Gå til innhold

Lei av å ha det vondt


Gjest Gjest_Trist_*

Anbefalte innlegg

Gjest Gjest_Trist_*

Hei!

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å få ut litt av det vonde som jeg har inni meg. Jeg har skrevet innlegg her tidliger om å bli forlatt av den man elsker, og har en periode følt at livet var blitt litt lettere.

Men den siste tiden har vi sett mer til hverandre igjen, - uten å være kjærester, men vi har spist middag sammen noen ganger, og snakket sammen på telefonen. Og dette har vekket alle følelsene mine igjen, og sikkert noen av hans også, men han vet fortsatt ikke hva han vil.

Og nå kjenner jeg at det er like før jeg ikke orker mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det godt igjen, hva jeg skal gjøre for å ha en dag uten å være trist. Alle forteller meg at jeg må tenke på meg selv...hvis jeg gjør det, kjenner jeg at jeg ikke klarer mer. Jeg fortsetter livet mitt for alle andre, - for min egen del er hverdagen så tung at jeg ikke egentlig ser noe mening i tilværelsen lenger. Jeg er høyt utdannet, oppleves nok som en ressursperson av alle som kjenner meg, tilsynelatende humørspreder, har et pent utseende, og flere mannlige beundrere som gjerne vil ta eksens plass, men alt dette hjelper så lite når jeg har det så vondt med meg selv. Jeg er så sliten, så sliten, og drømmer bare om å få legge på svøm, og svømme til jeg ikke orker mer. Men jeg kan ikke gjøre det mot familien min som er glad i meg. Jeg kan ikke ødelegge deres liv, selv om mitt liv ikke er verdt å leve slik det er nå.

Men hvordan skal jeg komme meg ut av denne tåken som omgir meg? Jeg går på jobb, trener nesten hver dag, er sammen med venner, har flyttet inn i en nydelig ny leilighet, og har alt jeg trenger. Utenom den personen som gjør meg glad og får meg til å føle at livet er verdt å leve. Jeg har alltid trodd at jeg var sterk og selvstendig, - nå forstår jeg hvor ufattelig mye av livet mitt som har handlet om å skape noe sammen med den jeg elsket. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men trenger nok bare en god klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har det på akkurat samme måte som deg. Var nok ikke så lurt å gjennoppta kontant..for da blir på en måte skorpen revet av såret på hjertet ditt... Men så er det litt deilig også ikke sant? være nær ham igjen..? vet akkurat hvordan det er...

Vet også hvordan det er å være så lei at du ikke vet om du takler livet mer. Hvert minutt føles som en time.

Syns du burde få et godt svar av ham. Hva vil han?? vil han ha deg eller ikke...

Og uansett: sadness flies away on the wings of time ¨¨

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man blir forferdelig sliten å lei av å ha det vondt og det føles ikke som det er noen ende på det og det er lett å bli motløs av det hele. Jeg hadde det på samme måte: Det eneste jeg ville var å sove. Sove leeeenge slik at jeg slapp å forholde meg til verden.

Men jeg er temmelig sta og fant ut at dette gikk ikke: Man er selv ansvalig for sin egen lykke - kan ikke vente passivt på at andre skal komme å gjøre verden til en drøm - man må jobbe for det selv!

Reagerer på det du skriver: "Jeg har alltid trodd at jeg var sterk og selvstendig, - nå forstår jeg hvor ufattelig mye av livet mitt som har handlet om å skape noe sammen med den jeg elsket. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men trenger nok bare en god klem!"

Bli sterk og selvstendig! Konsentrer deg om deg selv og finn ting som gjør verden bedre for DEG uten han! Det er hardt, krever innsats og man kan til tider bli motløs, men det er verdt det!

Jeg satte meg ned og skrev liste over hva jeg liker å gjøre, men prioriterte bort da jeg traff han - maling og tegning, reiser, for sjeldent sammen med venner og mye mer. Og det hjalp! Jeg slet som bare det, men det hjalp! Og jeg fant ut at jeg hadde gitt avkall på alt for mye av meg og mitt (som det også virker som du har gjort). Stå på - du klarer det! Finn igjen deg selv og ditt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: Veit du hva?? Akkurat sånn føler jeg det også..

Jeg har alt, jeg burde vært lykkelig, men jeg er det ikke.. Jeg savner en sentral person i livet mitt.. :(

En venninne av meg lurer på om jeg er blitt deprimert. Men jeg er ikke deprimert, jeg er bare så ufattelig lei meg..

