Pappaen overtar fullstendig

[AnonymBruker]

Vi har to barn på fem og ett år. Noen ganger hender det at de trenger trøst, og vi trenger å ha en prat med femåringen, eller at hun trenger alenetid med en av oss. 

Det som irriterer meg veldig er at pappaen alltid skal komme å overkjøre meg, avbryte meg eller ta over helt. Eller forstyrre. 

I går sa hun ifra at hun ville at jeg skulle lese bok og fortelle historie. Da kom pappaen inn på rommet hele tiden og pratet og holdt på. Så ble han sur da jeg sa han måtte gå fordi han forstyrret.. 

I dag gråt femåringen fordi pappaen hadde kommet fortidlig i barnehagen og hun var opptatt. Han hadde visst ikke villet vente og det var ganske ille gråt. Jeg satt og forsøkte å trøste og prate med henne og det så ut til å lysne litt. Så kommer pappaen og naturlig nok begynner jeg å fortelle hvorfor hun er lei seg (På vegne av datteren vår og hva vi kan prøve på i morgen). Da avbrøt han og begynte å si hva hun egentlig burde ha gjort i garderoben. 

Noen ganger når yngste gråter og jeg bysser ham og trøster, kommer pappaen og bare tar ham fra meg.. 

Altså disse to hendelsene er ikke så ille, men det skjer så ofte at jeg prøver å få til noe på egenhånd og han skal komme og avbryte meg når jeg har en samtale med datteren vår, eller trlste yngste eller whatever.. Det er ufattelig slitsomt fordi jeg kan ikke si ifra til ham heller fordi han blir så sur og mener han er offer i alt.. 

Det er jo et fett hvem som trøster og ordner opp, vi har forskjellige måter å gjøre det på, og det er helt greit, men jeg skulle ønske jeg noen ganger kunne få fullføre det jeg har begynt på. 

Har noen en god tilnærming til hvordan jeg bør takle det? Jeg har noen ganger vært skikkelig barnslig og bare avbrutt meg selv og sagt "åja ok" og gått.. 🙄

 

Anonymkode: 41b35...60a

[AnonymBruker]

Unntaksperiode i livet. Ting er vanskelig med småbarn, spesielt når de er nettopp det - små.

Stress fra jobben, stress med barna, stress med tiden... mye kan brygge seg opp og gjøre det vanskelig for far å sette seg inn i den lilles situasjon.

Det er forståelig å være irritert over barn som surrer i barnehagen - det er tross alt mye som skal rekke å gjøres om kveldene. Den andre kommentaren, "Noen ganger når yngste gråter og jeg bysser ham og trøster, kommer pappaen og bare tar ham fra meg.. " høres merkelig ut. Du gir yngste til far, han griper vel ikke barnet ut av armene dine? Der må du bare si at du trøster nå.

Ut i fra det du sier høres det ut som om han ikke respekterer barnas følelser eller perspektiv på ting. Derfor mener han kanskje også at han skal snakke til deg før barna får lov til det - som kan være grunnen til avbrytelsene? 

Du må bare si i fra til han at du setter pris på at han prøver å hjelpe deg, men at du helst vil prøve selv å trøste og ta vare på barna når de kommer til deg, så setter du pris på om han ordner noe annet i mens (middag, klesvask...).

Anonymkode: 98208...10e

[Brunello]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi har to barn på fem og ett år. Noen ganger hender det at de trenger trøst, og vi trenger å ha en prat med femåringen, eller at hun trenger alenetid med en av oss. 

Det som irriterer meg veldig er at pappaen alltid skal komme å overkjøre meg, avbryte meg eller ta over helt. Eller forstyrre. 

I går sa hun ifra at hun ville at jeg skulle lese bok og fortelle historie. Da kom pappaen inn på rommet hele tiden og pratet og holdt på. Så ble han sur da jeg sa han måtte gå fordi han forstyrret.. 

I dag gråt femåringen fordi pappaen hadde kommet fortidlig i barnehagen og hun var opptatt. Han hadde visst ikke villet vente og det var ganske ille gråt. Jeg satt og forsøkte å trøste og prate med henne og det så ut til å lysne litt. Så kommer pappaen og naturlig nok begynner jeg å fortelle hvorfor hun er lei seg (På vegne av datteren vår og hva vi kan prøve på i morgen). Da avbrøt han og begynte å si hva hun egentlig burde ha gjort i garderoben. 

