Gå til innhold

Hvorfor liker ikke folk de med borderline?


Fremhevede innlegg

Gjest bienvilleparish
Skrevet
AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kunne se dette svaret komme fra en mils avstand. Veldig typisk borderline. Vi pårørende kan aldri snakke om hvordan vi blir påvirket fordi det er alltid dere som har det verst.. Offer-rolle delux.

Anonymkode: 06ed7...e57

Det er noe med måten dere fremlegger det og skriver det på, slik som du feks gjør nå. Syns egentlig det skriker egoisme og uempati av deg. Hva tenker du borderlinere er da? De er jo faktisk ofre for traumer og psykisk misbruk. Hvis ikke du hver dag går rundt med verkende følelse i brystet og fullstendig håpløshet og ønske om å dø så tror jeg de har det verre enn deg. Du har faktisk et valg om å ha de i livet ditt, de har ikke et valg om å ha det så vondt inni seg. 

Videoannonse
Annonse
Gjest supernova_87
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 1/31/2022 den 17.21):

Fikse hva? Det er en diagnose. Hva kan de fikse? Eneste som finnes er medisiner som demper symptomene og STEPPS. TS

Anonymkode: a869d...07c

Mentaliseringsbasert terapi og dialektisk atferdsterapi har vist seg å hjelpe for de med eupf. 

Jeg har to venninner som tidligere hadde eupf men nå er frisk og stabile. Den ene sliter fortsatt med tilbakevendende depresjoner med ikke personlighetsforstyrrelse. De ble frisk fra eupf da de var mellom 32 og 40. 

Den ene fikk også en del traumebehandling. 

Det er fullt mulig å få det bedre. Men man må jobbe hardt. Men det er litt sånn man kan velge mellom to ulike hardt. For det er hardt å ha eupf også. 

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes denne tråden er litt slem. Husk at dette er syke mennesker som ikke gjør disse tingene for å være slemme....

 

Anonymkode: c68e0...d5a

Dette var unnskyldninger eksen min brukte for å fraskrive seg annsvar. Han var voldelig, manipulerende, satte alltid seg selv først og alt var sort hvitt. Jeg visste aldri når det smalt. Han har gitt meg en ptsd diagnose og ødelagt mye av mitt voksne liv. Jeg kommer til å sky mennesker med denne lidelsen pga min erfaring. 

Anonymkode: 6923e...ba5

  • Liker 9
  • Hjerte 4
  • Nyttig 1
Skrevet
bienvilleparish skrev (7 minutter siden):

Det er noe med måten dere fremlegger det og skriver det på, slik som du feks gjør nå. Syns egentlig det skriker egoisme og uempati av deg. Hva tenker du borderlinere er da? De er jo faktisk ofre for traumer og psykisk misbruk. Hvis ikke du hver dag går rundt med verkende følelse i brystet og fullstendig håpløshet og ønske om å dø så tror jeg de har det verre enn deg. Du har faktisk et valg om å ha de i livet ditt, de har ikke et valg om å ha det så vondt inni seg. 

Hvordan tror du det er for pårørende når vi prøver å si at vi har blitt såret bare for å bli møtt med "ja men vi har det verre" fordi det er jo faktisk det du gjør nå og? Selvfølgelig har jeg empati og medfølelse, men vi får jo aldri lov til å ha det vondt fordi dere har det alltid verre. Og du sier her at vi velger det selv men det er faktisk ikke alltid bare å kutte folk ut heller. Da ender det i selvmordsforsøk.

Og det er ikke alle med borderline som har blitt utsatt for traumer eller misbruk. 

Anonymkode: 06ed7...e57

  • Liker 9
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette var unnskyldninger eksen min brukte for å fraskrive seg annsvar. Han var voldelig, manipulerende, satte alltid seg selv først og alt var sort hvitt. Jeg visste aldri når det smalt. Han har gitt meg en ptsd diagnose og ødelagt mye av mitt voksne liv. Jeg kommer til å sky mennesker med denne lidelsen pga min erfaring. 

Anonymkode: 6923e...ba5

Det er dette folk reagerer på. Bare fordi du har møtt én person med EUPF som var voldelig og påførte deg traumer, så betyr det ikke at alle er slik. Folk med EUPF er også forskjellige individer, så man kan ikke generalisere. Det er ikke slik at alle med EUPF er som din eks.