Murer meg heller inne for meg selv, istedet for å gå ut, kvier meg nesten for å gå på butikken og handle noen dager. Alt er ren rutine. Jeg går på jobb, og går hjem igjen. Jeg gjør ting bare fordi jeg må, ikke fordi jeg har lyst.

Å jeg vil ikke gå igjennom denne vinteren alene, jeg vil ikke komme hjem til tomt hus hver dag. Jeg vil ha han jeg elsker der.. men han skjønner det ikke.. han tror meg ikke :tristbla:

Life is hard...........................

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Livet skal ikke være lett. Men, ikke la deg prege av frasen: "Life is hard and then you die." Du må tørre å gjøre noe med situasjonen. Vet ikke helt om jeg forstod situasjonen din. Men, ikke vær redd for å ta et oppgjør med det som gjør deg bekymret, nedstemt osv. Det er først da du kan begynne å leve. Lykke til :):klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg skjønner hvordan du har det. Er i en liknende situasjon som deg og har vært det i mer enn 4 måneder nå. Jeg har alltid trodd på dette med at "tiden leger alle sår" men nå begynner jeg å tvile. 4 måneder er ikke et hav av tid, men litt burde det hjelpe.

For meg hjelper det ikke. Jeg har prøvd å opprettholde litt kontakt med ex'en. Det gikk ikke, for han levde ikke opp til det. Nå prøver jeg, eller vi, ingen kontakt i det hele tatt. Det gjør det enda verre. Savnet gnager hele tida.

Jeg klarer ikke gå turer fordi jeg "ser" ham/oss overalt. Trene orker jeg ikke, for jeg vet at når jeg kommer ut døra så er det stor sjanse for at gråten tar meg. Jeg har prøvd å reise. Hyggelige turer, men sorgen og savnet er der like fullt. Jeg har besøkt venner. Hjelper ikke det grann. Jeg har vært hos psykolog - kun for å bli irritert. H*n begynte straks å grave i barndommen min, -og det er ærlig talt noen år siden jeg var ferdig med den. Jeg har forsøkt akupunktur- da det ikke var noen forandring etter 8 behandlinger gav jeg opp. Legen min har prøvd seg med beroligende tabletter. Hjelper overhodet ikke.

Synes rett og slett jeg har prøvd meg gjennom "hele boka". Det eneste som gjenstår for meg nå er antidepressiva. Skal ta kontakt med legen nå over helga og se om jeg kan få behandling på den måten. Kanskje det hjelper litt, sånn at jeg klarer å fungere på et vis også utenom jobb. Jobben klarer jeg nemlig bra, men etter å ha tatt meg sammen hele uka så ender det med full kollaps i helgene.

Det sliter. Jeg vil ha livet mitt tilbake.

Vet ikke om det er så mye trøst dette her. Neppe! Men du er i allfall ikke alene. :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du hva jeg tenkte da jeg leste dette? Du burde prøve en god coach!

Har en venninne som sleit veldig etter et samlivsbrudd i fjor høst. Etter å ha deppet til over jul, bestemte hun seg for å prøve noe nytt, og tok kontakt med en coach. Hun var iallfall kjempefornøyd, og klarte sakte, men sikkert sammen med coachen å stake ut en ny retning for livet sitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg HAR hatt det på samme måten som noen beskriver her. Var ofte trist, ensom og lei i ungdommens dager, fordi det aldri fungerte med meg og denne "dametrafikken". Nå har tiden gått, og jeg har levd enslig i alle år og har lært meg å leve med det.

Personlig tror jeg vår "allstyrende" ville det slik at jeg skulle være enslig hele livet.

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Trist gjest_trådstarter

Takk for mange fine svar! Og mange triste svar som viser at det er mange andre som har det slik som meg. Selv om jeg er lei meg på deres vegne har jeg nok litt godt av å se at det er andre som er i samme situasjon som meg. Tristheten og frustrasjonen over tilværelsen gjør meg nok litt for selvopptatt og egoistisk. I stedet for å glede meg over alt det jeg faktisk har, sørger jeg over det jeg ikke lenger har og tror at alle andre har det bedre enn meg.

Siden forrige innlegg har det ikke skjedd noen store endringer i livet mitt. Mannen jeg elsker er fortsatt bare et godt minne og en drøm om hva som kanskje kan bli noe igjen. Han sender meg meldinger, gir meg oppmerksomhet, og tenker nok like mye på meg som jeg gjør på ham. Men utover det vet jeg ikke noe mer enn sist...