Noen ganger når yngste gråter og jeg bysser ham og trøster, kommer pappaen og bare tar ham fra meg.. 

Altså disse to hendelsene er ikke så ille, men det skjer så ofte at jeg prøver å få til noe på egenhånd og han skal komme og avbryte meg når jeg har en samtale med datteren vår, eller trlste yngste eller whatever.. Det er ufattelig slitsomt fordi jeg kan ikke si ifra til ham heller fordi han blir så sur og mener han er offer i alt.. 

Det er jo et fett hvem som trøster og ordner opp, vi har forskjellige måter å gjøre det på, og det er helt greit, men jeg skulle ønske jeg noen ganger kunne få fullføre det jeg har begynt på. 

Har noen en god tilnærming til hvordan jeg bør takle det? Jeg har noen ganger vært skikkelig barnslig og bare avbrutt meg selv og sagt "åja ok" og gått.. 🙄

 

Anonymkode: 41b35...60a

Ut fra hva jeg har sett mange steder, er dette akkurat slik mange menn har det. Skulle nesten tro at det var en mann som har skrevet for å få reaksjonene fra kvinner når situasjonen er motsatt.

 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (3 minutter siden):

Ut fra hva jeg har sett mange steder, er dette akkurat slik mange menn har det. Skulle nesten tro at det var en mann som har skrevet for å få reaksjonene fra kvinner når situasjonen er motsatt.

 

Det har jeg ikke tenkt over en gang. Men kan godt forstå at det er mange menn som har det sånn. Min mann har ihvertfall sagt at jeg styrer mye, men å avkutte meg helt er ganske irriterende synes jeg.. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Unntaksperiode i livet. Ting er vanskelig med småbarn, spesielt når de er nettopp det - små.

Stress fra jobben, stress med barna, stress med tiden... mye kan brygge seg opp og gjøre det vanskelig for far å sette seg inn i den lilles situasjon.

Det er forståelig å være irritert over barn som surrer i barnehagen - det er tross alt mye som skal rekke å gjøres om kveldene. Den andre kommentaren, "Noen ganger når yngste gråter og jeg bysser ham og trøster, kommer pappaen og bare tar ham fra meg.. " høres merkelig ut. Du gir yngste til far, han griper vel ikke barnet ut av armene dine? Der må du bare si at du trøster nå.

Ut i fra det du sier høres det ut som om han ikke respekterer barnas følelser eller perspektiv på ting. Derfor mener han kanskje også at han skal snakke til deg før barna får lov til det - som kan være grunnen til avbrytelsene? 

Du må bare si i fra til han at du setter pris på at han prøver å hjelpe deg, men at du helst vil prøve selv å trøste og ta vare på barna når de kommer til deg, så setter du pris på om han ordner noe annet i mens (middag, klesvask...).

Anonymkode: 98208...10e

Det kan nok hende, jeg synes bare det hele er skikkelig plagsomt. Han har vært hjemme i ganske lenge nå pga jobb så jeg vet helt ærlig ikke årsaken til at han holder på sånn.. 

Det blir skikkelig sur stemning om jeg ber om å prøve selv, om jeg i det hele tatt viser noe som helst negative følelser rundt det at han overtar helt. Det eneste riktige for meg blir å bare "backe" unna. 

Han er jo flink, og jeg stoler jo på at det han gjør er bra nok, men jeg vil så gjerne prøve selv, jeg er jo mammaen deres.. 

Det er ikke alltid man husker på å sette seg i barnas perspektiv, særlig om man setter prinsippet om å ikke bli krenket sjøl foran.. Han snakket om at han var flau over oppførselen hennes, men hun fortalte meg at hun var opptatt med noe. Jeg har aldri hatt problemer med henting, det har han, hver gang, selvom de ikke skal rekke noe som helst (jeg er hjemmeværende og lager mat osv).. 

Jeg ville snakke med henne, vise at jeg forstår, la henne få ut frustrasjonen, men så kommer han og overtar helt og har som mål og slukke brannen og fikse opp ved å få henne til å si unnskyld og gi henne belønning i form av morsomheter etterpå... Akkurst da syntes jeg det ble så feil og invaderende. 

Han griper barna ut av armene mine, fordi "jeg må jo få lov å trøste jeg og". Selvsagt, men nå hadde jeg ham først (å si det er jo kanskje barnslig)?.. 

