Borderline og Parforhold

[AnonymBruker]

 

Jeg fikk borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse da jeg var 18-19 år gammel. Jeg følte ikke at det var vits med psykolog eller hjelp så jeg sluttet å gå.

Jeg hadde angst, depresjoner, de fleste typer angst, var livredd for å bli forlatt samtidig som jeg drev kjærester vekk "jeg hater deg, ikke gå fra meg!". Jeg var et monster i forhold, omtrent som beskrevet tidligere i tråden, beskyldte de for utroskap og alt det der.

Etter noen år forstod jeg at jeg måtte snakke med noen igjen, for denne oppførselen og galskapen i nære relasjoner og vennskap, denne røde tråden som hele tiden gikk i at jeg ville være alene, var livredd for å være alene, livredd for å bli avvist, slet meg helt ut. Om jeg avviste en fyr, og han godtok det, begynte jeg nesten å grine, jeg så det som en avvisning bare det. Jeg oppsøkte hjelp og tilfeldigvis fikk jeg utdelt en som hadde kjenskap til traumer. Han fant traumer hos meg som jeg ikke visste jeg hadde en gang, har gått til ham nå i 15 år, har ikke borderline som diagnose lenger, jeg har ikke symptomene lenger heller, å jobbe med traumene mine, løse de, frigjøre de fra kroppen og huske igjen, forklarte meg hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde. Jeg ble og er en helt annen person i dag, men det har tatt all styrke og alt jeg har å snu om på dette. Jeg er fortsatt litt usikker, har smått med angst, men har kontroll over det og det påvirker ikke livet mitt.

Har oppsøkt og sagt unnskyld og forklart ekser og gamle venner ståa, at jeg var ikke bare en gærning, men at jeg forstår og beklager min oppførsel overfor dem. 

Cptsd, borderline, sklir veldig sammen, alt samma er en mølje forårsaket av traumer i tidlig del av livet. I mange land avgjøres det hvilken diagnose man får utfra tilbudet på behandlingen, i Norge er ikke Cptsd anerkjent som diagnose til behandling enda, mens i flere land er ikke borderline noe man får hjelp for, men det er cptsd, og dermed får en den for å få hjelp. 

 

Anonymkode: f1438...70f

[Tuppeluri]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Dette var et veldig fint innlegg ❤️ Som virkelig er verdt å lese. Spesielt for folk som stigmatiserer og ikke legger skjul på at de synes at vi med denne diagnosen er søppel. 

Anonymkode: 8e921...167

 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

enig det, veldig fint skrevet. fyldig og godt

Anonymkode: 7dbeb...236

 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Dette var veldig fint skrevet ❤️ 

Jeg har ikke diagnosen, men har vært feildiagnotisert med det i 15 år. En ting jeg opplevde var at mange  hadde forutinntatte og generaliserende meninger om meg kun pga diagnosen. Men dette ble drastisk forandret på da den ble byttet med en annen diagnose. Det var da jeg egentlig forstod hvor mye stigma de med eupf møter. Så det var fint å få en mer nyansert fremstilling. 

Anonymkode: 93c1b...53e

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for et fint innlegg. Jeg har selv diagnosen, og syns både personen du siterer og ts skisserer en ekstrem utgave av sorten. 

Anonymkode: a8fdb...130

Takk selv alle 4 ❤️ Jeg måtte bare få ord på tankene mine når jeg leser alt dette stigmaet. Syns det er viktig å få frem i lyset at dette kan bli bedre med riktig terapi, å at ingen er en "lost case". 

Lei av å bli sett på som søppel, i såfall vil jeg kalle meg søppel med litt glitter på, bare for å spike selvfølelsen litt.

[AnonymBruker]

Tuppeluri skrev (Akkurat nå):

 

 

 

Takk selv alle 4 ❤️ Jeg måtte bare få ord på tankene mine når jeg leser alt dette stigmaet. Syns det er viktig å få frem i lyset at dette kan bli bedre med riktig terapi, å at ingen er en "lost case". 

Lei av å bli sett på som søppel, i såfall vil jeg kalle meg søppel med litt glitter på, bare for å spike selvfølelsen litt.