Har blitt forsøkt sjekket opp av et par andre gutter den siste uken, men foreløpig er det ingen som har nådd opp og sluppet gjennom nåløyet. Må kanskje snart begynne å lete etter en nål med et større øye på, for så langt virker det rimelig uoverkommelig å finne noen andre som slipper gjennom.

Men kanskje prinsen en dag dukker opp? Eller at min sovende prins snart våkner opp og ser hva han har latt gå fra seg? Jeg trøster meg med at når andre ser at jeg er noe å ha, så må vel han også se det igjen en vakker dag. Mens jeg venter tror jeg jeg skal krype godt under dynen og se om jeg får til å sove litt....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler sånn med deg. Hvis det er noen trøst så vet jeg AKKURAT hvordan du har det. Men du...du skal ikke se bortifra at kjærlighetssorgen din har utviklet seg til en depresjon... Noen ganger blir man så trist at man ikke takler det, og faller ned i en depresjon. Dette skjedde meg meg etter at jeg ble forlatt av kjæresten. Men jeg kom meg ut av det, men grunnen til det var at jeg fikk kjæresten min tilbake. Men seff kommer du deg ut av depresjonen selvom du ikke får han tilbake..jeg vet bare ikke hvordan...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 måneder senere...

Annonse

Gjest Gjest_gjest_*

Å hvor sørgelig å lese, men samtidig så godt at jeg ikke føler det sånn alene!! Føler også for å legge på svøm, og ikke stoppe.....

Har venner, aktiviteter, jobb, og alt "ytre" men min prins har glidd unna og vil ikke ha meg - samtidig som han enda er glad i meg. Det gjør vårt brudd ulidelig pinsomt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler med deg, og dere som gjennomgår dette. Er i noe ala samme situasjon selv, og har ingen råd å gi...desverre. Life must go on, og så får man bare prøve å henge med etter beste evne. Regner med at tåka letter en dag..men når, det er en annen sak:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Gjest Kjærlighetssorg

Heisann!

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, går gjennom det samme selv nå. Hva man skal gjøre får å komme ut av det veit jeg ikke, har selv unger og barnebarn, er glad i de, men det blir mager trøst.... Hadde det ikke vært for de vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Man mister meningen med livet. Jeg har prøvd forskjellige ting som jeg vet har hjulpet meg før, men det hjelper ikke lenger. Er man hektet så er man hektet. Jeg håper at med tiden vil dette blekne noe. Livet går videre, det er bare måten det går på! Jeg ønsker deg lykke til videre :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Gjest Gjest - trådstarter

Ett år er gått siden jeg skrev innlegget, og det er rart å se den gamle tråden komme frem igjen.

Mye har skjedd dette året. Jeg har datet andre menn, vært på ferie med eksen, grått litervis av tårer, og kuttet all kontakt enda en gang. Nå har vi ikke sett hverandre på nesten tre måneder, og det hjelper litt, men bare en liten melding eller en kjent sang kan fortsatt få frem tårene mine. Jeg har etterhvert klart å forsone meg med at jeg nok har det bedre uten ham, men ennå er ikke hverdagen enkel alene. Han er fortsatt en utrolig stor del av meg, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, men jeg forsøker å bruke mest mulig av tiden min sammen med andre slik at jeg ikke får for mye tid til å sitte alene og tenke.

Det positive er at jeg har fått masse nye, spennende oppgaver på jobben, og ettersom jeg har brukt trening som en måte å rømme fra de triste tankene er jeg blitt utrolig mye sprekere enn jeg var :-)

Jeg håper inderlig at dere andre som er i samme situasjon som meg klarer å komme ut av dette vonde mønsteret raskere enn meg, og at dere snart finner glede og mening med tilværelsen igjen. Jeg skal nok klare det en vakker dag jeg også. Det er så mange flotte menn i verden, - håper bare at det snart dukker opp en som igjen klarer å vekke de gode følelsene i meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Ett år er gått siden jeg skrev innlegget, og det er rart å se den gamle tråden komme frem igjen.

