Pappaen overtar fullstendig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2022 den 16.57):

Det har jeg ikke tenkt over en gang. Men kan godt forstå at det er mange menn som har det sånn. Min mann har ihvertfall sagt at jeg styrer mye, men å avkutte meg helt er ganske irriterende synes jeg.. 

Det kan nok hende, jeg synes bare det hele er skikkelig plagsomt. Han har vært hjemme i ganske lenge nå pga jobb så jeg vet helt ærlig ikke årsaken til at han holder på sånn.. 

Det blir skikkelig sur stemning om jeg ber om å prøve selv, om jeg i det hele tatt viser noe som helst negative følelser rundt det at han overtar helt. Det eneste riktige for meg blir å bare "backe" unna. 

Han er jo flink, og jeg stoler jo på at det han gjør er bra nok, men jeg vil så gjerne prøve selv, jeg er jo mammaen deres.. 

Det er ikke alltid man husker på å sette seg i barnas perspektiv, særlig om man setter prinsippet om å ikke bli krenket sjøl foran.. Han snakket om at han var flau over oppførselen hennes, men hun fortalte meg at hun var opptatt med noe. Jeg har aldri hatt problemer med henting, det har han, hver gang, selvom de ikke skal rekke noe som helst (jeg er hjemmeværende og lager mat osv).. 

Jeg ville snakke med henne, vise at jeg forstår, la henne få ut frustrasjonen, men så kommer han og overtar helt og har som mål og slukke brannen og fikse opp ved å få henne til å si unnskyld og gi henne belønning i form av morsomheter etterpå... Akkurst da syntes jeg det ble så feil og invaderende. 

Han griper barna ut av armene mine, fordi "jeg må jo få lov å trøste jeg og". Selvsagt, men nå hadde jeg ham først (å si det er jo kanskje barnslig)?.. 

Anonymkode: 41b35...60a

Jeg ser at du gjentatte ganger i flere innlegg skriver at du vil "prøve selv". Tanken som falt ned i hodet mitt var at du kanskje opplever å være litt umyndiggjort i dette når faren er til stede. Du kan begynne med å si "nå skal jeg fullføre dette, det vet du jeg klarer" når han kommer og skal ta over. Ikke "prøve selv", da lager du et rom for at du kanskje ikke klarer det. Hvis far ikke er til stede: er det da slik at du ikke KLARER å trøste eller ordne opp i en situasjon? Du skriver ikke noe om at du ikke klarer å trøste/snakke med/ordne situasjoner. 

Anonymkode: f58da...d28

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og sitering av slettet innlegg.
-Rhodiola, mod.

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg snakket med ham i går på kvelden etter å ha lest her, på en veldig ikke angripende måte, hvordan jeg følte det... Det ble skikkelig sur stemning og han gadd ikke sette seg inn i situasjonen en gang. Han er fortsatt sur 🙃🙃🙃

Anonymkode: 41b35...60a

La ham forbli sur. Surheten er et våpen han bruker mot deg. Vis med handling at du gir blaffen i hans surhet; vil han sutre på soverommet hele dagen, så lukk døren og ignorer ham. 

Anonymkode: 7137a...7dd

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skjønner godt at han ikke gadd å vente i barnehagen, da. Barnet var opptatt? Altså, når man kommer sliten etter jobb for å hente barnet, så står man ikke der og venter i et kvarter.

Synes han at det blir mye mas? At du styrer for mye med ting og det gjør ham stresset? Eller føler han at du ikke gir ham nok oppmerksomhet? At han føler seg tilsidesatt?

Et eller annet handler det om, ihvertfall. Og det er noe annet enn det som skjer på overflaten. Jeg ville ha prøvd å grave litt dypere hvis jeg var deg, Ts. For å finne årsaken til problemet.

Anonymkode: d6bb6...1e6

Enig i dette. Å skulle vente på at ungene skal gjøre ferdig et eller annet i barnehagen er jo helt håpløst - er det noen som gjør det? Det er jo å la seg totalt styre av barnet. Det skjønner jeg veldig godt at han ikke gadd! Og det blir jo bare verre for barnet når du trøster og sier stakkars deg - da bekrefter du jo for barnet at dette var noe å bli skikkelig lei seg for.

