Velge en uføretrygdet mann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2022 den 21.21):

Normalt lønnet dame, midt i 30 årene,med to barn. Truffet et mann, som er uføretrygdet. Har fallt fullstendig, men tilbakemeldingene fra venner osv. Er at jeg jo må finne en mann med penger.... Må man finne en med samme økononiske og sosiale rang for at damfunnet skal være happy? 

Anonymkode: 3adcf...721

Nei, absolutt ikke❤️Følg ditt hjerte, og ikke lommeboken👍

Anonymkode: a8096...6ae

[AnonymBruker]

Nå vil jeg tro jeg gjør meg upopulær.

Jeg kan fortelle deg brutalt ærlig hvordan det kan være å leve med en ufør. Det er mange ting å tenke igjennom, om dette er noe du vil gå inn i med 100 %. Å knytte seg til en ufør er imponerende vakkert men realiteten kan bli vansklig og slitsom. 

Ang det fysiske : Kan ha være med på aktiviteter? Kan det være han vil bli mere redusert? Innebærer det mange møter i spesialtjenesten? Er han ofte syk? Trenger han hjelp med sykdommen? Hvordan takler han sykdommen? Ønsker han å jobbe? Prøver han seg i arbeidslivet med den restarbeidsevnen han har? Sliter han sosialt? Har han vært ufør lenge? Har han hobbyer? Har han sosialt nettverk? Har han familie? 

Dette kan være ting å tenke over som kan være med på å begrense ditt liv med å velge en fremtid med en allerede ufør. Ikke tenk på pengene, det vil ordne seg. Jeg tenker på hverdagen og hva dere kan møte på som par. Alt dette bør diskuteres ned til minste detalj. 

Du må utebli eller dra alene på sosiale sammenkomster om han er syk. Du må være med på lege og sykehustimer så du også kan holde deg oppdatert på sykdommen. Du må tenke på utfordringer som han har fysisk når du planlegger med jobb, ferie og sosialt samvær. Du må forberede deg på at han ikke vil bli akseptert av din omgangskrets og kanskje også din familie. Du må forberede deg på mer husvask og at mange av oppgavene vil falle på deg. Om dette ikke er merkbart kan dette snu brått. Jeg vet.

Jeg er ufør, jeg er neppe den kona jeg burde vært for min mann. Jeg føler konstant skyldfølelse for at vennegjeng har en nedlatende holdning ovenfor uføre generelt. Mange av våre vet faktisk ikke at jeg er ufør. Det sosiale nettverket er skrumpet inn, folk er redd det ukjente. Antall sykehustimer er mange, mannen min er trofast med å kjører og venter til jeg er ferdig. Jeg har I perioder lite overskudd til annet en meg selv. Mye av husarbeid og matlaging faller på mannen.

Min fysiske helse går utover min mann og min familie selv om jeg takler sykdom veldig bra. Jeg jobber i tillegg det jeg kan, når jeg kan, tross 100 % ufør i 20 år. Forholdet med mannen er 10 år gammelt. Hadde han sett i krystallkulen hvordan min helsetilstand skulle bli hadde han ikke jobbet så hardt for at det skulle bli oss. Jeg hadde forøvrig aldri ville hatt en ektemann heller om jeg hadde vist. Sikkert rart å få høre fra en ufør og kronisk syk men helt ærlig.. Det er ingen gullgruve å bli sammen med en kroniker.

Jeg kan uttale meg om dette siden jeg snakker med kronikere daglig. Jeg snakker også med pårørende. Jeg ser ekteskap og partnerskap gå i stykker. Jeg ser par som går fra å være kjærester til venner, hvor ingen tør å bryte opp. Tenk, alle vil synest synd på den syke som sitter igjen alene... Kan jo ikke forlate en ufør.. Enda verre er det om den syke synliggjør seg selv og er bitter. Da er man inne i en ond spiral og forholdet vil bli vansklig. Jeg sier daglig til kronikere at pårørende er en gullgruve! Vi som kronikere må bli flinkere til å annerkjenne de som står støtt i stormen. 

Ville jeg selv blitt sammen med en ufør mann? Aldri! Kjenner langt flere menn en kvinner med kronisk alvorlig sykdom som ikke gjør annet en å klage. De har lett for å bli bitter når ting blir vansklig.

