Stedatter i faresonen

[Hu i Svingen]

Jeg er enig med gjest over. Kjenner meg litt igjen i denne jenta, og synes dere skal være forsiktige med å flippe helt ut selv om hun bryter noen regler. Husk, det er normalt å gjøre nettopp det, og straffemetoder virker sjelden etter sin hensikt!

Å involvere barnevernet her, etter det du beskriver, mener jeg er å skyte spurv med kanoner. Likevel; å forby overnatting sammen med hans foreldre er greit, synes jeg. Hun har et hjem, og selv om hun bare er der om natten gir det likevel tilhørighet (og det trenger hun vel, siden hun har flyttet, hun må jo føle seg litt ensom i sin nye livssituasjon?). Kanskje et krav om felles søndagsmiddag er nok?

Og for all del; pass på å ikke kritisere kjæresten hennes eller være overdrevent mistenksomme. Hun vil temmelig sikkert ta hans side. Vis heller sympati for de gode trekkene han eventuelt måtte ha (det er helt sikkert noen), og hold deres hjem åpent for ham. Kanske han faktisk hadde syntes det var OK å møte noen hyggelige og imøtekommende foreldre? Husk at hun sikkert både er forelsket og glad i denne gutten. Og hun tror sikkert fortsatt at kjærlighet overvinner alt Litt sånn "oss-mot-verden-fordi-ingen-av-disse-idiotene-forstår-oss"...

Hvis hun er sparsommelig og flink med de få pengene hun har, så fortell at dere synes hun er flink med dem. Gi henne positive tilbakemeldinger, og sett ikke hardt mot hardt. Det er ikke nødvendig for å vise at man bryr seg. Prøv å behandle henne som en voksen, ansvarlig person, og spør henne om hun vil være med på ting sammen med dere. Ikke fordi hun må, men fordi hun faktisk har lyst til det.

At hun har fortalt åpent om kjærestens forhold til foreldrene, og hans hasjmisbruk synes jeg taler til hennes fordel. Hun prøver å spille på deres lag, og det er faktisk voksent gjort, selv om hun bryter noen regler. Litt ansvar må hun få ta selv!

Jeg sier ikke at dere skal oppføre dere som naive godfjotter, men heller prøve å møte henne i den situasjonen hun er i. Strenge formaninger, regler og straff er ikke formildende for en sekstenåring som er frustrert fra før og lurer på hva hun selv vil og hva hun skal gjøre med livet sitt. Reager strengt når hun gjør noe virkelig uhørt, men la henne få lov til å forvalte tiden sin selv. Jeg vet at det ikke er lett å være i en slik situasjon som dere er nå, og at dere sikkert er livredde for hva som kan komme til å skje, men husk at hun trenger å føle at dere er på hennes side - at dere ikke jobber mot henne.

[Gjest gjest1]

At hun faktisk selv har tatt kontakt med helsesøster, er et bra utgangspunkt - det viser at hun tar litt ansvar for seg selv.

Å plutselig tre en rekke "nye" regler nedover hodet på henne som hun ikke har hatt tidligere, blir nok litt feil. Jeg tror det beste dere kan gjøre er å få kontakt med foreldrene til kjæresten, finne ut hva slags folk hun er hos. Og så å holde dialogen med jenta selv..

jenter på seksten kan være vanskelige, de tror selv de er voksne og kan bestemme selv og ta egne avgjørelser som får innvirkning på resten av livet deres, mens de i virkeligheten har hjerner som ikke er ferdig utviklet på mange år ennå.

Ting som for henne virker fullstendig logisk og smart, kan være så langt ute.....

Sliter med å få egen datter til å begripe at hjernen hennes ikke er helt patent ennå at hun derfor faktisk ikke selv kan velge hva hun vil med fremtiden sin..

Lykke til tobo - du har muligens en to år lang kamp foran deg.

[Hu i Svingen]

Nå begynner hun å bryte avtaler, og i dag skulker hun skolen. Hun sier hun forstår konsekvensene av å ikke gjøre skolearbeid, men at hun sliter med motivasjonen. Hun har tatt kontakt med helsesøster, som skal henvise henne videre til psykolog. Hun sier hun skjønner at hun sliter, men vet ikke hva det er. Hun sier at hun tror det kan ha sammenheng med at hun har flyttet så mye - 12 ganger i alt. Hun sier hun ikke er deprimert, men jeg synes jeg ser alle symptomer på det.