  • Liker 3
Gjest rabrabara
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alikevel må vi som er pårørende faktisk få lov til å fortelle at det er vondt for oss også. Våre følelser er ikke ugyldige eller skal bagatelliseres fordi " Jammen de har det mye verre en deg jo så da har ikke du lov å si at det er vondt for deg! " , for denne holdningen har jeg møtt irriterende mye når jeg har fortalt hva søsteren min sliter med. Jeg skal påføres skyld og skam fordi jeg synes det er vanskelig å ha en så syk søster som utagerer og ødela store deler av oppveksten min og voksenlivet mitt, i tillegg til mine foreldres eldre dager!

Det er jævlig ille når søstra di konstant tar kontakt når hun er rusa, du sitter på jobb og får beskjed om at nå må du komme på sykehuset fordi hun har nok en gang overdoset eller skar seg opp så heftig at du blir bedt om å komme inn og ta farvel fordi de tror hun ikke vil overleve, eller nok en gang hopper fra noen meters høyde og ligger der med brudd i begge beina. Du slipper alt du har i hendene, kommer og trøster og støtter men så går det noen dager også er hun igang igjen.

Jeg har kuttet kontakt med søsteren min nå og ser henne kun i jula hos mine foreldre. Hun har fått klar beskjed om at hvis hun ikke endrer på måten hun opptrer på så er hun død for meg. Hun får heller ikke treffe barna mine mer, de er redde og ukomfortable rundt henne fordi hun kan snu så brått i lynnet.

Hun kan fint være hyggelig og glad, men så sier du noe som hun feiltolker og da er helvete igang med hyl og skrik fra hennes side etterfulgt av at hun demonstrativt stormer ut og gjør dumme ting for å straffe oss. Sist jul ( med barna mine til stede) skar hun seg opp på do og jeg fant henne sittende der glisende mens hun filmet seg selv mens hun rakk tunge til kameraet over blodpølen... altså, hun VIL ha oppmerksomhet.

Foreldrene mine har eldes enormt mye på grunn av hennes oppførsel og har så smått blitt nødt til å trekke seg mer unna. Min far gråt og så ordrett ut i jula nå at min søsters oppførsel kommer til å bli hans død, for han er så stressa og sliten av å hele tiden vente på disse telefonene og se søsteren min bli mer og mer gæren.

Anonymkode: 1d3fb...779

Så vondt, men så sant! Pårørende er så maktesløse og redde når noen sliten, om det er rus eller psykoseksuell sykdom. Eller begge, de går jo ofte hånd-i-hånd, dessverre. 
 

Jeg har et søsken med rusproblem og hånda på hjertet: Jeg synes mer synd på foreldrene mine enn på hen. De har sååå mange bekymringer og så mye sorg og redsel, og jeg er også redd dette til slutt tar knekken på dem. Mitt søsken har sine opp- og nedturer, men har levd med mye fornektelse. Har også blitt gradvis mer fiendtlig mot meg og, uten at det har vært noe grunn til det. Bitterhet og ekstrem selvsentrering har tatt helt over. 
Jeg bruker nå energien min på foreldrene mine, de trenger det. 

Skrevet
Miranda Bailey skrev (1 time siden):

Jeg har den samme opplevelsen, dessverre. De inntar en offer-rolle så fort jeg snakker om mine følelser og hvordan jeg blir påvirket. Jeg holder på å jobbe med det, men det er vanskelig. Det skal ikke mye til før jeg tråkker feil, og jeg har erfart tidligere at en liten krangel kan ende i selvmordsforsøk. Det er mye ansvar å bære på. 😢 

De gangene jeg har opplevd å dele mine problemer med noen som har borderline, så er de veldig kjappe til å snu på flisa og få samtalen til å handle om dem istedet for meg. De påstår at de vil lytte men så fort jeg har fortalt mitt så skal de alltid fortelle at de føler det samme for de har kjent på det samme og vært i samme situasjon, bare mye verre og sykere en meg selvsagt :) 

Det ser jeg på  et par stykker jeg vet har borderline her inne på forumet også.  De kan ikke komme med råd eller bidra uten å dra inn sin egen sykdom og hvor syke og lite funksjonelle de selv er. De klarer aldri å svare på tråder innen psykiatri uten å dra inn sin egen situasjon, og sånn er min søster også.