Å kalle et menneske for søppel er så nedrig og dømmende at jeg heller vil ha full borderline i mente enn å ha verdiene til den personen som kan kalle andre det så lett. 

Anonymkode: f1438...70f

[Tuppeluri]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Å kalle et menneske for søppel er så nedrig og dømmende at jeg heller vil ha full borderline i mente enn å ha verdiene til den personen som kan kalle andre det så lett. 

Anonymkode: f1438...70f

Så enig!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tusen takk for et fint innlegg. Jeg har selv diagnosen, og syns både personen du siterer og ts skisserer en ekstrem utgave av sorten. 

Anonymkode: a8fdb...130

alt jeg skriver er sannhet, dette er opplevelse jeg har gått igjennom.

ja det er veldig ekstremt. men finnes det grader til hvor forstyrret man er ? eller har ikke det kommet frem enda?

TS

Anonymkode: 7dbeb...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Jeg fikk borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse da jeg var 18-19 år gammel. Jeg følte ikke at det var vits med psykolog eller hjelp så jeg sluttet å gå.

Jeg hadde angst, depresjoner, de fleste typer angst, var livredd for å bli forlatt samtidig som jeg drev kjærester vekk "jeg hater deg, ikke gå fra meg!". Jeg var et monster i forhold, omtrent som beskrevet tidligere i tråden, beskyldte de for utroskap og alt det der.

Etter noen år forstod jeg at jeg måtte snakke med noen igjen, for denne oppførselen og galskapen i nære relasjoner og vennskap, denne røde tråden som hele tiden gikk i at jeg ville være alene, var livredd for å være alene, livredd for å bli avvist, slet meg helt ut. Om jeg avviste en fyr, og han godtok det, begynte jeg nesten å grine, jeg så det som en avvisning bare det. Jeg oppsøkte hjelp og tilfeldigvis fikk jeg utdelt en som hadde kjenskap til traumer. Han fant traumer hos meg som jeg ikke visste jeg hadde en gang, har gått til ham nå i 15 år, har ikke borderline som diagnose lenger, jeg har ikke symptomene lenger heller, å jobbe med traumene mine, løse de, frigjøre de fra kroppen og huske igjen, forklarte meg hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde. Jeg ble og er en helt annen person i dag, men det har tatt all styrke og alt jeg har å snu om på dette. Jeg er fortsatt litt usikker, har smått med angst, men har kontroll over det og det påvirker ikke livet mitt.

Har oppsøkt og sagt unnskyld og forklart ekser og gamle venner ståa, at jeg var ikke bare en gærning, men at jeg forstår og beklager min oppførsel overfor dem. 

Cptsd, borderline, sklir veldig sammen, alt samma er en mølje forårsaket av traumer i tidlig del av livet. I mange land avgjøres det hvilken diagnose man får utfra tilbudet på behandlingen, i Norge er ikke Cptsd anerkjent som diagnose til behandling enda, mens i flere land er ikke borderline noe man får hjelp for, men det er cptsd, og dermed får en den for å få hjelp. 

 

Anonymkode: f1438...70f

utrolig sterkt skrevet

Anonymkode: 7dbeb...236

[AnonymBruker]

hu dama der er sinnsyk!!! kom deg vekk!

ingen fortjener å leve med så syke mennesker! det kommer til å gjøre deg syk også! bare se på jd og amber turd!

løp!! fra mann til mann, LØP!

Anonymkode: 7dbeb...236

[Tuppeluri]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

alt jeg skriver er sannhet, dette er opplevelse jeg har gått igjennom.

ja det er veldig ekstremt. men finnes det grader til hvor forstyrret man er ? eller har ikke det kommet frem enda?

TS

Anonymkode: 7dbeb...236

Har heller ikke sagt at du lyver. Jeg er ikke i tvil om at noen mennesker er i stand til å være som du beskriver dama di. Men får hu hjelp? Hva slags hjelp for hu? Har hu et støttende nettverk av leger og psykologer som kan bidra?

