du har opplevd kjønnsdysfori og stiller spørsmål om det var riktig å «vokse det av deg», mener jeg er et godt utgangspunkt.

Jeg oppfatter deg som søkende, og tenker at du kanskje kan ha godt av å få samtaler med en profesjonell som kan hjelpe deg å sortere ut hva som er viktig for deg, og hjelpe deg med «å lande». Kanskje er du ikke kvinne eller mann. Og det er greit. Det er ikke viktig for meg hva du er. Men det er viktig for deg. Og jeg tror eksempelvis en psykolog kan hjelpe deg et stykke på veien. Jeg nevner ikke psykolog fordi jeg mener at du trenger behandling, men fordi en nøytral samtalepartner kan være en støttespiller i din reise «innover». De kan se sammenhenger du selv ikke ser, stille deg spørsmål du ikke kommer på å stille deg selv, noe som åpner for refleksjon. De kan gi deg selvtillit til å både være og føle deg hjemme i det du måtte finne ut at du er.

❤️

 

Anonymkode: d2cff...56a

Viktig at det er en samtalepartner med kompetanse på temaet. Havner man hos feil samtalepartner kan det få store negative konsekvenser.

Anonymkode: 3b446...814

[AnonymBruker]

Er også en mulighet å bare begynne med en mer maskulin stil i klesveien om det er det du ønsker? Eventuelt gjøre andre ting for deg selv for å prøve ut hvordan det oppleves. For eksempel bruke herreparfyme eller endre frisyre. Vet ikke om dette er noe som ligger i din gate, men det er mye man kan gjøre av små endringer som ikke krever sånn veldig mye, men kan ha god effekt på psyken og helsen.

Anonymkode: 3b446...814

[AnonymBruker]

Jeg er åpent ikke-binær og å komme ut gjorde at jeg fikk kontakt med andre ikke-binære, jeg fikk satt et ord på ting og etter det ble ikke livet spesielt spennende. Det var likevel godt å få det gjort. Det som har vært mest stress er en og annen uvitende kommentar, men det er virkelig ikke rare greiene jeg har vært borti. 

Det virker egentlig litt som om mange binære folk gjør en større greie ut av det enn det vi gjør 😆

Anonymkode: a7052...614

[AnonymBruker]

Kjære deg ts. Dette bør du kanskje ta en prat med psykolog om. Få sortert litt i følelser, og finne ut om du har pakket bort deg selv av noen grunn. Jeg tenker at du høres ut som du er på søken etter noe du kanskje mistet et sted på veien. Det er ett av to. Enten finner du det igjen og kommer ut med ny kjønnsidentitet eller du får fred med den du er her og nå.  Uansett lykke til.

Anonymkode: 054c9...7cd

[Kipling]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har i det siste tenkt mye på dette med kjønn og hvor jeg befinner meg i dette landskapet. Jeg har tidligere tenkt at det kun er to kjønn og at man "må ta til takke" med det kjønnet naturen har tildelt en. Det vil si at dette bestemmes av hvorvidt man har innover- eller utovertiss og også kromosoner. Etter å ha satt meg mer inn i temaet og lest artikler både i norske og internasjonale medier så er det klart at disse to kjønnsbåsene er en grov forenkling av virkeligheten. 

Sosialt vil nok mange oppfatte meg som kvinne, rett og slett fordi jeg ikke ser ut som en mann, men inni meg føler jeg meg ikke som en kvinne. Jeg føler at det er mer komplekst enn det. Det er mange forventninger og konsepter som anses som kvinnelig som jeg føler jeg lever opp til, men samtidig er det også mange forventninger som samfunnet har til kvinner som jeg føler overhodet ikke passer meg. feks. så hadde eksen min, som hadde hatt mange kjærester før meg, mange antakelser om meg, rett og slett fordi han anså meg som kvinne, som rett og slett ikke stemte. Han sa "du er sikkert sur fordi jeg gamer" og andre slike ting, som jeg ikke følte stemte for meg, men som han forventet at stemt fordi han trodde jeg var kvinne. Jeg er heller ikke så glad i shopping, sminke ect. Ikke fordi alle som er kvinner MÅ elske disse tingene, men det er bare en av flere ting... 

Da jeg var barn var jeg ikke sånn typisk jente som likte å leke med dukker. Jeg foretrakk bamser, som jeg mener er mer kjønnsnøytralt..? (Si gjerne meningene deres om dette). Min mor spurte om jeg ville ha en baby born men jeg sa nei, fordi det fristet aldri, selv om alle de andre andre jentene hadde dette, og elsket å leke med de, kle på de, bade de ect. 

