Trenger sårt hjelp/ tips - pårørende av narkoman

[AnonymBruker]

Hei! Litt usikker på om jeg tok riktig emne men prøver likevell. Skal prøve å fortelle litt kort:

Faren min har vært narkoman i ca 7 år nå. (jeg er 20). har en lillebror på 14 så han sliter en del på grunn av det. Faren min har misbrukt helt siden han var 11/12, barndommen hans var ikke lett og han havnet derfor i et dårlig miljø av ung alder. Så rus har alltid vært hans utvei. 

Da han møtte mamma var han av og på rusen men det var ikke så ille på den tiden. Han var en utrolig god mann og pappa. . Mens også et forferdelig menneske til tider. kasta han oss ut (en mor med 2 små barn).. Var utro, stjal fra oss osv. Men så tenker jeg, var det rusen sin feil?

Uansett. Nå er jeg i 20 årene og har tenkt litt på om jeg skal vurdere å hjelpe han? Vi har prøvd en million gang før men problemet er at han ikke er klar over at han har et problem selv.. Og det virker som at han ikke vil bli edru. Han tror han er helt frisk han. Må også legge til at han ikke har noen andre enn oss, så jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er synd på han eller ikke? 

Hva om jeg hjelper han igså får han tilbakefall? da har jeg kasta bort så mye smerte og tid for ingenting  Eller om han starter og plage oss?

Smerten av at han er borte forsvinner aldri så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre😔

 

Anonymkode: 96091...5b2

[AnonymBruker]

Hvis han ikke vil ha hjelp vet jeg ikke om du kan hjelpe han. Du kan tilby deg og hvis han klarer p ta i mot hjelpen og se selv at han trenger hjelp er det fint men hvis ikke er det ikke så mye du kan gjøre. De fleste vil ha tilbakefall mange ganger i forsøket på å bli «rein».

Anonymkode: 61377...866

[AnonymBruker]

Hva er det han ruser seg på og er det perioder eller hver dag?, det er ganske essensielt å hvite vist man først skal prøve å hjelpe.

Anonymkode: 9d9d2...12c

[Mizzy]

Han må kontakte legen sin og begynne i LAR og komme seg et sted på avrusning. Men det må han ta tak i og dere kan støtte han. Kanskje spørre han om du skal bestille legetimen for han og bli med han så han ikke pynter på sannheten

[AprilLudgate]

Fra en annen som har hatt foreldre og lassevis i familie/slekt med avhengighet:

NEI.

Ikke vær medavhengig. Du kan aldri hjelpe ham. Han må hjelpe seg selv.

Man kan synke ganske lavt som rusavhengig ja, men de færreste kaster ut barn og partner uten at man er et solid rasshøl i bunn.

Noe er nok det, og noe er avhengighet. Det er sjeldent bare det ene eller andre.

Han har et offentlig helsevesen som står parat for å bistå, og et velferdnettverk. Når man da ikke tar den gulroten handler det om mer enn bare rusen. 
 

Mitt tips til deg er å ta kontakt med fastlegen og få henvisning til samtaletilbud for voksne barn av rusavhengige. Mange helseforetak driver dette (som Aklinikken på Sørlandet, Bergensklinikkene på Vestlandet osv). Få broren din til å gjøre det samme. 

Slipp denne ballen, og begynn å leve i DITT liv. Ikke la dette ødelegge enda flere år. Kom deg videre. Uten ham.

Skulle han selv velge å bli langvarig rusfri kan dere snakke om det da. 
 

Denne kampen kan du bare tape, dessverre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva er det han ruser seg på og er det perioder eller hver dag?, det er ganske essensielt å hvite vist man først skal prøve å hjelpe.

Anonymkode: 9d9d2...12c

Jeg vet ikke nøyaktig hva, men vil tro det er heroin og de farligste greiene man kan ruse seg på. Han ruser seg 24/7 så vi har null kontakt med han

Anonymkode: 96091...5b2

[AnonymBruker]

Mizzy skrev (9 minutter siden):

Han må kontakte legen sin og begynne i LAR og komme seg et sted på avrusning. Men det må han ta tak i og dere kan støtte han. Kanskje spørre han om du skal bestille legetimen for han og bli med han så han ikke pynter på sannheten

Jeg sendte han melding ang dette for ikke så lenge siden og fikk som svar «jeg er frisk jeg? hva er dette tullet du kommer med? hva krever det at jeg beviser at jeg er frisk? pissing? Ok jeg gjør det!» også sa han masse annet rart. Vanskelig å forstå han også  

Men jeg svarte hvertfall med at pissing hadde vært en god start osv også bytter han emne og begynner å prate om donald trump osv. Så det virker nesten litt håpløst 

Men han sender oss bursdagskort hvert år og det er så trist😔 Han er jo egentlig et godt menneske

Anonymkode: 96091...5b2

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (14 minutter siden):

Fra en annen som har hatt foreldre og lassevis i familie/slekt med avhengighet:

NEI.