For å svare på spørsmålet du egentlig spør om i hovedinnlegget. Ja det fins håp så sant hu er interessert i å få hjelp, og ikke minst.. innser sitt eget problem. Meg og samboer har sitti i mange timer på kveldene å snakket ut om ting, og har funnet løsninger som passer for oss, det handler om å gi å ta.
Prøv å snakk ut med hu, gjerne flere ganger, fortell hva du føler i visse situasjoner, prøv å dann hu et bilde av hvordan du har det opp i det hele også. Jeg innså sakte men sikkert hvor mye min oppførsel tærte på samboer, og fikk et stort ønske om bedring. Både for meg selv, og for forholdet vårt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

hu dama der er sinnsyk!!! kom deg vekk!

ingen fortjener å leve med så syke mennesker! det kommer til å gjøre deg syk også! bare se på jd og amber turd!

løp!! fra mann til mann, LØP!

Anonymkode: 7dbeb...236

Jeg prøver å få råd her, "løp" "løp" er ikke noe jeg leter etter, jeg prøver å finne det gode i folk, uansett hva de sliter med. jeg vil at vi skal fungere som et par=(

ja hun er syk, men ikke noe hun kan noe for, du/dere skulle bare vist hvor fantastisk av et menneske hun virkelig er :'(

mitt problem er at jeg blir drit sur, jeg får nok når jeg får anklagelse på ting jeg ikke gjør hver eneste dag, jeg blir så sur at det svartner for meg. noe som ikke hjelper noen av oss, men jeg er bare et menneske selv. alle har en grense, jeg klikker i vinkler og jeg angrer hver gang =( jeg er så lei meg for hvordan jeg reagerer, men jeg føler ikke hun forstår meg i det hele tatt

TS

Anonymkode: 7dbeb...236

[AnonymBruker]

Tuppeluri skrev (2 minutter siden):

Har heller ikke sagt at du lyver. Jeg er ikke i tvil om at noen mennesker er i stand til å være som du beskriver dama di. Men får hu hjelp? Hva slags hjelp for hu? Har hu et støttende nettverk av leger og psykologer som kan bidra?

For å svare på spørsmålet du egentlig spør om i hovedinnlegget. Ja det fins håp så sant hu er interessert i å få hjelp, og ikke minst.. innser sitt eget problem. Meg og samboer har sitti i mange timer på kveldene å snakket ut om ting, og har funnet løsninger som passer for oss, det handler om å gi å ta.
Prøv å snakk ut med hu, gjerne flere ganger, fortell hva du føler i visse situasjoner, prøv å dann hu et bilde av hvordan du har det opp i det hele også. Jeg innså sakte men sikkert hvor mye min oppførsel tærte på samboer, og fikk et stort ønske om bedring. Både for meg selv, og for forholdet vårt.

hun får ikke hjelp dessverre=( jeg har prøvd å hjelpe så mye jeg kan, men som sagt nå nettopp, jeg skeier ut å blir sur etterhvert selv. det er vanskelig å forholde seg til noen som er mentalt ustabil =( jeg gråter hver dag, jeg har det så vondt, jeg synes synd på henne, men i tillegg så forstår jeg ikke hvor alt pisset hun kommer opp med kommer ifra

Anonymkode: 7dbeb...236

[Tuppeluri]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

hun får ikke hjelp dessverre=( jeg har prøvd å hjelpe så mye jeg kan, men som sagt nå nettopp, jeg skeier ut å blir sur etterhvert selv. det er vanskelig å forholde seg til noen som er mentalt ustabil =( jeg gråter hver dag, jeg har det så vondt, jeg synes synd på henne, men i tillegg så forstår jeg ikke hvor alt pisset hun kommer opp med kommer ifra

Anonymkode: 7dbeb...236

Men hvordan har hu fått en diagnose? Hvor gamle er dere? En psykolog utreder ikke en for borderline uten å ha en behandlingsplan etterpå.

