Bekymret for datter med kontrollerende bestevenninne

[AnonymBruker]

Jeg var rolig da jeg var tenåring, hadde ikke behov for å heve stemmen eller utagere på noen som helst måte. Jeg hadde også bare en venn, og det var ikke noe galt med meg.

Med en venn mener jeg en bestevenn, som jeg var med hele tiden. Jeg kjente mange, og snakket med alle på skolen, men var kun en jeg var nær, ikke noe galt i det. Jeg er snart 40 og har enda bare en veldig nær venninne , jeg trenger ikke mange. Kjenner fortsatt mange, men er nok litt introvert og liker meg godt alene (med mann og barn) 

Kan det være at datteren din har nok med denne vennen? At hun som er litt rolig synes det er gøy med kreativiteten og sprellene til venninnen? At hun ikke er dominant og ikke bryr seg om at andre styrer  mye er ikke negativt. Høres ut som hun har vokst opp med en familie med høyt tempo, hun er bare ikke som dere, og det er vel ok? 

Anonymkode: d9a58...67d

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (18 minutter siden):

Jeg synes det er flere ting som «skurrer» i det du forteller. For det første så sier du jo at dette har pågått over lang tid. Unnskyld, men hvor var dere foreldre da hun gikk på barneskolen? Hvor var dere da hun gikk over til ungdomsskolen? Før du går å leverer henne til terapi, fordi du mener noe er «feil», bør du ta en god del mer affære enn hva du ser ut til å ha gjort frem til nå. Har du snakket med lærerne? Hvilke aktive valg er gjort for å trygge henne? Bygge nettverket hennes? Hvilke andre aktiviteter har hun å Lene seg på? 
Jeg tror ikke «friske, velfungerende» barn bare blir en nikkedukke til et annet barn over natta. Det skjer noe, flere prosesser, som leder barnet dit..

Det første du bør gjøre er å gå i dialog med skolen. Ser de det samme som deg? 
Er barnet ditt selvstendig på andre måter?

Det andre du bør gjøre er å aktivt utvide nettverket hennes. Du må faktisk ha noe(n) annet/andre å tilby henne, når hun nå har fått en så «liten» sosial vennekrets at den mer eller mindre består av en person.

Du bør også være lydhør for jenta di. Det er ikke sikkert relasjonen til hennes venninne er utelukkende destruktiv, det er jo tydelig at denne venninna tilbyr din datter noe som din datter har behov for. Kanskje er denne jenta en trygghet for din datter, om hun er innesluttet/ikke tar sosial kontakt med andre.

Jeg synes det er ganske mange grep du må sette i verk før du automatisk tenker «terapi», og viktigst er at du styrker henne og tar en mer aktiv del selv. Du kan ikke bare slenge henne inn hos en terapeut og forvente at nå skal dette fikse seg selv. 

Jeg er enig i så mye av det du skriver. Og selvfølgelig skal jeg ikke sende henne i terapi nå. Men det at jeg ser en mulig sammenheng mellom reaksjonsmønstre og dette venninneforholdet hun har hatt over lengre tid er ganske nytt, og gjør meg litt bekymret.

På barneskolen tok jeg opp dette med kontaktlæreren de hadde de tre siste årene. Hun sa at hun forstod min bekymring og ønsket å følge dette opp med samtaler, og forsøk på å jobbe med vennskap og gruppesammensetning som kunne virke positivt. 

Men som du er inne på. Denne bestevenninnen har utvilsomt også vært en trygghet for datteren vår. En hun kjenner godt, og som alltid har vært der.

Foreldrene til jenta har dessuten alltid hatt åpne armer og tatt i mot datteren vår på den beste måten. Venninnen har en mye eldre søster som har bodd hjemmefra flere år allerede.

Dårlig samvittighet for at man ikke har "gjort nok" er nok alltid tilstede.

 

Anonymkode: 9251d...e46

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er enig i så mye av det du skriver. Og selvfølgelig skal jeg ikke sende henne i terapi nå. Men det at jeg ser en mulig sammenheng mellom reaksjonsmønstre og dette venninneforholdet hun har hatt over lengre tid er ganske nytt, og gjør meg litt bekymret.

På barneskolen tok jeg opp dette med kontaktlæreren de hadde de tre siste årene. Hun sa at hun forstod min bekymring og ønsket å følge dette opp med samtaler, og forsøk på å jobbe med vennskap og gruppesammensetning som kunne virke positivt. 

