Bekymret for datter med kontrollerende bestevenninne

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på snart 14 år. Hun er moden for alderen og er skoleflink. Hun er ganske sjenert og forsiktig, men er utadvendt og pratsom i trygge omgivelser. Den eneste "negative" siden er at hun er litt lat og veldig rotete🙈  noe som jo er helt innenfor i den alderen tenker jeg.

Min bekymring har økt med tiden, og går ut på at hun absolutt aldri hever stemmen eller krangler, uansett hva som skjer. Det høres sikkert teit ut at dette er bekymringsfullt, men vi er en familie på 6 og takhøyden er stor med både humor, erting fra storesøsken og heftige diskusjoner om politikk og diverse synspunkter ved matbordet. Både jeg og pappaen kan bli frustrerte over at hun er distre og sjeldent rydder opp etter seg, og vi kan heve stemmen eller bli irriterte. Hun forholder seg alltid rolig til alle "provokasjoner" og hever aldri stemmen eller virker sint. 

Helt fra før hun startet skolen har hun hatt en nær bestevenninne. Venninnen har vært veldig dominerende, er veldig bortskjemt og har store problemer med å ha andre nære relasjoner enn den til vår datter. Foreldrene har slitt mye opp gjennom årene. Hun skriker seg til det hun vil ha og er stygg i munnen mot de begge. Jeg vet at vår datter er veldig empatisk ovenfor de som har "sinneproblemer" ADHD eller på andre måter er annerledes. Noe jeg synes er veldig fint å se. Men jeg har forstått mer og mer at det at hun synes synd på denne venninnen gjør at hun fratas muligheten til å få andre gode venner. Bestevenninnen takler ikke at datteren vår er sammen med andre, så da blir det heller ikke noe av. Hun kan være veldig sjalu og misunnelig og kan si veldig stygge og sårende ting. Rett etterpå kan hun skryte og virke superblid. Ingen andre klarer å ha henne som nær venn..

Jeg føler at jeg har et åpent og nært forhold til vår datter, og jeg har tenkt at så lenge hun kan prate om det vanskelige i denne relasjonen, og reflektere, så vil hun komme styrket ut av dette. Nå lurer jeg mer og mer på om grunnen til at vår datter er så unnvikende og neddempet i reaksjoner mot oss, er at hun gjennom mange år har måttet legge lokk på følelsene sine og "spille med" i samværet med denne venninnen. jeg må jo legge til at venninnen selvfølgelig også har positive sider, hun er kreativ, er nysgjerrig og har masse humor. De to vennene har hatt, og har det mye gøy sammen. 

Jeg trenger råd om hva jeg som mamma bør gjøre/ikke gjøre. Bør jeg være bekymret, eller er dette noe datteren vår bare må takle, og kanskje komme styrket ut av..

Anonymkode: 9251d...e46

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg trenger råd om hva jeg som mamma bør gjøre/ikke gjøre. Bør jeg være bekymret, eller er dette noe datteren vår bare må takle, og kanskje komme styrket ut av..

Anonymkode: 9251d...e46

Først av alt: har du snakka med datteren din og hva sier hun selv…? 

[AnonymBruker]

Uffda. Minner meg om meg selv. Jeg endte med å flytte bort på internatskole på vgs for å komme meg bort fra venninnen min. Jeg klarte ikke å ta et oppgjør med henne og hun hindret meg i å skaffe andre venner, jeg følte meg så låst. I tillegg var hun kontrollerende og snakket nedsettende om meg rundt andre. Så det virket for meg som den eneste måten å bli fri på.

Anonymkode: f3c62...bd8

[Trimsi]

Raven.Writingdesk skrev (38 minutter siden):

 

 

Endret 16. mars 2022 av Trimsi
feilskrevet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uffda. Minner meg om meg selv. Jeg endte med å flytte bort på internatskole på vgs for å komme meg bort fra venninnen min. Jeg klarte ikke å ta et oppgjør med henne og hun hindret meg i å skaffe andre venner, jeg følte meg så låst. I tillegg var hun kontrollerende og snakket nedsettende om meg rundt andre. Så det virket for meg som den eneste måten å bli fri på.

Anonymkode: f3c62...bd8

 

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Anonymkode: 9251d...e46

Ja, det er vel den konklusjonen jeg har kommet til, men tror ikke dette er så lett for datteren vår. Hun er veldig lojal som person og vil nok føle veldig på skyldfølelse. Dessuten er hun sikker på at denne "bestevenninnen" vil sverte henne i etterkant av et slikt brudd. Dessuten vil hun selvfølgelig savne henne og sikkert føle seg alene. I denne alderen er man så sårbar, men vi alle i familien vil gjøre vårt beste for å støtte henne.

