Barn som ikke vil til samværsforelder

[Gjest Gjest]

Vår 10 åring får bestemme selv.

Og det går mye greiere slik,ønsker far å endre helg er det ok og ønsker 10 åringen å være hjemme i stedet for å reise vekk så er det også greit.

Plutselig vil far på elgejakt og samvær blir vanskelig,ja da er det bare å si ok så tar man det igjen ved en annen helg.

←

Høres flott ut!

[Gjest Violetta]

Jeg tror barn som skal reise bort for å ha samvær med den forelderen de ikke bor hos fort kan falle utenfor "gjengen" dersom de ikke deltar i aktiviteter som de andre er med på. I hvert fall om det skjer ofte. Derfor lar jeg planene min datter har til en viss grad komme foran samværshelger med faren. Dette er viktige år for å bygge relasjoner og det synes jeg vi skal ta hensyn til som foreldre.

[Litt Lost]

Jeg synes ikke dette barnet er stort nok til å ta slike diskusjoner med samværsforelder selv, når samværsforelder ikke er voksen nok til å være voksen i denne dialogen. Utrolig barnslig og egosentrisk måte den personen er mot barnet på. Vedkommende er heller ikke voksen nok til å ta det med den andre forelderen, som om det er lettere å få viljen sin med barnet enn med deg!

Derfor synes jeg det er på sin plass at du kan være voksen og ta dette ansvaret fra din datter. Hun bør slippe at samværsforelder spiller på hennes samvittighet. Når foreldre skiller lag, er det viktig at de fortsatt snakker sammen om barnet sitt.

[pinnestol]

Jeg tror at om vi hadde kommet i den situasjonen at vi hadde gått fra hverandre her i huset, så hadde datteren vår vært høyest prioritert uansett. For meg så virker som at barna ofte blir brukt som et maktmiddel i et samlivsbrudd. Selv om vår jente ikke er mer enn 6 år, så kan vi da ikke la være å ta hensyn til hennes behov og ønsker i det vi planlegger?? Eller er det oss som er gale her i huset?

Endret 29. oktober 2005 av pinnestol

[LilleBille]

Jeg tror at om vi hadde kommet i den situasjonen at vi hadde gått fra hverandre her i huset, så hadde datteren vår vært høyest prioritert uansett. For meg så virker som at barna ofte blir brukt som et maktmiddel i et samlivsbrudd. Selv om vår jente ikke er mer enn 6 år, så kan vi da ikke la være å ta hensyn til hennes behov og ønsker i det vi planlegger?? Eller er det oss som er gale her i huset?

←

Jeg tror de fleste setter barna forran - men desverre finnes det noen som bruker barna mot hverandre.

De ferreste vil nekte en datter/sønn å gå i bursdag hos venner - når det ikke er spesielle - tungtveiende grunner for det - men noen finnes det tydeligvis.

Det å bruke at "du er ikke glad i meg" mot unger som ønsker å være sammen med vennene sine er bare simpelt - og sier utrolig mye om den forelderen som gjør det.

Jeg synes det er en selvfølge at barna kan leve som vanlig (så vanlig det er mulig) - enten de er hos mamma eller pappa. De skal ha akkurat samme muligheter til å være sammen med venner etc. som de ville hatt om mamma og pappa fortsatt hadde bodd sammen.

[Gjest Gjesta]

Her prioriteres barnas planer foran våre stort sett uansett. Det spiller ingen rolle om barna er her eller der, skal lillemann i bursdag når det er min søndag får han så klart gå, og skal han i bursdag når det er fars søndag får han så klart gå.

Jeg mener det er foreldrenes ansvar å i stor grad tilpasse seg ungenes kalender.

Som Violetta sier er det viktig i sosialiseringsprosessen at ungene deltar på fellesarrangementer.

[Gjest Gjest]

Nå har jenta vært i selskapet og er strålende fornøyd. Samværsforeldren ringte søndagskvelden og spurte om hun hadde hatt det kjekt. Det satte jenta stor pris på. MEN: jeg er så usikker på hvordan vi skal håndtere dette i framtiden. Jeg forstår jentas lyst til å være med venner. Men også samværsforelders ønske om å se barnet sitt.

[Far til 2]

Godt å høre at jenta har hatt det fint og at far tok det på den måten han gjorde til slutt.

Problemet du beskriver er bare en bekreftelse på at noen velger å flytte så langt at barna ikke kan opprettholde kontakten med begge foreldrene til daglig. Det er med andre ord mange tusen mødre og fedre som velger å prioritere seg selv og egne behov fremfor barnet.

La oss for barnets skyld håpe at dere igjen kan bo så nært hverandre at avstanden ikke skaper problemer for barnet i fremtiden. For barnet vil det sikkert være en kjempepresang.

[Gjest Gjest]

Godt å høre at jenta har hatt det fint og at far tok det på den måten han gjorde til slutt.

Problemet du beskriver er bare en bekreftelse på at noen velger å flytte så langt at barna ikke kan opprettholde kontakten med begge foreldrene til daglig. Det er med andre ord mange tusen mødre og fedre som velger å prioritere seg selv og egne behov fremfor barnet.