Men som du er inne på. Denne bestevenninnen har utvilsomt også vært en trygghet for datteren vår. En hun kjenner godt, og som alltid har vært der.

Foreldrene til jenta har dessuten alltid hatt åpne armer og tatt i mot datteren vår på den beste måten. Venninnen har en mye eldre søster som har bodd hjemmefra flere år allerede.

Dårlig samvittighet for at man ikke har "gjort nok" er nok alltid tilstede.

 

Anonymkode: 9251d...e46

Jeg synes det høres ut som at du har et langt bedre utgangspunkt enn jeg trodde innledningsvis.

Du har snakka med skolen, kjempebra! 👏🏼
Det er også ressurser i familien til venninnen som er viktig for din datter. Det er også bra. Det vitner jo om at venninna kommer fra et ressurssterkt hjem, og de vil vel sikkert ikke heller at deres datter skal ende opp som en diktator, (selv om man ikke tar det opp med de på den måten) 

For meg høres det mer ut som at du må hjelpe datteren din med å jobbe med å styrke seg selv. 

Har hun andre aktiviteter? Er det andre interesser uten venninna du kan bistå henne med å utvikle? 
 

Til sist; Så er det også ganske vanlig at tenåringsjenter er veldig opptatt av hverandre, og vennekretsen kan bli mindre i perioder, altså; to bestevenner blir veldig opptatt av hverandre. Det er heller ikke galt. Jeg leste en artikkel hvor foreldre som var bekymret på barna sine vegne fordi barna var «venneløse»/ hadde «for få venner», faktisk påførte barna større bekymring og følelse av å være ensom når de begynte å snakke om dette, enn barna følte i utgangspunktet. Med andre ord; barna var nok egentlig fornøyd med sin tilværelse, men foreldrene var ikke det.

Det er bedre at jenta di er i selskap med en venn hun trives med og føler seg god nok som hun er, enn å være i selskap med flere hvor hun er ukomfortabel og tilgjort.

Jeg tror også du kan la datteren din vinne noen diskusjoner på hjemmebane simpelthen for å la henne kjenne på følelsen av å være den som fikk siste ordet/viljen sin. (Øvelse gjør mester)

 

Og igjen: Finn andre aktiviteter hun kan holde på med som kanskje utvider nettverket hennes, uten venninna.. er det et mulig alternativ?  

[AnonymBruker]

For det første: Er de 14 år er det jo bare litt over ett skoleår igjen til de er over på videregående. Da splittes de jo mest sannsynlig uansett. 

Ikke legg føringer for hva datteren din skal føle. Spør henne og tro henne. Si at du er der. Legg til rette for venninnekvelder der hun inviterer fire venner (inkludert hun dominerende), så kan dere bygge på nettverket hennes uten å ekskludere. 

Anonymkode: 5bfa8...4de

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere som familie tar så stor plass at hun ikke finner sin plass som den rolige. Dere tar ikke hensyn til henne. Dere overkjører henne er min mening.

Hun tar dette videre i vennerelasjoner. 

Det er forsket på dette også og har lest om flere her inne som har det som din datter. Pga en familie som tar for stor plass 🙄

Anonymkode: 55768...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ville snakket med datteren og funnet ut om det er mer negativt enn positive ting ved denne relasjonen. Jeg hadde/har selv en lignende relasjon, og det har vært er sant mareritt i voksen alder. Som 15-åring forstod jeg ikke. Som 30-åring føles det ille.

Anonymkode: 24391...a48

Det er nettopp det jeg føler kan gjelde henne. Hun har nok veldig vanskelig med å se de negative kontra de positive sidene ved relasjonen og reflektere rundt de. Det ville nok jeg også ha som 14 åring.. På den andre siden er hun en liten hobby-psykolog som er veldig flink til å sette seg inn i når andre sliter og har vanskeligheter, gi råd og være en rolig og trygg venn. Bare synd "vennepoolen" er så liten. Hun har to gode venninner som bor et annet sted i landet. De har vært der fra tidlig barndom, og er døtre til to vennepar vi har. Disse treffer hun innimellom, og jeg vet at hun kan åpne seg om vanskelige ting til den ene. 

De eldre søsknene har vært så mye flinkere til å luke ut venner som de ikke trivdes med eller som ikke gjorde dem noe godt. Noe jeg beundrer dem for.