←

Glemte å kommentere dette.

At hun selv har tatt kontakt med helsesøster synes jeg er veldig ansvarsfullt av henne. Hun tar selv affære for å rette på egen situasjon, og det er faktisk en voksen måte å gjøre det på. Når hun i tillegg er så åpen mot deg som hun er, så synes jeg du bør puste litt ut og være veldig glad for disse tingene. Stedatteren din høres både intelligent og voksen ut, og det bør dere oppmuntre.

Nok en gang; jeg forstår din bekymring, men tror denne jenta har hodet på rett plass (baserer det nok en gang på din beskrivelse).

Mener ikke at dere skal blåse i hele greia altså

Edit: Mysan spratt visst innimellom her

Endret 18. november 2005 av Hu i Svingen

[Hu i Svingen]

Ble litt engasjert her, jeg Lurer på hvilken fritidsinteresse hun drev med, og hva som er hennes grunn til å slutte med den?

[tobo]

Hei gjest. Takk for tips.

Det er vel kanskje den linjen jeg har lagt meg på til nå. Godt at det er en del jeg gjør som er riktig. Og denne linjen fører hvertfall til at hun er åpnere mot meg enn faren. Far sa i begynnelsen at han trengte hjelp til å sette grenser for henne. Vi ble enige i at han har hovedansvaret for det, men at jeg godt kan hjelpe han med råd og tips og diskusjoner på kammerset. Jeg fant det hvertfall helt unaturlig å skulle ha en slik rolle for et "voksent barn" jeg ikke engang kjente. Han kan være litt brå og utålmodig når han prater med henne, synes jeg. Det blir fort formaninger, litt sånn som man snakker til småbarn. Da låser det seg helt og hun blir 5 år i hue.

Hun og jeg snakket sammen i et par timer i sted. Hun sier at hun har vanskelig for å snakke om ting som er vanskelig, men jeg synes i grunnen hun gjør det veldig bra. Men hun er en jente som godt kan la være å svare dersom hun ikke vet hva hun skal si. Men nå har jeg oppdaget at dersom jeg bare sitter der og venter - det kan ta kanskje 10 sekunder - så kommer det da noe til slutt. Når jeg ba om en alvorsprat i dag, er hun på ingen måte uvillig. Tvert i mot, det virker som hun synes det er allright.

Jeg får vel bare ta tiden til hjelp. Helsesøster kommer på jobb på mandag og skal kontakte jenta. Far skal snakke med kjærestens foreldre på søndag.

[tobo]

Ble litt engasjert her, jeg Lurer på hvilken fritidsinteresse hun drev med, og hva som er hennes grunn til å slutte med den?

←

Å hei hu i svingen (veldig hyggelig - føler liksom at jeg kjenner deg, iom at du var den første jeg bet meg merke i på net) og hei til Mysan også.

Altså...

Hun har fått masse gode tilbakemeldinger på at hun tar kontakt med helsesøster, at det er veldig modent av henne. Hun får i det hele tatt mange gode tilbakemeldinger. Det er lett å gi henne; hun er omsorgsfull - fantastisk med min sønn, hun er empatisk og lydhør overfor andre, ikke redd for å gi uttrykk for meninger og gå i en diskusjon, hun er reflektert og politisk engasjert. Og det første vi alltid får høre er hvor vakker hun er. Men dette er hun overhodet ikke opptatt av selv, sympatisk nok.

Men hun er også ganske ordknapp når det kommer til henne selv.

Men i dag forteller hun at hun detter sammen(deprimert) ca hver 3.mnd. Hun kan se et mønster i dagboka si. Hun vet ikke hva det kommer av. Hun sier når hun kjenner at hun har det vondt, så prøver hun bare å skyve det vonde unna. Hun skjønner at dette ikke er lurt, sier hun. Hun forteller at hun over et par år ble mobbet i grunnskolen, uten at foreldrene egentlig skjønte hvor alvorlig det var. Hun sier at hun slet med å ikke passe inn, at hun i ettertid har forstått det, men at det ikke var noe hun tenkte noe videre over da. Hun reflekterer over at lillesøster alltid har tatt mye plass, at hun ikke orket bråk og heller trakk seg unna enn å sloss om oppmerksomheten. På spørsmål om hun føler at hun ikke ble sett, så bekrefter hun det. Kanskje er dette et uttrykk for det samme. Nå har vi en 5-åring i huset som tar mye plass, vi bor trangt og det er liten plass å "skjerme" seg på.

