Hva prioriterte dere bort?

[Ciara]

Hei!

Har lyst på barn selv om noen få år, men har masse på agendaen for tiden. Jeg jobber, liker å reise, møte venner, ha tid for meg selv... lese bøker, høre på musikk. Kort sagt - det er nok å bruke tid på!

Jeg er klar over at jeg må roe meg ned når jeg får barn. Men da lurer jeg på: Hva måtte dere legge på is da dere fikk barn? Føltes det greit og naturlig å prioritere bort det dere gjorde, eller ble det et stort savn? Eller ble barnet "alt" en periode, slik at dere ikke savnet deres gamle liv i det hele tatt?

Jeg er nysgjerrig

[14062003]

Ingenting!

Det har kommet en del endringer inn i livet vårt, men ingenting vi har prioritert bort. Føler ikke at vi har ofret noe heller (annet en helsa, men den ble jo bedre igjen når graviditeten var over).

Jeg føler at vi fortsatt kan (så og si) alt, selv om vi er småbarnsforeldre. Ting blir mer tungvint, men er allikevel fullt mulig.

på de som slutter å leve bare fordi de får barn!

Endret 28. oktober 2005 av 14062003

[Varja]

Etter jeg fikk barn så har jeg nesten sluttet å se på TV. Når folk sa før at de ikke hadde tid til å se på TV så trodde jeg egentlig ikke på det, men det er faktisk ikke sant. Selv på en fredagskveld med gullruten så leser jeg heller en bok, rydder litt og forbereder morgendagens middag enn å sitte foran TV skjermen. Og så harjeg begynt å være her på barn og familie siden på KG da. Gjorde ikke det før.

Håndarbeid har det også blitt veldig lite av (var vel fordi jeg som regel strikket eller broderte mens jeg så på TV).

Kan ikke si jeg savner noen av delene nevneverdig! Det er vel det at tida mi har blitt så verdifull liksom at jeg ikke kan bruke tid på det.

Sove lenge om morgenen har jeg sluttet med. Det er ikke et bevisst valg, det skyldes min lille datter som våkner klokka 07:30 seinest og roper gledesstrålende: Hei, hei! Spise frokost nå!

Den aller første tiden med en liten baby kan man kanskje si at jeg prioriterte bort alt. Jeg hadde nok med å amme og bli kjent med babyen og følte nesten ikke at jeg hadde tid til å lage mat til meg selv engang. (Men nå har min aldri sovet noe særlig om dagen som mange små babyer gjør). Men etterhvert som jeg ble vant til mitt nye liv så synes jeg det er helt greit. Kan ikke si jeg savner hvordan jeg hadde det før.

Endret 28. oktober 2005 av Varja

[monja]

Føler ikke at vi har ofret noe. Så jeg er enig med 14062003, jeg.

[Tusenogtredve]

Jeg har prioritert bort fritidsaktiviteter, studier, alenetid og jobb for å få barn - men dette bare for en periode. Jenta vår nærmer seg 3 måneder, og vi regner med at jeg snart kan få tid til meg selv igjen. Når man får barn samtidig som man pusser opp hus så må man prioritere vekk alt annet. Når jenta vår i tillegg har kolikk så har det heller ikke vært like morsomt å ta henne med ut for å møte folk.

Men denne prioriteringa er mitt valg - så om noen er sinte på meg for at jeg har valgt bort det meste av livet mitt så er det verst for de...

[Litt Lost]

I neste svangerskap må jeg bortprioritere dykking. Men det kan tas opp igjen etterpå.

Utenom dette har jeg ikke måttet bortprioritere noe. Dvs, jo det har vi jo gjort. Men det føles ikke slik. Det kommer naturlig.

[14062003]

De første månedene blir det til at man ikke får til så mye annet enn den lille da. Spesielt ikke med førstemann. Jeg må si at jeg nesten ikke var ute av døra de første 8 ukene. Noe pga. helsen, men også mye for å bli kjent med alt det nye som kom. Slik regner jeg med at det kommer til å bli nå også.

Som jeg sa, har det blitt endringer i livet vårt. Det er ikke alt vi har tid til lenger. Det er ikke alt vi har ork til lenger. Det er ikke alt vi vil lenger heller (fyllefester er bla. blitt helt ut). Vi har tydelig fått en ny sjef i huset som bestemmer både når vi står opp, spiser, legger oss (han i alle fall), når vi får se TV i fred og hvor vi kan ha telefon og sånt lagret. Det er ikke dette jeg tenker på når jeg sier jeg blir sinna for de som gir opp livet sitt. Da mener jeg de som virkelig gir opp alt de tidligere har gledet seg over. Aldri går ut, aldri vil ha besøk, ikke har noe kjærestetid lenger, aldri prøver å dyrke hobbyen sin lenger, dropper kontakt med selv de nærmeste osv. Og da utover 2, 3, 4 mnd, men flere år! Jeg mener også at barna ikke har godt av at foreldrene blir så smalsporet. Barna har godt av å få fri fra foreldrene i ny og ne. De har godt av andre impulser - akkurat som foreldre har det. De har godt av å lære mer enn hva husets fire vegger kan gi i årevis...