Da jeg ble ungdom opplevde jeg noe kjønnsdysfori. Kunne i øyeblikk kjenne meg som en mann, og ønsket veldig å kunne prøve å være mann. Følte jeg noen ganger jeg hadde en penis selv om jeg åpenbart ikke hadde det. Jeg gjorde aldri noe med dette og man kan si jeg "vokste det av meg"... men burde jeg ha gjort det? 

Jeg har også hørt at jeg beveger meg litt "hardt", og ikke har så veldig kvinnelige bevegelser. Jeg kan for eksempel deise ned på sofaen når jeg kommer hjem fra jobb😆

liker ikke disse superfeminine klærne, men foretrekker mer nøytrale bluser som ikke viser sånn altfor mye former. Liker best bukser, og særlig noen dager, er tanken på å gå med skjørt helt feil for meg (kan ha det av og til da) 

Nå i ettertid ser jeg jo at det at jeg ikke er konform med forventninger om kvinnelighet, kanskje er fordi jeg ikke er kvinne. Ikke at jeg er en mann, men hvis kjønn er på et spekter, så gir det jo mer mening at jeg er ikke-binær (særlig med tanke på det jeg sa over), enn at jeg gir et binært svar (kvinne). Jeg føler meg heller ikke helt komfortabel med å bli omtalt som cis, fordi jeg føler ikke det representerer hvem jeg er på innsiden. 

Har ikke tenkt så mye på veien videre for meg, men jeg vurder å begynne å presentere meg som ikke-binær og åpne for at folk kan bruke andre pronomen på meg. Tror ikke jeg skal "slå ned på" at folk sier hun/henne, fordi jeg vil ikke ha drama 😅 Ville bare lufte disse tankene, og eventuelt høre fra andre som også er ikke-binær/erfaringer, eventuelt innspill fra andre  

Anonymkode: 1f80e...4d8

Herregud... tror du at alle som ikke etterlever stereotypen om sitt kjønn 100% er ikke-binære av den grunn?

Du er en kvinne, og om du ikke matcher alle stereotyper om kvinner, så er du i verste fall bare en litt uvanlig kvinne, men sannsynligvis ikke så veldig uvanlig for få matcher alle 100%.

Kjønn er ikke et spektrum. Det finnes to, og du er det du ble født som. Hvorvidt du velger å leve etter en tradisjonell kjønnsrolle derimot, det er et spektrum hvor du kan følge den 100%, 0% eller en hvilken som helst % i mellom.

Det at du ikke er sur over at typen gamer gjør deg ikke noe mer "ikke-binær" enn det gjør meg ikke-binær at jeg som en mann liker ballett. Du er det du er, og du kan like det du liker. Kjønnet ditt er ikke avhengig av interessene dine.

[Stoltskeiv]

Kjære deg! drit i spydige kommentarer her. Men en ting jeg føler for å fortelle deg er at stereotyper er en ting og det man føler inni seg er en annen ting. Da jeg var liten, så lekte jeg masse med dukker og andre type "jenteleker" gikk i kjoler, selvom jeg plutselig nektet etter en viss alder (noe mamma har fortalt meg). Jeg har alltid vært guttete, men jeg kunne også være litt jentete av meg. Men det som har vært viktigst hele tiden for meg er hva jeg føler inni meg. Jeg har aldri kjønt at jeg er jente, jeg har alltid følt at jeg mer tilhører en gutt, men likevel, så er jeg ikke der at jeg vil definere meg som gutt, selvom jeg vil. Men har kommet frem til at jeg er ikke-binær og utforsker dette med pronomen. Så fort noen refererer meg til jente eller dame så blir jeg uvel. Jeg har alltid følt at jeg er gutt, men jeg vet jo ikke hvordan det føles å være jente eller gutt, ingen vet det, men man kan spørre seg "Hva føles mest riktig? Å bli omtalt som gutt? Eller jente? Føles det mer riktig for deg å bruke kjønnsnøytrale pronomen enn han eller henne?" Følg det som føles mer riktig for deg. 

Selv er jeg trans ikke-binær, men jeg tror dessverre jeg tilhører mer transmann. Men det tar tid å finne ut av ting, ta litt og litt om gangen. Det kan være lurt å fortelle dette til noen du stoler på, slik som familie eller venner. Også går ting litt av seg selv og du blir tryggere på å utforske og bli bedre kjent med deg selv. 

