Barn: ingen som angrer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg angrer. Har ett barn som fyller 6. Vi bor ikke sammen lengre 

Anonymkode: 0ec9e...5d5

Hvor bor barnet ditt da?

Har du det bedre nå som du ikke bor med barnet?

Anonymkode: 6fa1a...158

[AnonymBruker]

Festlig skrev (35 minutter siden):

Hva er vitsen med å angre på at en har fått barn, og i tillegg skrive om det på et offentlig forum? 
Er det for å minne seg på at en skal motarbeide seg sjøl på slitsomme dager og at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? 
Takk og lov for at jeg var et ønsket barn og at jeg fått påminnelser på det gjennom mitt voksne liv, og at jeg har greid å videreføre det til mine barn ❤️

Hva som er "vitsen" med å angre? Det er jo ikke som at man velger det selv. 

Det må også være lov å diskutere slike emner på forum, spesielt fordi de er så tabu i "virkeligheten". Men er nok mange flere som angrer enn som tør si det høyt. 

Anonymkode: dae7a...6d2

[AnonymBruker]

Å ha små barn er slitsomt. Jeg er så trøtt og sliten, det er så kjedelig å ikke kunne sette seg ned å drikke den ene kaffekoppen i ro og mak. 

Men til tross for at jeg er sliten og føler meg helt matt noen ganger, så angrer jeg aldri på noen av barna mine. Jeg gleder meg til de blir litt mer selvstendige, men så vet jeg at jeg vil savne tiden de var bittesmå også♥️ 

Livet føltes meningsløst uten ungene mine og nå føler jeg at det har en mening. Har derimot alltid ønsket meg 3 barn, men det holder med de to jeg har. Tror jeg hadde gått på en psykisk smell hvis jeg fikk fler barn. 

Anonymkode: c3f51...524

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Festlig said:

Hva er vitsen med å angre på at en har fått barn, og i tillegg skrive om det på et offentlig forum? 
Er det for å minne seg på at en skal motarbeide seg sjøl på slitsomme dager og at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? 
Takk og lov for at jeg var et ønsket barn og at jeg fått påminnelser på det gjennom mitt voksne liv, og at jeg har greid å videreføre det til mine barn ❤️

Det er tabu nok fra før å lure på om man gjorde det riktige valget ved å få barn. Da er det bare dårlig gjort å komme inn her og trykke folk ned om de endelig skulle tørre å si det høyt, og kanskje lette litt på følelsene sine for første gang. 

Anonymkode: 0ad70...817

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Sorg? Desperasjon? Ensomhet? Det er jo ikke akkurat noe man vanligvis diskuterer med folk man kjenner. 

Jeg angret det første året. Barnet var i utgangspunktet ønsket og planlagt, men det ble ikke slik jeg trodde. Fikk 0 morsfølelse. Var som å passe noen andres kjæledyr i nesten 1 år. I tillegg til kolikk, konstante oppvåkninger hadde jeg så enorm søvnmangel at jeg hallusinerte en periode. Og småting kunne gjøre meg hysterisk. I tillegg til dette hadde jeg en del helseplager (noe sliter jeg med enda). All interaksjon med ungen gjorde fysisk vondt. Vondt å amme, vondt å gå og stå. Kombiner det med en klistremerkebaby. Pappaen fikk også en fødselsdepresjon. Han taklet ikke ha ungen alene, så jeg fikk aldri "fri". Han kunne også "klikke" for småting og tok ikke hensyn til at babyen var der. Jeg kunne da ikke "klikke" tilbake og sette han på plass, for jeg ville selvfølgelig ikke at en baby skulle oppleve det. 

Det går bedre nå. Nå opplever jeg stunder der det er koselig med barn. Jeg har aldri gitt og ofret så mye av meg selv som jeg gjorde dette første året med baby. Så det du skriver "...at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? " har ingenting med saken å gjøre. Jeg gav alt jeg hadde, og grunnen til at iallefall jeg har skrevet at jeg angrer er fordi jeg har vært i sorg. Sorg over en tid som ikke ble slik jeg hadde trodd, over tapet av en opplevelse for livet, det tiden man kjenner morskjærlighet. Jeg kjente på helt andre ting enn det. 

