Kritisk stemor

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, men når en ikke unner andre ros og anerkjennelse så er det litt for at det føles ubekvemt for dem å gi andre ros og gode ord fordi de ikke var vant til det sjøl . 
Men det ligger et ønske i bunnen at de vil at andre skal greie seg med lite lite komplementer som de fikk 

Anonymkode: 84f43...b9e

Hva med de biologiske mødrene som sliter på samme måte ?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2022 den 16.31):

Ikke meningen å lage enda en stemorstråd, men jeg må få dette ut. Faren min og stemoren min har vært gift siden jeg var liten, jeg har ikke mange minner fra moren min siden hun døde da jeg var 8 år. Stemoren min har alltid vært snill og grei.

Nå er jeg 30 år med mann, god jobb og mye godt i livet mitt - og har aldri hørt henne si positive ting til meg, altså ros og gode ord. Andre har sagt mye fint om talenter jeg har, hva jeg har fått til i livet og utseendet mitt, men jeg har aldri hørt noe sånt fra henne. Ansiktsuttrykkene hennes, stillheten, skifting av samtaleemne osv forteller meg at hun ikke liker det jeg gjør, sier, har på meg eller nye frisyrer.

Er det rart at dette påvirker meg? At jeg ikke har lyst til å besøke dem når jeg f eks har vært til frisøren, i frykt for å få selvtilliten min skutt ned? Jeg er en sterk kvinne vanligvis, men blir en liten jente igjen når jeg er sammen med henne. En som lengter etter en morsfigur som kan fortelle meg at jeg er perfekt slik jeg er. 

Anonymkode: f0606...0d6

Stemor her, du kunne fort ha vært min stedatter. Kort fortalt ga jeg mase ros og bekreftelse da hun var mindre, men etter at alle rundene med konflikt med mor og stedatteren selv så var tilbaketrekning det eneste riktige for at jeg skulle overleve i den relasjonen. Det er så mange grunner til at den relasjonen mellom steforelder og stebarn er så porøs at det etter mitt skjønn er så å si umulig å komme utav det i balanse både for de voksne og barna. Så kan man si at stemor er den voksne og skal gjøre bedre, men man er fortsatt bare et menneske. Min stedatter og jeg er svært forskjellige, jeg er privat og tilbaketrukket, hun lever for oppmerksomhet og i sentrum av begivenheten. Jeg anerkjenner noe men ikke alt, det ligger ikke i relasjonen eller i min natur. Konfliktnivået mellom oss er nå flatt, men jeg føler ofte at jeg må passe meg i hennes nærvær og går ofte med en angst for å ikke gjøre riktig i hennes øyne og derfor oppleves jeg nok mindre oppmerksom på henne og hennes liv.

Anonymkode: ea792...013

[AnonymBruker]

On 2/5/2022 at 4:31 PM, AnonymBruker said:

Ikke meningen å lage enda en stemorstråd, men jeg må få dette ut. Faren min og stemoren min har vært gift siden jeg var liten, jeg har ikke mange minner fra moren min siden hun døde da jeg var 8 år. Stemoren min har alltid vært snill og grei.

Nå er jeg 30 år med mann, god jobb og mye godt i livet mitt - og har aldri hørt henne si positive ting til meg, altså ros og gode ord. Andre har sagt mye fint om talenter jeg har, hva jeg har fått til i livet og utseendet mitt, men jeg har aldri hørt noe sånt fra henne. Ansiktsuttrykkene hennes, stillheten, skifting av samtaleemne osv forteller meg at hun ikke liker det jeg gjør, sier, har på meg eller nye frisyrer.

Er det rart at dette påvirker meg? At jeg ikke har lyst til å besøke dem når jeg f eks har vært til frisøren, i frykt for å få selvtilliten min skutt ned? Jeg er en sterk kvinne vanligvis, men blir en liten jente igjen når jeg er sammen med henne. En som lengter etter en morsfigur som kan fortelle meg at jeg er perfekt slik jeg er. 

