Alenetid partner, alenetid barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Gjør du? To normaltfungerende barn 50% kan ikke sammenlignes med tre derav to med ekstra behov nesten kontinuerlig. 

Dere har alenetid annenhver uke? Har du forsøkt gå seks uker uten? 

Dette handler ikke om å sette inn i oppvaskmaskin. Det handler om barn som krever en time motivering for å gå på skolen. Store barn som ikke mestrer personlig hygiene. Ganske sterke barn som utagerer. Barn som ikke er inkludert i det sosiale på skoletrinnet fordi de har slått medelever. Barn som gjør at når vi kjører bil må en voksen sitte i midten bak for å unngå utagering dem imellom. Barn som ikke sover (mange med autismespekterforstyrrelser sliter med søvn). 

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener når jeg sier jeg er utslitt. 

Ts

Anonymkode: 5616e...497

De var hos oss gjennom stort sett hele pandeminen ettersom den andre foreldren var i høyrisikogruppen. Jeg skjønner ikke alene tid, og jeg skjønner sliten, eller utslitt - uavhengig av årsaken til det. Men for all del, sikkert ingen som skjønner deg. Du er unik, din situasjon er unik - lykke til. PS, ta aldri mot sympati - spy heller ut eder og galle, det løfter deg opp, og bringer deg fram i livet. Ha en fin kveld videre.

Anonymkode: 4f0ce...df0

[AnonymBruker]

Det er partneren din. Og det som fulgte han følger han. Gå, eller stå - valget er ditt. Men kanskje blir det enklere å gjennomføre "gå" om du får nok støtteerklæringer på KG til å gjøre nettopp det. 

Anonymkode: 4f0ce...df0

[Lonelily]

Du må virkelig fortelle mannen din hvordan du føler. Her kan det finnes løsninger, men det er ting du strengt tatt bør kunne overlate til foreldrene. Mor tror kanskje dere takler dette mye bedre enn dere gjør (ikke fordi dere ikke er bra nok, men fordi det er grenser for hva et menneske makter!) 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

De var hos oss gjennom stort sett hele pandeminen ettersom den andre foreldren var i høyrisikogruppen. Jeg skjønner ikke alene tid, og jeg skjønner sliten, eller utslitt - uavhengig av årsaken til det. Men for all del, sikkert ingen som skjønner deg. Du er unik, din situasjon er unik - lykke til. PS, ta aldri mot sympati - spy heller ut eder og galle, det løfter deg opp, og bringer deg fram i livet. Ha en fin kveld videre.

Anonymkode: 4f0ce...df0

 

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er partneren din. Og det som fulgte han følger han. Gå, eller stå - valget er ditt. Men kanskje blir det enklere å gjennomføre "gå" om du får nok støtteerklæringer på KG til å gjøre nettopp det. 

Anonymkode: 4f0ce...df0

Slike kommentarer gjør at jeg ikke engang tør fortelle mine nærmeste venner hvordan jeg har det. For jeg har jo valgt det selv, det er bare å gå. 

Og når alle andre forstår hvor sliten jeg er, de har tross at en tenåring som også er dårlig på oppvaskmaskin... Om jeg forklarer at barn med spesielle behov krever spesielt mye, da er det liksom det samme. "å du har det vanskeligere enn alle andre du, du velger å ikke bli forstått ". 

Jeg føler meg helt hinsides alene. 

Jeg lurte på hva som er normalt mtp alenetid barn foreldre. Jeg trenger verken sympati, bare å få tenkt klarere. 

Så beklager om jeg virker krass. Men helt ærlig for kommentarer som "jeg har masse alenetid og de setter ikke inn i oppvaskmaskinen, jeg skjønner" meg til å gråte. For det er så langt unna min problemstilling at det er som å be om hjelp til matte og noen bare "jeg har en grammatikkbok!" 