Jeg tror nok datteren min vil synes det er vanskelig å bli "tøffere" med venninnen sin fordi hun føler hun vil stå alene. Jeg kan ellers ikke skjønne at hun finner seg i de voldsomme humørsvingningene, kjeftingen og de mange sure minene.. 

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (28 minutter siden):

Jeg synes det høres ut som at du har et langt bedre utgangspunkt enn jeg trodde innledningsvis.

Du har snakka med skolen, kjempebra! 👏🏼
Det er også ressurser i familien til venninnen som er viktig for din datter. Det er også bra. Det vitner jo om at venninna kommer fra et ressurssterkt hjem, og de vil vel sikkert ikke heller at deres datter skal ende opp som en diktator, (selv om man ikke tar det opp med de på den måten) 

For meg høres det mer ut som at du må hjelpe datteren din med å jobbe med å styrke seg selv. 

Har hun andre aktiviteter? Er det andre interesser uten venninna du kan bistå henne med å utvikle? 
 

Til sist; Så er det også ganske vanlig at tenåringsjenter er veldig opptatt av hverandre, og vennekretsen kan bli mindre i perioder, altså; to bestevenner blir veldig opptatt av hverandre. Det er heller ikke galt. Jeg leste en artikkel hvor foreldre som var bekymret på barna sine vegne fordi barna var «venneløse»/ hadde «for få venner», faktisk påførte barna større bekymring og følelse av å være ensom når de begynte å snakke om dette, enn barna følte i utgangspunktet. Med andre ord; barna var nok egentlig fornøyd med sin tilværelse, men foreldrene var ikke det.

Det er bedre at jenta di er i selskap med en venn hun trives med og føler seg god nok som hun er, enn å være i selskap med flere hvor hun er ukomfortabel og tilgjort.

Jeg tror også du kan la datteren din vinne noen diskusjoner på hjemmebane simpelthen for å la henne kjenne på følelsen av å være den som fikk siste ordet/viljen sin. (Øvelse gjør mester)

 

Og igjen: Finn andre aktiviteter hun kan holde på med som kanskje utvider nettverket hennes, uten venninna.. er det et mulig alternativ?  

Jepp, enig igjen. Jeg har ikke tatt kontakt med lærerne på ungdomsskolen hun går på nå, men mulig jeg bør gjøre det. Om ikke annet kan de jo observere og komme med tilbakemeldinger hvis de ser mønstre som bekymrer dem.

Og det med foreldre som bekymrer seg for ungdom og vennskap, har jeg måttet reflektere over tidligere. Vår eldste sønn hadde flere år der han sjeldent var sammen med venner utenfor skolen. Vi ba om møte med læreren, og hun hadde en totalt annen oppfatning av den "venneløse" sønnen vår enn oss. Hun fortalte at hun oppfattet det som om han hadde mange gode venner på skolen, var godt likt og omgjengelig. Vi som foreldre måtte ta et oppgjør med oss selv og forstå at sønnen vår fikk nok sosial omgang på skolen, og at han trivdes med og trengte å være en del alene eller bare med familien. Og etter litt refleksjon fant vi ut at vi begge var litt sånn da vi var barn/ungdom også. Vi er begge familiekjære og rolige personer som trenger litt alenetid, noe vi ser barna våre også gjør. 

Vi har jobbet med å få datteren vår med på aktiviteter, men hun stritter som regel i mot. Hun er veldig lite glad i sport, men liker tegning og maling og er veldig interessert i musikk. Hun har vært med på det som har vært av tegnekurs o.l. men det er nok ikke der man har mest sosiale aktiviteter. Jeg gjør det jeg kan for at hun skal holde kontakten med et par gamle venninner som bor andre steder i landet. Dette er døtre av to vennepar av oss, og spesielt den ene jenta har hun jevnlig kontakt med og de besøker hverandre av og til i helgene. 

Vi får fortsette å passe på at hun føler seg trygg og glad her hjemme, og at hun kan snakke med oss om alt. Og absolutt prøve å "bygge opp" selvtilliten hennes mer ja. 

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg tenker at dere som familie tar så stor plass at hun ikke finner sin plass som den rolige. Dere tar ikke hensyn til henne. Dere overkjører henne er min mening.

Hun tar dette videre i vennerelasjoner. 

