Barn: ingen som angrer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Hvor gammelt var barnet da du begynte å se at det hadde utfordringer?

Anonymkode: 5602d...82a

Vi skjønte at noe kanskje var litt annerledes når hun var 2.5 år, men det var først når hun var 3.5 år og sistemann ble født, at det begynte å bli såpass store "avvik" at utredning ble satt i gang. Hun var paradoksalt nok den blideste, roligste og mest harmoniske babyen av de 3.... 

Anonymkode: 16ed0...899

[Flamme]

Finnes helt sikkert noen som angrer, men jeg angrer ikke 🙂

[AnonymBruker]

Angrer ikke, for det om jeg har drømmer og vyer det kanskje går på bekostning av.

Mitt store ankepunkt er at jeg er kunstner på siden, som er en grei biiinntekt, men hvor jeg sjeldent får tid til å lage noe.

Barn har nok gitt meg mer tunnelsyn på økonomisk stabilitet, bosituasjon osv. Så det er ikke bare fritiden men også at jeg har søkt mer mot jobb/karriere, oppussing av hus++

Med barn: ansatt i staten, låst pga økonomi. Mindre disponibel fritid.

Uten barn: mulighet til å jobbe mer med kunsten, hatt mer frihet mtp økonomi.

Men samtidig ville jeg nok vært mindre fokusert, dårligere økonomi og den påvirkningen det gir. Mindre stabil livssituasjon uten forpliktelser og INGEN garanti for at jeg produserer mer eller bedre.

Anonymkode: 33199...970

[Festlig]

Hva er vitsen med å angre på at en har fått barn, og i tillegg skrive om det på et offentlig forum? 
Er det for å minne seg på at en skal motarbeide seg sjøl på slitsomme dager og at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? 
Takk og lov for at jeg var et ønsket barn og at jeg fått påminnelser på det gjennom mitt voksne liv, og at jeg har greid å videreføre det til mine barn ❤️

[Vikingmamma]

Det er nok veldig mange flere enn vi aner som angrer. Men ingen som tør å si noe. Det er jo veldig tabubelagt å angre seg.

Jeg angrer ikke, men har vel alltid ønsket meg barn også. Men jeg angrer på valg av far til barnet mitt. Skulle ønske jeg kunne stole mer på han rett og slett

Endret 21. juni 2022 av Vikingmamma
Skrivefeil

[Vikingmamma]

Festlig skrev (3 minutter siden):

Hva er vitsen med å angre på at en har fått barn, og i tillegg skrive om det på et offentlig forum? 
Er det for å minne seg på at en skal motarbeide seg sjøl på slitsomme dager og at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? 
Takk og lov for at jeg var et ønsket barn og at jeg fått påminnelser på det gjennom mitt voksne liv, og at jeg har greid å videreføre det til mine barn ❤️

Det kan jo faktisk hende at man føler seg litt alene om det å angre.. tror nok neppe det handler ene og alene om det at det er slitsomt, men at man i utgangspunktet ikke ønsket barn og kanskje ikke opplever den enorme morskjerligheten til barna slik flesteparten av oss gjør.

Å hvorfor skal ikke alle få snakke om ting de lurer på eller sliter med i hverdagen?

[Pås]

Har aldri angret! Våre er nå voksne og åpenbart ikke like slitsomme lenger! 😉 Meg og mannen min snakker faktisk ofte om hvor glade vi er som fikk dem, så heldige vi har vært med dem og hvor mye de har beriket våre liv ❤️

For ordens skyld kg: vet at mange har rike liv også uten barn!

[AnonymBruker]

Pås skrev (5 minutter siden):

Har aldri angret! Våre er nå voksne og åpenbart ikke like slitsomme lenger! 😉 Meg og mannen min snakker faktisk ofte om hvor glade vi er som fikk dem, så heldige vi har vært med dem og hvor mye de har beriket våre liv ❤️

For ordens skyld kg: vet at mange har rike liv også uten barn!

Hvor mange har dere?

Anonymkode: 5602d...82a

[AnonymBruker]

Klart det finnes folk som angrer. Noen ønsker ikke å være foreldre, og har det bedre uten barn. Mange med barn tror at alle vil elske foreldrerollen like høyt som dem selv, men sånn er det ikke.

De fleste som er frivillig barnløse, har det nok veldig mye bedre uten, og har tatt et helt riktig valg for seg selv. 

Det er altoppslukende i perioder, og man blir veldig bundet på mange måter i veldig mange år. Jeg forstår godt at det ikke er for alle, selv om jeg har tre selv og ikke har angret en dag. 