Mye har skjedd dette året. Jeg har datet andre menn, vært på ferie med eksen, grått litervis av tårer, og kuttet all kontakt enda en gang. Nå har vi ikke sett hverandre på nesten tre måneder, og det hjelper litt, men bare en liten melding eller en kjent sang kan fortsatt få frem tårene mine. Jeg har etterhvert klart å forsone meg med at jeg nok har det bedre uten ham, men ennå er ikke hverdagen enkel alene. Han er fortsatt en utrolig stor del av meg, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, men jeg forsøker å bruke mest mulig av tiden min sammen med andre slik at jeg ikke får for mye tid til å sitte alene og tenke.

Det positive er at jeg har fått masse nye, spennende oppgaver på jobben, og ettersom jeg har brukt trening som en måte å rømme fra de triste tankene er jeg blitt utrolig mye sprekere enn jeg var :-)

Jeg håper inderlig at dere andre som er i samme situasjon som meg klarer å komme ut av dette vonde mønsteret raskere enn meg, og at dere snart finner glede og mening med tilværelsen igjen. Jeg skal nok klare det en vakker dag jeg også. Det er så mange flotte menn i verden, - håper bare at det snart dukker opp en som igjen klarer å vekke de gode følelsene i meg!

Jeg er inne i akkurat det samme nå, som ble beskrevet i det første innlegget. Og det er bare føles helt uutholdelig. Vi har masse kontakt. Nesten hver dag. Og han er fremdeles glad i meg. Men vil altså ikke ha meg likevel. Og han har ny dame...... Men synes vi hadde et spesielt forhold og blablabla.

Jeg sitter på gjerdet og venterventerventer og håperhåperhåper at det skal løse seg likevel. :tristbla: For vi HADDE det virkelig utrolig fint, og det syntes han også. Men var altså den store forelskelsen som uteble likevel fra hans side. Men ikke fra min.

Så du som startet tråden: Hvordan er det nå? Føles det som om det går framover dag for dag? Jeg er så redd for at dette skal vare i det uendelige..... Livet mitt er helt satt på hold, og finner liksom ikke noe glede i noe lenger. Er så redd jeg aldri kommer til å finne noen som ham igjen, aldri kommer til å føle sånn for noen andre noen gang. Aner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...
Hei!

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å få ut litt av det vonde som jeg har inni meg. Jeg har skrevet innlegg her tidliger om å bli forlatt av den man elsker, og har en periode følt at livet var blitt litt lettere.

Men den siste tiden har vi sett mer til hverandre igjen, - uten å være kjærester, men vi har spist middag sammen noen ganger, og snakket sammen på telefonen. Og dette har vekket alle følelsene mine igjen, og sikkert noen av hans også, men han vet fortsatt ikke hva han vil.

Og nå kjenner jeg at det er like før jeg ikke orker mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det godt igjen, hva jeg skal gjøre for å ha en dag uten å være trist. Alle forteller meg at jeg må tenke på meg selv...hvis jeg gjør det, kjenner jeg at jeg ikke klarer mer. Jeg fortsetter livet mitt for alle andre, - for min egen del er hverdagen så tung at jeg ikke egentlig ser noe mening i tilværelsen lenger. Jeg er høyt utdannet, oppleves nok som en ressursperson av alle som kjenner meg, tilsynelatende humørspreder, har et pent utseende, og flere mannlige beundrere som gjerne vil ta eksens plass, men alt dette hjelper så lite når jeg har det så vondt med meg selv. Jeg er så sliten, så sliten, og drømmer bare om å få legge på svøm, og svømme til jeg ikke orker mer. Men jeg kan ikke gjøre det mot familien min som er glad i meg. Jeg kan ikke ødelegge deres liv, selv om mitt liv ikke er verdt å leve slik det er nå.

Men hvordan skal jeg komme meg ut av denne tåken som omgir meg? Jeg går på jobb, trener nesten hver dag, er sammen med venner, har flyttet inn i en nydelig ny leilighet, og har alt jeg trenger. Utenom den personen som gjør meg glad og får meg til å føle at livet er verdt å leve. Jeg har alltid trodd at jeg var sterk og selvstendig, - nå forstår jeg hvor ufattelig mye av livet mitt som har handlet om å skape noe sammen med den jeg elsket. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men trenger nok bare en god klem!

Gammel tråd, men jeg tar den frem allikevel. Det som blir skrevet her er nøyaktig på prikken slik jeg føler det.

Det ble over og sakte men sikkert forsøkte jeg og komme tilbake til livet mitt igjen. Jeg så lyspunkter og begynte å sette pris på mitt eget selskap. Så tok hun kontakt igjen.... Jeg ramlet rett ned i kjelleren fordi hun er usikker.

Hvorfor da ta kontakt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...