Om hun først faktisk lytter, så blir hun gjerne fryktelig lei seg og gråter, og kan fortelle deg at : " Jah! AKkurat sånn har jeg også kjent det! " også drar hun inn masse eksempler og får samtalen til å handle om seg selv og den som hun snakket med blir glemt og må derfor heller prøve å trøste henne.

Jeg kjenner flere i tillegg til min søster som har borderline, og hun ene kan eksplodere ved den minste feiltolkning, og brått så er du blokkert på absolutt alle sosiale medier mens hun legger ut videoer av seg selv gråtende på tiktok om hvor sviktet og dolket i ryggen hun er blitt. Hun henger oss gjerne ut med fullt navn, også sitter vi der uten mulighet til å kontakte henne og aner ikke hva vi sa for å trigge henne.

Anonymkode: 1d3fb...779

  • Liker 7
Skrevet
bienvilleparish skrev (57 minutter siden):

Det er noe med måten dere fremlegger det og skriver det på, slik som du feks gjør nå. Syns egentlig det skriker egoisme og uempati av deg. Hva tenker du borderlinere er da? De er jo faktisk ofre for traumer og psykisk misbruk. Hvis ikke du hver dag går rundt med verkende følelse i brystet og fullstendig håpløshet og ønske om å dø så tror jeg de har det verre enn deg. Du har faktisk et valg om å ha de i livet ditt, de har ikke et valg om å ha det så vondt inni seg. 

Og mange av oss er fulle av traumer fordi vi har hatt mennesker med borderline i nær familie som har manipulert og slitt oss ut.

Anonymkode: 1d3fb...779

  • Liker 5
  • Hjerte 4
Skrevet
AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Dette var unnskyldninger eksen min brukte for å fraskrive seg annsvar. Han var voldelig, manipulerende, satte alltid seg selv først og alt var sort hvitt. Jeg visste aldri når det smalt. Han har gitt meg en ptsd diagnose og ødelagt mye av mitt voksne liv. Jeg kommer til å sky mennesker med denne lidelsen pga min erfaring. 

Anonymkode: 6923e...ba5

Samme retorikk bruker søsteren min og enablerne hennes. Hun kan være så slem, kynisk, utagerende og manipulativ som hun bare orker, vi skal alikevel slippe alt vi har i hendene og forstå oss ihjel på henne, for hun " Kan jo ikke noe for det siden hun har borderline😭😭😭"

Anonymkode: 1d3fb...779

  • Liker 3
  • Hjerte 3
Skrevet
Tvillingsjel skrev (43 minutter siden):

Det er dette folk reagerer på. Bare fordi du har møtt én person med EUPF som var voldelig og påførte deg traumer, så betyr det ikke at alle er slik. Folk med EUPF er også forskjellige individer, så man kan ikke generalisere. Det er ikke slik at alle med EUPF er som din eks.

Det forstår jeg, men jeg er ikke villig til å ta den kjansen en gang til. Jeg setter meg selv først etter å ha fått denne erfaringen. Jeg skylder ikke mennesker med denne personlighetsforstyrrelsen noe og kan velge helt selv om jeg vil omgås dem eller ikke. 

Jeg har gått på kurs med 5 stk med denne lidelsen og opplevde at de var ganske like min eks også. Så jeg har litt mer en kun den ene erfaringen å vise til. 

Anonymkode: 6923e...ba5

  • Liker 5
  • Hjerte 1
Skrevet

 

 

rabrabara skrev (45 minutter siden):

Så vondt, men så sant! Pårørende er så maktesløse og redde når noen sliten, om det er rus eller psykoseksuell sykdom. Eller begge, de går jo ofte hånd-i-hånd, dessverre. 
 

Jeg har et søsken med rusproblem og hånda på hjertet: Jeg synes mer synd på foreldrene mine enn på hen. De har sååå mange bekymringer og så mye sorg og redsel, og jeg er også redd dette til slutt tar knekken på dem. Mitt søsken har sine opp- og nedturer, men har levd med mye fornektelse. Har også blitt gradvis mer fiendtlig mot meg og, uten at det har vært noe grunn til det. Bitterhet og ekstrem selvsentrering har tatt helt over. 
Jeg bruker nå energien min på foreldrene mine, de trenger det. 

Jeg er faktisk oppriktig redd mine foreldre skal dø før tiden fordi søstra mi sliter dem sånn ut. De klarer ikke å kutte henne ut og det forstår jeg godt, for hun er jo det yngste barnet deres.