Anonymkode: c1178...802

Godt innlegg, mye gjenkjennelig. En sorg er nettopp det det er. 

Anonymkode: c31fb...2c4

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Heller ikke på hvem jeg fikk barn sammen med. Jeg har det ikke bra hele tiden sammen med barnet vårt. Mannen er mye ute å reiser i jobben mens jeg går hjemme delvvis i jobb og resten på aap. Jeg er lam i en fot og barnet vårt har vært mye syk med flere turer på sykehuset. Det tærer veldig på psyken min. Jeg er deprimert og har angst. Jeg har veldig kort lunte når barnet vårt maser mye. Må virkelig ta meg sammen. Jeg blir sint fordi jeg er redd. 😢

Anonymkode: 21250...462

[Festlig]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sorg? Desperasjon? Ensomhet? Det er jo ikke akkurat noe man vanligvis diskuterer med folk man kjenner. 

Jeg angret det første året. Barnet var i utgangspunktet ønsket og planlagt, men det ble ikke slik jeg trodde. Fikk 0 morsfølelse. Var som å passe noen andres kjæledyr i nesten 1 år. I tillegg til kolikk, konstante oppvåkninger hadde jeg så enorm søvnmangel at jeg hallusinerte en periode. Og småting kunne gjøre meg hysterisk. I tillegg til dette hadde jeg en del helseplager (noe sliter jeg med enda). All interaksjon med ungen gjorde fysisk vondt. Vondt å amme, vondt å gå og stå. Kombiner det med en klistremerkebaby. Pappaen fikk også en fødselsdepresjon. Han taklet ikke ha ungen alene, så jeg fikk aldri "fri". Han kunne også "klikke" for småting og tok ikke hensyn til at babyen var der. Jeg kunne da ikke "klikke" tilbake og sette han på plass, for jeg ville selvfølgelig ikke at en baby skulle oppleve det. 

Det går bedre nå. Nå opplever jeg stunder der det er koselig med barn. Jeg har aldri gitt og ofret så mye av meg selv som jeg gjorde dette første året med baby. Så det du skriver "...at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? " har ingenting med saken å gjøre. Jeg gav alt jeg hadde, og grunnen til at iallefall jeg har skrevet at jeg angrer er fordi jeg har vært i sorg. Sorg over en tid som ikke ble slik jeg hadde trodd, over tapet av en opplevelse for livet, det tiden man kjenner morskjærlighet. Jeg kjente på helt andre ting enn det. 

Anonymkode: c1178...802

Det var tøffe tider dere har vært gjennom, og det er hardt når det står på. 
Men jeg oppfatter dette som det har vært en midlertidig tilstand som var delvis utløst av et kolikkbarn som gjorde hverdagen uhyre vanskelig siden du aldri fikk nok søvn, og i tillegg så hadde du en mann som ikke var « voksen» nok til farsrollen. 
Dere hadde også en utfordring som par, og alt dette spiller inn. 
Men det er ytre påvirkninger, og ikke nødvendigvis ditt ekte jeg 

Jeg har også hatt kolikkbarn, og en kan faktisk nærmest bli gal av å ikke få sove natt etter natt. En må avløse hverandre for å ha en sjanse. 
En ting husker jeg , og det var at nyfødttiden overhodet ikke ble som jeg hadde sett for meg, og det var sørgelig der og da, men det gikk over det som alt det andre. 
Jeg har også kommet hjem fra føden som alenemor til en på 6 og en på 3 i tillegg til den lille. 
Det var en tid som jeg husker lite fra, men det jeg vet i dag er at det var egenskapen min til å kunne tåle utfordringer som gjorde at jeg overlevde. 
Jeg fokuserte ikke på meg sjøl, men barna. 
Min mor ble min redning i form av råd og veiledning, og at hun sjøl hadde vært mye aleine om omsorgen av oss siden far var mye korte. 
Nøkkelen ligger i hvor mye en fokuserer på egne behov , og om hvor mye tid en tror at en kan bruke på seg sjøl og egne interesser som før. Evnen til å løfte blikket og sette noen ønsker og planer på vent i noen år til barna har blitt større og kan delta mere selvstendig.
Er en i stor fare for seg sjøl og barna, søker en hjelp.  Rett og slett .. 

