Avhengig av psykologen

[charlotte0]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva som skjer på den kontoret er det bare de som vet.. men ut ifra pasientene selv sier de at det er mye «koseprat» de fremstiller det hvertfall slik. 
Når du har vært innlagt i 2 år for intensiv traumebehandling, og det første de gjør når de er ferdig er å finne seg en ny psykolog som er ekspert på traumer? 
hvor lenge skal man holde på med dette? Når skal man gi slipp å gå videre? 
 

 

Anonymkode: b5780...b26

Det er ikke alltid mulig å behandle ferdig traumer, og bli «frisk». Ikke er det så lett som å bare gi slipp heller. Man må bare lære seg å leve med traumene på best mulig måte, få medisiner og/eller strategier for å mestre flashbacks, for å takle den kontinuerlige katastrofefølelsen, depresjonene, for å klare og sove på nettene, minske de somatiske smertene og alt det andre som følger med traumelidelser.

Det at de følges opp så lenge av psykologer er vel mest for å holde de stabile og forhindre at de går på en stor smell. De aller fleste med traumer trenger behandling i mange år, mens man også kan ha mange år med opphold i behandlingen. Det er vel bedre at de får hjelp enn at de selvmedisinerer, selvskader eller i verste fall tar livet sitt? Eller mener du de bare skal overlates til seg selv, satse på at de «forsvinner» så samfunnet sparer penger?

For å si det sånn, vi har som samfunn et ansvar for å ivareta ALLE. 

Endret 2. mai 2022 av charlotte0

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Men da er jo du en av de med mildere plager siden du greier å leve såpass "oppegående". 

Anonymkode: 112b9...6d4

Tja. Tok meg over 20 år å komme meg dit....Ikke sammenhengende i terapi i den tiden, da. Totalt vært i terapi i 6-7 år, fordelt på 10 psykologer, over 30 år. Av de er det kun 2 av de som skjønte noe av det jeg sleit med. De var beinharde men også omsorgsfulle. Jeg gjorde mesteparten av jobben selv. Har en bokhylle full av traumepsykologi-selvhjelpsbøker. Men jeg vet mange med kroniske traumeplager kommer seg liksom ikke videre. Særlig hvis de ikke har noen annen identitet enn sykdommen sin. Jeg rakk å utvikle både identitet og personlighet før kompleks dissosiativ lidelse ødela livet mitt i flere tiår. Så jeg hadde et mål å jobbe mot, selvom det tok laaaaaaaaaaaaaang tid.

Anonymkode: bfa26...d8e

[AnonymBruker]

Jeg har selv kompleks PTSD og kan på noen måter kjenne meg igjen i det TS beskriver. Jeg har gått til psykolog i 14 år, og i veldig mange år besto livet mitt nesten utelukkende av behandling. Jeg hadde en veldig god relasjon med psykologen, og det at hun strakk seg veldig langt for meg gjorde at jeg følte meg spesiell. Jeg visste jo dog at det neppe var tilfelle og at jeg bare var en av mange pasienter. I mange år følte jeg meg avhengig av henne, og jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle klare å leve uten henne. Jeg har aldri hatt en voksenperson jeg kunne stole på da jeg er oppvokst i et alkoholisert hjem, og når psykologen plutselig var der og kunne tilby støtte, tillit og omsorg, så klamret jeg meg fast til det som et utsultet barn.

Men selv om jeg hadde dette "avhengighetsforholdet" til henne så vil jeg ikke si at det var usunt. Det var det jeg trengte der og da, og hun var på en måte redningsvesten min, uten henne druknet jeg. Vi jobbet ikke med traumene direkte, men vi snakket jo om mye vonde ting og hvordan regulere følelser blant annet. Og en del av terapien innebar også å snakke om dagligdagse ting når jeg trengte en avledning, så det ble mye snakk om vær, reising, mat, kattene hennes osv.

Etterhvert ble jeg tryggere og gradvis lærte jeg meg å stå på egne ben. Går fremdeles i behandling, men istedenfor to ganger i uka så er det nå cirka to ganger i mnd. Nå føles det ikke lenger som om verden raser sammen dersom hun skulle bli sykemeldt eller slutte, og jeg er veldig stolt og glad for å ha kommet så langt. Hadde aldri trodd det var mulig.