Anonymkode: 5616e...497

[AnonymBruker]

Problemet her er at folk flest ikke kan gi deg noe bra svar på hva som er normalt med alenetid.
Ihvertfall ikke i en slik situasjon som din, der 2 av 3 barna har diagnoser som krever mye.
De fleste kan ikke sette seg inn i din situasjon og de fleste aner ikke hva det vil si å ha barn med diagnoser.
Er det noen støttegruppe for foreldre med den type diagnoser?
Selv om du er stemor er du i aller høyeste grad en omsorgsperson for barna og dermed så er støttegruppene også for deg.

Men kan det være litt i det mor sier her?
Forsvinner det barnet uten diagnoser litt i hverdagen? Kunne den trengt å bli sett litt alene? Hatt litt alenetid?

Anonymkode: 57a60...9c7

[Gjest Anonymus Notarius]

At unger skal ha masse "alenetid" med foreldrene sine er i alle fall en ganske ny greie. Kan aldri huske å ha hatt noe sånt med mine foreldre. Praktiserer heller ikke noe sånt med egne barn - hender selvsagt at jeg gjør noe alene med et av barna, men det er mer tilfeldig utfra hva som passer for oss der og da, ikke fordi "i dag er det Annes tur til å ha alenedag med mamma, i morgen er det Oles tur". Det eneste jeg kan tenke meg i deres situasjon er at barnet uten spesielle utfordringer kanskje kan ha godt av litt tid alene med foreldrene dersom det får lite oppmerksomhet i hverdagen.

Dette høres ut som en utrolig slitsom situasjon som ikke er holdbar i lengden. Var jeg deg, ville jeg flytta ut. Hvorvidt du skal fortsette forholdet, bør du tenke nøye over. Vil du ha egne barn? For det er det neppe aktuelt å få med denne fyren/i denne situasjonen.

Endret 23. mars 2022 av Anonymus Notarius

[Lonelily]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg lurte på hva som er normalt mtp alenetid barn foreldre. Jeg trenger verken sympati, bare å få tenkt klarere. 

Anonymkode: 5616e...497

Jeg har to barn hvorpå den ene har adhd og er alenemor 100% av tiden. Det sier seg selv at jeg får minimalt med egentid. Aldri familie som passer eller har på overnatting, kun i kritiske tilfeller hvor jeg skal noe viktig (ikke alenetid mao). Med det sagt syntes jeg likevel situasjonen din virker ekstrem. Jeg sørger for alenetid når eldste har lagt seg, så da blir det noen timer på sofaen helt alene. Det er min tid for meg selv, alfa og omega. Har også jobbet deltid, noe som også hjelper ekstremt. 

Det er ekstremt tøft å stå i når barn krever mye mer enn et normalt fungerende barn. Kjenner at min datters adhd kan være en enorm prøvelse og det vil jeg tro er en "lett" diagnose sammenlignet med det du må forholde deg til. Jeg sier ikke dette for å synes synd på deg, men for å understreke at du står i noe som ER krevende og du/dere bør få hjelp og avlastning. Dere trenger noen kvelder og helger for dere selv. Spesielt når dere antageligvis aldri kan få sneket inn litt "fri" når barna er der. (de fleste med store barn kan jo sende de på rommet med venner noen timer og få stua for seg selv) 

Kjenner familier der det ikke finnes rom for alenetid, men også familier som får masse tid til egenpleie selv med små barn. Veldig individuelt hvordan (og hvor mange) barn og jobber man har, men alle er jo avhengig av hjelp utenifra eller at den ene partneren tar barna for å få til fri. 

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (16 minutter siden):

At unger skal ha masse "alenetid" med foreldrene sine er i alle fall en ganske ny greie. Kan aldri huske å ha hatt noe sånt med mine foreldre. Praktiserer heller ikke noe sånt med egne barn - hender selvsagt at jeg gjør noe alene med et av barna, men det er mer tilfeldig utfra hva som passer for oss der og da, ikke fordi "i dag er det Annes tur til å ha alenedag med mamma, i morgen er det Oles tur". Det eneste jeg kan tenke meg i deres situasjon er at barnet uten spesielle utfordringer kanskje kan ha godt av litt tid alene med foreldrene dersom det får lite oppmerksomhet i hverdagen.