Og for å rette opp i en evt misforståelse, jeg mente ikke at en burde tenke mere på seg sjøl, men at en må legge bort noen av de største forventningene en har om kvalitetstid feks med venninner de første årene 

[AnonymBruker]

Å angre på barn er vel først og fremst å angre på en livsstil man valgte og ikke kan endre på. Barn endrer alt.

Å angre er nok mye mer vanlig enn man skulle tro, men det snakkes lite om. Selv har jeg en venninne som fortalte meg at hun angret på valget av et liv med barn, selv om barna hennes er voksne nå.

 

 

Anonymkode: 25a0b...1b2

[AnonymBruker]

Jeg er selv frivillig barnløs (med veldig mye mening og glede i livet). 

Jeg har mange venninner jeg snakker godt med om slikt. For å oppsummere er det ingen som angrer på barna de fikk, men flere som angrer på livsstilen de valgte. 

For egne foreldre ser jeg at det gir mye glede å ha barn, nå som pensjonister. Men mest savn, bekymringer, og til dels avhengighet. Jeg har tanter/onkler uten barn, og de har på mange måter funnet annet innhold i livet. Gjennom interesser og venner. 

Det er vel som med alt annet i livet. Pluss og minus uansett hvilket valg du tar. 

Anonymkode: 5542a...642

[AnonymBruker]

Angrer ikke på barna,men på valg av far til de. Det ødela alt. 

Lykkelig skilt,men lever med ettervirkningene psykisk,helsemessig ,sosialt og økonomisk.  

Er så sliten. 

Anonymkode: 17714...f36

[Festlig]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hva som er "vitsen" med å angre? Det er jo ikke som at man velger det selv. 

Det må også være lov å diskutere slike emner på forum, spesielt fordi de er så tabu i "virkeligheten". Men er nok mange flere som angrer enn som tør si det høyt. 

Anonymkode: dae7a...6d2

Jeg meldte meg inn i denne debatten fordi det er ulike argument og bakgrunn som får foreldre til å uttale seg om noe så alvorlig som det å si at en angrer på at en har gått barn. 
Noen fikk rett og slett barn mot sin vilje, mens andre hater at de ikke får disponerer fritiden sin som før. 
Jeg synes folk skal tenke seg godt om før de sier sånne ting! 
Hva med som har barn med store handikap? 
De har noe å lære bort 
Det var to store motsetninger, men hvis jeg med mine utfordringer med barn med spesielle behov og mange år som alenemor skulle bare tenkt negativt og dratt frem egoismen som alle har i seg, så skulle jeg vel angret på allemine barn ???? 
Det har jeg ikke gjort fordi barna har intet ansvar for å bli født. 
De har det bra, og jeg er kjempestolt over at jeg ikke ga opp. 
Men om jeg var 100% uten omsorgsevne, så hadde min familie tatt affære etter første  barnet . 
Såpass godt kjenner jeg dem 

[Vikingmamma]

Festlig skrev (31 minutter siden):

Det er mange barn som ikke er planlagt, men som blir født inn i denne verden med samme behov som alle barn. 
Vi har alle tyngre perioder der en kunne ønske at en var i en litt enklere situasjon, men da henter en frem de kreftene en ikke visste en  hadde og snur fokuset fra seg sjøl og sine behov andre veien og mot som barnet er like mye verd som du. 
Jeg tror dette handler mye om hvor mye en synes en fortjener og hvor mye en har fått av det.  Evnen til omsorg og kunne føle kjærlighet til et barn har mye med sin egen oppvekst også. 
Jo, mere enn snakker om dette misforholdet, jo mere fokusert blir en på det. 
En begynner å lete etter andre som er i samme situasjon. og søker et aksept for at en har lov å ha det sånn. 
Hvor er driven til å snu på dette og evt søke hjelp ? Det handler hele tiden om egne behov! 
Er det uhåndterbart så bør en overlate barna til noen som evner å gi de all den kjærligheten og omsorgen de fortjener. 
Barna vokser opp og gir en mye glede så sant de har fått kjærlighet av deg 

Jeg er enig i mye av det du skriver, men jeg står fortsatt fast på det at angeren handler mye om den enorme morskjerligheten som uteblir. Å det er ikke en diagnose eller noe du kan søke hjelp for å få. Å syns du ikke at de som føler dette skal få lov til å snakke om det og få en aksept på at det er sånn det er? 