Anonymkode: 697ff...3b0

[AnonymBruker]

40 minutter siden, charlotte0 said:

 

Det at de følges opp så lenge av psykologer er vel mest for å holde de stabile og forhindre at de går på en stor smell. De aller fleste med traumer trenger behandling i mange år, mens man også kan ha mange år med opphold i behandlingen. Det er vel bedre at de får hjelp enn at de selvmedisinerer, selvskader eller i verste fall tar livet sitt? 

 

Sånn er det med meg. Går til psykolog for at noen skal se meg om ting eskalerer. 

Om man sliter ekstremt tungt så blir man kanskje aldri frisk.  Ikke alle har traumer som er lette å bli kvitt. 

Anonymkode: 4eefd...9a3

[-Missi-]

Høres litt rart ut det ts beskriver. Jeg har gått til ulike psykologer siden jeg var 12 år gammel. Jeg går til psykolog nå også 1 gang i uka. Snakker ikke noe med henne ellers osv det ville vært veldig rart. Jeg går der for kompleks PTSD,  uspesifisert spiseforstyrrelse og panikk angst. Vært såpass syk siste 2 årene at jeg er i permisjon fra jobb ett år nå for kun å gå i terapi. Har fritak for tiltak fra nav på medisinsk grunnlag. 

Jeg er ikke uføre da og har 2 utdannelser jeg har tatt i friske perioder. Men har ikke hatt kapasitet til mye annet enn psykolog timene i tiden som har vært. Så dårlig jeg har vært nå har jeg ikke vært på mange år.  Likevel er relasjonen vår absolutt profesjonell. Høres ikke helt bra ut det som beskrives i hoved innlegget.

Jeg håper absolutt å klare å komme meg i jobb igjen men forstår også at jeg må gi det tid denne gangen.

Det er en del nyanser i dette med psykisk sykdom og de som går til psykolog er ikke sånn at alle er helt gale liksom som jeg føler det ble lagt frem her.

Jeg er en fighter og gir meg ikke, har ikke lyst til å være syk i det hele tatt. Uføre for meg er ikke et mål,  det er et mål å komme seg i jobb igjen. Men om jeg klarer det vet jeg jo ikke. Håper jo ikke jeg  blir ufør for er ekstremt mye stigma å lese rundt dette.

Garantert flere som meg også som kjemper med nebb og klør for å være frisk og stå i jobb!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hvis jeg hadde måttet gå til psykolog hadde jeg bare sagt til til noe få.  Hvorfor er det nødvendig å prakke på andre at du sliter psykisk?

Hvis de får dette dekket vil jeg si det er bortkastede penger og er ikke køene milelange??

Anonymkode: 4f16f...a8f

Gjelder det disse som har kreft også eller har du kun fordommer mot psykisk syke?

Anonymkode: b31b1...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis jeg hadde måttet gå til psykolog hadde jeg bare sagt til til noe få.  Hvorfor er det nødvendig å prakke på andre at du sliter psykisk?

Hvis de får dette dekket vil jeg si det er bortkastede penger og er ikke køene milelange??

Anonymkode: 4f16f...a8f

Sykdom er sykdom. Mener det er viktig med åpenhet. Har jeg en venn eller kollega som plutselig begynner å hyperventilere eller skjelve kan jeg fort tenke at personen er rar om en ikke vet hva som ligger bak. 
All sykdom skal snakkes om, for å ufarliggjøre det og for at folk skal føle seg mindre alene, og tørre be om hjelp. 
Å lide psykisk er ille nok i seg selv, om en ikke skal skjemmes og gjemme seg bort i tillegg. 
kreftsyke deler også sin historie når de er syke. 
 

Anonymkode: b5780...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har selv kompleks PTSD og kan på noen måter kjenne meg igjen i det TS beskriver. Jeg har gått til psykolog i 14 år, og i veldig mange år besto livet mitt nesten utelukkende av behandling. Jeg hadde en veldig god relasjon med psykologen, og det at hun strakk seg veldig langt for meg gjorde at jeg følte meg spesiell. Jeg visste jo dog at det neppe var tilfelle og at jeg bare var en av mange pasienter. I mange år følte jeg meg avhengig av henne, og jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle klare å leve uten henne. Jeg har aldri hatt en voksenperson jeg kunne stole på da jeg er oppvokst i et alkoholisert hjem, og når psykologen plutselig var der og kunne tilby støtte, tillit og omsorg, så klamret jeg meg fast til det som et utsultet barn.