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med datteren og funnet ut om det er mer negativt enn positive ting ved denne relasjonen. Jeg hadde/har selv en lignende relasjon, og det har vært er sant mareritt i voksen alder. Som 15-åring forstod jeg ikke. Som 30-åring føles det ille.

Anonymkode: 24391...a48

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (2 timer siden):

Først av alt: har du snakka med datteren din og hva sier hun selv…? 

Ja, jeg har snakket en god del med henne. Jeg har til og med hintet om at hun kanskje "er slik hun er" pga forholdet til denne venninnen. Og hun sier det er meget mulig.

Det føles som om datteren min har tatt på seg et for stort ansvar disse årene, og at vi ikke har sett hvilke konsekvenser det kan ha fått.

Jeg merker jo at jeg selv har ønsket å hjelpe foreldrene til denne venninnen, som selvfølgelig er veldig glade for at datteren vår holder ut. Jeg kan finne på å unnskylde venninnen litt og backer opp vennskapet. Da blir det jo nesten som om jeg ofrer datteren vår. Høres jo forferdelig ut 🙈  

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg har snakket en god del med henne. Jeg har til og med hintet om at hun kanskje "er slik hun er" pga forholdet til denne venninnen. Og hun sier det er meget mulig.

Det føles som om datteren min har tatt på seg et for stort ansvar disse årene, og at vi ikke har sett hvilke konsekvenser det kan ha fått.

Jeg merker jo at jeg selv har ønsket å hjelpe foreldrene til denne venninnen, som selvfølgelig er veldig glade for at datteren vår holder ut. Jeg kan finne på å unnskylde venninnen litt og backer opp vennskapet. Da blir det jo nesten som om jeg ofrer datteren vår. Høres jo forferdelig ut 🙈  

Anonymkode: 9251d...e46

Ja, det er jo det.

Hadde tilbudt datteren din å gå i terapi Det kan gjøre godt å rydde opp litt. Lære å sette grenser.

Anonymkode: f3c62...bd8

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg har snakket en god del med henne. Jeg har til og med hintet om at hun kanskje "er slik hun er" pga forholdet til denne venninnen. Og hun sier det er meget mulig.

Det føles som om datteren min har tatt på seg et for stort ansvar disse årene, og at vi ikke har sett hvilke konsekvenser det kan ha fått.

Jeg merker jo at jeg selv har ønsket å hjelpe foreldrene til denne venninnen, som selvfølgelig er veldig glade for at datteren vår holder ut. Jeg kan finne på å unnskylde venninnen litt og backer opp vennskapet. Da blir det jo nesten som om jeg ofrer datteren vår. Høres jo forferdelig ut 🙈  

Anonymkode: 9251d...e46

Du sier jo ingenting her om hva din datter sier eller føler? Jeg ser du har snakket med henne, la meg omformulere meg:

Har du lyttet til din datter? Hva sier hun ?

(uten at du leder henne) 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (50 minutter siden):

Du sier jo ingenting her om hva din datter sier eller føler? Jeg ser du har snakket med henne, la meg omformulere meg:

Har du lyttet til din datter? Hva sier hun ?

(uten at du leder henne) 

Ja, jeg har lyttet til datteren min. Vi prater generelt mye sammen og hun er åpen om veldig mye av livet sitt, også om hvordan hun føler ting og om hvordan hun har det.

Hva og hvor mye hun deler om venninnen varierer veldig. Tidligere fortalte hun gjerne om hendelser der hun følte seg såret av kommentarer, eller hun fortalte om situasjoner der hun følte seg presset til å gjøre noe/evt ikke gjøre noe, ut i fra venninnens ønske. Og selvfølgelig forteller hun oss at dette føles leit. Vi alle i familien har prøvd å oppmuntre henne til å si ifra, være tøffere med venninnen, men det virker som om hun har gitt opp dette. Og med tiden tror jeg det har oppstått et mønster som er vanskelig å komme ut av. Siden venninnen har "tatt hevd" på henne. er nok datteren min redd for selv å bli alene, samtidig som hun er bekymret for venninnen som fort kommer i voldsomme konflikter med andre en henne.