Forstår deg jeg, du må bare prøve å møte hu rolig, uansett hvor vanskelig det er. Snakk med hu og be hu søke om hjelp om det er mulig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 

 

Anonymkode: 7dbeb...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 

 

Anonymkode: 7dbeb...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2022 den 14.11):

Enig,det er trist men sant,MEN ikke alle med den diagnosen er slik,kjenner noen med medisiner,de fungerer fint.Kjenner også en som var gift og hadde det som deg ts,dvs hun innså ikke diagnosen og ville ikke ha medisin.Han ble helt utslitt og deprimert og måtte gå.Følg hjertet ditt ts.og du må ha en plan og noen med deg,helst hente tingene når hun er borte.ville ha sagt det til henne en plass dere kan sitte for dere selv,men folk i nærheten om du forstår,hun kan få en voldsom reaksjon.du kan rådføre deg på evt krisesenter.føler med deg💙

Anonymkode: 308e8...4a4

Er litt i samme situasjon. Ganske sikker på at min har borderline. Han mener selv han har ADHD ,som han i utgangspunktet står på en skyhøy dose Ritalin for som han heller ikke tar. Jeg har selv en søster som har dette, og hun har jeg måtte ta en del avstand fra. Og de er veldig like i oppførsel. Jeg er nå selv sykemeldt pga av at hans utbrudd og svingende humør sliter så på meg. Vi har det kjempefint når han er i «det riktige humøret». Men dette kan svinge gjennom hele dagen. Jeg merker det med en gang det begynner, da kan man ikke si noe. Han kaller meg opp for fitte og Gud vet, og sier jeg ikke får til noe og klager og kommenterer på absolutt alt jeg gjør. Plutselig nå her om dagen fikk han for seg at jeg var forelsket i samboeren til datteren hans, så jeg brukte en hel kveld på og forsvare dette. Men alt man sier blir vridd på. Så dette ble man aldri ferdig med. Så plutselig så snur det hvis jeg blir sur. Han tåler ikke å snakke om noe som han kan tolke eller vri til at har vært kritikk av enten hans måte å være forelder på eller andre ting, uansett hvor varsomt man prøver ordlegge seg. Jeg har selv barn fra før. Hun minste min elsker han når han er i det «gode humøret», men ikke når han er som han kan være noen ganger. Han har null innsikt i seg selv. ( noe som ofte er del av diagnosen som da gjør at de svært sjeldent faktisk gjør noe med det). Jeg har nå måtte sagt at jeg ikke orker mer. Da vet han plutselig at han har snakket veldig mye stygt til meg.og lover slutte med dette.  Noe han tidligere har ment er tull og noe han ikke husker. Han har også vært voldelig hvis det har vært nødvendig kommunikasjon mellom meg og mine barns far pga sjalusi. Det er mulig det er synd på de med denne diagnosen, men det er fadern meg synd på de som prøver å elske de også. Utifra diagnosekriterier om «mangelfull innsikt i egen oppførsel» , så tror jeg de med borderline lever godt i sin egen boble med sympatisøking. Det er ikke godt for de rundt dere og bli kalt for alt mulig dritt på daglig basis heller , selvfølelsen og tungsinnet går det da heller dårlig med. Beklager mann. Jeg er kvinne. Og jeg sier LØP!!! Kom deg ut hvis du kan. Jeg sliter med det. Så imponert om du klarer. Men dette kommer bare til å ødelegge deg. 

Anonymkode: e7dc7...800

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er litt i samme situasjon. Ganske sikker på at min har borderline. Han mener selv han har ADHD ,som han i utgangspunktet står på en skyhøy dose Ritalin for som han heller ikke tar. Jeg har selv en søster som har dette, og hun har jeg måtte ta en del avstand fra. Og de er veldig like i oppførsel. Jeg er nå selv sykemeldt pga av at hans utbrudd og svingende humør sliter så på meg. Vi har det kjempefint når han er i «det riktige humøret». Men dette kan svinge gjennom hele dagen. Jeg merker det med en gang det begynner, da kan man ikke si noe. Han kaller meg opp for fitte og Gud vet, og sier jeg ikke får til noe og klager og kommenterer på absolutt alt jeg gjør. Plutselig nå her om dagen fikk han for seg at jeg var forelsket i samboeren til datteren hans, så jeg brukte en hel kveld på og forsvare dette. Men alt man sier blir vridd på. Så dette ble man aldri ferdig med. Så plutselig så snur det hvis jeg blir sur. Han tåler ikke å snakke om noe som han kan tolke eller vri til at har vært kritikk av enten hans måte å være forelder på eller andre ting, uansett hvor varsomt man prøver ordlegge seg. Jeg har selv barn fra før. Hun minste min elsker han når han er i det «gode humøret», men ikke når han er som han kan være noen ganger. Han har null innsikt i seg selv. ( noe som ofte er del av diagnosen som da gjør at de svært sjeldent faktisk gjør noe med det). Jeg har nå måtte sagt at jeg ikke orker mer. Da vet han plutselig at han har snakket veldig mye stygt til meg.og lover slutte med dette.  Noe han tidligere har ment er tull og noe han ikke husker. Han har også vært voldelig hvis det har vært nødvendig kommunikasjon mellom meg og mine barns far pga sjalusi. Det er mulig det er synd på de med denne diagnosen, men det er fadern meg synd på de som prøver å elske de også. Utifra diagnosekriterier om «mangelfull innsikt i egen oppførsel» , så tror jeg de med borderline lever godt i sin egen boble med sympatisøking. Det er ikke godt for de rundt dere og bli kalt for alt mulig dritt på daglig basis heller , selvfølelsen og tungsinnet går det da heller dårlig med. Beklager mann. Jeg er kvinne. Og jeg sier LØP!!! Kom deg ut hvis du kan. Jeg sliter med det. Så imponert om du klarer. Men dette kommer bare til å ødelegge deg. 