Dette høres ut som en utrolig slitsom situasjon som ikke er holdbar i lengden. Var jeg deg, ville jeg flytta ut. Hvorvidt du skal fortsette forholdet, bør du tenke nøye over. Vil du ha egne barn? For det er det neppe aktuelt å få med denne fyren/i denne situasjonen.

Nei det er ikke en ny greie og jamen er det fint man gjør det

Anonymkode: 31340...6f5

[Lonelily]

Huff, jeg syntes det er ille at så mange syntes du bare skal flytte ut. Med avlastning, støttekontakt og ved at mor tar sin del av ansvaret så kan duog mannen tross alt få et helt annet liv. Masse lykke til TS. Jeg håper inderlig at dette løser seg ❤️

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei det er ikke en ny greie og jamen er det fint man gjør det

Anonymkode: 31340...6f5

Å bruke tid med hvert barn, nei, men det er heller ikke det jeg skriver. Det jeg mener, er den forestillingen om at unger liksom må få lov til å legge beslag på en av foreldrene alene en hel dag, jfr. mor til TS' stebarn.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Men kan det være litt i det mor sier her?
Forsvinner det barnet uten diagnoser litt i hverdagen? Kunne den trengt å bli sett litt alene? Hatt litt alenetid?

Helt klart. Dette barnet er verdens mest tålmodige og forståelsesfulle. Snakker en del om at hun er lei seg over at eldre søsken kaller oss voksne fitte, pikk, jævel osv. 

Jeg strekker meg LANGT for å gi dette barnet pause og validere at dette barnet har lov til å ha egne behov. 

Nå er jeg så sliten at jeg er bekymret for om jeg klarer dette mer. 

Dette barnet fortjener at søsken benytter avlastning. 

Anonymkode: 5616e...497

[AnonymBruker]

Jeg har tatt en egenmelding og latt mannen ta alt på morgenen i dag. Jeg har sovet to timer ekstra. Drukket kaffe og spist en brødskive uten forstyrrelser. Jeg skal forsøke å svare mer ordentlig. 

Til deg som mente jeg spøy ut eder og galle. Beklager. Jeg forstod ikke at jeg sa noe ufint. 

Angående særbo. Jeg tenker mye på det. Men... Jeg eier 50% av boligen. Kjøpt i en bydel jeg hater for at barna skal ha kort vei mellom hjemmene. Dyrere og trangere enn ti minutter på sykkel lenger unna. Likevel, jeg hadde nå valgt denne mannen og ville hensynta. Men. Han har ikke råd til å kjøpe meg ut, jeg har ikke noe annet sted å gjøre av meg. 

Bidrag. Ja, jeg har tenkt på det. Mannen er forsåvidt enig. Men han orker ikke ta kampen. 

 

Anonymkode: 5616e...497

[AnonymBruker]

Uff, vanskelig.  Du høres ut som en god stemor med sunn fornuft og behov for å puste. Hang in there.

Jeg har 3 barn. 2 som er så voksne at de har flyttet ut, men hvor den yngste av de 2 har atypisk autisme og fortsatt trenger endel hjelp, selv om velfungerende. Minste har sjeldent syndrom og trenger hjelp til det meste, sover nærmest ikke. Bor sammen med far, så ingen å sende barnet bort til. Vi har hatt noe avlastning utenfor hjemmet en periode, men det funket ikke. Nå har vi BPA. Det er magisk, og har reddet forstanden min. Dere har en mor som skal ha barna 50%. Jeg ville prøvd å prate med faren igjen, han er nok dødssliten selv. Mor må mer på banen igjen på det jevne, så får dere heller gjøre så godt som mulig de gangene hun evt blir beordret. Barn med diagnoser og utfordringer er ikke lett å plassere hos folk de ikke er trygge på/folk som ikke selv føler seg trygge på å oppfatte og løse behovene deres riktig. Vil også foreslå for dere å undersøke om BPA kan være aktuelt for dere som avlastning. Å ha personlig assistanse av få som både kan være med dere som familie, alene med barnet hjemme hos dere og på aktiviteter er gull verdt. Da kan du og far for eksempel sende barna på kino/tur/barnebursdag/what not med assistent eller selv gå ut mens barna er hjemme med assistent innimellom. Assistent kan også være med på reiser og ferier, slik at dere har mulighet til å gjøre ting både sammen og alene. 