Hun sier også at det er slitsom å ha foreldre som ikke kommuniserer, men at hun melder seg ut - det får bli deres problem. (Klart det har vært slitsomt)

Hun reflekterer over alle flyttinger. ( Og bare tenk på alle brudd i relasjoner oppover. Grøss)

I forhold til skolen og de få krav som stilles utover den, så sier hun at hun er lei av å gjøre ting bare FORDI. Hun føler det meste ganske meningsløst. Hun har ingen mål, hun vet ikke hva hun vil, og nå er ikke tanken på fremtiden nok til å få henne motivert. Hun vet ikke hvordan hun skal angripe dette, sier hun.

På spørsmål om manglende konsentrasjon, svarer hun at hovedproblemet ligger i i det hele tatt å få satt seg ned og bare begynne. Vi flytter snart (igjen!!!!, men ikke langt unna, ingen nye brudd) Da får hun litt plass rundt seg og da skal vi hvertfall lage optimal arbeidsplass for henne i et hyggelig rom.

Vi har vært forsiktige med kritikk av kjæresten, ja. Med en image som ser ut som om de skal ta kollektivt selvmord i hvert øyeblikk, er vi svært forsiktige. Vil ikke hanoe Romeo og Julie-utfall her. Men vi har stilt spørsmål rundt denne hasj-røykingen hans, og uttrykt vår bekymring for denne.

Fritidsinteressen var en kampsport. Hun sluttet fordi hun følte at den ikke tilsvarte det samme som hun lærte i utlandet. At de hun tidligere gikk sammen med her, nå lå langt foran henne.

[Gjest Gjesta]

Etter å ha lest det siste innlegget ditt, slår det meg at kanskje hun hadde syntes et år på folkehøyskole hadde vært ok? Nå vet ikke jeg hvilken klasse hun går i, men det virker som hun synes det skjer veldig mye rundt henne, og kanskje hun hadde trengt et år uten for mange krav? Der vil hun også kunne være selvstendig, prøve noe nytt osv.

[Gjest Gjest]

Opplever at stedatteren min på 16 er på de skrå bredder. Hun hadde bodd sammen sin norske mor i utlandet noen år, da hun i fjor valgte å flytte tilbake til Norge og far. Jeg opplever at hun langsomt, men sikkert flyter helt ut. Da hun kom til oss begynte hun med den fritidsinteressen hun alltid har drevet med, men sluttet etter kort tid. Hun fikk seg venner på skolen, men holdt seg mest hjemme og på dataen. Hun hadde norsk kjæreste, men han ble det slutt med rett etter hun kom hit. Så ble de sammen igjen etter en stund. Nå er hun bare sammen med han. Han har et dårlig forhold til foreldrene sine, stedatter forteller åpent om det. Han røyker hasj, men aldri med henne, påstår hun. Hun røyker ikke vanlige sigaretter, og det lukter aldri av henne når hun kommer fra han. Når de er sammen er de aldri ute, bare hjemme hos hans foreldre. Hun drar til han etter skolen og er der til hun har hjemmetid. Hun gjør sjelden lekser, om enn aldri. Hun snakker bra med meg, dårligere med sin far. Nå begynner hun å bryte avtaler, og i dag skulker hun skolen. Hun sier hun forstår konsekvensene av å ikke gjøre skolearbeid, men at hun sliter med motivasjonen. Hun har tatt kontakt med helsesøster, som skal henvise henne videre til psykolog. Hun sier hun skjønner at hun sliter, men vet ikke hva det er. Hun sier at hun tror det kan ha sammenheng med at hun har flyttet så mye - 12 ganger i alt. Hun sier hun ikke er deprimert, men jeg synes jeg ser alle symptomer på det.

Jeg har i dag tatt kontakt med skolen, vil ta kontakt med mor (mor og far kommuniserer overhodet ikke - helt håpløst), men stedatter vil ikke det. Jeg kommer til å gjøre det likevel, og det har jeg fortalt til henne.