Det verste er at jeg får jo ikke lov å fortelle om hvor vondt jeg har det eller hvor vanskelig denne situasjonen er, fordi da er jeg egoistisk siden den med borderline uansett har det mye verre en meg. Sånn var det i min oppvekst også, ejg fikk ikke lov å bli hørt elelr ta plass fordi søsteren min alltid hadde det verre en meg.

Anonymkode: 1d3fb...779

  • Liker 2
  • Hjerte 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det forstår jeg, men jeg er ikke villig til å ta den kjansen en gang til. Jeg setter meg selv først etter å ha fått denne erfaringen. Jeg skylder ikke mennesker med denne personlighetsforstyrrelsen noe og kan velge helt selv om jeg vil omgås dem eller ikke. 

Jeg har gått på kurs med 5 stk med denne lidelsen og opplevde at de var ganske like min eks også. Så jeg har litt mer en kun den ene erfaringen å vise til. 

Anonymkode: 6923e...ba5

Jeg gikk i gruppeterapi hvor flere av deltakerne hadde borderline. Uansett hvor mye de prøver å fortelle at " ja men ikke alle med borderline er sånn!! " så har de fortsatt fellestrekk som ubehandlet kan gjøre stor skade på psyken til sine nærmeste. En skade som ikke blir tatt seriøst, fordi de kan jo ikke noe for at de må skade andre...

 

Anonymkode: 1d3fb...779

  • Liker 2
Skrevet

Å kalle selvskading med kniv som impulsivt, er noe av løgnene som må bort! Slike «selvmordsforsøk» er kun et sosiopatisk verktøy for å få viljen sin! De som gjør dette, de vil ikke dø, og derfor så gjør de noe som er mildt, som «et rop om hjelp» som de kaller det. Det er ikke et «rop om hjelp», men verktøy for manipulering. Hadde de ønsket å ta livet, så hadde man gått hardere til verks, uten tvil!

Hva skjer f.eks om den ustabile vet at ambulanse et utilgjengelig en kveld, f.eks man bor på et sted hvor vegen plutselig er stengt? Er det like aktuellt da, når man vet at man faktisk med stor sannsynlighet kan komme til å dø? At det ikke kommer en ambulanse i full fart for å frakte stakkaren til sykehuset, men at man sakte men sikkert vil blø ihjel?
Jeg tror nok de fleste borderlinere tar med i beregningen at de vil bli reddet, at de er i sentrum igjen, at alle tar hensyn til dem. Hva om det ikke skjer en dag? Ambulansen dukker ikke opp, folk tar ikke telefonen. Livet ebber ut. Man dør. Livet til de andre går videre. Man blir etter hvert glemt av samfunnet. Er det noe snev av slike vurderinger inne i hodet på en borderliner? At jordkloden er allerede overbefolket, og at det kun er i land som Norge at folk kan drive på slik?!  Hadde det vært i et annet land, da hadde kanskje ingen løftet øyenbrynene. Da hadde de fått tatt konsekvensene selv av valget. Men i Norge så får man lagt puter under armene, dullet inn i sympati og kos, unger får ikke nødvendig oppdragelse pga inkonsekvente foreldre. Barna får trolle på å true igjennom ønskene sine. NÅDE ELLERS. Da skjærer man over pulsåra, så blir det alvor! Så sitter familien der fullstendig lamslått og ødelagt. Sosiopati er dette egentlig, og det ødelegger livet til veldig mange! Finnes ingen unnskyldninger, og borderlinerne trenger absolutt ikke sympati, da de har full kontroll på situasjonen! Hadde folk måtte tatt konsekvensene av slik selvskading, da hadde de kanskje tenkt seg om, og ikke kjørt på med slike selvskadings-aksjoner! Istedet er familier ødelagt og splittet, ambulansetjenesten får kanskje ikke reddet andre som uforskyldt er syke eller har havnet i en ulykke, men borderlineren får oppmerksomheten hen mener at hen fortjener. Verden er syk som godtar dette!

Anonymkode: e0e3b...851

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette var unnskyldninger eksen min brukte for å fraskrive seg annsvar. Han var voldelig, manipulerende, satte alltid seg selv først og alt var sort hvitt. Jeg visste aldri når det smalt. Han har gitt meg en ptsd diagnose og ødelagt mye av mitt voksne liv. Jeg kommer til å sky mennesker med denne lidelsen pga min erfaring. 