Det handler ikke om at de som foreldre mener de fortjener noe mer eller at de ikke biter tenna sammen og gjør det de må gjøre. Det handlet mer om at de kanskje er litt skuffa over seg selv og manglende følelser og at de kanskje føler seg som ræva foreldre pga disse manglende følelsene.

Å jeg er sikker på at du på likhet med meg har følt på en og annen uoverkommelig situasjon der du har tenkt. "Det her orker jeg ikke mer" også biter du tenna sammen og gjør det allikevel nettopp fordi du elsker barna dine over alt på jord. 

Så kan du tenke deg din verste situasjon og i tillegg føle du mangler den enorme morskjerligheten til barna dine. Jeg vil tro du hadde omsket deg litt mer vekk enn normalt da...

[Festlig]

Vikingmamma skrev (1 minutt siden):

Jeg er enig i mye av det du skriver, men jeg står fortsatt fast på det at angeren handler mye om den enorme morskjerligheten som uteblir. Å det er ikke en diagnose eller noe du kan søke hjelp for å få. Å syns du ikke at de som føler dette skal få lov til å snakke om det og få en aksept på at det er sånn det er? 

Det handler ikke om at de som foreldre mener de fortjener noe mer eller at de ikke biter tenna sammen og gjør det de må gjøre. Det handlet mer om at de kanskje er litt skuffa over seg selv og manglende følelser og at de kanskje føler seg som ræva foreldre pga disse manglende følelsene.

Å jeg er sikker på at du på likhet med meg har følt på en og annen uoverkommelig situasjon der du har tenkt. "Det her orker jeg ikke mer" også biter du tenna sammen og gjør det allikevel nettopp fordi du elsker barna dine over alt på jord. 

Så kan du tenke deg din verste situasjon og i tillegg føle du mangler den enorme morskjerligheten til barna dine. Jeg vil tro du hadde omsket deg litt mer vekk enn normalt da...

Jeg forstår nok bedre enn du tror hva du har stått i, men er litt mere objektiv siden jeg ser det utenfra. 
Fellesnevneren vår er at det kom en ytre påvirkning som en overhodet ikke var forberedt på. 
Du fikk en tøff start som du har dratt med deg hele veien, og jeg mistenker at du har blitt mere skuffet over mannen din enn du utrykker. 
Hvordan dere samarbeider og kommuniserer både før og etter barnet ble født. 
Jeg hadde en nyfødt samtidig som to mindre barn. Den tiden så eksisterte jeg bare siden jeg ikke hadde tid annet enn å være mor. 
Den store lykkerusen var jo selvfølgelig ikke der, men det var jo det en logisk forklaring på. 
Jeg var livredd for ikke å greie å ta vare på barna mine, og sa til meg sjøl at når yngste var 3 år skulle jeg skaffe meg ny jobb. 
Jeg måtte ha et mål som handlet om å utvikle meg i tillegg til å være alenemor. 
Det hører med til historien at jeg lyktes med å finne ny jobb .. tre dager etter jeg begynte å søke.  