De kom dessverre i samme klasse på ungdomsskolen. Da de gikk på barneskolen virket det som om andre i klassen, og enkelte lærere, var bekymret og prøvde å hjelpe henne. Nå ser det ut som om ting er mere låst, og hun har avfunnet seg med situasjonen. Når jeg nå tar opp situasjonen med venninnen, ler hun gjerne litt og sier at "det går helt greit" men det oser fremdeles av at hun føler seg låst og til dels hemmet i dette forholdet. 

Hvor mye kan man blande seg inn?

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er jo det.

Hadde tilbudt datteren din å gå i terapi Det kan gjøre godt å rydde opp litt. Lære å sette grenser.

Anonymkode: f3c62...bd8

Det er nettopp det jeg har begynt å tenke på. Har nylig blitt kjent med en som har gått mye i terapi i mange år, og sliter med flere personlighetsforstyrrelser. Dette har gjort at jeg har innsett enda mer hvor mye dette forholdet kan ha kostet datteren vår. Og at dette faktisk er noe hun bør få profesjonell hjelp til å takle bedre. 

Anonymkode: 9251d...e46

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er nettopp det jeg har begynt å tenke på. Har nylig blitt kjent med en som har gått mye i terapi i mange år, og sliter med flere personlighetsforstyrrelser. Dette har gjort at jeg har innsett enda mer hvor mye dette forholdet kan ha kostet datteren vår. Og at dette faktisk er noe hun bør få profesjonell hjelp til å takle bedre. 

Anonymkode: 9251d...e46

Jeg synes det er flere ting som «skurrer» i det du forteller. For det første så sier du jo at dette har pågått over lang tid. Unnskyld, men hvor var dere foreldre da hun gikk på barneskolen? Hvor var dere da hun gikk over til ungdomsskolen? Før du går å leverer henne til terapi, fordi du mener noe er «feil», bør du ta en god del mer affære enn hva du ser ut til å ha gjort frem til nå. Har du snakket med lærerne? Hvilke aktive valg er gjort for å trygge henne? Bygge nettverket hennes? Hvilke andre aktiviteter har hun å Lene seg på? 
Jeg tror ikke «friske, velfungerende» barn bare blir en nikkedukke til et annet barn over natta. Det skjer noe, flere prosesser, som leder barnet dit..

Det første du bør gjøre er å gå i dialog med skolen. Ser de det samme som deg? 
Er barnet ditt selvstendig på andre måter?

Det andre du bør gjøre er å aktivt utvide nettverket hennes. Du må faktisk ha noe(n) annet/andre å tilby henne, når hun nå har fått en så «liten» sosial vennekrets at den mer eller mindre består av en person.

Du bør også være lydhør for jenta di. Det er ikke sikkert relasjonen til hennes venninne er utelukkende destruktiv, det er jo tydelig at denne venninna tilbyr din datter noe som din datter har behov for. Kanskje er denne jenta en trygghet for din datter, om hun er innesluttet/ikke tar sosial kontakt med andre.

Jeg synes det er ganske mange grep du må sette i verk før du automatisk tenker «terapi», og viktigst er at du styrker henne og tar en mer aktiv del selv. Du kan ikke bare slenge henne inn hos en terapeut og forvente at nå skal dette fikse seg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er nettopp det jeg har begynt å tenke på. Har nylig blitt kjent med en som har gått mye i terapi i mange år, og sliter med flere personlighetsforstyrrelser. Dette har gjort at jeg har innsett enda mer hvor mye dette forholdet kan ha kostet datteren vår. Og at dette faktisk er noe hun bør få profesjonell hjelp til å takle bedre. 

Anonymkode: 9251d...e46

God ide. Jeg har selv måttet gå årevis i terapi for å klare å sette sunne grenser for meg selv. Min relasjon med en kontrollerende og dominerende veninne har gått på helsa løs. I dag er jeg ikke helt løsrevet, men mye mer distansert.

Når man biter for mye i seg kan det ende med mye dårlige følelser og innestengt sinne, som kan gi litt ulike utslag😏

Anonymkode: 24391...a48

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

God ide. Jeg har selv måttet gå årevis i terapi for å klare å sette sunne grenser for meg selv. Min relasjon med en kontrollerende og dominerende veninne har gått på helsa løs. I dag er jeg ikke helt løsrevet, men mye mer distansert.

Når man biter for mye i seg kan det ende med mye dårlige følelser og innestengt sinne, som kan gi litt ulike utslag😏

Anonymkode: 24391...a48

Hadde det ikke hjulpet om dine foreldre var mer på banen før du endte opp i terapi? 

