Kritisk stemor

[AnonymBruker]

Ikke meningen å lage enda en stemorstråd, men jeg må få dette ut. Faren min og stemoren min har vært gift siden jeg var liten, jeg har ikke mange minner fra moren min siden hun døde da jeg var 8 år. Stemoren min har alltid vært snill og grei.

Nå er jeg 30 år med mann, god jobb og mye godt i livet mitt - og har aldri hørt henne si positive ting til meg, altså ros og gode ord. Andre har sagt mye fint om talenter jeg har, hva jeg har fått til i livet og utseendet mitt, men jeg har aldri hørt noe sånt fra henne. Ansiktsuttrykkene hennes, stillheten, skifting av samtaleemne osv forteller meg at hun ikke liker det jeg gjør, sier, har på meg eller nye frisyrer.

Er det rart at dette påvirker meg? At jeg ikke har lyst til å besøke dem når jeg f eks har vært til frisøren, i frykt for å få selvtilliten min skutt ned? Jeg er en sterk kvinne vanligvis, men blir en liten jente igjen når jeg er sammen med henne. En som lengter etter en morsfigur som kan fortelle meg at jeg er perfekt slik jeg er. 

Anonymkode: f0606...0d6

[AnonymBruker]

Det er ikke rart i det hele tatt. Jeg kan kjenne igjen noen av følelsene dine, riktignok med min egen mor, og andre relasjoner. Det er veldig vondt. Jeg tror det eneste man kan gjøre er å distansere seg fra personen og gi litt f i dem. 

Anonymkode: cc400...9b0

[AnonymBruker]

Det er så skuffende med desse menneskene som har det så vanskelig for å gi andre ros og anerkjenning. 
Ikke sikkert fin stemor har vært vant til å ros hun heller. 
Den beste til å svare på det er din far. 
Jeg skjønner godt denne følelsen av å aldri være bra nok eller flink nok 

Anonymkode: 84f43...b9e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette handler om at du har behov for anerkjennelse fra en morsfigur. Hvis du har gode minner fra din barndom, så har nok ikke din stemor gjort noe galt. Hun har kanskje vanskelig for å gi komplimenter, men det er det mange som har. Savner du tilsvarende fra din far?

Forøvrig så har mine egne (biologiske) foreldre heller ikke lett for å gi komplimenter. Noen familier er slik, det er en slags misforstått måte å få barna til alltid å prestere bedre. 

Anonymkode: d3569...df0

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Jeg kan godt forstå det å ikke kunne si komplimenter, det er ikke alle det kommet enkelt for. Men det er ofte hun setter opp en mine, et ansiktsuttrykk som forteller meg at de eneste ordene hun kunne sagt er negative og dømmende. 

Far er midt på treet flink til slike ting, han viser at han er stolt av meg. Jeg kan aldri i verden holde meg unna han, så da kan jeg ikke ta avstand fra henne heller. 

Ts

Anonymkode: f0606...0d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar alle. Jeg kan godt forstå det å ikke kunne si komplimenter, det er ikke alle det kommet enkelt for. Men det er ofte hun setter opp en mine, et ansiktsuttrykk som forteller meg at de eneste ordene hun kunne sagt er negative og dømmende. 

Far er midt på treet flink til slike ting, han viser at han er stolt av meg. Jeg kan aldri i verden holde meg unna han, så da kan jeg ikke ta avstand fra henne heller. 

Ts

Anonymkode: f0606...0d6

Kan du snakke med faren din kanskje? Det er ikke helt uvanlig at biologiske foreldre kompenserer litt når den andre er ute av bildet.

Ellers kan det hende at du forventer litt mye. Ting som at noen har vært hos frisøren er ikke heller noe jeg merker, eller nødvendigvis sier noe om. Det høres ut som du savner litt "venninneprat" fra henne. Har dere hatt noe slik dialog tidligere? Er hun yngre enn faren din? Jeg har selv en stedatter, og skulle gjerne vært litt "venninne" med henne, men hun har vært vanskelig siden tenårene og gjort det klart at hun ikke ville at pappa skulle ha ny kjæreste. Da er det vanskelig å plutselig sette seg inn i den venninnerollen, ut fra ingenting.

Anonymkode: d3569...df0

[AnonymBruker]

Du savner den uforbeholdne kjærligheten fra en mor. Slik er det med alle som har mistet en forelder. Ingen vil elske en uforbeholdent som en forelder, og det er ikke steforelderens feil.

Kanskje har du ikke tilstrekkelig bearbeidet tapet av din mor. 

Anonymkode: d3569...df0

[lillevill]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kanskje har du ikke tilstrekkelig bearbeidet tapet av din mor. 