Hovedgrunnen til at det snakkes lite om, er nok hensynet til dette uønskede barnet. Å få vite at foreldrene dine skulle ønske at du ikke fantes, er traumatiserende og ødeleggende. 

Hvis du angrer selv: vit at det er "lov", men vær ekstremt forsiktig med hvem du forteller det til. Bruk gjerne anonyme forum til å snakke om det. Gjør det du kan for at barnet aldri finner det ut. Følelsene er valide, men å ødelegge livet til barnet er bare slemt. 

Anonymkode: 266c3...c0a

[AnonymBruker]

Jeg angrer, for å ikke ha fått henne før 🤓🥰

Anonymkode: 78235...aa9

[Pås]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvor mange har dere?

Anonymkode: 5602d...82a

To! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Klart det finnes folk som angrer. Noen ønsker ikke å være foreldre, og har det bedre uten barn. Mange med barn tror at alle vil elske foreldrerollen like høyt som dem selv, men sånn er det ikke.

De fleste som er frivillig barnløse, har det nok veldig mye bedre uten, og har tatt et helt riktig valg for seg selv. 

Det er altoppslukende i perioder, og man blir veldig bundet på mange måter i veldig mange år. Jeg forstår godt at det ikke er for alle, selv om jeg har tre selv og ikke har angret en dag. 

Hovedgrunnen til at det snakkes lite om, er nok hensynet til dette uønskede barnet. Å få vite at foreldrene dine skulle ønske at du ikke fantes, er traumatiserende og ødeleggende. 

Hvis du angrer selv: vit at det er "lov", men vær ekstremt forsiktig med hvem du forteller det til. Bruk gjerne anonyme forum til å snakke om det. Gjør det du kan for at barnet aldri finner det ut. Følelsene er valide, men å ødelegge livet til barnet er bare slemt. 

Anonymkode: 266c3...c0a

Mora mi sa det  rett ut at hun ikke ønsket meg de andre som kom etter meg. 

Vi er fem søsken.  Det stakk, også lo vi av det  etter  noen uker og livet mitt ble ikke ødelagt av det. 

 

 

 

Anonymkode: 78235...aa9

[AnonymBruker]

Vikingmamma skrev (8 minutter siden):

Det kan jo faktisk hende at man føler seg litt alene om det å angre.. tror nok neppe det handler ene og alene om det at det er slitsomt, men at man i utgangspunktet ikke ønsket barn og kanskje ikke opplever den enorme morskjerligheten til barna slik flesteparten av oss gjør.

Å hvorfor skal ikke alle få snakke om ting de lurer på eller sliter med i hverdagen?

Ja. Hadde forventninger om at det skulle skje mye følelsesmessig, at jeg skulle raskt knytte meg til barnet, at det skulle være en helt egen kjærlighet større enn noen annen. Men slik ble det ikke, det tok lang tid før jeg kjente på varme følelser for barnet. Veldig skuffet over det og føler meg som verdens verste mor.

Anonymkode: c31fb...2c4

[AnonymBruker]

Jeg angrer. Har ett barn som fyller 6. Vi bor ikke sammen lengre 

Anonymkode: 0ec9e...5d5

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, barn er søte og de gir så mye lykke…osv. Men finnes det virkelig ingen som angrer å ha fått barn? 

Anonymkode: 62351...ee5

Jeg angrer litt på at jeg valgte familielivet for det syntes jeg er ekstremt slitsomt. Håoer det blir bedre når barna blir større. Nå med småbarn er jeg veldig misunnelig på min barnløse venninner som bare trenger å passe på seg selv. 

Barna er selvfølgelig verdens kuleste unger uansett. 

Anonymkode: 9a044...60e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, barn er søte og de gir så mye lykke…osv. Men finnes det virkelig ingen som angrer å ha fått barn? 

Anonymkode: 62351...ee5

Er der én og samme person som ukentlig starter disse trådene? 

Nei, jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Jeg tviler sterkt på at det er vanlig å angre på det uten at det skyldes depresjon e.l. Generelt går man vel ikke rundt og angrer på valgene sine. Livet kan være både hardt og slitsomt, men sånn er det uansett hvilken vei man velger. Og slik skal det vel være? Ingen har bare solskinnsdager. 

Anonymkode: b43f5...6d1

[AnonymBruker]

Det har vært noen tråder her inne om at man angrer. Kan godt være du finner dem hvis du bruker Google.

Felles for dem er at du har forskjellige grupper av svar:

- De som har lite empati/evne til å se andre følelser enn sine egne: "Du angrer aldri på barn man får!"

- De som ikke takler vanskelige og vonde følelser, som vil diagnosesette alt: "Du har en fødselsdepresjon hvis du angrer, søk hjelp!"