Det er langt flere uføre som hadde hatt godt av en hobby eller en liten jobb. Da tilpasset sykdom, dagsform og kunnskap. Kanskje frivelig i en organisasjon på gjeldende sykdom? Snakke med folk i tlf eller på chat som frivelig? Det å ha noe lite og fast tilfører mye positivt til et forhold. Ville forhørt meg hva han tenker om det. Om han er en av de som sier : Nei jeg er 100 % ufør så det klarer jeg ikke / gidder jeg ikke. Eller om han sier at ja, det vil ha prøve på... Jeg mener at det ofte har med vilje. På et Facebook forum for kronisk syke er det ukentlig innlegg fra nydiagnotiserte. Noe av det første de lurer på er : Hvordan gå frem for å få uføretrygd,  Hvordan få medisiner og hvilkene rettigheter har jeg innen helsesektoren. Dette gjelder ikke alle men desverre alt for mange. 

Langt innlegg men jeg som ufør er provosert over holdningen en del mennesker har som ufør. Forstår derfor også hvorfor enkelte venner mm reagerer. Tenk veldig nøye igjennom alt dette. Og til dere uføre som nå blir oppgitt, ikke bruk krefter på å forsvare uføre. Trekk deg vekk før du utvikler alvorlig sterke følelser. Kjærlighet gjør blind men ikke i 40 år 🙄😉

Anonymkode: d80f9...43f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Langt innlegg men jeg som ufør er provosert over holdningen en del mennesker har som ufør. Forstår derfor også hvorfor enkelte venner mm reagerer. Tenk veldig nøye igjennom alt dette. Og til dere uføre som nå blir oppgitt, ikke bruk krefter på å forsvare uføre. Trekk deg vekk før du utvikler alvorlig sterke følelser. Kjærlighet gjør blind men ikke i 40 år 🙄😉

Anonymkode: d80f9...43f

Mange forhold varer ikke i 40 år. Jeg syntes ikke at du skal oppfordre andre uføre til å gjøre sånn eller slik basert på dine personlige erfaringer og vonde følelser om deg selv. 

Jeg har sett det motsatt av deg også. Et par der den ene blir ufør. Etter en stund ville den ene gå og fant en annen. Men et par måneder senere kom den krypende tilbake med halen mellom beina fordi den forstod hva den hadde i sin trofaste uføre partner gjennom flere tiår sammen. De er fortsatt sammen idag.

Sykdom og død er en del av livet, for noen vil det ramme før heller enn senere. For noen er gleden fortsatt sterk, på tross av sykdom.

Anonymkode: df135...201

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Mange forhold varer ikke i 40 år. Jeg syntes ikke at du skal oppfordre andre uføre til å gjøre sånn eller slik basert på dine personlige erfaringer og vonde følelser om deg selv. 

Jeg har sett det motsatt av deg også. Et par der den ene blir ufør. Etter en stund ville den ene gå og fant en annen. Men et par måneder senere kom den krypende tilbake med halen mellom beina fordi den forstod hva den hadde i sin trofaste uføre partner gjennom flere tiår sammen. De er fortsatt sammen idag.

Sykdom og død er en del av livet, for noen vil det ramme før heller enn senere. For noen er gleden fortsatt sterk, på tross av sykdom.

Anonymkode: df135...201

Noe helt annet om personen blir ufør etter at forholdet har vart en stund en å aktivt velge en ufør. Og ja, jeg kjenner også begge deler. 

Pårørende har det oftere langt tøffere en den som er ufør. Det er alltid den uføre som fokus ligger på og den uføre det blir tatt hensyn til. Mange uføre liker det, mange ikke. Jeg har ingen vonde følelser om meg selv, jeg er realistisk i en verden hvor jobb, sosial status og økonomi spiller en stor rolle. Jeg klarer fint å balansere mine sykdommer med mann, uføretrygd og jobb. Mange evner ikke å se verdien av å jobbe når ufør er innvilget. 

Anonymkode: d80f9...43f

[AnonymBruker]

On 4/21/2022 at 9:21 PM, AnonymBruker said:

Normalt lønnet dame, midt i 30 årene,med to barn. Truffet et mann, som er uføretrygdet. Har fallt fullstendig, men tilbakemeldingene fra venner osv. Er at jeg jo må finne en mann med penger.... Må man finne en med samme økononiske og sosiale rang for at damfunnet skal være happy? 

Anonymkode: 3adcf...721

Ja, dessverre.

Man må være helt lik på alle sosiale stiger. Lønn, utseende, alder, familie. Dersom kun én av dem mangler så kryper folk ut fra under steinene sine for å dømme deg. Sånn har det blitt i Norge.