Anonymkode: e7dc7...800

....TS

Anonymkode: e7dc7...800

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2022 den 17.19):

Er litt i samme situasjon. Ganske sikker på at min har borderline. Han mener selv han har ADHD ,som han i utgangspunktet står på en skyhøy dose Ritalin for som han heller ikke tar. Jeg har selv en søster som har dette, og hun har jeg måtte ta en del avstand fra. Og de er veldig like i oppførsel. Jeg er nå selv sykemeldt pga av at hans utbrudd og svingende humør sliter så på meg. Vi har det kjempefint når han er i «det riktige humøret». Men dette kan svinge gjennom hele dagen. Jeg merker det med en gang det begynner, da kan man ikke si noe. Han kaller meg opp for fitte og Gud vet, og sier jeg ikke får til noe og klager og kommenterer på absolutt alt jeg gjør. Plutselig nå her om dagen fikk han for seg at jeg var forelsket i samboeren til datteren hans, så jeg brukte en hel kveld på og forsvare dette. Men alt man sier blir vridd på. Så dette ble man aldri ferdig med. Så plutselig så snur det hvis jeg blir sur. Han tåler ikke å snakke om noe som han kan tolke eller vri til at har vært kritikk av enten hans måte å være forelder på eller andre ting, uansett hvor varsomt man prøver ordlegge seg. Jeg har selv barn fra før. Hun minste min elsker han når han er i det «gode humøret», men ikke når han er som han kan være noen ganger. Han har null innsikt i seg selv. ( noe som ofte er del av diagnosen som da gjør at de svært sjeldent faktisk gjør noe med det). Jeg har nå måtte sagt at jeg ikke orker mer. Da vet han plutselig at han har snakket veldig mye stygt til meg.og lover slutte med dette.  Noe han tidligere har ment er tull og noe han ikke husker. Han har også vært voldelig hvis det har vært nødvendig kommunikasjon mellom meg og mine barns far pga sjalusi. Det er mulig det er synd på de med denne diagnosen, men det er fadern meg synd på de som prøver å elske de også. Utifra diagnosekriterier om «mangelfull innsikt i egen oppførsel» , så tror jeg de med borderline lever godt i sin egen boble med sympatisøking. Det er ikke godt for de rundt dere og bli kalt for alt mulig dritt på daglig basis heller , selvfølelsen og tungsinnet går det da heller dårlig med. Beklager mann. Jeg er kvinne. Og jeg sier LØP!!! Kom deg ut hvis du kan. Jeg sliter med det. Så imponert om du klarer. Men dette kommer bare til å ødelegge deg. 

Anonymkode: e7dc7...800

Du må komme deg bort, for din egen del, og spesielt for barnet ditt sin del. Du lærer barnet ditt hvordan man skal la seg behandle av en livspartner, så hun kommer til å gå i samme fella som deg, om du ikke kommer deg bort!

Vær så snill å fortell noen rundt deg hvordan du egentlig har det, slik at du kan få hjelp til å flytte ut. 

Anonymkode: c6cfc...1ca