[Gjest Gjesta]

Jeg har i grunnen ikke prioritert bort noe. Heller prioritert ned. De aller fleste vennene mine har også barn, så vi møtes både med og uten barn. Selvsagt får man mindre tid til sine egne ting, og man har mindre tid/anledning til å være sosial.

Før jeg fikk barn var jeg nesten aldri hjemme, var på kino, kafe, på bar, besøk hos venner. Jeg er med på akkurat de samme tingene enda, men i langt mindre grad. Ikke har vennene mine like god tid og ork, og det har ikke jeg heller. Vi har blitt flinkere til å gjøre familieting sammen med venner: gå på fjellturer, svømmehallen, bibilotek, kino osv. Jeg trener sammen med venner, og går tur sammen med venner.

Livet forandrer seg når man får barn, og man ikke lenger er ungdom, man har ikke så stort behov for å se eller snakke med venner hver dag, og man setter mye større pris på sofaen når kvelden kommer.

[Gjest Gjest]

Jeg har prioritert bort fritidsaktiviteter, studier, alenetid og jobb for å få barn - men dette bare for en periode. Jenta vår nærmer seg 3 måneder, og vi regner med at jeg snart kan få tid til meg selv igjen. Når man får barn samtidig som man pusser opp hus så må man prioritere vekk alt annet. Når jenta vår i tillegg har kolikk så har det heller ikke vært like morsomt å ta henne med ut for å møte folk.

Men denne prioriteringa er mitt valg - så om noen er sinte på meg for at jeg har valgt bort det meste av livet mitt så er det verst for de...

←

Høres ut som et fengsel.

[Rannva]

De helt først ukene ble hele verden (bortsett fra vår lille familie) uviktig og bortprioritert.

Nå er vel dykking det eneste vi ikke tar oss tid til. Det er veldig gøy, men jeg jobber skift så det er ikke så mange timene i uka vi får sammen hele familien. Og da gjør vi heller noe sammen med vesla. Når hun er i seng kan vi ha voksentid, hjemme eller ute m/barnevakt.

Men nå som jeg er gravid hadde det jo ikke blitt dykking uansett.

Venner har vi litt for lite tid til, men det er mer pga arbeidstidene mine en pga vesla.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Hei du!

Det er jo klokt å spørre på forhånd

Nå hadde jeg egentlig skrevet et avsnitt om alle de tidkrevende og slitsomme tingene jeg gjør hver dag som tobarnsmor, men jeg valgte å slette det!

Jeg vil si at svaret jeg gir deg nå er et annet enn hva jeg ville sagt for 4 år siden da førstemann var 1 år. En 5 åring krever noe helt annet enn 1 åringen, men totalen er utrolig givende og fullstendig utmattende på en gang:-).

Vi er vel nå inne i den mest krevende småbarnsfasen. Vi har to krevende jobber, så i praksis tar barn og jobb all tid fra 06.00 om morgenen og til 20++ om kvelden.

Det går helt klart ut over tid med venner. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok i ro og mak. Før så jeg sjelden på TV. Det gjør jeg forsovet ikke så mye nå heller, men jeg kollapser nok oftere litt apatisk foran TV en. Nå har jeg hatt barn såpass lenge at jeg har glemt hvordan det er å sove lenge om morgenen, og gjøre eksakt hva jeg vil. Eller shoppe etter jobb!

Det er ingen tvil om at det er mindre plass til meg i mitt liv! Men jeg sørger da for noe. Men sånn er det bare en periode i livet tror jeg. Jeg har ennå ikke hørt om noen som har sagt at de angret på at de fikk barn. Men jeg kan godt tenke meg at mange (og det gjelder kanskje også meg?), i en småbarnssituasjon gjør prioriteringer de egentlig ikke er fornøyd med. Da mener jeg i tillegg til barna. Deres behov vil alltid fremtvinge seg først.

Hva som er riktig for deg vet jeg ikke. Selv tror jeg aldri at jeg tenkte på hva jeg måtte "ofre". Men jeg synes du er i din fulle rett til å si at du verdsetter de privilegiene du har som barnløs så høyt at du velger å la være å få barn. Det er lov å si at "så egoistisk er jeg".

Lykke til med valget!

[prinsessa]

Jeg har heller ikke prioritert noe bort. Men det som man må gjøre med små barn er planlegging!!