La oss for barnets skyld håpe at dere igjen kan bo så nært hverandre at avstanden ikke skaper problemer for barnet i fremtiden. For barnet vil det sikkert være en kjempepresang.

←

Bare det at jeg er far. Derfor ble innleggene skrevet litt tungvindt, da jeg ville innlegget skulle være kjønnsnøytralt her inne. I vår sak har jeg overtatt daglig omsorg for noen måneder siden og den yngste bor med mor enda. Mor er fornærmet over at jenta hennes valgt å flytte til meg. Jenta stortrives her, og det er ikke enkelt for mor å svelge. Minstemann lurer også på å flytte hit og det gjør nok sitt til at mor muligens vil at jenta ikke skal trives borte fra mor. Men som sagt tidligere; jeg skjønner mor da det ikke er kjekt å kun se sine barn annenhver helg. Dilemmaet er at mor ikke vil at jeg skal "løpe jentas ærend". Har jenta noe å spørre mor om, så spør selv er hennes filosofi. Hadde vært greit det dersom mor og barn kunne snakke sammen uten at jenta skal ha dårlig samvittighet etterpå. Vil jenta flytte tilbake til mor, er jeg like glad i henne. Men jeg må innrømme at det er kjekt å ha lillejenta mi her hver dag. Jeg er bare så usikker på hvordan løse fremtidige konflikter mellom mor/datter. Ekskonen og jeg har et noenlunde greit forhold nå. Jeg bor hvor vi alltid har bodd - hun flyttet. Hadde barna fått sin vilje, hadde det nok vært at mor skulle flytte tilbake hit (og helst at vi skulle bli mann og kone på ny). Men det kommer nok ikke til å skje da vi begge er etablert på ny med nye familiesammensetninger og er i fast arbeid på alle bauger og kanter. Uff barna blir taperne. Men dagen hvor minstemann ikke vil til meg en helg eller to kommer nok. Og så kan det jo være at datter flytter tilbake til sin mor. Fremtiden er det ingen som kan spå, på godt og vondt! Men hvordan løse lignende konflikt neste gang?

[Gjest Violetta]

Bare det at jeg er far. Derfor ble innleggene skrevet litt tungvindt, da jeg ville innlegget skulle være kjønnsnøytralt her inne. I vår sak har jeg overtatt daglig omsorg for noen måneder siden og den yngste bor med mor enda. Mor er fornærmet over at jenta hennes valgt å flytte til meg. Jenta stortrives her, og det er ikke enkelt for mor å svelge. Minstemann lurer også på å flytte hit og det gjør nok sitt til at mor muligens vil at jenta ikke skal trives borte fra mor. Men som sagt tidligere; jeg skjønner mor da det ikke er kjekt å kun se sine barn annenhver helg. Dilemmaet er at mor ikke vil at jeg skal "løpe jentas ærend". Har jenta noe å spørre mor om, så spør selv er hennes filosofi. Hadde vært greit det dersom mor og barn kunne snakke sammen uten at jenta skal ha dårlig samvittighet etterpå. Vil jenta flytte tilbake til mor, er jeg like glad i henne. Men jeg må innrømme at det er kjekt å ha lillejenta mi her hver dag. Jeg er bare så usikker på hvordan løse fremtidige konflikter mellom mor/datter. Ekskonen og jeg har et noenlunde greit forhold nå. Jeg bor hvor vi alltid har bodd - hun flyttet. Hadde barna fått sin vilje, hadde det nok vært at mor skulle flytte tilbake hit (og helst at vi skulle bli mann og kone på ny). Men det kommer nok ikke til å skje da vi begge er etablert på ny med nye familiesammensetninger og er i fast arbeid på alle bauger og kanter. Uff barna blir taperne. Men dagen hvor minstemann ikke vil til meg en helg eller to kommer nok. Og så kan det jo være at datter flytter tilbake til sin mor. Fremtiden er det ingen som kan spå, på godt og vondt! Men hvordan løse lignende konflikt neste gang?

←

Jeg synes som sagt dette er en diskusjon som voksne bør ta mellom seg, fordi barnet ellers settes i en vanskelig situasjon det vil få problemer med å takle.

Flott å høre at det løste seg, og tar dette som et eksempel på at det finnes gode, oppegående fedre i dette landet vårt også, selv om det ikke alltid virker slik her inne...

[Gjest Gjest]

Jeg synes som sagt dette er en diskusjon som voksne bør ta mellom seg, fordi barnet ellers settes i en vanskelig situasjon det vil få problemer med å takle.

Flott å høre at det løste seg, og tar dette som et eksempel på at det finnes gode, oppegående fedre i dette landet vårt også, selv om det ikke alltid virker slik her inne...

←

Takk for komplimentet. Kanskje derfor jeg ordla meg kjønnsnøytralt (eller prøvde iallefall?). Finnes nok mange oppegående mødre og fedre vil jeg tro. På lik linje som det desverre er de som ødelegger for eksen mer enn å tenke på barna! Tror ikke kjønn har alt å si der. Men hva vet jeg som "bare er en mann og gjør så godt han kan?"