Noen her som har brutt gamle mønstre og endret livet sitt til det bedre, og som endelig er TILFREDSE med eget liv?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sliter med kronisk depresjon som går litt i bølger, og mye av grunnen til det er at jeg alltid har vært styrt for mye av andres meninger for mitt liv og aldri helt har klart å satse på meg selv. Ha tro på meg selv. Dette skyldes ting fra barndommen og lite støtte fra de nærmeste, noe jeg går i terapi for (har gått masse i terapi, men har enda ikke brutt mønsteret). 
 

Kjenner at nå må jeg gjøre noe med det, da jeg føler at jeg ikke aksepteres som den jeg er av mine nærmeste, og det er nesten som å leve barndommen/ungdommen opp igjen, hvor de bare så meg slik som de ville, men aldri slik jeg egentlig var. Ble snakk om det i terapien her om dagen, at jeg blir usynlig for mine nærmeste, men at jeg har masse protest og kraft i meg og kjemper for å «bli meg». Jeg må nok gi opp tanken på at de nærmeste noen gang vil se meg som det mennesket jeg føler jeg er, noe jeg på en måte endelig har forsonet meg med. Jeg var alltid outsideren i familien, og når jeg snakker om «mine ting» så er ikke det interessant. Jeg blir liksom bare forbigått i stillhet, jeg føler at jeg ikke er et ekte menneske for dem…

Samtidig er jeg ressurssterk og har fått til mye her i livet, men ikke på de områdene som betyr mest for meg, f.eks karriere og kjærlighet. Jeg blir godt likt av de fleste og er verdsatt både som kollega og venn. Folk utenfor familien min liker meg ofte og jeg er en person som folk gjerne kommer til for å få støtte når noe er vanskelig. Allikevel er jeg fortvilet inni meg, fordi jeg ikke er meg selv fullt ut, og jeg har så mange sider og evner som jeg må gjemme bort eller undertrykke i det livet jeg lever. Jeg begynner å bli såpass voksen nå at jeg kan bare ikke fortsette slik.

Er det noen her som har positive historier om å bryte fri og kanskje gjøre STORE endringer i livet for å få det bedre? Hvis jeg skal gjøre endringer, så vil det kreve mye, som bla flytting og å etablere seg på nytt sted, kanskje velge ny karrierevei, evt satse videre på en litt usikker yrkesvei som jeg elsker, men hvor jeg ikke har hatt noe særlig suksess, etc. Altså ting som er ganske store, og som jeg av forskjellige grunner også er redd for, for hva om ting ikke blir bedre? Dessuten har jeg barn jeg har ansvar for, men fortjener jeg ikke å leve et liv hvor jeg føler meg mer hel og tilfreds selv om jeg har barn? Føler at jeg nesten utelukkende lever for dem, og det blir også feil.
 

Hjelp! Kjenner så på det nå, at «alt» i livet ble helt annerledes enn hva jeg ønsket. Noen som har positive historier å dele til inspirasjon?

Jeg kan ikke ha det slik i 5 år til, i 10 år til (til barna er store nok) - tror ikke jeg kan ha det sånn 1 år til en gang.

K37

Anonymkode: 4b703...288

[AnonymBruker]

Ingen som har noe å dele her?🤍

Posten min ble veldig lang da, den kunne med fordel ha vært kortere, men poenget mitt står!

Noen som lever som en gullfisk ute av vannet nå, men som ble fornøyde etter å ha endret på ting?

TS

Anonymkode: 4b703...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.7.2022 den 0.23):

at jeg blir usynlig for mine nærmeste, men at jeg har masse protest og kraft i meg og kjemper for å «bli meg». Jeg må nok gi opp tanken på at de nærmeste noen gang vil se meg som det mennesket jeg føler jeg er

Hvem er det du tenker på her? samboer, venner eller familie? Kjenner meg igjen i det du skriver forøvrig. Først da jeg var sent i 30 årene greide jeg være meg selv mer. Interesser noen synes var guttete, sære eller mente jeg var for gammel til å ha gjemte jeg eller lot vær å holde på med. Trist. 

Anonymkode: ea280...3b2

[AnonymBruker]

Du vil få der mye bedre med deg selv den dagen du klarer å sette grenser. Kjenne på egne behov. 
Ikke bry deg så mye om hva andre tenker og måtte mene om deg. 
klarer du dette er du ei fri sjel på mange måter. 
bruk kognitiv tilnærming.

