Kjærlighetssorg som ikke blir bedre

[AnonymBruker]

Jeg er en jente (30). For 1,5 år siden gjorde kjæresten min (32) det slutt med meg. Det var veldig brått og uventet. Han hadde grublet på det tidligere, og vi hadde tatt en pause. det angret han veldig på, og han var tydelig på det da han kom tilbake. Etter et halvt år følte han plutselig på det samme. Jeg mistenker at det skyldes en viss jente som viste MYE interesse for han, sendte mye meldinger osv. 

Vi var sammen i 6 år, og med det hatt mange opp og nedturer. For det meste oppturer. Jeg elsket han, familien hans, vi hadde samme verdier og visjoner for fremtiden, var enige om de viktige tingene, og likt syn på det avgjørende for forholdet. Vi er begge konfliktsky og kranglet dessverre sjeldent. 

Jeg har fulgt alle rådene rundt dette med kjærlighetssorg, uten særlig hell. Jeg kuttet kontakten med han umiddelbart etter at det ble slutt, og i begynnelsen respekterte han dette. Jeg har forsøkt å fylle tiden med meningsfulle ting, opplevelser, venner, familie, trening, jobb og spise sunt. Jeg har i 1,5år slitt ut familie og venner ved å snakke om denne mannen, alt han gjør, meldinger han sender, følelsene mine osv. Jeg har blitt flink til å være åpen og følelser, men merker at alle har fått "nok". Jeg merket allerede to uker etter bruddet at de mente at det var på tide å komme seg videre. Kjærlighetssorg føles som en ensom sorg ingen forstår.

Jeg har forsøkt å date andre bra gutter, jeg har også forsøkt å følge venninners råd om å kline med tilfeldige gutter. Ikke minst føler jeg meg ekkel, og jeg savner bare eksen mer. Tanken på å ligge med en tilfeldig fra Tinder gjør meg uvel. 

Jeg trodde livet ville gå seg til uansett hva, men jeg sitter fremdeles med et voldsomt savn hver dag, og klarer ikke komme meg videre. Sorgen spiser meg opp. Jeg er konstant nedstemt, sliter med å sove og konsentrere meg. Det går forferdelig dårlig på jobb fordi jeg rett og slett ikke klarer å få gjort det jeg skal. Jeg går kontant rundt med hodet på høygir og tenker og tenker og tenker og analyserer. Jeg gjør ting med venner, prøver nye aktiviteter, og har fått mange nye interesser denne perioden, men alt er et skalkeskjul, ingenting gir meg noe ekte glede. Jeg kaster bare penger ut vinduet. Det er som at ingenting annet lenger betyr noe. 

Et gjentagende problem kan være at min eks heller ikke ser ut til å komme over meg. Han fremstår angrende, og tar kontakt jevnlig og gir meg falske forhåpninger i noen uker før han forsvinner igjen. Det virker som denne oppførselen hvor han stadig får bekreftet at han har meg hjelper han litt på vei. Han bryr seg tydelig mindre nå enn for et år siden. Jeg tar avstand, men det er samtidig vanskelig å ikke tro på han når det er det eneste i verden som gir meg en følelse av å være i live igjen. Periodene mellom vi snakker er gjerne flere måneder, og jeg forventer aldri å høre fra han. 

For noen uker siden toppet det seg da han spurte om jeg kunne komme bort til han på kvelden. Jeg fikk hjertet i halsen da jeg så det, vi hadde ikke møttes siden det ble slutt. Så kysset han meg som at han savnet meg voldsomt, sa han hadde savnet lukten av meg, koste med meg. Alt føltes som om det aldri var blitt slutt. Jeg gikk fem på. Vi endte med å ha sex. Han virket tilsynelatende normal dagen etter, snakket om "neste gang vi skulle sees". Jeg dro derfra med nytt håp. To dager etterpå forsvant han igjen. Det som gjør det vanskeligst å gi slipp er at han alltid ser ut til å angre, og jeg forstår han ikke. Han prøvde ikke å ha sex med meg, det var jeg som initierte det, fordi jeg  innerst inne håpet at det skulle overbevise han om å velge meg. Dumt, jeg vet. 

