Forelska, være direkte om det?

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 40 år som har rotet seg inn her. Ganske nylig ble jeg plutselig forelska i en dame, og plutselig er jeg blitt 14 år gammel igjen. Rare greier Hun er noe sjenert eller usikker, og det er egentlig jeg også, så det gjør det ikke lettere. Jeg håper og tror (?) at hun er interessert tilbake, men jeg har ikke snøring enda. Har for så vidt kjent hverandre en god stund, og for noen uker siden traff vi hverandre ute, på det som vel kan kalles en date (selv om det aldri var omtalt slik). Vandret rundt i timesvis og pratet om mye forskjellig, og jeg synes det var god kjemi. På det tidspunktet var det hovedsakelig bare hyggelig å se henne igjen etter noen måneder, og selv om jeg har tenkt litt i romantiske baner før også, så var jeg ikke helt i det "moduset" da vi traff hverandre. I etterkant har jeg derimot tenkt fryktelig mye på henne, blitt smadret i sjela av Amors piler.

Selv om vi kommer godt overens og har pratet om mye, både løst og fast og personlige ting, så vet jeg som sagt ikke hvor hun står. Og det er litt vanskelig å prøve å tolke ting når jeg også vet at hun er sjenert og har dårlige erfaringer tidligere med menn. Pluss, jeg spruter vel testosteron, dopamin og annet flott rundt i kroppen, og da blir man mindre rasjonell, og jeg har feiltolket ting tidligere (velkommen i klassen ). Vi har tidvis meldet en del og jeg føler jeg nesten har gått så langt jeg kan, og blir overrasket hvis ikke hun har forstått at jeg er interessert. Det føles likevel helt feil å si mer på meldinger, for jeg vil mye heller gjøre det når vi treffes. Hvis jeg tør... Samtidig så "brenner" jeg etter å si hva jeg føler, men det er så mye enklere når jeg ligger og tenker enn å gjøre det IRL. Men det har blitt mye visualisering av situasjoner med positive reaksjoner. Sikkert bare en del av det å være forelsket, for slik har det vært tidligere også (men dessverre var ikke de interesserte, kanskje med ett unntak der jeg dreit på draget pga sjenerthet).

Vanskelig å finne særlig råd via diverse søk, for det kommer opp generelle greier om forelskelse både her og der, så derfor kom jeg hit. Noen sier det er bedre å være tilbakeholden og "gi det tid", sikkert for å ikke skremme henne bort. Men hva tenker folket her? Hvordan har det vært i lignende situasjoner i deres liv? Er det positivt å legge hjertet på blokka og si rett ut at jeg har blitt forelsket i henne, eller bør vi møtes flere ganger først? Det er jo egentlig en komplisert sak hele greia, og jeg blir sikkert knust om hun avviser meg totalt, og det er aldri gøy. Dessverre kan vi ikke møtes for om ca to uker, og det blir brutalt, men føler jeg så sterkt da også, så blir det rett og slett fysisk vanskelig å ikke gjøre noe. Men herlig hvis noen kloke hoder her inne kan gi noen råd. Jeg ønsker å være sensitiv og støttende gitt hennes bakgrunn, men samtidig så er det jo nesten sånn "The Mask" greier her i gården

Anonymkode: db255...b27

[AnonymBruker]

Funker dårlig å være direkte om det, er min erfaring i alle fall. Ender med fiasko hver eneste gang. Men hører andre har litt bedre hell en meg. 😕 

Anonymkode: 284ac...904

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det med å skremme bort osv er litt... Ja.. en som er interessert blir ikke skremt bort med at den de liker tar initiativ. Men det er forskjell på det selvsagt, og det å brøle ut at du elsker henne og vil ha hennes barn.