Om noen tenker negativt om deg (som de mest sannsynlig ikke gjør) hva så? Er det ditt problem eller deres? 
du skriver også at du er en person andre kommer til når de har problem. Vær der for andre men sett grenser. Du trenger å omgås positive mennesker. Når du står i dritt selv blir det ikke bedre av å stå i andres dritt. 
vær ego og tenk på hva som gjør deg glad. 
Bruk mindre hodebry til å tenke på det negative. 
 

Anonymkode: db116...309

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et vanskelig/komplisert liv til jeg ble kanskje 35 minst. Ting er jo fortsatt ikke enkelt psykisk sett, men jeg har skaffet meg egentlig alt man kan ønske seg (bortsett fra masse penger). 

På hvilket som helst tid i mitt liv mellom 13 og 35, kunne alt ha gått mot helvete heller enn mot bra liv, men jeg lot det ikke. I dag har jeg plutselig, mann, fantastiske unger (beste i verden), jobb som er så bra at det kan kalles karriere...

Man må huske at ting kan lett snu seg, jeg har vært bort i situasjoner der jeg plutselig hadde makt over de som jeg kom til med lua i hånda. Ting kan du seg, man må bare være seig! Men man kan aldri være sikker, jeg er ikke cocky alltid nøktern fordi ting kan alltid snu igjen. 

Lev livet ditt💕

 

Anonymkode: bf8e2...24d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt TS! Hvis du hadde spurt meg for et år siden, så ville jeg vært klar for å trykke på en av-knapp for hele livet, om det var mulig.. Nå er jeg den sære dama som smiler på gata mens jeg hører på musikk bare fordi jeg føler meg glad. Det er en veldig vanvittig forandring som jeg ikke trodde var mulig, og det har egentlig ikke vært noen enorme endringer jeg har gjort... Og hvertfall ingen endringer som er banebrytende eller noe! Sunt kosthold, 30 minutter bevegelse hver dag, 15 minutter meditasjon daglig. Faste rutiner, særlig morgenrutiner og kveldsrutiner. Unngå skjerm siste halvtime før søvn. 

Så begynte jeg å sette mer grenser for meg selv og være brutalt ærlig med meg selv og med andre. Jeg er snill og respektfull mot alle og viser omsorg, men jeg lyver ikke lenger for å unngå en ubehagelig samtale. Det har gitt meg enormt med selvtillit og har bedret alle mine vennskap og familiebånd. Jeg trodde det motsatte skulle skje. 

Anonymkode: fdaf0...f34

[AnonymBruker]

Jeg har endra livet mitt! Gikk fra stadige depresjoner, dårlig sosialt miljø og et liv på nav, til et herlig a4-liv med mann, barn, hund og en fulltidsjobb jeg elsker.

Det har selvsagt tatt mange år og vært tøffe tak underveis, men den aller aller viktigste endringen jeg tok i mitt liv var da jeg bestemte meg for å slutte å synes synd på meg selv. Da jeg begynte å tenke på hva jeg kan gjøre med det utgangspunktet jeg har (i stedet for å fokusere på hvordan det burde ha vært), endret jeg hele holdningen min til livet og begynte å se muligheter i stedet for hindringer.

Det høres sikkert flåsete ut, men det fungerte og fungerer fortsatt for meg.

Anonymkode: 32bf0...b5d

[AnonymBruker]

På ein måte, men gjorde det når eg var 19 år. Tenkte føkk it og flytta til ein storby. Hadde ingenting og bygde meg sakte men sikkert opp eit liv. Er nå leiar i offentlig sektor, gift, barn, bil, villa. Ganske vanlig A4 liv. Eg sleit veldig psykisk i tenåra, saboterte for meg sjølv. Var redd for å vere lykkelig. Det var tryggare å vere stabilt miserabel og aldri risikera noko. 

 

Anonymkode: 45cd3...b19

[AnonymBruker]

Ja. Jeg har også hatt en tilsvarende rolle i min familie, selv om jeg har klart meg bra totalt sett i livet. Jeg var tidlig i et negativt forhold, som jeg heldigvis kom meg ut av, men ellers har jeg klart meg godt. Jeg tok utdanning, fikk bra jobb, har flotte barn, og lever i et langvarig forhold med mannen i mitt liv. 

Mens venner, kolleger og egentlig alle utover min familie synes jeg er et godt menneske med mange ressurser har jeg ikke klart å komme ut av rollen som det svarte fåret i familien. Min familie snakker rett og slett nedlatende til meg, og om meg. 