Det jeg vil si til deg er at må prøve å tilgi deg sjøl for at du ikke er perfekt. 
Jeg tror at den manglende store morskjærligheten som du snakker om handler om at du har hatt det vanskelig psykisk og kanskje ikke fått den støtten du trengte. 
Jeg vet ikke hvordan en måler den store morskjærligheten alle snakker om. 
Jeg kjenner bare at jeg kunne gått gjennom ild og vann for å forsvare mine barn. 
Om jeg måtte selge kroppen min for å skaffe mat til de, så hadde jeg gjort det som siste utvei. 
Men jeg kunne bli rasende sint og bedt de pelle seg hjem og gjøre pliktene og. 
Jeg har også følt den største stolthet over en ting de har lyktes med , uansett hva det måtte være. 
Men jeg også vært sint og fortvilet over at far ikke var der for barna.  
Det er lov å kjenne på alle følelser så lenge en vet hvorfor de kommer. 
Men at morskjærligheten er som en stor forelskelse 24/7 er veldig overdrevent. 

Har du snakket ordentlig med mannen din om dette ? 
Har du fått den hjelpen du trenger for å komme deg ovenpå fysisk og psykisk ? 

[AnonymBruker]

Festlig skrev (26 minutter siden):

Det var tøffe tider dere har vært gjennom, og det er hardt når det står på. 
Men jeg oppfatter dette som det har vært en midlertidig tilstand som var delvis utløst av et kolikkbarn som gjorde hverdagen uhyre vanskelig siden du aldri fikk nok søvn, og i tillegg så hadde du en mann som ikke var « voksen» nok til farsrollen. 
Dere hadde også en utfordring som par, og alt dette spiller inn. 
Men det er ytre påvirkninger, og ikke nødvendigvis ditt ekte jeg 

Jeg har også hatt kolikkbarn, og en kan faktisk nærmest bli gal av å ikke få sove natt etter natt. En må avløse hverandre for å ha en sjanse. 
En ting husker jeg , og det var at nyfødttiden overhodet ikke ble som jeg hadde sett for meg, og det var sørgelig der og da, men det gikk over det som alt det andre. 
Jeg har også kommet hjem fra føden som alenemor til en på 6 og en på 3 i tillegg til den lille. 
Det var en tid som jeg husker lite fra, men det jeg vet i dag er at det var egenskapen min til å kunne tåle utfordringer som gjorde at jeg overlevde. 
Jeg fokuserte ikke på meg sjøl, men barna. 
Min mor ble min redning i form av råd og veiledning, og at hun sjøl hadde vært mye aleine om omsorgen av oss siden far var mye korte. 
Nøkkelen ligger i hvor mye en fokuserer på egne behov , og om hvor mye tid en tror at en kan bruke på seg sjøl og egne interesser som før. Evnen til å løfte blikket og sette noen ønsker og planer på vent i noen år til barna har blitt større og kan delta mere selvstendig.
Er en i stor fare for seg sjøl og barna, søker en hjelp.  Rett og slett .. 

Og for å rette opp i en evt misforståelse, jeg mente ikke at en burde tenke mere på seg sjøl, men at en må legge bort noen av de største forventningene en har om kvalitetstid feks med venninner de første årene 

Er enig i mye av det du skriver. 

Jeg innbiller meg at om jeg hadde kjent på morskjærlighet til barnet mitt det første året ville det har opplevdes bedre fordi det var "verdt det". Derfor vil jeg påstå at det å angre på barna sine har mer å gjøre med manglende morsfølelser enn noe annet. Å ikke kjenne på noe glede ovenfor barnet sitt. 

Barnet mitt er 15 måneder nå. Jeg er blitt glad i barnet, men jeg har fremdeles ikke morskjærlighet for hn. Det ville feks påvirket meg mye mer om et av søsknene mine eller foreldrene mine døde. Jeg har liksom ikke kjent hn lenge nok til å være like glad i hn. Den sorgen over å ikke ha de rette følelsene sitter i enda. Og er stygt redd for at mitt "ekte jeg" ikke kan få slike følelser overhodet. 

Det er nok flere som sørger over, og henger seg opp i at følelsene ikke er til stede. Det gjorde/gjør jeg. Jeg merker at jeg har det mye bedre når jeg holder meg unna temaer der "morskjærlighet" dukker opp. Det er liksom så selvsagt at dette er noe alle kjenner på, men ikke jeg. Men det er vanskelig å holde seg unna temaer der dette dukker opp. Det er jo ikke måte på hvor magisk det båndet mellom mor og barn er. Man hører om det i media, på film, babybøker, musikk, over alt. Og det er sårt og ikke enkelt å unngå. Det hjelper å lese om at andre har det likt som meg og få utløp for disse følelsene på forum. 