Anonymkode: 41b35...60a

[Gjest Kerrs Pink]

Jeg synes ikke du er barnslig. 

Du kan snu deg vekk og si nei, det er min tur- jeg trøster. 

Og så tenker jeg at dere må snakke sammen i fredstid, hvor du sier tydelig og vennlig ifra at han får ikke ta barnet ut av armene dine. For det er veldig irriterende, som om den ene trøster på "feil" måte. 

Jeg har hatt sånne turer med svigermor, og vant selvsagt, for det er ikke hennes egne barn. Din situasjon virker så mye mer vanskelig, jeg håper dere får til en god løsning ❤

[AnonymBruker]

Høres ut som han er sjalu på oppmerksomheten du gir barna. I tillegg til at han trykker deg ned foran barna. Tilsutt vil Di jo aldri få respons av barna eller at de vil ha tiltro og respekt for deg. 

Jeg tenker at dere har godt av noen timer på FVK. Har ett vennepar som var sånn som dette, der fler reagerte på det. De fikk god hjelp der. Han fikk virkelig opp øyene når noen andre utenifra kom inn i bildet.

Anonymkode: b0c3a...122

[AnonymBruker]

Hvis han forsøker å overta sier du 'Jeg klarer den' og fortsetter.

Hvis han avbryter sier du, 'Du avbryter' og fortsetter. 

Du kan tilføye et 'Forsvinn!' hvis han fortsatt maser. 

Han kan bli så sur han gidder. 

Anonymkode: 7137a...7dd

[got2go]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det har jeg ikke tenkt over en gang. Men kan godt forstå at det er mange menn som har det sånn. Min mann har ihvertfall sagt at jeg styrer mye, men å avkutte meg helt er ganske irriterende synes jeg.. 

Det kan nok hende, jeg synes bare det hele er skikkelig plagsomt. Han har vært hjemme i ganske lenge nå pga jobb så jeg vet helt ærlig ikke årsaken til at han holder på sånn.. 

Det blir skikkelig sur stemning om jeg ber om å prøve selv, om jeg i det hele tatt viser noe som helst negative følelser rundt det at han overtar helt. Det eneste riktige for meg blir å bare "backe" unna. 

Han er jo flink, og jeg stoler jo på at det han gjør er bra nok, men jeg vil så gjerne prøve selv, jeg er jo mammaen deres.. 

Det er ikke alltid man husker på å sette seg i barnas perspektiv, særlig om man setter prinsippet om å ikke bli krenket sjøl foran.. Han snakket om at han var flau over oppførselen hennes, men hun fortalte meg at hun var opptatt med noe. Jeg har aldri hatt problemer med henting, det har han, hver gang, selvom de ikke skal rekke noe som helst (jeg er hjemmeværende og lager mat osv).. 

Jeg ville snakke med henne, vise at jeg forstår, la henne få ut frustrasjonen, men så kommer han og overtar helt og har som mål og slukke brannen og fikse opp ved å få henne til å si unnskyld og gi henne belønning i form av morsomheter etterpå... Akkurst da syntes jeg det ble så feil og invaderende. 

Han griper barna ut av armene mine, fordi "jeg må jo få lov å trøste jeg og". Selvsagt, men nå hadde jeg ham først (å si det er jo kanskje barnslig)?.. 

Anonymkode: 41b35...60a

Dere må seriøst sette dere ned en kveld og snakke sammen. Komme fram til en løsning. Her er det tydelig at det er mangel på kommunikasjon.

[AnonymBruker]

Oj, en mann som engasjerer seg i barna sine og tillater seg å tre inn på kvinnens domene!

Anonymkode: 156f0...416

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at han ikke gadd å vente i barnehagen, da. Barnet var opptatt? Altså, når man kommer sliten etter jobb for å hente barnet, så står man ikke der og venter i et kvarter.

Synes han at det blir mye mas? At du styrer for mye med ting og det gjør ham stresset? Eller føler han at du ikke gir ham nok oppmerksomhet? At han føler seg tilsidesatt?

Et eller annet handler det om, ihvertfall. Og det er noe annet enn det som skjer på overflaten. Jeg ville ha prøvd å grave litt dypere hvis jeg var deg, Ts. For å finne årsaken til problemet.