Anonymkode: 0c23e...e6a

[AnonymBruker]

Dette høres fryktelig tungt ut TS! Du virker som en fantastisk stemor ❤️ Men du kan ikke slite deg slik ut på andres barn. Hvor mye har mor i praksis hatt barna de siste årene? Nå er det kanskje hennes tur til å dra det tyngste lasset. Kan følgende være en løsning: 

Uke 1: Dere har alle tre barna

Uke 2: Yngste barnet alene hos dere mandag - onsdag, de to eldste hos dere onsdag - fredag, mor har begge barna i helga

Uke 3: Mor har alle tre barna

Begrunn det med at du er utslitt og trenger det for en periode. Om et halvt år kan dere vurdere ny løsning igjen. 

Anonymkode: ac5d2...949

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Uff, vanskelig.  Du høres ut som en god stemor med sunn fornuft og behov for å puste. Hang in there.

Jeg har 3 barn. 2 som er så voksne at de har flyttet ut, men hvor den yngste av de 2 har atypisk autisme og fortsatt trenger endel hjelp, selv om velfungerende. Minste har sjeldent syndrom og trenger hjelp til det meste, sover nærmest ikke. Bor sammen med far, så ingen å sende barnet bort til. Vi har hatt noe avlastning utenfor hjemmet en periode, men det funket ikke. Nå har vi BPA. Det er magisk, og har reddet forstanden min. Dere har en mor som skal ha barna 50%. Jeg ville prøvd å prate med faren igjen, han er nok dødssliten selv. Mor må mer på banen igjen på det jevne, så får dere heller gjøre så godt som mulig de gangene hun evt blir beordret. Barn med diagnoser og utfordringer er ikke lett å plassere hos folk de ikke er trygge på/folk som ikke selv føler seg trygge på å oppfatte og løse behovene deres riktig. Vil også foreslå for dere å undersøke om BPA kan være aktuelt for dere som avlastning. Å ha personlig assistanse av få som både kan være med dere som familie, alene med barnet hjemme hos dere og på aktiviteter er gull verdt. Da kan du og far for eksempel sende barna på kino/tur/barnebursdag/what not med assistent eller selv gå ut mens barna er hjemme med assistent innimellom. Assistent kan også være med på reiser og ferier, slik at dere har mulighet til å gjøre ting både sammen og alene. 

Anonymkode: 0c23e...e6a

Takk. 

Det er noe med det at de er ikke enkle å sende til andre. Som en nevner kan man med normaltfungerende sende på rommet eller de henger med venner. Men de to eldste er hjemme. Hele tiden. 

Assistent var et godt forslag. Jeg har luftet det, men da mannen tok det opp med mor mente hun at barna ikke trenger det. 

Jeg tror at avlastning også ble avskrevet raskt fordi hun sa det ble feil å sende fra seg barna sine. "De er ikke kriminelle, vi sender dem ikke bort på institusjon om de ikke ønsker det!" 

Siden jeg ikke har de samme følelsene rundt dette som henne, er jeg mest frustrert over at det ikke blir forsøkt mer enn én gang. Vi voksne og det minste barnet trenger det. 

Anonymkode: 5616e...497

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette høres fryktelig tungt ut TS! Du virker som en fantastisk stemor ❤️ Men du kan ikke slite deg slik ut på andres barn. Hvor mye har mor i praksis hatt barna de siste årene? Nå er det kanskje hennes tur til å dra det tyngste lasset. Kan følgende være en løsning: 

Uke 1: Dere har alle tre barna

Uke 2: Yngste barnet alene hos dere mandag - onsdag, de to eldste hos dere onsdag - fredag, mor har begge barna i helga

Uke 3: Mor har alle tre barna

Begrunn det med at du er utslitt og trenger det for en periode. Om et halvt år kan dere vurdere ny løsning igjen. 