Hva med å bare fortsette med å ta initiativ til å treffes, finne på ting sammen osv? Siden hun har dårlig erfaring med menn hadde jeg passet på å ikke invitere til ting som kan indikere at du er ute etter sex. Ta en kaffe, inviter til en god middag, også lodder du stemningen derfra. Er du fremdeles usikker etter noen flere treff, syns jeg absolutt ikke det er noe i veien med å spørre hva hun tenker om det at dere treffes fremover, og hvor hun evt kunne tenke seg at veien gikk. Og selvsagt at du er interessert i henne. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 4a37d...1b7

[AnonymBruker]

Altså- hvis hun allerede er skikkelig forelska i deg, så vil det å si det direkte (på en ikke-creepy måte) funke supert. Og dersom hun er helt uinteressert, så er det vel lite som fungerer.

Men så finnes det en hel skala mellom, fra "ser på deg som venn per idag, men ikke nødvendigvis uinteressert" til "har litt følelser, men tør ikke kjenne på de". I disse tilfellene vil det kunne fungere å vise interesse over tid (flørte) uten å si det rett ut.

Om du vil prøve en mellomting, så kan du jo sende en melding med "vi skulle ikke tatt en date til en dag da?" Eller noe annet som passer. Om hun svarer at det ikke var en date, så kan du le det bort med "nytt rent vennskapelig treff da? Var hvertfall hyggelig!" Men da har du hvertfall kastet ballen litt over til henne

Anonymkode: d41d9...ebf

[AnonymBruker]

Takker for svar Vi har avtalt å møtes allerede, men det blir dessverre ikke før om en stund. Jeg vil naturligvis prøve å lodde stemninga litt da før jeg går ned på kne med en ring, haha Håper inderlig hun kan være interessert i mer enn bare vennskap, men det er så vanskelig å vite. Dere kvinner er mye flinkere til å "lese" slikt. Men om jeg fortsatt føler like sterkt og synes praten går fint osv når vi treffes igjen, så tror jeg det blir vanskelig å ikke prøve å ta initiativ. Blir garantert med 200 i puls, men slik er jo den saken. Om ikke annet så ble det litt trening å skrive det ned på "trykk" her.

Anonymkode: db255...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takker for svar Vi har avtalt å møtes allerede, men det blir dessverre ikke før om en stund. Jeg vil naturligvis prøve å lodde stemninga litt da før jeg går ned på kne med en ring, haha Håper inderlig hun kan være interessert i mer enn bare vennskap, men det er så vanskelig å vite. Dere kvinner er mye flinkere til å "lese" slikt. Men om jeg fortsatt føler like sterkt og synes praten går fint osv når vi treffes igjen, så tror jeg det blir vanskelig å ikke prøve å ta initiativ. Blir garantert med 200 i puls, men slik er jo den saken. Om ikke annet så ble det litt trening å skrive det ned på "trykk" her.

Anonymkode: db255...b27

Er dere like gamle?

Anonymkode: bb4ef...04e

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne på din alder, ts, og du er ikke alene om å føle deg som en 14-åring igjen. 

Jeg ble interessert i en mann, som også virket veldig interessert i meg. Men han avviste meg da jeg fortalte at jeg var forelsket. (Jeg var helt utenfor min egen komfortsone da jeg fortalte ham om det, har aldri gjort det før.)

Vi hadde en veldig fin prat om det, hvor han gav uttrykk for at han likte meg veldig godt og at det var hans egen livssituasjon som gjorde at han ikke ville involvere seg med noen på den måten. Vi opprettholdt kontakten. Jeg håpet at det var hans frykt for å kjenne på følelser som var årsaken, samtidig som jeg ofte var redd for at det han sa den gangen bare var en pen omskriving av et rent avslag.

Tiden etterpå var superfin når vi møttes og full av lengsel og frykt (og håp) i mellom møtene. Og jeg har aldri turt å spørre ham på nytt hva han tenker, og aldri sagt at jeg fortsatt er forelsket i ham.