Man handler ikke mat etter jobben for å så hente i barnehagen, nei man løper til bilen når kl, slår 4 og råkjører nesten til barnehagen for å hente. Man handler heller ikke for helga heller med en eller to stk trøtte og sultne barn, det er rene marerittet

Så for meg er det masse planlegging av når man skal kjøpe ditt og datt. Tenke på middagen dagen i forveien osv.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Mulig jeg provoserer når jeg sier det jeg sier nå, men når dere sier at dere ikke har prioritert bort noe, så kan jeg ikke annet enn skjønne at det er det reneste VRØVL!

Ja, det er veldig populært å si at det funker bare SÅ bra, alle er kjempelykkelige, og vi lever AKKURAT som før.

BULLSHIT!

Jeg VET at det er masse jeg gjorde før som jeg ikke får gjort nå. Men så VET jeg også at sånn er det i en periode. Og så VET jeg også at det er en hel haug med andre opplevelser jeg får nå som jeg ikke fikk før. Og selv om jeg ikke alltid har overskudd til å reflektere over det så tror jeg at jeg synes det er verdt det.

Men kom ikke å si at nei her lever vi som før. Ole Brum prat.

Jada, bare kom med alle motangrepene.....:-)

[Gjest Violetta]

Jeg har "prioritert bort" masse. Blant annet når det gjelder jobb og inntekt. Kunne helt klart hatt en bedre jobb og bedre inntekt om jeg ikke hadde barn. Kunne bodd helt annerledes og mye mer i tråd med min personlighet. Kunne reist mye, kjøpt helt annerledes mat, hatt helt andre og sannsynligvis flere venner. I det hele tatt vært mer sosial, om man tenker på i forhold til venner. Økonomien hadde temmelig sikkert vært mye bedre med alt det bringer med seg.

Men sånn er det å ha barn. Nytter ikke å tenke slik, for det går ikke an å måle slikt uansett. Hvem vet hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde barn? Jeg hadde kanskje havnet helt på skråplanet. Kanskje helt andre ting hadde skjedd som hadde påvirket livet mitt på en eller annen måte.

Visst hadde livet mitt vært annerledes, men hvordan vet man jo ikke. Og jeg ville aldri, aldri vært uten min datter. Man kan være fattig selv om man har millioner på konto.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Hei!

Har lyst på barn selv om noen få år, men har masse på agendaen for tiden. Jeg jobber, liker å reise, møte venner, ha tid for meg selv... lese bøker, høre på musikk. Kort sagt - det er nok å bruke tid på!

Jeg er klar over at jeg må roe meg ned når jeg får barn. Men da lurer jeg på: Hva måtte dere legge på is da dere fikk barn? Føltes det greit og naturlig å prioritere bort det dere gjorde, eller ble det et stort savn? Eller ble barnet "alt" en periode, slik at dere ikke savnet deres gamle liv i det hele tatt?

Jeg er nysgjerrig 

←

Jeg har vel egentlig ikke svart deg på hele spørsmålet......Av en eller annen underlig grunn så går iallefall ikke jeg rundt og savner livet før barn, selv om jeg helt klart har måttet oppgi ting. Jeg tror nesten det er en innebygget egenskap. Istedetfor prøver jeg å se mulighetene i den situasjonen jeg er i. Og "alt" prioriteres jo ikke bort. Man opphører ikke å være individ med voksenbehov. Men betraktelig nedtonet blir det jo en stund.

[14062003]

Mulig jeg provoserer når jeg sier det jeg sier nå, men når dere sier at dere ikke har prioritert bort noe, så kan jeg ikke annet enn skjønne at det er det reneste VRØVL!

Ja, det er veldig populært å si at det funker bare SÅ bra, alle er kjempelykkelige, og vi lever AKKURAT som før.

BULLSHIT!

←

Les hva vi skriver før du angriper oss. Jeg trenger ikke angripe deg tilbake for at du treffer spikeren på hodet - det gjør du nemlig ikke. Skivebom fra din side det her. Jeg sier det er kommet endringer, selvfølgelig har det det. Men jeg har ikke prioritert bort noe for det.

Vi lever aldeles ikke som før. Som sagt, er det kommet en ny sjef i huset - og det påvirker hele døgnet det altså. Når man står opp, hva man gjør, hvordan man gjør det, når man kan gå ut og ikke, hva man spiser osv.

Men prioritert bort noe? Nei!

Og jeg er ikke av de derre dulleforeldrene som sitter på gulvet og leker med poden hele dagen lang og synes livet er såååå vakkert og fantastisk og blbablabla.

Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle sovet lenger i dag, men det har nok mer med graviditeten som gjør at jeg er trøtt og har vondt og ikke har sovet særlig i natt, enn poden som våknet "litt tidlig".