Ikke vær medavhengig. Du kan aldri hjelpe ham. Han må hjelpe seg selv.

Man kan synke ganske lavt som rusavhengig ja, men de færreste kaster ut barn og partner uten at man er et solid rasshøl i bunn.

Noe er nok det, og noe er avhengighet. Det er sjeldent bare det ene eller andre.

Han har et offentlig helsevesen som står parat for å bistå, og et velferdnettverk. Når man da ikke tar den gulroten handler det om mer enn bare rusen. 
 

Mitt tips til deg er å ta kontakt med fastlegen og få henvisning til samtaletilbud for voksne barn av rusavhengige. Mange helseforetak driver dette (som Aklinikken på Sørlandet, Bergensklinikkene på Vestlandet osv). Få broren din til å gjøre det samme. 

Slipp denne ballen, og begynn å leve i DITT liv. Ikke la dette ødelegge enda flere år. Kom deg videre. Uten ham.

Skulle han selv velge å bli langvarig rusfri kan dere snakke om det da. 
 

Denne kampen kan du bare tape, dessverre. 

Takk for svar! Jeg har egentlig kommet meg videre, og prøver å leve livet mitt. kaller han ikke lenger pappa osv. Men det er fremdeles tungt til tider, på grunn av han har vi slitt ganske mye og vi alle sitter ganske mye traumer fra alt av vold osv. Men samtidig sitter vi også igjen med gode minner, noe som gjør situasjonen utrolig vanskelig 

Anonymkode: 96091...5b2

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar! Jeg har egentlig kommet meg videre, og prøver å leve livet mitt. kaller han ikke lenger pappa osv. Men det er fremdeles tungt til tider, på grunn av han har vi slitt ganske mye og vi alle sitter ganske mye traumer fra alt av vold osv. Men samtidig sitter vi også igjen med gode minner, noe som gjør situasjonen utrolig vanskelig 

Anonymkode: 96091...5b2

Ja, det er sånn oppvekst med rusavhengige foreldre ofte er.

Det er som regel ikke enten eller. 
 

Og når det er fysisk, psykisk og/eller seksuell vold i bildet så kompliseres mye.

Jeg ble aldri utsatt selv for vold, men bodde en periode med en samboer av min mor som var svært voldelig. 

Vi hadde fra før av en rimelig tøff oppvekst, men jeg må si at jeg personlig opplevde at denne konstante ekstreme frykten var det som klistret seg igjen rent helsemessig hos meg. Det fikk liksom et allerede veldig fullt beger til å flyte totalt over.

Så når jeg var 19 år hadde jeg hatt endel reaksjoner en god stund (de kommer ofte som et ras når man ikke lengre er i situasjonen) - og bestemte meg for å gå i samtaleterapi.

Fikk henvisning med en gang, og benyttet meg i noen runder iløpet av studiene av tilbudet.

Du kan også snakke med frivillige hos Barsnakk, der møter man frivillige som har egenerfaring. De har nok oversikt over hvor du kan henvises i din kommune. 
 

Dette er en ting som er lurt å jobbe mye med nå, fremfor å vente.

Du skal ikke hjelpe din voksne far - du skal hjelpe deg selv. Og utfra det jeg forstår trenger broren din også hjelp.

Hvor er moren deres oppi alt dette? 

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Nå er jeg i 20 årene og har tenkt litt på om jeg skal vurdere å hjelpe han? Vi har prøvd en million gang før men problemet er at han ikke er klar over at han har et problem selv.. Og det virker som at han ikke vil bli edru. Han tror han er helt frisk han. Må også legge til at han ikke har noen andre enn oss, så jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er synd på han eller ikke? 
Anonymkode: 96091...5b2

Kjære ts. Du kan tenke at det på et vis er synd på ham, men det er enda mer synd på dere som er barna hans. Han har noen andre enn dere, han har seg selv. Og når han ikke vil gjøre det som er nødvendig for å bli rusfri, så nytter det ikke hvor mye du bryr deg eller hvor mye du prøver å hjelpe ham. Det er ikke fordi du ikke gjør nok, men fordi han ikke gjør sin del. Samme hvor mye du står på, samme hvor mye riktig du gjør, så vil han ødelegge alt fordi han fortsatt vil ruse seg, han har tatt sitt valg.