Anonymkode: cc7a5...b75

[AnonymBruker]

Jeg tjener veldig bra, og kunne nok ha valgt en uføretrygdet person som partner. Men ser også fallgruvene, som at jeg som kvinne mye mulig tjener bedre enn Partner( dog tjener jeg 1.4 millioner mer enn min Partner idag, og det er ingen problem for oss), og noen menn takler det dårlig, pga min lønn har jeg jo en viss livsstil og da kunne kanskje ikke partneren min tilpasse seg min livsstil. Jeg er veldig for separat økonomi og hadde aldri betalt for at min Partner skulle være med eks på ferie, restaurant m.m 

Men av alt så tror jeg at det som betyr mest er funksjonsnivå. Kunne ikke valgt en Partner hvor jeg må ta hensyn å bli hjemme fordi Partner er syk. 

Anonymkode: 36014...96b

[Eneri]

Du trenger ham vel ikke for pengene? Det jeg ville har vært skeptisk til, var om årsaken til sykdommen var av en slik art at den ble veldig bestemmende for mitt liv. Feks om jeg risikerte å ende opp som pleier "på heltid". Det hadde jeg ikke gått inn i. (Noe annet hvis man allerede ER i et godt etablert forhold og noe skjer etterhvert, hadde ikke dumpa pga det. Men syns det er uaktuelt med slik risiko  når man står i startgropa av et forhold, også med tanke på at man har barn å ta seg av)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tjener veldig bra, og kunne nok ha valgt en uføretrygdet person som partner. Men ser også fallgruvene, som at jeg som kvinne mye mulig tjener bedre enn Partner( dog tjener jeg 1.4 millioner mer enn min Partner idag, og det er ingen problem for oss), og noen menn takler det dårlig, pga min lønn har jeg jo en viss livsstil og da kunne kanskje ikke partneren min tilpasse seg min livsstil. Jeg er veldig for separat økonomi og hadde aldri betalt for at min Partner skulle være med eks på ferie, restaurant m.m 

Men av alt så tror jeg at det som betyr mest er funksjonsnivå. Kunne ikke valgt en Partner hvor jeg må ta hensyn å bli hjemme fordi Partner er syk. 

Anonymkode: 36014...96b

Hm… er ikke det som er det vanlige da? At en uføretrygdet er syk?

Anonymkode: 72a8f...435

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør for noen år siden fordi jeg ikke maktet å skaffe meg ny jobb etter å ha en rekke med uhell i arbeidslivet. Er i underkant av 60 år. Mistet jobber, sa opp en jobb pga mistrivsel, mistet ny jobb; alt dette i tillegg til at jeg i en årrekke hadde slitt med å få energien til å strekke til alt. Husarbeid/ innkjøp av mat, matlaging etc. har nesten alltid vært min oppgave. Nå har mannen min blitt pensjonert ved 62 år og jeg har fortsatt den samme jobben hjemme. Så nå er det faktisk jeg som gjør mest av oss to. Mannen min har et lite areal ute å rydde for snø ute og litt diverse Han hjelper litt med enkelte ting inne. Jeg lager det meste av maten, handler nesten inn alt av mat og rekvisita, lager kaffe flest ganger og smør kjeks til ham. Gjør alt med klesvasken som ikke sorteres, kommer ikke inn i maskinen av seg selv, henges ikke opp av seg selv eller brettes sammen Jeg skreller appelsinene vi spiser. etc. etc. I tillegg er jeg sjåfør og assistent for det min mann måtte ønske. Vi er lite borte fra hverandre og ofte føler jeg at jeg er på jobb når jeg går sammen med ham. Jeg føler meg fortsatt nesten bestandig sliten. Jeg er kunstnerisk og veldig opptatt av fotografering og gjør litt redigering om det blir litt energi til overs og det er ikke hver uke. Hvorfor er du da sammen med ham kan dere spørre. Han er på den positive siden trofast og setter meg nok høyt og passer jo på at jeg er trygg. Han er glad i å reise og han tar meg med på noen kortere og noen litt lengre reiser i løpet av året. Men som du skjønner så er det ikke alle uføre som bare ligger i senga og forventer omsorg.