Anonymkode: ac5d2...949

Jeg vet ikke eksakt antall dager. Jeg angrer på at jeg ikke har loggført. 

I starten visste vi ikke hvor lenge pandemien skulle vare, og selvsagt kunne vi talitt ekstra i 14 dager. 

Og så 14 dager til. Og 14 dager til... 

Mannen mente at dette var barna hans, selvsagt skulle vi ikke loggføre eller dokumentere at vi "passet" dem. Jeg er forsåvidt enig i det. 

Men nå angrer jeg på manglende dokumentasjon. Men en typisk fjortendagers-syklus har vi vel hatt alle ti dager (ikke alltid sammenhengnde, for har tilpasset etter mors turnus). Pluss to-tre dager hatt en eller to for å organisere alenetid barn-forelder. I de mest intense periodene har vi hatt alle i tre uker i strekk. Og den påfølgende uka med barnefri har vi hatt en eller to et par dager, og brukt resten på forefallende husarbeid. Så har alle kommet tilbake neste uke. 

Vi har hatt alle mye. All alenetid forelder barn har vært organisert i våre "friuker". Det samme har alle møter med skole, ansvarsgrupper, felles barnebursdager osv. Dette pga mors arbeidsbelastning. 

Men når hun nå foreslo å fortsette dette som en fast ordning... Jeg satt der og begynte å le. Jeg har blitt hun som er så på randen at jeg bare begynner å le av at jeg er utslitt. Jeg trodde det bare skjedde på film, men her er jeg altså. Så frustrert at jeg begynte å le av at dette er jo helt umulig. 

Anonymkode: 5616e...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk. 

Det er noe med det at de er ikke enkle å sende til andre. Som en nevner kan man med normaltfungerende sende på rommet eller de henger med venner. Men de to eldste er hjemme. Hele tiden. 

Assistent var et godt forslag. Jeg har luftet det, men da mannen tok det opp med mor mente hun at barna ikke trenger det. 

Jeg tror at avlastning også ble avskrevet raskt fordi hun sa det ble feil å sende fra seg barna sine. "De er ikke kriminelle, vi sender dem ikke bort på institusjon om de ikke ønsker det!" 

Siden jeg ikke har de samme følelsene rundt dette som henne, er jeg mest frustrert over at det ikke blir forsøkt mer enn én gang. Vi voksne og det minste barnet trenger det. 

Anonymkode: 5616e...497

Vel jeg er enig med mor, ønsker de det ikke så sender man de ikke

Anonymkode: 31340...6f5

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel jeg er enig med mor, ønsker de det ikke så sender man de ikke

Anonymkode: 31340...6f5

Koste hva det koste vil? 

Hva med lillesøster? Hvor mye skal hun tåle av fysisk og verbal utagering mot seg? Hva skal hun tåle av at hun ikke kan være alene med eldre søsken pga utagering, og de voksne ikke har mer å gå på for å støtte henne? 

Hva med alle barnas rett til gode omsorgspersoner? 

Jeg har gått ned mye i vekt de siste to årene. Jeg har ikke overskudd til å spise. Mannen ser ut som en skygge. 

De har forsøkt avlastning én gang. Alle var sammen her kvelden før. Mor sa ting som at det river i mammahjertet å sende dem. Stakkars dem. Vil de ikke heller være med henne på film og godter? Har de det ikke bedre hos mammaen sin? 

Spesielt niåringen må motiveres til ALT. Jeg overdriver ikke når jeg sier timer tilrettelegging og motivering og positiv forsterkning for en tur til lekebutikken. 

At dette barnet da ikke liker noe etter ett forsøk, uten motivasjon... Er det god nok grunn til at hele familien går til grunne? 

Anonymkode: 5616e...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Koste hva det koste vil? 