 

[Hannah80]

Stoltskeiv skrev (8 minutter siden):

Kjære deg! drit i spydige kommentarer her. Men en ting jeg føler for å fortelle deg er at stereotyper er en ting og det man føler inni seg er en annen ting. Da jeg var liten, så lekte jeg masse med dukker og andre type "jenteleker" gikk i kjoler, selvom jeg plutselig nektet etter en viss alder (noe mamma har fortalt meg). Jeg har alltid vært guttete, men jeg kunne også være litt jentete av meg. Men det som har vært viktigst hele tiden for meg er hva jeg føler inni meg. Jeg har aldri kjønt at jeg er jente, jeg har alltid følt at jeg mer tilhører en gutt, men likevel, så er jeg ikke der at jeg vil definere meg som gutt, selvom jeg vil. Men har kommet frem til at jeg er ikke-binær og utforsker dette med pronomen. Så fort noen refererer meg til jente eller dame så blir jeg uvel. Jeg har alltid følt at jeg er gutt, men jeg vet jo ikke hvordan det føles å være jente eller gutt, ingen vet det, men man kan spørre seg "Hva føles mest riktig? Å bli omtalt som gutt? Eller jente? Føles det mer riktig for deg å bruke kjønnsnøytrale pronomen enn han eller henne?" Følg det som føles mer riktig for deg. 

Selv er jeg trans ikke-binær, men jeg tror dessverre jeg tilhører mer transmann. Men det tar tid å finne ut av ting, ta litt og litt om gangen. Det kan være lurt å fortelle dette til noen du stoler på, slik som familie eller venner. Også går ting litt av seg selv og du blir tryggere på å utforske og bli bedre kjent med deg selv. 

 

Kjente jeg ble nysgjerrig nå. Du er både trans OG ikke-binær? Er ikke det litt selvmotsigende? Skjønner ikke🤔

[andy capp]

Jeg forstår ikke hvorfor båsene/definisjonene skal være så trange. Jeg er biologisk mann, men har mange egenskaper som kan sies å være feminine. Jeg liker å skru bil, snekre og mye annet som regnes som maskulint, samtidig som jeg kan sette meg ved symaskinen og det er jeg som lager mest mat hjemme og jeg liker å bake. Men likefullt er jeg mann. Jeg er trygg på hvem jeg er, men det er ikke kjønn som definerer meg. 

Jeg tror det hadde vært lurt å trappe ned fokuset på kjønnsspekteret, på samme måte som at vi prøver å utjevne forskjellene mellom de biologiske kjønnene. Det er ganske paradoksalt at vi i verdens mest likestilte land opplever så mye kjønnsforvirring. Vi burde kanskje egentlig oppleve det motsatte, at det ikke betyr noen ting hva man er, alle har de samme mulighetene uansett. 

Poenget mitt blir uansett; vær deg selv som den du er. Vær den beste utgaven av deg selv. Ikke bry deg om hva andre eventuelt skulle mene eller tro. Ofte er dette meninger DU tror andre har. Vi er alle som selvopptatt at de aller fleste bryr seg ikke om hva du selv mener du er 

Selvsagt kan jeg forstå at det blir rart å aldri bli oppfattet som den man er kun basert på utseende, men igjen, det er kun overfladiske trekk, og definerer ikke deg som person.

[Maleficenta]

igjen kan noen forklare neg hva binær og ikke binær er for noe? Hvorfor heter det det?

[AnonymBruker]

Man er jo fortsatt det kjønnet man er født som selv om man ikke oppfyller alle de kulturelle stereotypene for kjønnet. Dette gjelder jo de fleste vil jeg tro.

Jeg er kvinne og jeg lekte aldri med dukker som liten, syntes det var kjedelig. Jeg lekte med biler og lego. Elsker å game, finnes ikke interessert i klær og sminke osv. Men jeg er da fortsatt kvinne fordetom.

Jeg synes faktisk det er litt fornærmende å tro at man må oppfylle alle stereotypene for å være kvinne.

Anonymkode: ce821...70b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Man er jo fortsatt det kjønnet man er født som selv om man ikke oppfyller alle de kulturelle stereotypene for kjønnet. Dette gjelder jo de fleste vil jeg tro.

Jeg er kvinne og jeg lekte aldri med dukker som liten, syntes det var kjedelig. Jeg lekte med biler og lego. Elsker å game, finnes ikke interessert i klær og sminke osv. Men jeg er da fortsatt kvinne fordetom.

Jeg synes faktisk det er litt fornærmende å tro at man må oppfylle alle stereotypene for å være kvinne.

Anonymkode: ce821...70b

enig. Blir fryktelig snevert

[Jøyemeg]

Jeg føler meg ganske lik deg. Er ikke jentete, går guttete, liker ikke å stelle håret eller sminke meg. Liker ikke så godt shopping. Liker bil og motor og bli skitten og gjøre hardt fysisk arbeid, men jeg er fortsatt jente. Jeg definerer meg ikke som mann selv om mange venner sier du er mer mann enn kvinne. Jeg ser ut som ei jente, av og til har jeg på kjoler til og med 😅 

Kanskje du ikke skal se så svart hvitt på kjønnene? Man kan være akkurat slik man vil i sitt eget kjønn 🥰

[AnonymBruker]

Ja, det finnes bare to kjønn, selvfølgelig får du inntrykket av noe annet når du bevist søker opp "Twitter studier" som er skapt av en person som ønsker at du skal tro på dem. 