Anonymkode: f0606...0d6

Jeg har nå tenkt etter, og jeg tror helt oppriktig at min egen helt biologiske mor aldri har gitt meg ros for antrekk, frisyre, hobbyer, yrker osv. 

Andre har gitt meg mye ros. Jeg har mange kreative talenter, fått toppkarakterer på høyere utdanning osv. 

Siden mamma er mamma, har ikke hennes mangel på skryt plaget meg. Kan det være at det er stemor og ikke mamma som gjør deg usikker? 

Jeg er også stemor, og må skrive under andre svar du har fått fra stemødre. Som stemor må man balansere på en helt hinsides tynn linje: vi skal stille opp men aldri noensinne tro vi kan ta mors plass.

Som flere nevner holder jeg tilbake på klemmer og fortrolige samtaler, fordi det tidligere har ført til konflikt. Jeg vil la barnet styre relasjonen og ikke trenge meg på. Det har også ført til stor oppvask med barnemor at jeg bakte boller med barnet en søndag, for det var visst å trå over hennes grenser og ta over mammarollen. 

Om mor hadde vært død, hadde jeg nok vært enda mer obs på å aldri forsøke å ta hennes plass. 

Anonymkode: 6b2db...5bb

[AnonymBruker]

Både min mor og svigermor er sånn! 
negative og kritiske hele tiden, får aldri høre noe skryt.

 

bare slutt å forvent det av dem. Få komplimenter av mann/venninner/kollegaer isteden og ta det til deg.

og tenk at det er DE som er problemet og ikke du. De er sikkert misunnelige /unner deg ikke å lykkes

Anonymkode: 79a52...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har nå tenkt etter, og jeg tror helt oppriktig at min egen helt biologiske mor aldri har gitt meg ros for antrekk, frisyre, hobbyer, yrker osv. 

Andre har gitt meg mye ros. Jeg har mange kreative talenter, fått toppkarakterer på høyere utdanning osv. 

Siden mamma er mamma, har ikke hennes mangel på skryt plaget meg. Kan det være at det er stemor og ikke mamma som gjør deg usikker? 

Jeg er også stemor, og må skrive under andre svar du har fått fra stemødre. Som stemor må man balansere på en helt hinsides tynn linje: vi skal stille opp men aldri noensinne tro vi kan ta mors plass.

Som flere nevner holder jeg tilbake på klemmer og fortrolige samtaler, fordi det tidligere har ført til konflikt. Jeg vil la barnet styre relasjonen og ikke trenge meg på. Det har også ført til stor oppvask med barnemor at jeg bakte boller med barnet en søndag, for det var visst å trå over hennes grenser og ta over mammarollen. 

Om mor hadde vært død, hadde jeg nok vært enda mer obs på å aldri forsøke å ta hennes plass. 

Anonymkode: 6b2db...5bb

Kjenner meg sånn igjen.. Har bevisst begynt å ta litt avstand.. Avviser ikke, men prøver å virkelig ikke presse meg på. Stakkars barna, som står i midten.. Jeg baker feks heller ikke når stebarna er her (selv om de ikke er med), fordi de kan ikke spise dem uansett, uten å sitte med en bismak i munnen og påpeke hele tiden at '..men mamma sine er mye bedre..' etter hun fikk hysterisk anfall foran barna, fordi vi hadde bakt boller og de hadde sagt de var gode.. Har mange andre slike ting også, men er mer og mer forsiktig, fordi jeg orker ikke konflikt, og orker ikke se barna lei seg pga konflikter.. De lærte seg forresten tidlig å lyve, om vi hadde gjort noe hyggelig sammen, sa at det var med Pappa eller tanten eller noe, men så forsnakket de seg gjerne senere og da var hellvete løs.. 

Jeg har heller aldri noensinne fått skryt av min egen mor.. Og det tenker jeg ikke over, sånn i hverdagen, og har ikke et nært forhold til henne. Men er bevisst på å ikke være slik mot mine egne barn, og prøver å være støttende og alltid ha en klem til overs.. Bare så synd at jeg ikke får lov til å vise samme kjærlighet til stebarna...

 

Anonymkode: 51170...b5d