Anonymkode: 6923e...ba5

Veldig leit at du har opplevd det. Å ha borderline er overhodet ingen unnskyldning for å mishandle noen og ikke er man fraskrevet ansvar. Det er vel de fleste helt enige om håper jeg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan tror du det er for pårørende når vi prøver å si at vi har blitt såret bare for å bli møtt med "ja men vi har det verre" fordi det er jo faktisk det du gjør nå og? Selvfølgelig har jeg empati og medfølelse, men vi får jo aldri lov til å ha det vondt fordi dere har det alltid verre. Og du sier her at vi velger det selv men det er faktisk ikke alltid bare å kutte folk ut heller. Da ender det i selvmordsforsøk.

Og det er ikke alle med borderline som har blitt utsatt for traumer eller misbruk. 

Anonymkode: 06ed7...e57

Jeg er enig i at det ikke er riktig å komme og si at det er jo de med diagnosen som har det verst. Det har ingen betydning i den sammenheng når en pårørende forteller om hvordan den blir behandlet og hvordan den blir påvirket av det hele. 

 

Jeg forstår veldig godt at det kan være skikkelig beintøft å være pårørende til noen med en slik diagnose. Uansett om det er en person som behandler de rundt seg bra eller ikke. På en eller annen måte er det nok vondt å være pårørende.

  • Hjerte 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

De gangene jeg har opplevd å dele mine problemer med noen som har borderline, så er de veldig kjappe til å snu på flisa og få samtalen til å handle om dem istedet for meg. De påstår at de vil lytte men så fort jeg har fortalt mitt så skal de alltid fortelle at de føler det samme for de har kjent på det samme og vært i samme situasjon, bare mye verre og sykere en meg selvsagt :) 

Det ser jeg på  et par stykker jeg vet har borderline her inne på forumet også.  De kan ikke komme med råd eller bidra uten å dra inn sin egen sykdom og hvor syke og lite funksjonelle de selv er. De klarer aldri å svare på tråder innen psykiatri uten å dra inn sin egen situasjon, og sånn er min søster også.

Om hun først faktisk lytter, så blir hun gjerne fryktelig lei seg og gråter, og kan fortelle deg at : " Jah! AKkurat sånn har jeg også kjent det! " også drar hun inn masse eksempler og får samtalen til å handle om seg selv og den som hun snakket med blir glemt og må derfor heller prøve å trøste henne.

Jeg kjenner flere i tillegg til min søster som har borderline, og hun ene kan eksplodere ved den minste feiltolkning, og brått så er du blokkert på absolutt alle sosiale medier mens hun legger ut videoer av seg selv gråtende på tiktok om hvor sviktet og dolket i ryggen hun er blitt. Hun henger oss gjerne ut med fullt navn, også sitter vi der uten mulighet til å kontakte henne og aner ikke hva vi sa for å trigge henne.

Anonymkode: 1d3fb...779

Det er akkurat slik jeg også opplever det, spesielt med hun ene. Jeg har også psykiske lidelser men kan aldri komme til henne å snakke eller få trøst, fordi hun gjør det alltid om til en konkurranse om hvem som har det verst og jeg ender opp med å føle meg verre enn jeg gjorde i utgangspunktet. Hun kan sitte i timesvis å snakke om symptomene sine og fortelle om alvorlige hendelser som har skjedd, og ofte leser hun i journalen sin og "skryter" over ting som blir skrevet om tilstanden hennes. Jeg har til og med merket at hun lyver en del til behandleren sin, for å virke verre enn hun er. Hun har også en sterk tendens til å overdrive - hun kan for eksempel si at hun ikke har sovet eller spist på flere dager selv om jeg vet at det ikke stemmer. 

I starten av vennskapet vårt pleide hun også ofte å sende bilder og videoer av selvskading og selvmordsforsøk, fordi hun ville at jeg skulle ringe ambulanse for henne. Hun ville ikke ringe selv fordi hun ville at det skulle oppfattes som et ekte forsøk, men hun ville bli reddet, ellers hadde hun ikke varslet meg. Tvang var noe hun strebet etter. Hun har heldigvis blitt bedre på den fronten og det er jeg utrolig stolt over, men det var en periode hvor jeg var helt sikker på at jeg måtte kutte henne ut fordi det var en såpass stor påkjenning for meg å praktisk talt være ansvarlig for å holde henne i live. 

Men jeg må si at jeg virkelig føler med deg, fordi jeg kan ta små pauser når jeg trenger det. Akkurat den delen blir nok litt mer komplisert når det er et familiemedlem det er snakk om. 