Hver gang han i diverse samtaler antydet noe mellom linjene, og nesten direkte, om oss to, klarte jeg ikke følge det opp. Jeg avledet det, og angret på hjemveien at jeg ikke tok agnet (eller bare kastet meg over ham). Jeg har ofte tenkt at han og jeg er like på det at vi ikke kan å ta initiativ. Og jeg har vært livredd for å bli avvist på nytt.

Vi har egentlig datet ganske jevnt det siste halvåret, uten at vi kaller det for noe. Det er langt over et år siden at våre venner har syntes at vi har noe på gang, selv om jeg og han kun var på klemmestadiet. Og jeg har lenge tenkt at det virker helt usannsynlig at han skal forsvinne ut av livet mitt, selv om jeg har vært redd for at det når som helst kan skje. 

For noen uker siden tok jeg sats og kysset ham på munnen da vi sa farvel. Og to uker (tre dater) etterpå gjorde han det tilbake. (Da skjønte jeg at han hadde lagt merke til at jeg gjorde det..)

Vi er nok i særstilling når det gjelder at vi begge er redde på våre måter, og at jeg er veldig tålmodig (og ville heller beholde det fine vennskapet enn å miste ham fra livet mitt). Men jeg tror poenget mitt er at det kan være fint å gi det tid, samtidig som jeg er glad for at jeg dengang da turte å fortelle ham hvordan jeg følte det. Selv om jeg ble avvist var det godt for meg å ikke være alene om å vite hvordan jeg følte det.

Anonymkode: 3af96...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Er dere like gamle?

Anonymkode: bb4ef...04e

Omtrent. Hun er noen få år yngre.

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

For noen uker siden tok jeg sats og kysset ham på munnen da vi sa farvel. Og to uker (tre dater) etterpå gjorde han det tilbake. (Da skjønte jeg at han hadde lagt merke til at jeg gjorde det..)

Betyr dette at dere virkelig har noe på gang? Gratulerer i så fall!

Ellers takk for innlegget du skrev. Godt å se at det kan være håp selv om man blir avvist. Jeg blir helt sikkert knust hvis jeg tar mot til meg og sier noe, og hun har null interesse, men det er jo noe om å følge også. Når følelsene bobler over er det vanskelig å tenke super-rasjonelt, men jeg må bare prøve å lese situasjonen så godt jeg kan der og da, og så evt si hva jeg føler.

 

Anonymkode: db255...b27

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig du tror du vil oppnå med å fortelle henne dette? 

Først må du finne ut om hun er interessert tilbake. Hvordan gjør man det? Jo, man inviterer på en date. Det burde du vel vite som 40-åring.  

Det at hun sier at hun er "sjenert" og "har dårlig erfaring med menn" høres ut som slappe unnskyldninger for å ikke møtes. Jeg kan ta feil, men det finner du ut av dersom du inviterer på date. Man forteller ikke folk man ikke engang har vært på date med og har en solid relasjon med at man er forelsket i dem. Da virker du som en sær creep. 

Anonymkode: 921b0...aaf

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Omtrent. Hun er noen få år yngre.

Betyr dette at dere virkelig har noe på gang? Gratulerer i så fall!

Ellers takk for innlegget du skrev. Godt å se at det kan være håp selv om man blir avvist. Jeg blir helt sikkert knust hvis jeg tar mot til meg og sier noe, og hun har null interesse, men det er jo noe om å følge også. Når følelsene bobler over er det vanskelig å tenke super-rasjonelt, men jeg må bare prøve å lese situasjonen så godt jeg kan der og da, og så evt si hva jeg føler.

 

Anonymkode: db255...b27

Tusen takk for gratulasjon Det føles som vi har noe på gang, ja! Nå er jeg mer sikker på at han også legger romantiske følelser i vårt forhold, og at jeg ikke bare er hans bestevenn som han kan snakke om alt med. (Jeg bobler egentlig over av lykke innvendig, samtidig som jeg er fortsatt er redd for å legge for mye i det.)