At han kommer og "tar fra deg" ungene når du trøster, blir noe litt annet, det er overkjøring. Snakk med ham en gang dere ikke krangler og si at dere får avtale at når mor trøster får ikke far komme og overta med mindre mor spør, og motsatt.

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (23 minutter siden):

Enig i dette. Å skulle vente på at ungene skal gjøre ferdig et eller annet i barnehagen er jo helt håpløst - er det noen som gjør det? Det er jo å la seg totalt styre av barnet. Det skjønner jeg veldig godt at han ikke gadd! Og det blir jo bare verre for barnet når du trøster og sier stakkars deg - da bekrefter du jo for barnet at dette var noe å bli skikkelig lei seg for.

At han kommer og "tar fra deg" ungene når du trøster, blir noe litt annet, det er overkjøring. Snakk med ham en gang dere ikke krangler og si at dere får avtale at når mor trøster får ikke far komme og overta med mindre mor spør, og motsatt.

Poenget er egentlig ikke at han ikke gadd det, for det skjønner jeg også, men han gadd verken å lytte, forstå, forklare eller kommunisere noe som helst. Alt han var opptatt av var at hun gjorde ham flau ved å si nei. Hun hylskrek og sa at hun ikke fikk se ferdig det den ansatte gjorde, at hun ikke fikk fortelle pappa noe, at hun måtte dra med en gang. Jeg trøstet henne fordi hun var lei seg, at det var dumt at hun ikke fikk se ferdig. Jeg sa til henne at det var dumt at pappa ikke lot henne snakke. Jeg forklarte at noen ganger må man avbryte morsomme ting, men hun får sikkert se igjen i morgen (nor den ansatte lagde til barnehagen). Da kom pappaen inn og avbrøt meg, og sa hva ungen gjorde feil, og hva hun egentlig burde gjort fordi HAN ble flau. Det var han som var i fokus og ikke henne. Det syntes jeg var skikkelig ugreit når hun sitter og forklarer hva som ble feil for henne og jeg trøstet henne. 

Jeg vet ikke lenger om vi skal sette opp en regel, han har vært PÅ meg i hele dag, sagt unnskyld hver gang han har åpnet kjeften og holdt seg unna barna på trass. 

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

La ham forbli sur. Surheten er et våpen han bruker mot deg. Vis med handling at du gir blaffen i hans surhet; vil han sutre på soverommet hele dagen, så lukk døren og ignorer ham. 

Anonymkode: 7137a...7dd

Ja han pleier å okkupere stua med surheten sin, skulle ønske han kunne gå et annet sted.. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser at du gjentatte ganger i flere innlegg skriver at du vil "prøve selv". Tanken som falt ned i hodet mitt var at du kanskje opplever å være litt umyndiggjort i dette når faren er til stede. Du kan begynne med å si "nå skal jeg fullføre dette, det vet du jeg klarer" når han kommer og skal ta over. Ikke "prøve selv", da lager du et rom for at du kanskje ikke klarer det. Hvis far ikke er til stede: er det da slik at du ikke KLARER å trøste eller ordne opp i en situasjon? Du skriver ikke noe om at du ikke klarer å trøste/snakke med/ordne situasjoner. 

Anonymkode: f58da...d28

Ja, er nok mer en talemåte, men skjønner argumentet ditt 😊 jeg klarer fint å trøste/snakke med/ordne og fikse alt mulig om far ikke er der, det går ofte rolig for seg. Jeg er vant til å være alene med dem pga jobben hans, jeg har en annen tilnærming enn ham. Han klarer det fint han også. Men når han skal komme inn i en situasjon med et helt Annet perspektiv, og jeg må avslutte mitt perspektiv for å gjøre plass til hans, da får jeg ikke frem hensikten og det irriterer meg.. 

Jeg føler meg umyndiggjort i den forstand at jeg ikke kan komme med noe som helst meninger uten at det blir bråk og drama og at det blir angrep på meg. Han snakker på en måte som gjør meg forvirret og roter til setningene typ "men du sa at/men nå snakker vi ikke om/bestem deg hva vi snakker om".. Veldig ekkelt.. 

Anonymkode: 41b35...60a

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Ja han pleier å okkupere stua med surheten sin, skulle ønske han kunne gå et annet sted.. 

Anonymkode: 41b35...60a

Be ham forlate stuen av hensyn til barna. 

Si at du ikke ser noe poeng i å diskutere når han bevisst saboterer samtalen. 

Foreslå FVK.