Jeg har begynt å vurdere psykolog, da det går såpass ut over hverdagen. Jeg har imidlertid aldri gjort det før, og jeg føler ikke kjærlighetssorg er "alvorlig" nok. Jeg vet heller ikke hvordan man går frem. Når jeg er hos legen bagatelliserer jeg alltid symptomer og problemer, og jeg frykter at jeg bare vil sitte hos psykolog og si meg enig i det hun sier, men føle meg like alene. Jeg vet ikke om jeg klarer å trå over terskelen å si at jeg trenger psykolog. Føler meg allerede liten nok. 

 

Jeg føler meg så alene i dette. Jeg klarer ikke se for meg fremtiden lenger, og jeg gleder meg ikke over noe. Det er uutholdelig å leve i denne evige frykten om at han går videre, samtidig som det at han ikke gjør det holder meg tilbake. 

Anonymkode: 61c03...f9c

[AnonymBruker]

Sender deg en varm klem ❤️

men første råd : gå i terapi omså , hvis du må det for å klare å komme bort fra han. Å drømme å håpe er bare å kaste bort tiden og du fortjener å bli elsket igjen av noen som er SIKKER i sin ‘’sak’’.

jeg kjenner til problemet bare ikke helt på samme måte som deg. 
Jeg har nå vært 5 år i et forhold med en fantastisk mann og jeg vil påstå jeg elsker han. Alikevel vil jeg legge til det faktum at jeg tenker på han jeg var sammen med for 8-9 år siden til tross for at jeg elsker min nåværende.. Jeg hadde det like fint med exen min som du beskriver over her om din ex.

Det kan gå helt til hjernebarken dette her skjønner du. Man ender opp med å hele tiden ha denne personen i hodet og tenke på hva han gjør,hvor han er, hvem han er sammen med,om han elsket deg eller ikke ,og om han savner deg like mye som du savner han. Klarer ikke gå helt videre uansett hva som skjer fordi hjertet ble ‘’stjålet’’ og man vil bare ha det tilbake igjen..!! Men man får ikke tilbake personen (mest sannsynlig) og OM/HVIS man fikk det så er det liten skjangse for at det ville blitt like sterkt og fint som det en gang var ?

Jeg tror åsså man har lett for å romantisere fortiden veldig. Kanskje var det flere ting som ikke var sååå bra den gangen ?? Kanskje man avogtil rosemaler fortiden som om alt var så perfekt åsså var det ikke nødvendigvis det.

noen ganger er det jo sånn at det faktisk talt var et utrolig perfekt forhold , og at det ikke handler om romantisering av fortid, og da må man bite i det sure eplet..

han jeg var sammen med var utro mot meg og det ble slutt. Var flere ting som skjedde men skal ikke legge ut alle drama episodene med meg og han. Den dag i dag kan jeg ha drømmer om natta hvor jeg er ‘’hjemme’’ igjen i huset vi bodde i. Jeg våkner og drømmer tilogmed i våken tilstand der jeg ligger.. da er jeg tilbake til tiden jeg bodde med han. Hjemmet vårt og tryggheten og alt liksom.

når han solgte huset etter å ha bodd med en annen(ny) dame i et par år husker jeg at jeg gråt i både fortvilelse / sorg men åsså lettelse. Lettelsen var det at den nye dama hans ikke lenger bodde i huset JEG enda anså som MITT HJEM og sorgen var at nye mennesker var flyttet inn og at jeg ikke var med på å selge det å kanskje fått overta ting vi hadde kjøpt sammen ..som han kanskje kasta når han flytta ? Istedenfor at jeg kunne fått det. Samtidig er det bare bra jeg ikke fikk noen flere ting siden ting ikke kan erstatte det jeg hadde i helhet. Kjærlighets sorgen vil sikkert være der for alltid.
 

Tror noen er veldig heldig og finner en annen som glør dem så lykkelig at de glemmer den gamle typen, men noen er så uheldig at de aldri finner noe lignende igjen i sitt liv. Hvis sistnevnte skjer så vil det mer handle om å LÆRE SEG Å LEVE MED SORGEN. Akkurat det samme som folk må gjøre når de har mistet noen til døden. Da kommer personen aldri tilbake og da må man lære seg å leve med sorgen fordi den rett og slett ALLTID vil være der . Jo mer du prøver å skal IKKE tenke på han jo MER tenker du bare på han. Prøv å bare tenk så mye du vil på han men ikke omgås han fysisk..

 

lykke til ❤️ Håper mr right dukker opp igjen 🤗🤗
 

Anonymkode: 2e3a4...d53