Min positive endring i livet var da jeg bestemte meg for at jeg ikke finner meg i slikt, og har definert mann, barn og venner som mine nærmeste. Det er de som faktisk kjenner meg, og gjør meg godt. Så jeg ser lite til familien nå, og det føles fantastisk. Innimellom må jeg, for barna i familien sin skyld, men utover det holder jeg avstand, og har bestemt meg for at når min familie ikke engang tar seg bryet ved å virkelig bli kjent med hvem jeg er og hva jeg står for, men istedenfor ønsker å putte meg i en bås som aldri passet, ja da har jeg ikke noe plikt til å bruke livet mitt på å bli plassert der. 

Mine barn har også valgt bort sine besteforeldre av denne årsaken (det forsøkte jeg å unngå, men de felte seg selv på hva de sier og gjør), og det er faktisk ikke mitt tap. Jeg trenger ikke bruke min tid og mine krefter på folk som trekker meg ned. Ikke engang om det er blodslekt. Jeg har min kjernefamilien i mann og barn, og eller en stor krets som ikke ser på meg som noe svart får. Det holder for meg! 

Anonymkode: 435a0...5f6

[AnonymBruker]

Oi! Tusen takk for så mange svar i denne tråden❤️
 

Jeg kommer tilbake!

 

TS

Anonymkode: 4b703...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Oi! Tusen takk for så mange svar i denne tråden❤️
 

Jeg kommer tilbake!

 

TS

Anonymkode: 4b703...288

Jeg har det som deg. Er litt på time- out og har de siste par årene brent broer til de som tapper en. Lever litt under radaren for å finne meg sjøl igjen.  

Anonymkode: ceea1...984

[Rucula]

Jeg har egentlig ingenting stort å klage på. Har en ok jobb, to friske barn, en snill mann og en fin familie. 
 

men jeg er kronisk misfornøyd i mitt liv, alltid higende og på jakt. Føler meg alltid mislykket. Det er ikke bra! 

Men hvordan komme ut av det?

[AnonymBruker]

Hei TS! 

Tråden din kom opp da jeg googlet. Hvordan går det med deg nå, fikk du brutt noen mønster og blitt mer deg selv? ❤️ 

Anonymkode: 3d872...bd6

[AnonymBruker]

Hadde en psykisk syk dame med et vanvittig stort pengebruk. Så aldri fram til helg, var helt miserabel og alltid blakk. Livet smiler nå 🙂

Anonymkode: 39684...385

[AnonymBruker]

Ja jeg fikk orden på meg selv og mine behov, mennesker som bare tenkte på egne behov datt av automatisk fordi jeg ikke lenger var en poeple pleasende dørmatte, det var frigjørende men også ensomt. Men det gjorde plass for mange gode mennesker og opplevelser som kom! 

Anonymkode: 7a5db...ec2

[Helene]

Jeg har gjort store endringer. Jeg kunne fortalt masse om min fortid, det orker jeg ikke. Jeg kom til et punkt hvor jeg ville starte på nytt. Har et voksent barn, så ingen bestemmer over meg. Jeg gikk fra sambo etter år med dårlig forhold. Orker ikke her heller å gå i detaljer. Men det var tøft. Selge hus og hjem, pakke ned hele livet sitt. 

Jeg valgte å flytte til en helt ny by. Først tenkte jeg, må finne en bolig der jeg har bodd i 30 år. Men så ble jeg inspirert av en bekjent. Tanken vokste, og jeg flyttet til en fremmed plass. Føler at jeg fortsatt er i nyflyttermodus. Dvs, kjenner ikke mange naboer ennå. Dette er meg som ikke er frampå. Men jeg trives i mitt nye hjem. 

Ingen x som forteller meg hva jeg skal si eller gjøre. Jeg har det ryddig rundt meg, ingen lottokuponger, skruer eller verktøy som ligger på gulvet i gangen. Ingen klær som ligger på badet, på gulvet, rett ved siden av skittenklesdunken. Ingen som forteller meg hva jeg skal si eller hvordan jeg skal oppføre meg, ingen som protesterer på alt jeg sier. Ingen som kontrollerer alt av vedlikehold i hjemmet. 

Jeg har rett og slett fått en ny start. Ok, jeg er singel. Men foretrekker det foran å være i et forhold hvor jeg må utslette meg selv. Jeg har en god hverdag i dag.