Bruk husets rom selv: Hvis du vil forklare noe til 5-åringen, så gå bort et sted hvor han ikke er, og lukk døren. 

'Ingen kommentarer' er en nyttig replikk hvis han blir dramaqueen. 

Gjør det klinkende klart at han overvurderer markedsverdien sin, at du ikke er redd for å klare deg alene. 

Anonymkode: 7137a...7dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Er det rart han blir sur når du skaper problemer ut av bokstavelig talt ingenting? Kan du ikke bare være fornøyd med at du har en mann som faktisk gidder å engasjere seg med ungene?

Anonymkode: b9a8e...e02

Han har jo et problem når han aldri klarer å hente uten konflikt, mens mor klarer det helt fint. Og man tar ikke barn ut av den andre forelderens armer når de er midt i å trøste/bysse. Det fins ikke normalt på en flekk.

Anonymkode: dc4d7...580

[Mt3]

Anonymus Notarius skrev (10 timer siden):

Enig i dette. Å skulle vente på at ungene skal gjøre ferdig et eller annet i barnehagen er jo helt håpløst - er det noen som gjør det? Det er jo å la seg totalt styre av barnet. Det skjønner jeg veldig godt at han ikke gadd! Og det blir jo bare verre for barnet når du trøster og sier stakkars deg - da bekrefter du jo for barnet at dette var noe å bli skikkelig lei seg for.

At han kommer og "tar fra deg" ungene når du trøster, blir noe litt annet, det er overkjøring. Snakk med ham en gang dere ikke krangler og si at dere får avtale at når mor trøster får ikke far komme og overta med mindre mor spør, og motsatt.

Så klart ingen orker å stå i garderoben og vente mens barnet gjør ferdig en lek, nabby, tegning... Men det handler om å gi nok rom til at barnet får avslutte aktiviteten på en grei måte, hos oss hjalp de ansatte gjerne til med det så tegning, nabby... ble lagt fint til side og kunne fortsettes dagen etter. Så når far kommer for tidlig kan han bare anerkjenne barnets skuffelse over at det ikke var ferdig, si at barnet kan fortsette i morgen og at det får rydde på plass mens han ser over om det trengs mer skiftetøy i hyllen til barnet. 

Om han ofte opplever dette problemet så kan han også avtale med barnehagen at han ringer og gir beskjed om at han er på vei for å hente, da kan de ansatte forberede barnet på at det snart blir hentet og han blir da heller møtt med glede enn ett trist og sint barn.

Ts bør så klart endre utsagnet sitt fra 'jeg prøver å trøste' til -vi snakker om noe viktig, gi oss noen minutter til- også må hun passe på at hun ikke avbryter når far trøster/irettesetter/snakker med barna. 

Om far ikke klarer å endre seg så bør de helt klart få hjelp fra familievernkontor el. Det angående problemet ved henting kan også de i barnehagen ta opp, ofte lettere å ta imot veiledning av andre.

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Poenget er egentlig ikke at han ikke gadd det, for det skjønner jeg også, men han gadd verken å lytte, forstå, forklare eller kommunisere noe som helst. Alt han var opptatt av var at hun gjorde ham flau ved å si nei. Hun hylskrek og sa at hun ikke fikk se ferdig det den ansatte gjorde, at hun ikke fikk fortelle pappa noe, at hun måtte dra med en gang. Jeg trøstet henne fordi hun var lei seg, at det var dumt at hun ikke fikk se ferdig. Jeg sa til henne at det var dumt at pappa ikke lot henne snakke. Jeg forklarte at noen ganger må man avbryte morsomme ting, men hun får sikkert se igjen i morgen (nor den ansatte lagde til barnehagen). Da kom pappaen inn og avbrøt meg, og sa hva ungen gjorde feil, og hva hun egentlig burde gjort fordi HAN ble flau. Det var han som var i fokus og ikke henne. Det syntes jeg var skikkelig ugreit når hun sitter og forklarer hva som ble feil for henne og jeg trøstet henne. 

Jeg vet ikke lenger om vi skal sette opp en regel, han har vært PÅ meg i hele dag, sagt unnskyld hver gang han har åpnet kjeften og holdt seg unna barna på trass. 

 

Anonymkode: 41b35...60a

OK, skjønner. Er dette noe som skjer ofte? Blir det vanligvis problemer når han henter?