- De pragmatiske som innser at verden ikke er svart-hvitt, og at følelser er et spektrum.

Anonymkode: 778b0...9de

[Vikingmamma]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja. Hadde forventninger om at det skulle skje mye følelsesmessig, at jeg skulle raskt knytte meg til barnet, at det skulle være en helt egen kjærlighet større enn noen annen. Men slik ble det ikke, det tok lang tid før jeg kjente på varme følelser for barnet. Veldig skuffet over det og føler meg som verdens verste mor.

Anonymkode: c31fb...2c4

Om det er noen trøst, så brukte jeg også en del tid på å føle den enorme kjærligheten. Mye av grunnen var nok muligens svangerskspsdepresjon og kolikk hos baby.

Å selv om den enorme kjærligheten uteblir er jeg sikker på at du er glad i barnet ditt allikevel og at du ikke er verdens verste mamma❤

[Festlig]

Vikingmamma skrev (5 minutter siden):

Det kan jo faktisk hende at man føler seg litt alene om det å angre.. tror nok neppe det handler ene og alene om det at det er slitsomt, men at man i utgangspunktet ikke ønsket barn og kanskje ikke opplever den enorme morskjerligheten til barna slik flesteparten av oss gjør.

Å hvorfor skal ikke alle få snakke om ting de lurer på eller sliter med i hverdagen?

Det er mange barn som ikke er planlagt, men som blir født inn i denne verden med samme behov som alle barn. 
Vi har alle tyngre perioder der en kunne ønske at en var i en litt enklere situasjon, men da henter en frem de kreftene en ikke visste en  hadde og snur fokuset fra seg sjøl og sine behov andre veien og mot som barnet er like mye verd som du. 
Jeg tror dette handler mye om hvor mye en synes en fortjener og hvor mye en har fått av det.  Evnen til omsorg og kunne føle kjærlighet til et barn har mye med sin egen oppvekst også. 
Jo, mere enn snakker om dette misforholdet, jo mere fokusert blir en på det. 
En begynner å lete etter andre som er i samme situasjon. og søker et aksept for at en har lov å ha det sånn. 
Hvor er driven til å snu på dette og evt søke hjelp ? Det handler hele tiden om egne behov! 
Er det uhåndterbart så bør en overlate barna til noen som evner å gi de all den kjærligheten og omsorgen de fortjener. 
Barna vokser opp og gir en mye glede så sant de har fått kjærlighet av deg 

[AnonymBruker]

Festlig skrev (17 minutter siden):

Hva er vitsen med å angre på at en har fått barn, og i tillegg skrive om det på et offentlig forum? 
Er det for å minne seg på at en skal motarbeide seg sjøl på slitsomme dager og at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? 
Takk og lov for at jeg var et ønsket barn og at jeg fått påminnelser på det gjennom mitt voksne liv, og at jeg har greid å videreføre det til mine barn ❤️

Sorg? Desperasjon? Ensomhet? Det er jo ikke akkurat noe man vanligvis diskuterer med folk man kjenner. 

Jeg angret det første året. Barnet var i utgangspunktet ønsket og planlagt, men det ble ikke slik jeg trodde. Fikk 0 morsfølelse. Var som å passe noen andres kjæledyr i nesten 1 år. I tillegg til kolikk, konstante oppvåkninger hadde jeg så enorm søvnmangel at jeg hallusinerte en periode. Og småting kunne gjøre meg hysterisk. I tillegg til dette hadde jeg en del helseplager (noe sliter jeg med enda). All interaksjon med ungen gjorde fysisk vondt. Vondt å amme, vondt å gå og stå. Kombiner det med en klistremerkebaby. Pappaen fikk også en fødselsdepresjon. Han taklet ikke ha ungen alene, så jeg fikk aldri "fri". Han kunne også "klikke" for småting og tok ikke hensyn til at babyen var der. Jeg kunne da ikke "klikke" tilbake og sette han på plass, for jeg ville selvfølgelig ikke at en baby skulle oppleve det. 

Det går bedre nå. Nå opplever jeg stunder der det er koselig med barn. Jeg har aldri gitt og ofret så mye av meg selv som jeg gjorde dette første året med baby. Så det du skriver "...at en burde tenke mye mere på seg sjøl ? " har ingenting med saken å gjøre. Jeg gav alt jeg hadde, og grunnen til at iallefall jeg har skrevet at jeg angrer er fordi jeg har vært i sorg. Sorg over en tid som ikke ble slik jeg hadde trodd, over tapet av en opplevelse for livet, det tiden man kjenner morskjærlighet. Jeg kjente på helt andre ting enn det. 

Anonymkode: c1178...802