Men selv om jeg hadde dette "avhengighetsforholdet" til henne så vil jeg ikke si at det var usunt. Det var det jeg trengte der og da, og hun var på en måte redningsvesten min, uten henne druknet jeg. Vi jobbet ikke med traumene direkte, men vi snakket jo om mye vonde ting og hvordan regulere følelser blant annet. Og en del av terapien innebar også å snakke om dagligdagse ting når jeg trengte en avledning, så det ble mye snakk om vær, reising, mat, kattene hennes osv.

Etterhvert ble jeg tryggere og gradvis lærte jeg meg å stå på egne ben. Går fremdeles i behandling, men istedenfor to ganger i uka så er det nå cirka to ganger i mnd. Nå føles det ikke lenger som om verden raser sammen dersom hun skulle bli sykemeldt eller slutte, og jeg er veldig stolt og glad for å ha kommet så langt. Hadde aldri trodd det var mulig.

Anonymkode: 697ff...3b0

Individualterapi 2 ganger i uken? Jeg får max annenhver uke. Lurer på hvorfor de gjør så forskjell. 

Anonymkode: 112b9...6d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Individualterapi 2 ganger i uken? Jeg får max annenhver uke. Lurer på hvorfor de gjør så forskjell. 

Anonymkode: 112b9...6d4

Kommer an på behov og kapasitet. 
jobben en gjør er jo mellom timene. 

Anonymkode: b5780...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Individualterapi 2 ganger i uken? Jeg får max annenhver uke. Lurer på hvorfor de gjør så forskjell. 

Anonymkode: 112b9...6d4

Jeg har Oslo timer to ganger i uka. Hvorfor? Jo fordi de mener at jeg har behov for det.

Anonymkode: b31b1...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har Oslo timer to ganger i uka. Hvorfor? Jo fordi de mener at jeg har behov for det.

Anonymkode: b31b1...3e0

Ta imot den hjelpen du kan få ❤️

Anonymkode: b5780...b26

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har Oslo timer to ganger i uka. Hvorfor? Jo fordi de mener at jeg har behov for det.

Anonymkode: b31b1...3e0

Samme her. I begynnelsen var det flere ganger i uka på opplegget mitt ( gruppe, individual og psykoedukasjon), siden gikk jeg to ganger i uka ut de 3 årene jeg hadde plass der. 

Veldig glad for tilbudet fordi det hjalp meg veldig, og jeg kom meg såpass på bena at jeg fikk meg en utdanning og jobber innen helsevesenet nå.

Anonymkode: 26b31...044

[AnonymBruker]

Noen pasienter blir ikke bedre, og om det ikke hjelper med kommunale tjenester, og avveiningen står mellom psykolog eller å gå inn og ut av institusjon blir ofte psykolog løsningen i åresvis. Og kanskje ser psykologen fremskritt som du ikke ser. At personen kun snakker om psykologen er vell et tegn på at han/hun ikke har noe annet å snakke om.

Anonymkode: cd793...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.5.2022 den 14.57):

Jeg skjønner hva du mener. Men de kommer seg jo ikke videre i livet ved å niholde på problemer og helsevesen? 
Det er ødeleggende både for de selv, og får de som står i kø og får avslag som virkelig trenger hjelp. 
leste et sted at det er 30% som får avslag. Det er høye tall. 
noen får 10 timer, mens andre får gå et helt liv? 
I fjor kom jeg i en livskrise der jeg trengte noen å snakke med. Fikk beskjed fra lege at det ikke er vits å søke da problemene ikke er store nok og jeg ville bare få avslag.. så da snakket jeg med legen min 2 -3 ganger og har stått i det selv. 

Anonymkode: b5780...b26

Det har ikke vært noen økning i de alvorligste formene for psykiske lidelser de siste årene. Det er de lettere tilstandene som folk søker hjelp for. Det har gått fra å være en skam til å bli populært å gå til psykolog. Jeg synes det er bra at flere søker hjelp, men det går på bekostning av de som har alvorlige psykiske lidelser.

Enkle psykiske lidelser trenger ofte ikke noe mer enn 10 timer, mens de alvorligst syke vil ha behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten i perioder hele livet.

Mange kommuner har nå lavterskeltilbud med psykologer og helsepersonell som raskt kan hjelpe til ved akutte livsbelastninger - slik at folk kan få den hjelpen de trenger.

Det er like stor forskjell på en lett depresjon og paranoid schizofreni som det er på en forstuet tå og et komplisert lårhalsbrudd. Så det gir vell mening at behandlingen er ulik og.
 

 

Anonymkode: cd793...5f7