Det som ikke hjelper er å late som alt er greit på ALLE arenaer. 

Anonymkode: c1178...802

[Festlig]

Festlig skrev (10 timer siden):

Jeg forstår nok bedre enn du tror hva du har stått i, men er litt mere objektiv siden jeg ser det utenfra. 
Fellesnevneren vår er at det kom en ytre påvirkning som en overhodet ikke var forberedt på. 
Du fikk en tøff start som du har dratt med deg hele veien, og jeg mistenker at du har blitt mere skuffet over mannen din enn du utrykker. 
Hvordan dere samarbeider og kommuniserer både før og etter barnet ble født. 
Jeg hadde en nyfødt samtidig som to mindre barn. Den tiden så eksisterte jeg bare siden jeg ikke hadde tid annet enn å være mor. 
Den store lykkerusen var jo selvfølgelig ikke der, men det var jo det en logisk forklaring på. 
Jeg var livredd for ikke å greie å ta vare på barna mine, og sa til meg sjøl at når yngste var 3 år skulle jeg skaffe meg ny jobb. 
Jeg måtte ha et mål som handlet om å utvikle meg i tillegg til å være alenemor. 
Det hører med til historien at jeg lyktes med å finne ny jobb .. tre dager etter jeg begynte å søke.  

Det jeg vil si til deg er at må prøve å tilgi deg sjøl for at du ikke er perfekt. 
Jeg tror at den manglende store morskjærligheten som du snakker om handler om at du har hatt det vanskelig psykisk og kanskje ikke fått den støtten du trengte. 
Jeg vet ikke hvordan en måler den store morskjærligheten alle snakker om. 
Jeg kjenner bare at jeg kunne gått gjennom ild og vann for å forsvare mine barn. 
Om jeg måtte selge kroppen min for å skaffe mat til de, så hadde jeg gjort det som siste utvei. 
Men jeg kunne bli rasende sint og bedt de pelle seg hjem og gjøre pliktene og. 
Jeg har også følt den største stolthet over en ting de har lyktes med , uansett hva det måtte være. 
Men jeg også vært sint og fortvilet over at far ikke var der for barna.  
Det er lov å kjenne på alle følelser så lenge en vet hvorfor de kommer. 
Men at morskjærligheten er som en stor forelskelse 24/7 er veldig overdrevent. 

Har du snakket ordentlig med mannen din om dette ? 
Har du fått den hjelpen du trenger for å komme deg ovenpå fysisk og psykisk ? 

 

Endret 21. juni 2022 av Festlig

[Festlig]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er enig i mye av det du skriver. 

Jeg innbiller meg at om jeg hadde kjent på morskjærlighet til barnet mitt det første året ville det har opplevdes bedre fordi det var "verdt det". Derfor vil jeg påstå at det å angre på barna sine har mer å gjøre med manglende morsfølelser enn noe annet. Å ikke kjenne på noe glede ovenfor barnet sitt. 

Barnet mitt er 15 måneder nå. Jeg er blitt glad i barnet, men jeg har fremdeles ikke morskjærlighet for hn. Det ville feks påvirket meg mye mer om et av søsknene mine eller foreldrene mine døde. Jeg har liksom ikke kjent hn lenge nok til å være like glad i hn. Den sorgen over å ikke ha de rette følelsene sitter i enda. Og er stygt redd for at mitt "ekte jeg" ikke kan få slike følelser overhodet. 

Det er nok flere som sørger over, og henger seg opp i at følelsene ikke er til stede. Det gjorde/gjør jeg. Jeg merker at jeg har det mye bedre når jeg holder meg unna temaer der "morskjærlighet" dukker opp. Det er liksom så selvsagt at dette er noe alle kjenner på, men ikke jeg. Men det er vanskelig å holde seg unna temaer der dette dukker opp. Det er jo ikke måte på hvor magisk det båndet mellom mor og barn er. Man hører om det i media, på film, babybøker, musikk, over alt. Og det er sårt og ikke enkelt å unngå. Det hjelper å lese om at andre har det likt som meg og få utløp for disse følelsene på forum. 