Ansvar og samvittighet er gode egenskaper, men med måte. Det du føler av ansvar og samvittighet overfor en som systematisk saboterer din og andres innsats, virker nedbrytende for dere, pålegger dere en altfor stor byrde som ikke er deres å bære. Deres ansvar er å ta vare på dere selv, og helbrede de skadene dere allerede er påført. Der har dere nok å ta fatt i; jeg garanterer deg at det er et langt mer givende og riktig arbeid enn å utslette seg for en som ikke vil forandre seg.

Det er vondt å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre. Det er vondt å lengte i mange år etter normalfungerende foreldre. Det er vondt å skulle innse at de ikke endrer seg, ikke engang for barnas skyld. Det er vondt å skuffes og sviktes gang på gang på gang. Det er vondt å innse at mange - kanskje de fleste - er uforbederlige. Det er vondt å skulle gi slipp på drømmen og det intenst sterke håpet om en normal og lykkelig familie. Det er ekstra vondt nettopp fordi det er familie.

Mitt beste råd til deg er å se hva som faktisk er ditt ansvar, og det er deg selv. Du betyr også noe for din yngre bror, det vil være bra for ham å se at andre i familien tar ansvar for egen helbredelse og framtid, i stedet for å bli dratt ned i den bunnløse sumpen som er andres misbruk. Dere har fått mer enn nok motgang, og fortjener å ha et godt liv.

Klem fra en som har vært i tilsvarende situasjon

Anonymkode: e33da...2bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2022 den 16.13):

Kjære ts. Du kan tenke at det på et vis er synd på ham, men det er enda mer synd på dere som er barna hans. Han har noen andre enn dere, han har seg selv. Og når han ikke vil gjøre det som er nødvendig for å bli rusfri, så nytter det ikke hvor mye du bryr deg eller hvor mye du prøver å hjelpe ham. Det er ikke fordi du ikke gjør nok, men fordi han ikke gjør sin del. Samme hvor mye du står på, samme hvor mye riktig du gjør, så vil han ødelegge alt fordi han fortsatt vil ruse seg, han har tatt sitt valg.

Ansvar og samvittighet er gode egenskaper, men med måte. Det du føler av ansvar og samvittighet overfor en som systematisk saboterer din og andres innsats, virker nedbrytende for dere, pålegger dere en altfor stor byrde som ikke er deres å bære. Deres ansvar er å ta vare på dere selv, og helbrede de skadene dere allerede er påført. Der har dere nok å ta fatt i; jeg garanterer deg at det er et langt mer givende og riktig arbeid enn å utslette seg for en som ikke vil forandre seg.

Det er vondt å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre. Det er vondt å lengte i mange år etter normalfungerende foreldre. Det er vondt å skulle innse at de ikke endrer seg, ikke engang for barnas skyld. Det er vondt å skuffes og sviktes gang på gang på gang. Det er vondt å innse at mange - kanskje de fleste - er uforbederlige. Det er vondt å skulle gi slipp på drømmen og det intenst sterke håpet om en normal og lykkelig familie. Det er ekstra vondt nettopp fordi det er familie.

Mitt beste råd til deg er å se hva som faktisk er ditt ansvar, og det er deg selv. Du betyr også noe for din yngre bror, det vil være bra for ham å se at andre i familien tar ansvar for egen helbredelse og framtid, i stedet for å bli dratt ned i den bunnløse sumpen som er andres misbruk. Dere har fått mer enn nok motgang, og fortjener å ha et godt liv.

Klem fra en som har vært i tilsvarende situasjon

Anonymkode: e33da...2bb

Takk for at du tok deg tid til å skrive, du er god❤️ Jeg så ikke svaret ditt før nå, men felte noen tårer når jeg leste. Jeg føler jeg aldri kommer meg over det, jeg gråter hver kveld og det har gått nesten 10 år? Det føles så tomt hjemme, det er ikke like mye latter her lenger. Han skapte så god stemning når han ikke rusa seg, han lo og spredde glede. Nå sliter vi alle sammen, selv etter alle disse årene. Broren min sliter med å ville ta livet sitt osv fordi han kjenner sånn på savnet.   Savnet er for stort til å fokusere på noe annet og han trenger faren sin mer enn noe annet. Jeg er eldst så jeg later som ingenting, men innerst inne er det trist og noe jeg aldri kommer meg over. Jeg hater meg selv for at jeg fortsatt bryr meg, og jeg hater han enda mer for at han påfører oss den smerten her.