 

Så når man har bearbeidet tapet av sin mor, så vil man ikke lengre ønske å bli godtatt som man er av sin stemor? Jeg vet ikke jeg. Synes det er helt naturlig å godta familiemedlemmer som de er, også når man er stemor. skulle nå bare mangle. 

kan det være at stemoren i bildet rett og slett ikke er en type som liker å gjøre andre glad, da. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Takk for svar alle. Jeg kan godt forstå det å ikke kunne si komplimenter, det er ikke alle det kommet enkelt for. Men det er ofte hun setter opp en mine, et ansiktsuttrykk som forteller meg at de eneste ordene hun kunne sagt er negative og dømmende. 

Far er midt på treet flink til slike ting, han viser at han er stolt av meg. Jeg kan aldri i verden holde meg unna han, så da kan jeg ikke ta avstand fra henne heller. 

Ts

Kanskje du i en passende situasjon kan gi henne et hint om at måten hun ser på deg betyr mye for deg? Når bare du og hun er der. Det krever sårbarhet av deg, men det kan være at det løser noe i henne. Det kan hende at hun ikke forstår at du faktisk savner noe fra henne, og det kan faktisk også hende at hun setter pris på at du trenger noe emosjonelt fra henne. 

Jeg tror mange stemødre kjenner seg annenrangs og hele deres oppførsel blir preget av det. Det er ingen unnskyldning, men kanskje det kan hjelpe. Det er noe med at når et menneske søker deg, er sårbar ovenfor deg- så brytes noen forsvarsmekanismer ned. ...kanskje. 

 

 

Anonymkode: d89e7...1a9

[lillevill]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ikke meningen å lage enda en stemorstråd, men jeg må få dette ut. Faren min og stemoren min har vært gift siden jeg var liten, jeg har ikke mange minner fra moren min siden hun døde da jeg var 8 år. Stemoren min har alltid vært snill og grei.

Nå er jeg 30 år med mann, god jobb og mye godt i livet mitt - og har aldri hørt henne si positive ting til meg, altså ros og gode ord. Andre har sagt mye fint om talenter jeg har, hva jeg har fått til i livet og utseendet mitt, men jeg har aldri hørt noe sånt fra henne. Ansiktsuttrykkene hennes, stillheten, skifting av samtaleemne osv forteller meg at hun ikke liker det jeg gjør, sier, har på meg eller nye frisyrer.

Er det rart at dette påvirker meg? At jeg ikke har lyst til å besøke dem når jeg f eks har vært til frisøren, i frykt for å få selvtilliten min skutt ned? Jeg er en sterk kvinne vanligvis, men blir en liten jente igjen når jeg er sammen med henne. En som lengter etter en morsfigur som kan fortelle meg at jeg er perfekt slik jeg er. 

Anonymkode: f0606...0d6

Hva om du sier til henne da på to manns hånd, at du savner litt mer tid bare dere to? Og så ta det derifra.

Jeg tror jeg hadde dratt dit med ny sveis og testet henne, og sagt noe ala dette. 

"Hva synes du??"

"joda"

" Joda? Hadde vært koselig å få litt positive tilbakemeldinger da, liv! ;D Synes du ikke jeg ble fin på håret? "

[Kaneel]

Hvordan er din svigermor da? Mulig det er mer naturlig å komme nær henne.. mange svigermødre og døtre får et nærmest mot og datter forhold.. jeg var så heldig å selv ha det til min svigermor før hun døde.. og jeg har et slikt nært mor og datterforhold til min svigerdatter nå.. men er veldig vanlig i min kultur da.. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Så når man har bearbeidet tapet av sin mor, så vil man ikke lengre ønske å bli godtatt som man er av sin stemor? Jeg vet ikke jeg. Synes det er helt naturlig å godta familiemedlemmer som de er, også når man er stemor. skulle nå bare mangle. 

kan det være at stemoren i bildet rett og slett ikke er en type som liker å gjøre andre glad, da. 

Ser ikke at rådet jeg gir står i kontrast til ditt?

Hun må både bearbeide tapet av sitt mor, og godta at folk er som de er. Men "godta det" er ikke alltid et så fruktbart råd å gi alene, det har TS kanskje prøvd. 

Anonymkode: d3569...df0

[AnonymBruker]

Veit du hva? Akkurat sånn som det der er min svigermor til meg! 
til og med om jeg har kjøpt et plagg jeg veit hu har snakka positivt om fra feks en reklame eller noe, så klarer hun bare ikke å si noe som helst positivt til meg! 
og det er så irriterende og lite anerkjennende, og selvsentrert at jeg har valgt å drite i hva hun mener og tenker. Og det er befriende! I din situasjon er det kanskje litt vanskeligere å gjøre det, men jeg anbefaler det på det sterkeste.. 

Det blir som å gå å vente på et lite klapp på skuldra som aldri kommer.. 

 

hva er det med folk som er sånn egentlig…??