Det som ikke hjelper er å late som alt er greit på ALLE arenaer. 

Anonymkode: c1178...802

Jeg tror du må forsøke å få hjelp til å finne ut hvorfor du er «blokkert» i følelsene dine. 
Du har jo evnen til å bli glad i andre mennesker? 
Du er reflektert og har evnen til å fortelle om det. 
Det er noe som sitter fast inne i deg, og det er det mulig å finne ut av. 
Det fortjener både du og barnet ditt. 
Jeg har også lest om de som takler bedre morsrollen når barnet blir større og kommunikasjon er lettere 

[Lonelily]

Tror de fleste kan være enige om at det er tøffe tak til tider, men har aldri hørt om noen som angrer. Tvert imot er mine venninner og jeg veldig enige om at man aldri angrer på et barn man har fått! 

Jeg ble alenemor rett etter at minstemann ble født og har selvfølgelig tenkt innimellom at det  ville vært lettere med ett barn. Men aldri i verden om jeg ville vært foruten! Som søsken er de jo fryktelig glade i hverandre og jeg følte alt ble mer komplett med to barn. Jeg elsker barna mine og jeg elsker å være mamma 😊

[AnonymBruker]

Lonelily skrev (11 minutter siden):

men har aldri hørt om noen som angrer. Tvert imot er mine venninner og jeg veldig enige om at man aldri angrer på et barn man har fått! 

Da har du ikke hørt mye.

Verden er større enn deg selv.

Tror du virkelig mødre går rundt å sier at de angrer?

Anonymkode: 140ce...041

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn 7-15 år og det har vært tøft til tider, men heldigvis er mine barn veldig enkle, greie gutter. Jeg får stadig høre fra andre også som kjenner barna mine, feks ansatte i skole/bhg som har vært innom alle tre og som kjenner meg privat, at jeg vet ikke hva det vil si å ha krevende barn. Så jeg har ofte tenkt at jeg hadde ikke orket andres barn og det er flaks mine ble så greie.. 

Jeg elsker barnas kusine (7 år), men er glad jeg kan levere henne tilbake. Det er mye styr og det må skje ting hele tiden, hun har kruttsterk vilje, er klar for dagen kl 6 og da skal hun helst spille spill med en voksen om og om igjen, og hun tåler ikke å tape.. Hvis hun ikke følger rutiner hele dagen hylgriner hun ved legging. Hun er selvstendig, men samtidig krever hun MYE oppmerksomhet og må finne på noe hver eneste dag for å få ut kruttet så hun sover godt. Mens min gutt på samme alder sover til 9.. 10.. hvis han har fri  -og han maser overhodet ikke på meg. Veldig selvstendig, men krever ikke oppmerksomhet og er veldig snill og grei. Vi kan fint ta en rolig dag hjemme og han er like grei ved legging. Har vi besøk av fettere eller kusiner føler jeg at jeg må passe på de hele tiden, eller de maser på meg om ting, alt fra om vi kan bake til at de heller lego ut over hele gulvet.. Mine barn er ikke sånn😅 Hvis jeg spør skal vi bake er det helt klar, men de maser ikke om å bake hvis jeg ikke har tid eller ork akkurat da. Da finner de på noe annet selv. Mens søskenbarna maser jo på meg uansett 😅 Jeg elsker tantabarna altså, men er veldig glad jeg fikk så greie barn og derfor angrer jeg heller ikke🙈❤️

Anonymkode: 2d82d...f5d

[Lonelily]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Da har du ikke hørt mye.

Verden er større enn deg selv.

Tror du virkelig mødre går rundt å sier at de angrer?

Anonymkode: 140ce...041

Jeg forteller om mine erfaringer og hva jeg har hørt. Selvfølgelig finnes det de som angrer (og det kan være mange årsaker til dette), men folk hadde nok ikke fått både to og tre barn om det var veldig vanlig å angre etterpå. 

Endret 21. juni 2022 av Lonelily