Hvordan kan et menneske velge narkotia fremfor sine egene barn? Er vi virkelig så jævlige?

Anonymkode: 96091...5b2

[Christina82]

Ryddet for oppfordring til lovbrudd. 

Christina82, mod

[tasmus82]

Hei. Jeg er rusavhengig selv, om har lyst til å skrive til deg jeg også. Som de andre her skriver, så er det jo mest synd på dere barna for dere har jo blitt sviktet - men dette med rus er komplekst. Det handler ikke om at dere er jævlige - og for å være helt hensynsløst ærlig så kan rusen ha en så stor rolle at alt annet forsvinner. Men jeg skal ikke filosofere så mye rundt hva som er og hva som kan ha vært - for jeg har mer lyst til å komme med noen andre råd fra mitt ståsted. 

Jeg har vært det du kaller for narkoman i over 20 år. Jeg har i perioder klart meg uten stoff, men det har vist seg å være vanskelig. For meg så handler det om ett indre stress som blir så umenneskelig at det stort sett handler om å enten dø eller å ruse seg. Det logiske her ville jo vært å kontakte legen og få hjelp, ikke sant? Problemet der igjen er at legene ofte ikke har kompetanse på å hjelpe når det kommer til psykiske lidelser, og hvert fall ikke når det er kombinert med rus. 

Så siden du er glad i faren din, og ønsker han det beste, så er mitt forslag å prøve å kontakte NA og se om du kan finne noen som har gått i hans fotspor tidligere men som har fått livet sitt på føttene. Kanskje kan ett sånt menneske hjelpe han å innse at han er på feil spor. Ofte kan du også få råd i forhold til hvordan behandling foregår, og veiledning til f.eks LAR hvor han kan få medisiner fremfor å ruse seg illegalt. Denne prosessen kan ta litt tid, for det kan være vanskelig å innse at det finnes andre måter å leve livet sitt på enn det han gjør nå, men det handler om å så ett lite frø som kan få vokse til. Så hør med sånne brukerorganisasjoner der du bor, og hvis de ikke finnes så kan du høre med noen av de lavterskeltilbudene som finnes for rusavhengige, så forklarer du situasjonen din der og at du leter etter noen som har fått livet sitt på riktig kurs igjen etter tungt avhengighet så kanskje de kan hjelpe deg. For selv om du bor på bygda eller i en stor by så vil det mest sannsynlig finnes noen der som har slåss mot avhengighet i mange år. 

Det er hvert fall noe av det jeg ser for meg kunne hjulpet. Nå har jeg holdt på såpass lenge at jeg har valgt å ikke få barn, men din far hadde sikkert ikke planer om å miste kontrollen når han fikk dere - men når man havner i kloa på rusmidlene så er det så veldig fort gjort å få skylapper sånn at alt annet mister fokus - og jeg er virkelig lei for det dere har vært nødt til å gå igjennom. Også vær klar over at tilbakefall kan skje, og alt sånt er umulig å forutse, så det er nok opp til faren din om hvor motivert han er for å få det bedre. 

Endret 26. juli 2022 av tasmus82

[Rosa Dartle]

Jeg kjente meg litt igjen i innlegget ditt, hadde de samme tankene rundt min pappa da jeg var på din alder. Er nå ca dobbelt så gammel, og har pappaen min i livet mitt.

Pappa har også ruset seg siden han var 12, men hatt noen nyktre perioder, f.eks de 5-6 første årene av livet mitt. Han har alltid vært en snill pappa, men har selvfølgelig ikke greid å vise meg omsorg, og det har vært mange skuffelser.

Vi kan ikke hjelpe de som er rusavhengige. Dessverre. Samme hva vi gjør, så vil det stort sett ikke ha noen betydning. De har allerede masse ytre motivasjon til å slutte, sannsynligvis er jo det at han har deg, i seg selv veldig stor motivasjon. Likevel er det for mange som har ruset seg så lenge så utrolig vanskelig. Og for mange umulig.

Gud veit hva jeg ikke har vært med på i den perioden jeg prøvde å hjelpe pappa. Ga ham penger på gata, kjøpte klær til ham som ble borte, hjalp ham med alt av papirer, tok telefonen samme når han ringte, prøvde å feire bursdagen hans når det plutselig kom en eller annen innkrever på døra, stukket meg på en sprøyte da jeg vasket klærne hans og satt i 5 timer på Oslo legevakt for å vente på hepatitt-test osv. Ingenting hjalp. Jeg sluttet å hjelpe ham, men jeg var der for ham i form at jeg ble fordomsfri ovenfor rusen. Sa at han måtte være helt ærlig med meg. Og etter hvert begynte han å være det. Vi fikk en veldig fin relasjon. Han sa fra når han var rusa på annet enn litt Valium slik at jeg kunne holde meg borte, og ikke tok med barna for å møte ham når han var på kjøret. Så hadde vi noen fine timer sammen når han var nykter, og skapte gode minner. Før jeg ikke så ham på en stund igjen.