Jeg vet heller ikke hvordan vi skal komme oss videre herfra. Hva er neste steg, og hvem av oss skal tørre å ta initiativ til det. 

Følg hjertet ditt! Og det er lov å bruke litt tid.

Anonymkode: 3af96...1b4

[AnonymBruker]

Som en kvinne i samme alder i lignende situasjon (to litt sjenerte parter og følelsen av å være 14 igjen) så vil jeg råde deg til å gjøre noen fremstøt. Hvis hun liker deg så kan det for all del hende at hun tåler at du sier ting rett ut, men det kan også bli litt kleint. Personlig så hadde jeg foretrukket å bli kysset og holdt rundt, at mannen "tar for seg" litt. Da får man kjenne på hva man føler, kanskje man til og med føler mer enn man er forberedt på. Heller vise det enn å si det i første omgang 😊

Anonymkode: ff5a6...d47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er kvinne på din alder, ts, og du er ikke alene om å føle deg som en 14-åring igjen. 

Jeg ble interessert i en mann, som også virket veldig interessert i meg. Men han avviste meg da jeg fortalte at jeg var forelsket. (Jeg var helt utenfor min egen komfortsone da jeg fortalte ham om det, har aldri gjort det før.)

Vi hadde en veldig fin prat om det, hvor han gav uttrykk for at han likte meg veldig godt og at det var hans egen livssituasjon som gjorde at han ikke ville involvere seg med noen på den måten. Vi opprettholdt kontakten. Jeg håpet at det var hans frykt for å kjenne på følelser som var årsaken, samtidig som jeg ofte var redd for at det han sa den gangen bare var en pen omskriving av et rent avslag.

Tiden etterpå var superfin når vi møttes og full av lengsel og frykt (og håp) i mellom møtene. Og jeg har aldri turt å spørre ham på nytt hva han tenker, og aldri sagt at jeg fortsatt er forelsket i ham.

Hver gang han i diverse samtaler antydet noe mellom linjene, og nesten direkte, om oss to, klarte jeg ikke følge det opp. Jeg avledet det, og angret på hjemveien at jeg ikke tok agnet (eller bare kastet meg over ham). Jeg har ofte tenkt at han og jeg er like på det at vi ikke kan å ta initiativ. Og jeg har vært livredd for å bli avvist på nytt.

Vi har egentlig datet ganske jevnt det siste halvåret, uten at vi kaller det for noe. Det er langt over et år siden at våre venner har syntes at vi har noe på gang, selv om jeg og han kun var på klemmestadiet. Og jeg har lenge tenkt at det virker helt usannsynlig at han skal forsvinne ut av livet mitt, selv om jeg har vært redd for at det når som helst kan skje. 

For noen uker siden tok jeg sats og kysset ham på munnen da vi sa farvel. Og to uker (tre dater) etterpå gjorde han det tilbake. (Da skjønte jeg at han hadde lagt merke til at jeg gjorde det..)

Vi er nok i særstilling når det gjelder at vi begge er redde på våre måter, og at jeg er veldig tålmodig (og ville heller beholde det fine vennskapet enn å miste ham fra livet mitt). Men jeg tror poenget mitt er at det kan være fint å gi det tid, samtidig som jeg er glad for at jeg dengang da turte å fortelle ham hvordan jeg følte det. Selv om jeg ble avvist var det godt for meg å ikke være alene om å vite hvordan jeg følte det.

Anonymkode: 3af96...1b4

Fra ei fortvila i lignende situasjon; Hva er det i livssituasjonen hans som gjorde at han holdt tilbake og hva har endret seg der? 