Det er forsket på dette også og har lest om flere her inne som har det som din datter. Pga en familie som tar for stor plass 🙄

Anonymkode: 55768...e46

Tja, jeg greier ikke helt å se at det gjelder oss. Hun er den som skravler mest ved middagsbordet og på bilturer. Hun erter oss, og diskuterer veldig, men hever aldri stemmen eller blir sint. Vi er en veldig sammensveiset familie som gjør mye sammen og trives sammen.  Alle som en blir sett på av andre som veldig rolige og avbalanserte personer, det er i hvert fall det jeg hører andre si.  Jeg tror at datteren vår føler seg veldig trygg og virker glad hjemme.

Men jeg har tenkt litt i banene dine allikevel. Både jeg og mannen min har det til felles at vi hadde storesøsken som var veldig krevende og som tok stor plass i familien. Jeg fikk alltid beskjed om at jeg måtte ta hensyn til storesøster for hun var i puberteten. Dette var fra hun var 10 år til hun flyttet hjemmefra..  Det var fryktelig mye skriking og kjefting hjemme, og jeg lærte på den vonde måten at jeg ikke kunne fortelle hemmeligheter til søsteren min. Jeg hadde snille foreldre, men var veldig i skyggen av søsteren min som alltid snakket om seg selv ved matbordet. For ikke å snakke om alle de slemme klassevenninnene og de grusomme lærerne. Etterhvert ble det fæle naboer, kollegaer og sjefer. Foreldrene mine støttet henne alltid og stilte opp med kjøring hit og dit, økonomisk hjelp, vasking av leilighet, rydding og oppussing.  Jeg var veldig usynlig og stille som barn og ble sett på som sjenert. På den andre siden ble jeg voksen og selvstendig ganske fort, traff mannen min og flyttet hjemmefra ganske tidlig.

Mannen min og jeg har begge vært veldig obs på at ikke storesøsken skal dominere. Men kanskje er det noe der allikevel, noe vi ikke ser..  Jeg jobber i hvert fall med mannen min og den litt leie kjeftingen han har litt lett for å komme med. Kjefting, og å fortelle barn at de er "håpløse" mener jeg er veldig respektløst og et slags overgrep. Kanskje det kan ligge noe der også. 

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For det første: Er de 14 år er det jo bare litt over ett skoleår igjen til de er over på videregående. Da splittes de jo mest sannsynlig uansett. 

Ikke legg føringer for hva datteren din skal føle. Spør henne og tro henne. Si at du er der. Legg til rette for venninnekvelder der hun inviterer fire venner (inkludert hun dominerende), så kan dere bygge på nettverket hennes uten å ekskludere. 

Anonymkode: 5bfa8...4de

Gode tips her.

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var rolig da jeg var tenåring, hadde ikke behov for å heve stemmen eller utagere på noen som helst måte. Jeg hadde også bare en venn, og det var ikke noe galt med meg.

Med en venn mener jeg en bestevenn, som jeg var med hele tiden. Jeg kjente mange, og snakket med alle på skolen, men var kun en jeg var nær, ikke noe galt i det. Jeg er snart 40 og har enda bare en veldig nær venninne , jeg trenger ikke mange. Kjenner fortsatt mange, men er nok litt introvert og liker meg godt alene (med mann og barn) 

Kan det være at datteren din har nok med denne vennen? At hun som er litt rolig synes det er gøy med kreativiteten og sprellene til venninnen? At hun ikke er dominant og ikke bryr seg om at andre styrer  mye er ikke negativt. Høres ut som hun har vokst opp med en familie med høyt tempo, hun er bare ikke som dere, og det er vel ok? 

Anonymkode: d9a58...67d

Kjenner meg godt igjen i deg. Var rolig og "snill" som barn, og har få venner og er familiekjær nå. Og ja, alle barna våre er rolige og ganske introverte. Jeg har nok gitt litt feil inntrykk av en høylydt og voldsom familie😆  Det er nok heller det at vi er veldig glade i å være sammen, og at skravlen går ved middagsbordet (datteren vår mest). Vi ler mye og føler oss trygge på hverandre.

Og det er mulig at jeg ser noe som er feil når det egentlig ikke er det. Alle andre klager over at tenåringen er "håpløs" og snakker om krangling og kjefting. Det kjenner jeg meg ikke noe igjen i, men det er jo ikke sikkert det er noe galt av den grunn.. 

Og du setter nok litt hodet på spikeren med det  å ha en morsom, dominerende og tøff venninne. Det er bare det at jeg får litt bakoversveis i hvordan hun kan være og hva hun kan si. Jeg har overhørt og iakttatt en god del selv opp gjennom årene og foreldrene til jenta har alltid vært åpenhjertige om problemene de har med datteren. Dette går nok bra.