Vurderer å få råd og veiledning av barnevernet.

Noen kommentarer. Interessert i allt av konstruktive innspill og tilbakemeldinger.

←

Han har et dårlig forhold til sine foreldre,men det er der de oppholder seg?

Nok om det1

Synes dette ser typisk ut for mange av våre 16 åringer.Når far/mor ikke komuniserer, så kan barna faktisk "utnytte" dette til sin egen fordel.

Selvfølgelig kan det ha innvirkning alldenne flyttngen. Antagelig vil en på 16 år finne alle forklaringer for å gi blaffen.

Trøsten er at det vil gå over,men iallefall prøv slik at hun kan fortsette på skolen.

det har så mye å si for fremtiden hennes.

[tobo]

Etter å ha lest det siste innlegget ditt, slår det meg at kanskje hun hadde syntes et år på folkehøyskole hadde vært ok? Nå vet ikke jeg hvilken klasse hun går i, men det virker som hun synes det skjer veldig mye rundt henne, og kanskje hun hadde trengt et år uten for mange krav? Der vil hun også kunne være selvstendig, prøve noe nytt osv.

←

Folkehøyskole!!!!

Kanskje det hadde vært noe?

[Gjest Gjesta]

Folkehøyskole!!!!

Kanskje det hadde vært noe?

←

Snakk med henne du!

[Furstina]

Du verkar bry dig riktigt om flickan - det är viktigt, kanske det viktigaste. Att det finns någon som bryr sig (som inte är mor eller far).

Jag tycker du har fått många bra tips här men kom att tänka på en sak när jag läste ditt inlägg.

Humörsvängingarna var 3:e månad? Kan de sammanfalla med PMS innan mens? En del kvinnor har stora problem kring PMS och ibland är de olika från månad till månad (jag har en kompis som blir "hemsk" enligt egna ord varannan månad, totalt icke-socialt fungerande i tre-fyra dagar). Under tonåren brukar sådana besvär vara starkare också.

lycka till

[tobo]

Ja Furstina. Jeg er kjempetakknemmelig for alle innspill. Blir redd når hun ikke holder avtaler og er depressiv. Og Ja, jeg har blitt veldig glad i henne. Men optimistisk når hun kommuniserer.

Skal be henne om å tenke på sammenhengen med menstruasjon. Takk for det tipset også.

[Gjest gjest1]

Folkehøyskole!!!!

Kanskje det hadde vært noe?

←

Det er ikke så innmari mange skoler som tar 16-åringer, men du kan jo sjekke litt rundt.

[Gjest Gjesta]

Det er ikke så innmari mange skoler som tar 16-åringer, men du kan jo sjekke litt rundt.

←

Om ikke dette året, så kanskje neste år. Det er kanskje for seint i år uansett? Men om hun planlegger et år på folkehøyskole så kan det kanskje lette litt på presset uansett...

[Gjest gjest1]

De aller fleste har 18-årsgrenser.

Ellers er det ikke helt umulig at det finnes ledige plasser på enkelte linjer her og der. Titt litt rundt -

En annen ting er jo også at man kun har "krav" på fire års garantert plass på videregående, og det kan være dumt å bryte ut av dette før man er ferdig med vg?

Jeg vet ikke hvilken linje hun går nå, men kanskje det går an å velge noe annet for neste år, og begynne i første på nytt men i en annen retning som er mer interessant?

[Leo]

Folkehøyskole!!!!

Kanskje det hadde vært noe?

←

Beklager, men jeg synes ikke det er noen god idè! De jeg kjenner til (Og det er ganske mange siden faren min bl.a. har vært rådgiver på en videregående skole i en mannsalder...). som har valgt den løsningen, har alle som en kommet tilbake med større problemer enn de hadde i utgangspunktet. Det er ofte et samlingspunkt for ungdom med problemer uten at oppfølgingen på noen måte er god nok!

Selv om hun sier at kjæresten har et dårlig forhold til foreldrene sine, så trenger ikke det på noen måte å være den absolutte sannheten. Har du forsøkt å snakke med dem? Vet at min mor snakket mye med min daværende kjærestes mor da jeg var på den alderen (Han var 17 - 18) og de satte felles grenser for oss uten at vi visste det. (Kloke "gamle" damer som fremdeles er venninder selv om det er snart 20 år siden... ).