Anonymkode: 5206e...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2022 den 0.18):

Som en kvinne i samme alder i lignende situasjon (to litt sjenerte parter og følelsen av å være 14 igjen) så vil jeg råde deg til å gjøre noen fremstøt. Hvis hun liker deg så kan det for all del hende at hun tåler at du sier ting rett ut, men det kan også bli litt kleint. Personlig så hadde jeg foretrukket å bli kysset og holdt rundt, at mannen "tar for seg" litt. Da får man kjenne på hva man føler, kanskje man til og med føler mer enn man er forberedt på. Heller vise det enn å si det i første omgang 😊

Anonymkode: ff5a6...d47

Takk for råd jeg håper viser seg å være godt råd 🥰

Forelskelse er sprøe greier. Hun faller inn i hodet nesten uansett hva jeg holder på med, særlig i stille stunder. Popper inn visualiseringstanker om at vi bare tar hverandre i hendene, klemmer godt, eller at hun hviler inntil meg mens vi f.eks sitter sammen på en benk ❤️ Er jeg helt fortapt? 😂

Kyssing blir litt voldsomt kanskje, men hvis hun ikke virker kald og avvisende kan jeg prøve å ta henne i hånden? Hvis det faller i god jord, tør jeg sikkert gjøre eller si mer.

Herlighet, det ser sikkert ut som jeg er 13 år og aldri har tatt i en dame før, men alt blir på en måte større og viktigere når store følelser er i sving.

 

Anonymkode: db255...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for råd jeg håper viser seg å være godt råd 🥰

Forelskelse er sprøe greier. Hun faller inn i hodet nesten uansett hva jeg holder på med, særlig i stille stunder. Popper inn visualiseringstanker om at vi bare tar hverandre i hendene, klemmer godt, eller at hun hviler inntil meg mens vi f.eks sitter sammen på en benk ❤️ Er jeg helt fortapt? 😂

Kyssing blir litt voldsomt kanskje, men hvis hun ikke virker kald og avvisende kan jeg prøve å ta henne i hånden? Hvis det faller i god jord, tør jeg sikkert gjøre eller si mer.

Herlighet, det ser sikkert ut som jeg er 13 år og aldri har tatt i en dame før, men alt blir på en måte større og viktigere når store følelser er i sving.

 

Anonymkode: db255...b27

I hvilken forbindelse traff dere hverandre?

Har dere ikke kysset tidligere? 

Anonymkode: 0346c...da8

[AnonymBruker]

Ønsker ikke å si hvordan vi traff hverandre, da det er litt sensitivt eller avslørende. Men vi har ikke kysset hverandre før nei. Mer formelt tidligere, så først nylig vi har truffet hverandre på tomannshånd. Litt feil uttrykk, men ja 🤔

Anonymkode: db255...b27

[-Missi-]

Herregud så søt du høres ut Ts😍❤

Jeg synes det høres ut som du tenker mye rett jeg 😊

Ønsker deg masse lykke til og håper det blir full klaff 😊

Heier på deg 👏👏💪💪😊

[AnonymBruker]

Tusen takk for hyggelig kommentar 🤩

Håper det går fint, men tanker veksler mellom at ting går til h, og at hun føler noe av det samme. Gler meg vertfall noe sykt til vi treffes igjen ❣️

Anonymkode: db255...b27

[AnonymBruker]

On 5/30/2022 at 8:22 AM, AnonymBruker said:

Fra ei fortvila i lignende situasjon; Hva er det i livssituasjonen hans som gjorde at han holdt tilbake og hva har endret seg der? 

Anonymkode: 5206e...f48

Det blir jo spekulasjoner fra min side. Rotløs type, noe bagasje fra familierelasjoner i oppvekst, søkende i voksen alder uten helt å lande. Lagt bort å finne partner, etter noen tidligere perioder med forsøk. Privat om egne bekymringer og følelser, usikker på veivalg. Var i en oppbruddstid i livet da vi først ble kjent, kanskje på vei bort.

Den største endringen er egentlig vår relasjon, at vi ble kjent. Jeg ble tidlig nysgjerrig på ham og han hadde åpenbart en dragning mot å bli bedre kjent med meg. Etterhvert snakket vi om alt som han (og delvis også jeg) har pleid å ikke dele med andre.