  • Hjerte 1
Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (På 5.2.2022 den 17.38):

 

 

Jeg er faktisk oppriktig redd mine foreldre skal dø før tiden fordi søstra mi sliter dem sånn ut. De klarer ikke å kutte henne ut og det forstår jeg godt, for hun er jo det yngste barnet deres.

Det verste er at jeg får jo ikke lov å fortelle om hvor vondt jeg har det eller hvor vanskelig denne situasjonen er, fordi da er jeg egoistisk siden den med borderline uansett har det mye verre en meg. Sånn var det i min oppvekst også, ejg fikk ikke lov å bli hørt elelr ta plass fordi søsteren min alltid hadde det verre en meg.

Anonymkode: 1d3fb...779

Det er klart det kan være traumatisk å være pårørende til en som er alvorlig syk. Man er ikke slem selv om man synes det er en vanskelig situasjon å være i. Og å være psykisk syk er ikke et fripass til å slippe unna med dårlig oppførsel. Som pårørende er det lov å sette foten ned, uten at man skal shames for det. Det skulle vært mye, mye mer fokus på pårørende. Når en blir syk, så rammes ikke bare den ene. Hele familien rammes og alle må ivaretas.

Endret av Tvillingsjel
  • Nyttig 4
Skrevet
Tvillingsjel skrev (4 minutter siden):

Som psykisk syk selv synes jeg det er trist å høre at pårørende ikke blir hørt, og heller lagt skyld og skam på hvis de forteller at det er tøft å være pårørende. Det skulle blitt mye mer snakket om, men ofte blir det feid under teppet for å skåne den syke. Tanken er jo god (mot den syke), men det fører jo til at pårørende stenger inne mye følelser istedenfor å kunne snakke åpent. Det er klart det kan være traumatisk å være pårørende til en som er alvorlig syk. Man er ikke slem selv om man synes det er en vanskelig situasjon å være i. Og å være psykisk syk er ikke et fripass til å slippe unna med dårlig oppførsel. Som pårørende er det lov å sette foten ned, uten at man skal shames for det. Det skulle vært mye, mye mer fokus på pårørende. Mine nærmeste har levd som pårørende i alle år (ikke for EUPF, og jeg har heller ikke vært slem, men poenget står), og er det noe jeg virkelig skulle ønske så er det at de også hadde fått god hjelp underveis. Når en blir syk, så rammes ikke bare den ene. Hele familien rammes og alle må ivaretas.

Helt enig!

Skrevet

Har en nær venninne med denne diagnosen. Har alltid likt henne, men fytti rakkeren hun krever ganske mye mer av meg enn det jeg noensinne har krevd av henne for å si det slik. Og jeg gjester ikke henne. Andre veien derimot…..

blir ganske sliten av henne. 
 

Anonymkode: 0ce68...923

Gjest bienvilleparish
Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvordan tror du det er for pårørende når vi prøver å si at vi har blitt såret bare for å bli møtt med "ja men vi har det verre" fordi det er jo faktisk det du gjør nå og? Selvfølgelig har jeg empati og medfølelse, men vi får jo aldri lov til å ha det vondt fordi dere har det alltid verre. Og du sier her at vi velger det selv men det er faktisk ikke alltid bare å kutte folk ut heller. Da ender det i selvmordsforsøk.

Og det er ikke alle med borderline som har blitt utsatt for traumer eller misbruk. 

Anonymkode: 06ed7...e57

Syns dere putter dere selv i offerrollen. Hører ikke noe annet enn stakkars meg. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Og mange av oss er fulle av traumer fordi vi har hatt mennesker med borderline i nær familie som har manipulert og slitt oss ut.

Anonymkode: 1d3fb...779

🤦‍♀️🙄 

Endret av bienvilleparish
Skrevet
16 hours ago, AnonymBruker said:

Dette var unnskyldninger eksen min brukte for å fraskrive seg annsvar. Han var voldelig, manipulerende, satte alltid seg selv først og alt var sort hvitt. Jeg visste aldri når det smalt. Han har gitt meg en ptsd diagnose og ødelagt mye av mitt voksne liv. Jeg kommer til å sky mennesker med denne lidelsen pga min erfaring. 

Anonymkode: 6923e...ba5

De med bpd har ofte den samme erfaringen.

Anonymkode: ff863...6cc

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...