I det du sier, kjenner jeg ellers igjen mye av meg selv som 16-åring. Skulket mye og var drittlei skolen. "Ingen" forsto meg og jeg var mye deprimert. Forsto imidlertid at det var lurt å fullføre selv om det skjedde med et nødskrik. Det kan det jo virke som "din" 16-åring gjør også. Min motivasjon for å fortsette var at jeg visste at når jeg omsider var ferdig på videregående, så kunne jeg velge mitt eget liv. Med fullført videregående utdanning har man nemlig et hav av muligheter! Det vet hun nok, men det er viktig å minne henne på det!

Kan skrive mer, men ble avbrutt...

[gaja]

Skoleproblemene kan godt komme av at hun er "for flink". kan lærerne gi henne et tilbud som er litt mer utfordrende? hva har hun å se fram til i forhold til vgs? Kan hun ta opp en eller annen fritidsaktivitet som er litt utfordrende?

Dette hun sier med at "alle er egoister" tyder på at hun enten har tenkt en del på det eller har plukket opp noe halvfordøyd svada fra typen. Prøv å få henne penset inn på noe filosofi; lån noen bøker på biblioteket (Jeg vet ikke hvor mye du kan om slikt? kan dere diskutere filosofi rundt frokostbordet?). Kan dette kombineres med skolen? Kan hun ha filosofi som valgfag?

Hvis jeg hadde hatt det så trangt som du beskriver ville jeg også rømt til min kjære. jeg er avhengig av å få være alene i fred og ro. Forhåpentligvis vil ting bli bedre når dere flytter

[Missbumblebee]

En av de første tingene jeg tenkte her var faktisk "send henne på folkehøgskole".

Jeg hadde selv en veldig vanskelig tid som 16åring, siste året på ungdomskolen gjorde jeg mye dumt, tror ikke jeg gjorde lekser hele det siste året. Ikke visste jeg hva jeg ville gjøre videre i livet og følte vel at alt bare var dritt. I tillegg ble jeg sammen med en jeg burde holdt meg langt unna, men nok om det.

Jeg begynte på folkehøyskole (som 16åring, hadde flere skoler da som var 16års grense på, vet ikke om det er forandret nå, 10 år etter.) Dette gjorde meg både mer selvstendig, moden og ikke minst klar over mine muligheter og ønsker for fremtiden. Jeg fikk holde på med noe jeg intr. meg for, uten mas og jag om lekser og gloser etc.

Men vær også klar over at noen ungdommer bruker folkehøgskoler for å kunne leve et litt utsvevende liv uten foreldrenes viten. På "min" FHS ble det tatt urinprøver på samtlige elever, og da var det noen som ble utvist pga bruk av narkotika.

Lykke til! Høres ut som både du og jenta har hodet på rette plassen, så dette ordner seg nok.

[Imedeen]

Mulig jeg er helt på jordet, men tenkte det kunne være en ide å nevne det likevel. Når jeg var 17 slet jeg med depresjoner med jevne mellomrom og følte at de fleste tiltak var alt for energitakende og meningsløse. Selv om jeg stort sett var en snill tenåring holdt min mor på å bli gal av meg i denne perioden. Det viste seg at det var P-pillene jeg gikk på i sammenheng med vanlige hormoner i denne alderen som førte til denne intense deppingen. Faktisk beynte mamma å se endringer med en gang jeg sluttet på pillen.....

Høres ut som din stedatter har opplevd mye og har en reaksjon på dette nå, antagelig er det psykologisk, men det er alltid greit å utelukke fysiologiske og biologiske årsaker før man jobber med problemene på en psykologisk måte:)

Vet du om hun går på p-piller? Greit å ha dette i bakhodet da kanskje?

[Gjest Fruktfat]

skal jeg være ærlig, synes jeg 16åringen høres veldig fornuftig ut, og at hun er veldig åpen, mye mer åpen enn jeg var da jeg var 16.

hu i svingen hadde mye bra å si, må bare si meg i alt hun skrev.

de jeg kjenner som har gått folkehøyskole har syntes dette har vært helt knall!