[AnonymBruker]

Godt mulig datteren din ikke klarer å stå opp for seg selv, nettopp fordi dere der hjemme er veldig dominerende og hun har aldri fått muligheten. Du sier dere diskuterer og er høylytt, og hun er distré og stille - det er nok mer en sammenheng med dere der hjemme. Hadde hun øvd på å stå opp for seg selv hjemmefra, hadde hun klart det mot venninnen også. Selv om dere der hjemme støtter hun, er det nok «for sent» for hun å øve på dette med dere nå. 
 

Uansett burde du prate med hun om dette, og også åpne for muligheten (i deg selv) at hun har blitt som hun har blitt pga dere i familien. 

Anonymkode: ce48a...1f9

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (5 minutter siden):

Hadde det ikke hjulpet om dine foreldre var mer på banen før du endte opp i terapi? 

Jo, men jeg flyttet tidlig hjemmefra, og de kjente ikke vedkommende særlig. Det gikk også mange år før jeg selv forsto hvor»skadelig» dette var for meg.

Nå har jeg slitt psykisk siden tenårene da, og livet er komplekst. Men slike relasjoner kan bli i overkant for sårbare sjeler som meg selv. Og kanskje for denne jenta det er snakk om her💜

Anonymkode: 24391...a48

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jo, men jeg flyttet tidlig hjemmefra, og de kjente ikke vedkommende særlig. Det gikk også mange år før jeg selv forsto hvor»skadelig» dette var for meg.

Nå har jeg slitt psykisk siden tenårene da, og livet er komplekst. Men slike relasjoner kan bli i overkant for sårbare sjeler som meg selv. Og kanskje for denne jenta det er snakk om her💜

Anonymkode: 24391...a48

Jeg skjønner, jeg mener dog det er foreldre sin oppgave å bistå før det utvikler seg så langt som det TS beskriver. Datteren bør også få flere handlingsmuligheter før hun blir «sendt til terapi». Om det er foreldrene hennes som tar henne med dit kan hun føle at det betyr at det er noe feil med henne, og det gjør saken verre. Terapi kan være en god løsning det, men det bør skje en god del flere ting før de velger den løsningen, er min mening. 
 

[AnonymBruker]

Okei, først og fremst vil jeg si at det er veldig bra at du er bevisst på dette, og ser at dette kan utvikle seg dårlig om det fortsetter. Når jeg vat liten/yngre, hadde jeg en «bestevenninne» som kontrollerte meg så mye, og styrte meg. Jeg fikk ofte vondt i magen, og hadde det veldig vondt med meg selv. Husker særlig en gang da vi skulle kjøpe samme barbie dukke, også fikk jeg en annen, så klikket det fullstendig for henne. Mamma og pappa skjønte at noe var galt, men ikke til hvilken grad det var i. Jeg hadde også en annen venninne, som jeg koste meg veldig med. En gang åpnet jeg meg for moren hennes, og hun tok tak i hun andre venninna mi og ba henne holde seg unna meg, hvis hun bare skulle være slem. Hun skjønte at jeg alltid hadde vondt i magen pga jeg gruet meg til å gå på skolen pga henne, og hadde det dårlig i omgivelser der hun befant seg, fordi jeg ofte var «underdog» og empatisk. 

Poenget mitt er at hvis datteren din er veldig empatisk, og er en genuin god person, så be henne ta avstand fra venninnen sin. Du behøver ikke å si at de ikke skal være uvenner, men at hun holder henne litt på avstand på bakgrunn av hvordan du opplever henne. Er sikker på at din datter har mange andre venner, og da kan hun spare seg for slike mennesker. Jeg skulle gjerne ønske noen sa det til meg❤️

Anonymkode: 0685c...fb5

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner, jeg mener dog det er foreldre sin oppgave å bistå før det utvikler seg så langt som det TS beskriver. Datteren bør også få flere handlingsmuligheter før hun blir «sendt til terapi». Om det er foreldrene hennes som tar henne med dit kan hun føle at det betyr at det er noe feil med henne, og det gjør saken verre. Terapi kan være en god løsning det, men det bør skje en god del flere ting før de velger den løsningen, er min mening. 
 

Det er faktisk helt rett. Som tenåring hadde jeg nektet å gå i terapi, og følt meg sykeliggjort🧐

 

Anonymkode: 24391...a48