Alt det du sier gjør deg ikke til ett annet kjønn, vi kalte det guttejente før, fordi de ofte likte gutteting.

Anonymkode: b3c46...7fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Man er jo fortsatt det kjønnet man er født som selv om man ikke oppfyller alle de kulturelle stereotypene for kjønnet. Dette gjelder jo de fleste vil jeg tro.

Jeg er kvinne og jeg lekte aldri med dukker som liten, syntes det var kjedelig. Jeg lekte med biler og lego. Elsker å game, finnes ikke interessert i klær og sminke osv. Men jeg er da fortsatt kvinne fordetom.

Jeg synes faktisk det er litt fornærmende å tro at man må oppfylle alle stereotypene for å være kvinne.

Anonymkode: ce821...70b

Nettopp 👆

Anonymkode: 015c2...b5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette sier jeg i beste mening, altså, ikke for å være slem, men: Tror du egentlig andre er så veldig opptatt av hva du føler deg som? Kan du ikke bare føle som du gjør?

Hvilken praktisk betydning vil det få for deg at andre vet at du føler deg ikke-binær? Folk tiltaler deg vel uansett som «du»/navn, ikke han eller hun. (Jeg synes forøvrig aldri jeg opplever at folk har uttalte forventninger til meg fordi jeg er kvinne). Eksemplene du kommer med virker veldig trivielle og noe som mange kjenner seg igjen i.

Anonymkode: 64d4b...9d5

Godt svar. 

Min første tanke når noen deler slike 'aha' opplevelser og tanker rundt et så spesifikt tema, og velger den vinklingen: hvor hun tidligere ikke har vært opptatt av dette temaet tidligere, så er det heller tvert om. 

Innlegget er skrevet med den hensikt at flere skal føle seg frem til hvilken legning de har, eller skape usikkerhet på den legningen de har. 

Det får tankene mine tilbake til første året på bachelor i sosial psykologi. Etter et par måneder inn i studiet var det ikke måte på hvor mange som følte de hadde diagnose p, q og r. Du blir sittende å lese og føle så sterkt at du til slutt ender opp med å tro at du har en lidelse du aldri trodde du hadde. 

Det er en meget interessant metode å få andre til å føle så sterkt at de til slutt ender opp med å tro at det er virkelighet. 

 

Anonymkode: d9e0b...b9e

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke typisk kvinne. Hater husarbeid, bryr meg ikke om at rot og må ta meg skikkelig i nakken for å vaske huset. Blomstene visner i vasen (så jeg kjøper istedet grønne planeter..) og kontoret mitt har ikke en eneste pyntegjenstand. Jeg gamer gjerne, tar gjerne en øl eller to med gutta, trives ofte ikke med jenter og kunne fint fjernet puppene mine da de er mest i veien. Har ofte dårlig negler og sminker meg minimalt, er ikke veldig opptatt av hudpleie eller hår eller å se så perfekt ut, kan man si.. Andres ektemenn digger meg, fordi jeg ikke maser på mannen min om oppussing, hagestell, om å drikke mindre osv, slik deres koner gjør. Jeg får høre fra de at jeg ikke har krav til mannen min, der de føler seg nedlesset i krav fra konene sine. Men jeg bryr meg jo ikke om plenen ikke er 100 % strøken, eller om det mangler en list eller om mannen tar en øl til og utsetter det han sa han skulle gjøre.. 

Men jeg er KVINNE likevel. Jeg har vagina, jeg er det kjønnet jeg er født. Jeg kan vel være kvinne uten å leve opp til hva samfunnet forventer av kvinner (…) og uten å være opptatt av utseendet eller typisk kvinneting. 

Anonymkode: 74b3b...2de

[AnonymBruker]

Ananas. skrev (16 timer siden):

Dette er nok mer et generelt hjertesukk enn en direkte kommentar til det du spør om, TS, men hvorfor i all verden gjør vi kjønnsbåsene så smale for oss selv og andre? Det finnes kvinner i rundt 3,5 milliarder varianter. Det ville vært rart om alle bevegde seg feminint, likte kjoler og dukker, sminket seg, forelsket seg i mannlige kjendiser osv. 

Tror du kvinner på steinaldern lekte med dukker og brukte kjoler? 

Anonymkode: 30629...db4