Anonymkode: 439c2...ed3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ble ufør for noen år siden fordi jeg ikke maktet å skaffe meg ny jobb etter å ha en rekke med uhell i arbeidslivet. Er i underkant av 60 år. Mistet jobber, sa opp en jobb pga mistrivsel, mistet ny jobb; alt dette i tillegg til at jeg i en årrekke hadde slitt med å få energien til å strekke til alt. Husarbeid/ innkjøp av mat, matlaging etc. har nesten alltid vært min oppgave. Nå har mannen min blitt pensjonert ved 62 år og jeg har fortsatt den samme jobben hjemme. Så nå er det faktisk jeg som gjør mest av oss to. Mannen min har et lite areal ute å rydde for snø ute og litt diverse Han hjelper litt med enkelte ting inne. Jeg lager det meste av maten, handler nesten inn alt av mat og rekvisita, lager kaffe flest ganger og smør kjeks til ham. Gjør alt med klesvasken som ikke sorteres, kommer ikke inn i maskinen av seg selv, henges ikke opp av seg selv eller brettes sammen Jeg skreller appelsinene vi spiser. etc. etc. I tillegg er jeg sjåfør og assistent for det min mann måtte ønske. Vi er lite borte fra hverandre og ofte føler jeg at jeg er på jobb når jeg går sammen med ham. Jeg føler meg fortsatt nesten bestandig sliten. Jeg er kunstnerisk og veldig opptatt av fotografering og gjør litt redigering om det blir litt energi til overs og det er ikke hver uke. Hvorfor er du da sammen med ham kan dere spørre. Han er på den positive siden trofast og setter meg nok høyt og passer jo på at jeg er trygg. Han er glad i å reise og han tar meg med på noen kortere og noen litt lengre reiser i løpet av året. Men som du skjønner så er det ikke alle uføre som bare ligger i senga og forventer omsorg.

Anonymkode: 439c2...ed3

Men du er ikke syk altså?

Anonymkode: 72a8f...435

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2023 den 12.31):

Det bør du vite at dersom det er en fyr som snart blir 40 i Osloområdet så har denne fyren jaktet rundt og "played the ground" i Oslo og omegn og i utlandet også, tror jeg, i årevis. Han prøvde seg på meg blandt annet.

Anonymkode: 439c2...ed3

Det var litt lite informasjon. Hva mener du med «jaktet rundt»? At han er en player? Kan man ikke ligge rundt hvis man er uføretrygdet mener du…?😂

Anonymkode: 31934...fb5

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ble ufør for noen år siden fordi jeg ikke maktet å skaffe meg ny jobb etter å ha en rekke med uhell i arbeidslivet. Er i underkant av 60 år. Mistet jobber, sa opp en jobb pga mistrivsel, mistet ny jobb; alt dette i tillegg til at jeg i en årrekke hadde slitt med å få energien til å strekke til alt. Husarbeid/ innkjøp av mat, matlaging etc. har nesten alltid vært min oppgave. Nå har mannen min blitt pensjonert ved 62 år og jeg har fortsatt den samme jobben hjemme. Så nå er det faktisk jeg som gjør mest av oss to. Mannen min har et lite areal ute å rydde for snø ute og litt diverse Han hjelper litt med enkelte ting inne. Jeg lager det meste av maten, handler nesten inn alt av mat og rekvisita, lager kaffe flest ganger og smør kjeks til ham. Gjør alt med klesvasken som ikke sorteres, kommer ikke inn i maskinen av seg selv, henges ikke opp av seg selv eller brettes sammen Jeg skreller appelsinene vi spiser. etc. etc. I tillegg er jeg sjåfør og assistent for det min mann måtte ønske. Vi er lite borte fra hverandre og ofte føler jeg at jeg er på jobb når jeg går sammen med ham. Jeg føler meg fortsatt nesten bestandig sliten. Jeg er kunstnerisk og veldig opptatt av fotografering og gjør litt redigering om det blir litt energi til overs og det er ikke hver uke. Hvorfor er du da sammen med ham kan dere spørre. Han er på den positive siden trofast og setter meg nok høyt og passer jo på at jeg er trygg. Han er glad i å reise og han tar meg med på noen kortere og noen litt lengre reiser i løpet av året. Men som du skjønner så er det ikke alle uføre som bare ligger i senga og forventer omsorg.

Anonymkode: 439c2...ed3

Jeg har diagnoser. Blir litt privat å nevne de. Men disse tingene gjør at jeg føler meg kronisk utmattet. Energien er variabel og går opp og ned fra laber til helt på bånn.

Anonymkode: 439c2...ed3