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Kjenner meg godt igjen i deg. Var rolig og "snill" som barn, og har få venner og er familiekjær nå. Og ja, alle barna våre er rolige og ganske introverte. Jeg har nok gitt litt feil inntrykk av en høylydt og voldsom familie😆  Det er nok heller det at vi er veldig glade i å være sammen, og at skravlen går ved middagsbordet (datteren vår mest). Vi ler mye og føler oss trygge på hverandre.

Og det er mulig at jeg ser noe som er feil når det egentlig ikke er det. Alle andre klager over at tenåringen er "håpløs" og snakker om krangling og kjefting. Det kjenner jeg meg ikke noe igjen i, men det er jo ikke sikkert det er noe galt av den grunn.. 

Og du setter nok litt hodet på spikeren med det  å ha en morsom, dominerende og tøff venninne. Det er bare det at jeg får litt bakoversveis i hvordan hun kan være og hva hun kan si. Jeg har overhørt og iakttatt en god del selv opp gjennom årene og foreldrene til jenta har alltid vært åpenhjertige om problemene de har med datteren. Dette går nok bra.

Anonymkode: 9251d...e46

Det går nok helt fint. Ganske deilig for en introvert å bruke litt tid med en som er litt sprø og ikke har så mye demping, jeg elsker det, og så elsker jeg å gå hjem til familien etterpå… Jeg har tre barn, de to  første var som datteren din, begge med en bestevenn som styrer mye, er litt smågal, og de kan stå i skyggen mens de holder på, og jeg ser at de koser seg. Minste min er stikk motsatt. Et hav av venner, elsker å klovne og være midtpunkt, har over middels med energi og ting ramler ut i øst og vest. Ikke noe galt med noen av de. De er over 20 alle tre, de er bare veldig forskjellige  

Jeg blir litt overrasket når folk snakker om terapi, blande inn lærer osv osv…. Det er jo ikke dop de driver med, ikke noe farlig, ikke blir hun mobbet…. Hun har nok bare funnet en venn som fører litt an, og det er deilig for en som er rolig og ikke liker seg i spotlighten  

Anonymkode: d9a58...67d

[AnonymBruker]

har ikke lest alle svarene her.. 

Men jeg hadde ei slik venninne, og foreldre som jeg i etterkant har forstått kun prøvde å hjelpe. 

Men der og da, som 14/15 åring var det kun med på å ødelegge og lage splid i mitt forhold til mine foreldre og styrke vennskapet til venninna. 

Det jeg også synes var vanskelig var at jeg egentlig innerst inne forstod dette, men jeg ikke hadde troa på at jeg kunne klare et brudd. jeg hadde veldig stor samvittighet og synes også da synd på hun andre som ville stå igjen uten noen. da var det bedre at jeg var venninne. etter mer mas/bekymring fra foreldre endte det tilslutt med at jeg latet som ting var mye bedre enn det var bare fordi jeg visste at jeg ikke kom til å klare å stå opp for meg selv. 

Jeg brukte så videregående, søkte meg inn en helt annen skole enn henne. 

For meg hadde jeg nok kun trengt ei mor som viste at hun brydde seg, og viste forståelse for  at det kunne være vanskelig å stå i disse skvisene- men samtidig ikke "presset" meg til et oppgjør. 

Anonymkode: 84a87...2de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2022 den 23.36):

har ikke lest alle svarene her.. 

Men jeg hadde ei slik venninne, og foreldre som jeg i etterkant har forstått kun prøvde å hjelpe. 

Men der og da, som 14/15 åring var det kun med på å ødelegge og lage splid i mitt forhold til mine foreldre og styrke vennskapet til venninna. 

Det jeg også synes var vanskelig var at jeg egentlig innerst inne forstod dette, men jeg ikke hadde troa på at jeg kunne klare et brudd. jeg hadde veldig stor samvittighet og synes også da synd på hun andre som ville stå igjen uten noen. da var det bedre at jeg var venninne. etter mer mas/bekymring fra foreldre endte det tilslutt med at jeg latet som ting var mye bedre enn det var bare fordi jeg visste at jeg ikke kom til å klare å stå opp for meg selv. 

Jeg brukte så videregående, søkte meg inn en helt annen skole enn henne. 