[Gjest Hilde K S]

Slik jeg ser det har jeg ikke prioritert bort noe. Det jeg har gjort er å prioritere å få barn.

Om man skal prioritere noe bort, er det for meg definert med å gi fra meg noe som er viktig for meg. Det gjorde jeg ikke da jeg valgte å få barn.

Hva gjorde jeg mer av før jeg fikk barn? Jeg var mer ute på byen, noe jeg ikke savnet da jeg fikk barn. Jeg var til og med ute på byen noen ganger mens ungene var små. Det gikk faktisk an!

Økonomien ville nok ha vært annerledes om vi ikke hadde fått barn. Det hadde jo vært tre personer mindre å kjøpe mat og klær til, mindre kjøring, vi hadde hatt behov for bare en bil osv.

Likevel er det ikke en bortprioritering av lønnsmidlene våre, heller en prioritering av åbruke pengene våre på å ha barn.

[Gjest Gjest]

Les hva vi skriver før du angriper oss. Jeg trenger ikke angripe deg tilbake for at du treffer spikeren på hodet - det gjør du nemlig ikke. Skivebom fra din side det her. Jeg sier det er kommet endringer, selvfølgelig har det det. Men jeg har ikke prioritert bort noe for det.

Vi lever aldeles ikke som før. Som sagt, er det kommet en ny sjef i huset - og det påvirker hele døgnet det altså. Når man står opp, hva man gjør, hvordan man gjør det, når man kan gå ut og ikke, hva man spiser osv.

OK Da tror jeg vi bare snakker forskjellig språk her. Skjønner at dette er i ferd med å bli en diskusjon om hva det betyr å "prioritere bort". Jeg har mer tatt den runde tolkningen at barn har konsekvens for mitt liv. Det har påvirket. Det har det jo for deg og som du egentlig beskriver. Jeg oppfatter at det var delvis det hun som skrev hovedinnlegget var ute etter. Og så forsovet om den konsekvensen var negativ. Og der ønsker vel de fleste å svare nei. Ja, det har en konsekvens, nei det er ikke trist.

Men prioritert bort noe? Nei!

Og jeg er ikke av de derre dulleforeldrene som sitter på gulvet og leker med poden hele dagen lang og synes livet er såååå vakkert og fantastisk og blbablabla.

Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle sovet lenger i dag, men det har nok mer med graviditeten som gjør at jeg er trøtt og har vondt og ikke har sovet særlig i natt, enn poden som våknet "litt tidlig".

←

[Gjest Gjest_Frua_*]

Ble litt kluss i siste innlegg. Det var jeg som mente å si dette:

OK Da tror jeg vi bare snakker forskjellig språk her. Skjønner at dette er i ferd med å bli en diskusjon om hva det betyr å "prioritere bort". Jeg har mer tatt den runde tolkningen at barn har konsekvens for mitt liv. Det har påvirket. Det har det jo for deg og som du egentlig beskriver. Jeg oppfatter at det var delvis det hun som skrev hovedinnlegget var ute etter. Og så forsovet om den konsekvensen var negativ. Og der ønsker vel de fleste å svare nei. Ja, det har en konsekvens, nei det er ikke trist.

Frua

[14062003]

Jeg klarer ikke å være helt enig med deg Frua, bare litt...

For her har endringene kommet 110% naturlig. Nå fløy ikke vi på byen eller reiste verden rundt hvert år, vi hadde hus, stasjonsvogn og hunder fra før.

Jeg synes dette er viktig for meg å få frem. At jeg ikke har ofret noe. For jeg var så redd for det på forhånd (etter at jeg ble gravid altså). Så liksom andre foreldre som var så inmari foreldre og himlet med øynene... Men altså, vi har blitt sånn vi også - vi merker det når vi er med barnløse venner... Til daglig går dagene.

Må bare få si jeg synes det er morsomt når noen av våre barnløse venner "syter" over at de er trøtte og slitne. De skulle visst hvordan det er å ha to bikkjer, et hus, en hage, en ettåring, en til snart på vei ut og mannen i full jobb, selv nesten ikke kunne gå pga. bekkenløsning. Da er man trøtt og sliten da! Men ja, vi har valgt dette selv, så jeg syter ikke tilbake. Må bare humre litt for meg selv...

Jeg har ofret myemye mer nå som gravid, enn som småbarnsmamma. Som småbarnsmamma kom jeg meg i alle fall ut og rundt, det gjør jeg ikke nå som gravid. Nå føler jeg at jeg har ofret hele mitt liv. Og stakkars de rundt meg som må gjøre alt jeg pleier å gjøre + ta hånd om meg. *buuuuhuuuu*

Hormonell? Næei!