 

Anonymkode: bff71...d76

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Hva om du sier til henne da på to manns hånd, at du savner litt mer tid bare dere to? Og så ta det derifra.

Jeg tror jeg hadde dratt dit med ny sveis og testet henne, og sagt noe ala dette. 

"Hva synes du??"

"joda"

" Joda? Hadde vært koselig å få litt positive tilbakemeldinger da, liv! ;D Synes du ikke jeg ble fin på håret? "

Takk for tips, jeg kan kanskje prøve neste gang jeg har vært til frisøren eller fått et nytt plagg

Kaneel skrev (1 time siden):

Hvordan er din svigermor da? Mulig det er mer naturlig å komme nær henne.. mange svigermødre og døtre får et nærmest mot og datter forhold.. jeg var så heldig å selv ha det til min svigermor før hun døde.. og jeg har et slikt nært mor og datterforhold til min svigerdatter nå.. men er veldig vanlig i min kultur da.. 

Svigermor bor på andre siden av landet og vi treffes max en gang i året, så det blir kanskje vanskelig. Men en god tanke!

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Veit du hva? Akkurat sånn som det der er min svigermor til meg! 
til og med om jeg har kjøpt et plagg jeg veit hu har snakka positivt om fra feks en reklame eller noe, så klarer hun bare ikke å si noe som helst positivt til meg! 
og det er så irriterende og lite anerkjennende, og selvsentrert at jeg har valgt å drite i hva hun mener og tenker. Og det er befriende! I din situasjon er det kanskje litt vanskeligere å gjøre det, men jeg anbefaler det på det sterkeste.. 

Det blir som å gå å vente på et lite klapp på skuldra som aldri kommer.. 

 

hva er det med folk som er sånn egentlig…??

 

Anonymkode: bff71...d76

Du er flink som klarer å ikke bry deg, jeg har egentlig prøvd det også uten hell så langt. 

Vi skal snart prøve å bli foreldre og jeg kan ikke se for meg at jeg skulle være sånn mot en jeg er morsfigur for, uansett relasjon. Men nå har jeg aldri vært stemor da.

Anonymkode: f0606...0d6

[Jessic_a]

Dette er viktig at du skriver. Bare noen dager siden var bonusdatter sint på meg. Jeg forsto ikke hva som plaget henne, og antok det handlet om at hun syns jeg var for involvert og trakk meg unna. Det hele handlet om at jeg ga min datter en klem og anerkjennelse for noe de begge hadde gjort. Jeg holdt tilbake når det gjaldt min bonusdatter, som jeg for øvrig kan si at jeg er like glad i som min biologiske datter. I hodet mitt ville jeg ta hensyn til henne og hennes mor. Men hun tolket det som at hennes innsats ikke var like viktig som mim datters. Jeg ble både trist og glad da hun oppklarte dette. Selvsagt ville jeg gi henne en klem og anerkjennelse også. 
 

vi stemødre er ikke synske. Ofte holder vi igjen kjærlighet og nærkontakt for å ta hensyn. Fortell henne at du savner dette. Jeg kan nesten garantere deg at hun både blir lettet og glad for at du ønsker den type dyp kontakt 💚

[AnonymBruker]

Akkurat sånn er min mor mot meg, så min historie trumfer din!

Anonymkode: a19d7...f36

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Akkurat sånn er min mor mot meg, så min historie trumfer din!

Anonymkode: a19d7...f36

Dette er ikke en konkurranse, men kanskje din mor også har godt av å bli minnet på hennes mangel på anerkjennelse ?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Veit du hva? Akkurat sånn som det der er min svigermor til meg! 
til og med om jeg har kjøpt et plagg jeg veit hu har snakka positivt om fra feks en reklame eller noe, så klarer hun bare ikke å si noe som helst positivt til meg! 
og det er så irriterende og lite anerkjennende, og selvsentrert at jeg har valgt å drite i hva hun mener og tenker. Og det er befriende! I din situasjon er det kanskje litt vanskeligere å gjøre det, men jeg anbefaler det på det sterkeste.. 

Det blir som å gå å vente på et lite klapp på skuldra som aldri kommer.. 

 

hva er det med folk som er sånn egentlig…??

 

Anonymkode: bff71...d76

Det er ofte ren og skjær misunnelse også av en eller annen grunn 

Anonymkode: 84f43...b9e

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ofte ren og skjær misunnelse også av en eller annen grunn 

Anonymkode: 84f43...b9e

Men ikke alltid ….

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (5 minutter siden):

Men ikke alltid ….

Nei, men når en ikke unner andre ros og anerkjennelse så er det litt for at det føles ubekvemt for dem å gi andre ros og gode ord fordi de ikke var vant til det sjøl . 
Men det ligger et ønske i bunnen at de vil at andre skal greie seg med lite lite komplementer som de fikk 

Anonymkode: 84f43...b9e