For meg hadde jeg nok kun trengt ei mor som viste at hun brydde seg, og viste forståelse for  at det kunne være vanskelig å stå i disse skvisene- men samtidig ikke "presset" meg til et oppgjør. 

Anonymkode: 84a87...2de

TS her.

Flott å høre hva du kan fortelle om dine opplevelser. Jeg tror helt sikkert du er inne på noe viktig. Og den tilnærmingen jeg/vi som foreldre har hatt er nok ganske riktig. Men det vil alltid ligge en samvittighet der om at man kanskje burde ha blandet meg mere inn og "pushet" henne til å bryte med et vennskap som har vært ganske krevende til tider.

Så lenge hun er såpass åpen og føler seg trygg i familien vår, og av og til forteller om vanskelige ting rundt vennskapet (hun er veldig lojal og liker ikke å utlevere venner) så er nok det viktigste vi kan gjøre å lytte til henne og støtte opp så godt vi kan. Det er jo ikke slik at barna våre kan unnslippe tøffe ting i livet selv om vi ønsket det kunne vært slik. 

Jeg var heldig og hadde en lite dominerende mamma, men hun var allikevel veldig tilstede og engasjert i oss barn. Når jeg tenker tilbake ga hun meg veldig mye frihet i tenårene. Alt fra at jeg var kunne være mye alene i perioder til at jeg fløy på byen og dro på ferier med venninner. Og det på tross av at hun var skikkelig hønemor. Ser jo i dag at jeg har mye å lære av henne.. 

 

Anonymkode: 9251d...e46

[AnonymBruker]

Dette høres alvorlig ut. Selv om de er tenåringer virker det ganske likt et narsissistisk forhold. 

Din datter trenger hjelp til å løsrive seg. Det er umulig for henne å klare det alene og bare med prating. Skolen må også gripe aktivt inn så hun føler seg trygg når hun øver seg på å sette grenser. 
Skolen kan aktivt gå inn for å dele dem i ulike situasjoner. 

Kan dere snakke med lærer og helsesykepleier på skolen? 

 

Anonymkode: 2d28b...75f

[AnonymBruker]

Jeg tror at det at du prater med og reflekterer rundt dette sammen med datteren din er betydningsfullt. Det er godt at hun er med på det. 

Jeg var nok omtrent som du beskriver henne som barn, og hadde ei venninne som "bestemte over meg". Som voksen syns jeg det er rart hvordan jeg ble så dominert av denne venninnen, jeg var stadig redd for at hun skulle bli sint eller såret. Og i stedet for å bare la være å fortelle henne hva jeg likte, gjorde uten henne og drømte om, lot jeg være å gjøre mye jeg hadde lyst til og vise hvem jeg var (eller finne ut hvem jeg var). Foreldrene mine snakket ikke med meg om dette, det hadde jeg hatt stort behov for. Det endte med at jeg brøt helt med denne venninnen i slutten av tenårene, flyttet og sluttet å besvare alle henvendelser fra henne. Ikke akkurat modent, og hun strevde med sitt. Men uten samtale og refleksjon stod jeg alene i det, og det var det eneste jeg fikk til. 

Anonymkode: f151d...145

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 11, som er litt likedan. Men vi snakker mye om det, om hvordan håndtere slike situasjoner og at hun ikke skal føle seg låst til noen, bare for å gjøre de fornøyd. Datteren din er 14, og litt mer moden, så de må jo snart lære å takle ulike relasjoner selv. Tror det viktigste du gjør, er å ha en åpen relasjon, stille spørsmål og at hun kan være ærlig med deg. Da har du hvertfall noe kontroll og kan hjelpe henne om det trengs. Men vi kan jo ikke styre barnas vennskap helt, de må lære og feile selv.

Anonymkode: 932c8...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.3.2022 den 18.37):

For det første: Er de 14 år er det jo bare litt over ett skoleår igjen til de er over på videregående. Da splittes de jo mest sannsynlig uansett. 

Anonymkode: 5bfa8...4de

Nei! Et år er lenge for en 14-åring. Mye av personligheten blir laget nå. Hun risikerer å bli en people pleaser og komme inn i et mønster der hun finner seg en ny dominerende venninne fordi det er det trygge. 
Hun trenger ikke tvang, men støtte på at hun ikke har ansvaret for venninnen, og at hun har lov til å både si imot og ha andre venner enn henne. Selv om venninnen blir sur. 
 

Anonymkode: 2d28b...75f