Hva med lillesøster? Hvor mye skal hun tåle av fysisk og verbal utagering mot seg? Hva skal hun tåle av at hun ikke kan være alene med eldre søsken pga utagering, og de voksne ikke har mer å gå på for å støtte henne? 

Hva med alle barnas rett til gode omsorgspersoner? 

Jeg har gått ned mye i vekt de siste to årene. Jeg har ikke overskudd til å spise. Mannen ser ut som en skygge. 

De har forsøkt avlastning én gang. Alle var sammen her kvelden før. Mor sa ting som at det river i mammahjertet å sende dem. Stakkars dem. Vil de ikke heller være med henne på film og godter? Har de det ikke bedre hos mammaen sin? 

Spesielt niåringen må motiveres til ALT. Jeg overdriver ikke når jeg sier timer tilrettelegging og motivering og positiv forsterkning for en tur til lekebutikken. 

At dette barnet da ikke liker noe etter ett forsøk, uten motivasjon... Er det god nok grunn til at hele familien går til grunne? 

Anonymkode: 5616e...497

Da må man dele seg litt da, eller som mor sier ta ett barn på samvær

Anonymkode: 31340...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Koste hva det koste vil? 

Hva med lillesøster? Hvor mye skal hun tåle av fysisk og verbal utagering mot seg? Hva skal hun tåle av at hun ikke kan være alene med eldre søsken pga utagering, og de voksne ikke har mer å gå på for å støtte henne? 

Hva med alle barnas rett til gode omsorgspersoner? 

Jeg har gått ned mye i vekt de siste to årene. Jeg har ikke overskudd til å spise. Mannen ser ut som en skygge. 

De har forsøkt avlastning én gang. Alle var sammen her kvelden før. Mor sa ting som at det river i mammahjertet å sende dem. Stakkars dem. Vil de ikke heller være med henne på film og godter? Har de det ikke bedre hos mammaen sin? 

Spesielt niåringen må motiveres til ALT. Jeg overdriver ikke når jeg sier timer tilrettelegging og motivering og positiv forsterkning for en tur til lekebutikken. 

At dette barnet da ikke liker noe etter ett forsøk, uten motivasjon... Er det god nok grunn til at hele familien går til grunne? 

Anonymkode: 5616e...497

Om mor ikke ønsker avlastning, så må mor dra mer av lasset. Helt enkelt.
Jeg tror at mor her tenker dere er to så dere kan ha de mer, men egentlig skal jo samvær fordeles mellom mor og far, du er kun en pluss for far i ligningen.
Jeg ville forsøkt tatt opp avlastning igjen, og om mor ikke ville, så ville jeg lagt det fram som at om hun ikke vil ha avlastning, så må hun ha barna mer. 
Tror du også må legge det fram for samboeren din at om ikke dette endrer seg, så ender forholdet deres, og det er jo ikke noe du ønsker. Ikke legge det fram som en advarsel, men fortelle det rolig at det kan gå for en tid fremover, men så vil en eller begge av dere møte veggen og da vil det nok gå ut over deres samliv. Og da vil far slite med bosted osv også.

Dette er jo barn som høres ut som de har såpass diagnoser at de vil trenge støtte og hjelp fra fremmede også i voksenlivet.
Det vil være bedre for de at de vil få en tilvenning til avlastning nå som de er barn, fremfor å skulle venne de til noe slikt i voksen alder. Foreldre sin helse varer ikke evig og barna blir jo også voksne en dag.

Far må forstå at han må sette litt krav for å kunne beholde sitt liv, deg, din kjærlighet, deres hjem, sin egen fysiske og psykiske helse. Ja vi elsker barna våre, men å ta imot hjelp når man har barn med diagnoser er det beste for familien OG barna. Barna med diagnoser trenger også omsorgspersoner som fungerer, derfor kan man heller ikke gå på akkord med seg selv over lang tid, det fungerer ikke i lengden og vil være skadelidende også for barna.

Anonymkode: 57a60...9c7