Føler meg ubetydelig i sosiale sammenhenger, særlig med familien

[AnonymBruker]

Jeg har blitt en godt voksen dame nå, men sliter fortsatt med det samme som når jeg var ung. I enhver sosial setting føler jeg meg liten, mindreverdig, at jeg er ubetydelig i forhold til andre, skiller meg ut, uviktig. Dette gjelder særlig med mennesker som kjenner meg godt, som familien. Det resulterer i at jeg blir stille, ikke deltar helt i det som sies og gjøres og reiser hjem med en vond følelse i magen. Dette har ikke blitt bedre av at jeg har levd i et parforhold med en mann som har vært veldig frampå og dominerende sosialt, som på en måte har bekreftet denne plassen min i bakgrunnen. Dette forholdet er nå slutt, så nå har jeg blitt hun mislykkede single voksne damen (føler jeg). Som type er jeg introvert og medfølende og en god lytter, det er ikke det at jeg ønsker å blir kvitt det, men føle at jeg også har min plass like mye som alle andre.

Jeg vil gjerne komme litt ut av dette og finne stemmen min, men vet ikke hvordan. Noen tips?

Anonymkode: c0dd9...57d

[AnonymBruker]

Traumebehandling,d fikk jeg etter vanskelig ekteskap.Du er i K k e dum❤️💙💜

Anonymkode: 8b9ff...ac5

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ubetydelig hos få enkeltmennesker og på jobb. Føler at jeg ikke kan være meg selv. Jeg er til vanlig ei veldig pratsom og utadvendt dame, men av og til så føler jeg meg så liten og sett ned på. Veldig ubehagelig! 😔

Anonymkode: 4eed9...d26

[AnonymBruker]

Du er ikke alene ♥️ jeg har det akkurat likt, og spesielt i familie-settinger blir jeg ofte sittende i bakgrunnenn og "lytte" på hva de andre snakker om. Prøver jeg å si noe blir det bare oversett og de prater videre om noe annet, eller latterliggjør det jeg sier. Jeg føler meg veldig ulik min egen familie, og oppfører meg veldig annerledes i andre settinger, sosialt og på jobb. 

Jeg har en høy utdannelse, er en tenker/teoretiker, og har en ledende og betrodd stilling innen mitt fagfelt. 

Har sluttet å bry meg så mye om denne ulikheten, og setter likevel pris på å være med familien min, til tross for at vi er på ulike planeter.

I familieselskaper feks prater jeg med de jeg har litt til felles med (feks om planter, strikkeoppskrifter, baking eller noe annet trivielt), klapper katten eller leker og tuller med barna. Tomt prat om eiendomsskatt, siste elbilmodell eller bensinpriser rundt kaffebordet styrer jeg langt unna, eller så sitter jeg og soner ut. 

Anonymkode: aac06...48c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tomt prat om eiendomsskatt, siste elbilmodell eller bensinpriser rundt kaffebordet styrer jeg langt unna, eller så sitter jeg og soner ut. 

Det er mye av det du skriver som jeg kjenner meg igjen i. Men jeg har en svoger som klarer å «fange» meg i uinteressante samtaler, i lignende temaer som du nevner i avsnittet jeg siterte. Og han prater intenst mens han ser meg rett i øynene, og dermed føler jeg meg fanget og tvunget til å svare og delta i samtalen. Hva gjør du for å styre unna hvis noen drar deg inn i en samtale du ikke gidder ta del i? Trenger tips😅

Anonymkode: f472d...ffa