Anonymkode: d6bb6...1e6

[AnonymBruker]

Sånn jeg leser det, får jeg inntrykk av at mannen din er dårlig på å lese signaler fra andre rundt seg? Mange er høyt på autismespekteret uten at de er diagnostisert- de fungerer fint i jobb, i hverdagslivet osv. Men de har vanskelig for de sosiale; mangler sosiale antenner, litt sær, litt for ærlig, vanskelig for å se andres perspektiv osv. 

Jeg bare nevner det…

Anonymkode: 65b67...f22

[AnonymBruker]

Sånn er min mann også. Ingen råd, men jeg skjønner hvordan du har det.

Anonymkode: e0b02...40d

[lillejeg]

Sånn hadde jeg det med min mann også. Valgte tilslutt å snakke med han om det i fredstid- som en sa over her. Han hadde ikke tenkt over at han «forstyrret» -han ville bare hjelpe.  Vi ble enige om at vi prøver å ikke avbryte hverandre ( for jeg hadde gjort det samme selv😅) og at vi ber om hjelp om vi trenger det. Syns det fungerer veldig fint. 

[AnonymBruker]

Jeg snakket med ham i går på kvelden etter å ha lest her, på en veldig ikke angripende måte, hvordan jeg følte det... Det ble skikkelig sur stemning og han gadd ikke sette seg inn i situasjonen en gang. Han er fortsatt sur 🙃🙃🙃

Anonymkode: 41b35...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg snakket med ham i går på kvelden etter å ha lest her, på en veldig ikke angripende måte, hvordan jeg følte det... Det ble skikkelig sur stemning og han gadd ikke sette seg inn i situasjonen en gang. Han er fortsatt sur 🙃🙃🙃

Anonymkode: 41b35...60a

For en dust. Vel, da har du prøvd det. Neste trinn er å «speile». Altså at du gjør det samme mot ham. Kanskje han forstår da.

Anonymkode: fd582...c5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For en dust. Vel, da har du prøvd det. Neste trinn er å «speile». Altså at du gjør det samme mot ham. Kanskje han forstår da.

Anonymkode: fd582...c5a

Han tror jo åpenbart at det er greit, så om han reagerer blir spennende å se. Fy f så ubehagelig han har blitt. Han kommer med sånne ekle stikk til meg foran andre hele tiden i det siste. Sist i dag foran hans svigerinne.. 

 

Anonymkode: 41b35...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han tror jo åpenbart at det er greit, så om han reagerer blir spennende å se. Fy f så ubehagelig han har blitt. Han kommer med sånne ekle stikk til meg foran andre hele tiden i det siste. Sist i dag foran hans svigerinne.. 

 

Anonymkode: 41b35...60a

Merkelig. Her stikker det noe under.

Anonymkode: fd582...c5a

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg snakket med ham i går på kvelden etter å ha lest her, på en veldig ikke angripende måte, hvordan jeg følte det... Det ble skikkelig sur stemning og han gadd ikke sette seg inn i situasjonen en gang. Han er fortsatt sur 🙃🙃🙃

Anonymkode: 41b35...60a

Er det rart han blir sur når du skaper problemer ut av bokstavelig talt ingenting? Kan du ikke bare være fornøyd med at du har en mann som faktisk gidder å engasjere seg med ungene?

Anonymkode: b9a8e...e02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg snakket med ham i går på kvelden etter å ha lest her, på en veldig ikke angripende måte, hvordan jeg følte det... Det ble skikkelig sur stemning og han gadd ikke sette seg inn i situasjonen en gang. Han er fortsatt sur 🙃🙃🙃

Anonymkode: 41b35...60a

Da trengs det en prat om hvordan dere kan ta opp problemer uten at det blir sur stemning. For når noe er et problem for én av dere så er det et problem for dere som par.

Er det noe med din måte å ta opp ting på? (Selv synes jeg det kan være vanskelig å ta opp ting, og kan kanskje ta i litt for hardt noen ganger fordi jeg er usikker på meg selv.)

Blir han sur uansett hvordan du tar opp ting?

Anonymkode: 214d4...e29

[AnonymBruker]

Kanskje en tur i parterapi ville hjulpet?

Forholdet kommer jo ikke til å vare hvis du aldri kan si fra om ting du er misfornøyd med. Og hvis han, hver gang du sier fra eller tar opp noe, er potte sur og kommer med stikk i ettertid.

Kjenner jeg får helt mark av å lese om mannen din. Han høres ut som en person som overkjører deg og umyndiggjør deg veldig. 

Anonymkode: 21901...b59