Høres mer strevsomt ut enn det er. Vi har alltid hatt det veldig gøy i hverandres selskap. De 'alvorlige' samtalene (som er nydelige!) er i tillegg til alle andre temaer vi liker å snakke om. Og alt kjennes like givende. Han er morsom, smart, kunnskapsrik og nysgjerrig. Lett å like, respektfull og omsorgsfull. Og, mistenker jeg, en stor romantiker.

Tid, tillit, trygghet har vært viktig, tror jeg. Det har (slik jeg har oppfattet det) vært mange perioder i vår relasjon hvor han har trekt seg tilbake, og så strakt seg mot meg igjen. Jeg har følt fra ganske tidlig at han ser og forstår meg, og han det samme. Dette tror jeg har vært årsaken til at han har våget å kjenne på sårbarhet osv. Og om jeg aldri ser ham igjen vil jeg alltid være takknemlig for alt det positive han har tilført mitt liv.

Anonymkode: 3af96...1b4

[AnonymBruker]

On 5/31/2022 at 9:31 AM, AnonymBruker said:

Takk for råd jeg håper viser seg å være godt råd 🥰

Forelskelse er sprøe greier. Hun faller inn i hodet nesten uansett hva jeg holder på med, særlig i stille stunder. Popper inn visualiseringstanker om at vi bare tar hverandre i hendene, klemmer godt, eller at hun hviler inntil meg mens vi f.eks sitter sammen på en benk ❤️ Er jeg helt fortapt? 😂

Kyssing blir litt voldsomt kanskje, men hvis hun ikke virker kald og avvisende kan jeg prøve å ta henne i hånden? Hvis det faller i god jord, tør jeg sikkert gjøre eller si mer.

Herlighet, det ser sikkert ut som jeg er 13 år og aldri har tatt i en dame før, men alt blir på en måte større og viktigere når store følelser er i sving.

 

Anonymkode: db255...b27

Hvordan gikk det når dere møttes? 

Jeg er den du siterte over og festlig nok endte jeg opp med å si at jeg følte meg nettopp som en 14 år gammel jente rundt han jeg dater. Jeg holdt ikke ut å føle meg så klein at jeg bare måtte få det ut 🤣 Skrev det riktignok på chat etter en del dater hvor alt var vellykket, men hvor ingenting skjedde. Fikk til svar at han følte det samme og det var nok noe av det som endte med å bryte isen 😅 Plutselig gikk det slag i slag og nå, noen uker senere, så er vi plutselig kjærester. Så da endte jeg opp som et eksempel på at det faktisk kan funke å si det rett ut, hehe. 

Håper så inderlig at det ordner seg for deg og at denne dama du er så forelsket i føler det samme

Anonymkode: ff5a6...d47

[AnonymBruker]

Å si det rett ut tar vekk mye av spenningen. Om hun ikke er helt der som du er enda kan det også ødelegge og legge litt press på det neste møtet. 

Vent, fortsett kontakt på melding. Du kan feks legge inn en gang at hun er søt med et eller annet hun gjør på et bilde, si at et eller annet var fint osv men bare litt og hold litt tilbake. 

Det sies at gutter liker å jakte, men vi jenter liker også å bli "jaktet" litt på. At han bare "hopper frem fra busken og sier her er jeg" (prøver meg på en jakt analogi her) ødelegger lissom litt.... Hard to get har en funksjon om man vil eller ei

Det ER fint med menn som flørter og tar de første stegene uten tvil, men et av de stegene skal ikke være å tidlig fortelle at man er veldig forelsket. Stegene skal litt salte være å ta initiativ til å møtes, berøre armen, sette seg litt nærmere, se i øynene og etter hvert forsøke å legge opp til et kyss. 

Anonymkode: 463cc...596