I dag har han ikke lenger helse til å ruse seg. Det vil si, det har han ikke hatt i mange år. Men nå kan han ikke lenger fysisk komme seg ut for å ruse seg. Først da og med metadon er livet på gata slutt. Jeg besøker ham jevnlig og han spises opp av dårlig samvittighet. Men jeg er kjempeglad i pappa, og vet at han ikke kunne gjort noe annet. Han har kjempet mot rusen hele livet, men han har ikke greid det. Det er nok så nærmest umulig for oss som ikke selv har opplevd å være avhengig å forstå det. Jeg vet uansett at han har prøvd alt, han har bare ikke klart det. Men har levd noen greie stunder med metadon under LAR. Med mange perioder utpå igjen. Jeg er sikker på at pappaen din også tenker på at han gjerne skulle sluttet. Og håper han greier det. Hvis han ikke gjør det, betyr ikke det at han ikke så veldig gjerne skulle sluttet for din skyld. Det tror jeg de aller fleste pappaer som ruser seg ønsker. Gode tanker ❤️

Endret 30. juli 2022 av Rosa Dartle

[AnonymBruker]

Mizzy skrev (På 17.7.2022 den 22.00):

Han må kontakte legen sin og begynne i LAR og komme seg et sted på avrusning. Men det må han ta tak i og dere kan støtte han. Kanskje spørre han om du skal bestille legetimen for han og bli med han så han ikke pynter på sannheten

LAR er kun for opiatavhengige, og hjelper ikke ved amfetaminavhengighet, hasjavhengighet etc. 

Anonymkode: 46e77...376

[AnonymBruker]

Du er medavhengig og må først og fremst gå hjelp til deg selv. 
 

Hans problemer er det kun han som kan gjøre. Nytter ikke hjelpe en rusavhengig til avrusning og klare det, hvis de ikke virkelig vil det selv. 

Anonymkode: d9d98...1a5

[AnonymBruker]

Kjempetrist for dere ❤️ Men han må ville det selv. Det som vil skje er at du sliter deg ut, blir skuffet gang på gang.. han lover deg kanskje gull og grønne skoger, men rusen går foran deg. 
Du kan plukke han opp og ta han med til legen, og være helt klar på at du ønsker kontakt med han, og fortell han hvor god pappa han er og hvor mye du savner han. Du må rett og slett spille på samvittigheten hans. Legen kan skaffe avrusningsplass, men da må han ville det selv og møte opp.. veldig ofte havner de utpå igjen, da det er dårlig ettervern etter de kommer ut. I tillegg til at mange ikke har jobb eller noe å gå til. 
Du høres ut som ei super søt datter som bare vil hjelpe. Men dette er en stor kamp du selv blir dratt ned i.. du må ta vare på deg selv ❤️ Men skjønner tankegangen din, hadde nok tenkt i samme baner selv 

Anonymkode: 04e2c...9ed

[Heydayotheinterweb]

Kan ikke stole på narkomane!
De aller fleste er uhelbredelige.

[Mizzy]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

LAR er kun for opiatavhengige, og hjelper ikke ved amfetaminavhengighet, hasjavhengighet etc. 

Anonymkode: 46e77...376

Hun skriver at hun tror han bruker heroin. 

[AnonymBruker]

Kjære fine og omsorgsfulle ts 

Du har fått mange gode råd her og jeg håper du tar de til deg. Jeg ønsker bare å presisere en ting: 

Rusavhengighet er ingen spøk og med mindre man har vært der selv, så tror jeg ikke det er mulig å sette seg inn i hvordan det er heller. Det føles ikke som ett valg. 
 

Så…  når du beskriver sorg omkring at han velger rusen fremfor dere så må du vite at det alltid er mer komplisert enn som så. Du må derfor aldri legge din verdi basert på hva din far forstår eller ikke forstår. Det finnes ingenting du kan si, gjøre eller være for at han skal slutte med rus. Det er helt og holdent opp til han. Din verdi kan ikke sidestilles med hans avhengighet for den har ingenting med saken å gjøre. 
 

Du er verdifull. 

Anonymkode: 88db0...040