Hvorfor liker ikke folk de med borderline?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 17.19):

Hei . Hva er grunnen til at man ikke liker de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: a869d...07c

Slitsomme og krevende, mistroiske, ustabile i humør. De færreste orker å forholde seg til sånne mennesker. Det krever så utrolig mye av deg. Man bli mentalt utmattet.

Anonymkode: 903d2...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 17.19):

Hei . Hva er grunnen til at man ikke liker de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: a869d...07c

Fordi de er emosjonelt ustabile?

Anonymkode: 8b4d0...76f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 22.20):

Hm, sant. Når jeg har nedturer så blir jeg veldig frekk, sur og krangler med de jeg er i relasjon med. Og sårer dem dessverre. Men i gode perioder er jeg veldig snill. TS

Anonymkode: a869d...07c

Der har du svaret ditt. Det er årsaken. Det hjelper ikke at du er verdens snilleste I PERIODER. Friske mennesker orker ikke å forholde seg til ustabile relasjoner slik som du beskriver. Man blir stressa av å ikke vite når det smeller neste gang, hva som evt er den utløsende faktoren og man orker ikke å måtte veie ordene sine og gå rundt på glass.

Anonymkode: 903d2...b01

[AnonymBruker]

21 hours ago, Purple_Pixiedust said:

Ifølge min behandler så handler min dårlige selvinnsikt om at jeg tror alle ser meg like negativt som jeg ser meg selv. Pga jeg har et ekstremt selvhat, og min svekkede mentaliseringsevne går på at jeg tror folk ser meg utenfra slik jeg ser meg selv innenfra. 

Derimot er jeg faktisk god på å se mine mangler, hvordan jeg fungerer osv. 

Det er jo nettopp pga min behandler og mine venner sine tilbakemeldinger at jeg vet at jeg ikke er dårlig eller slitsom mot dem. Jeg er faktisk overkritisk og har unnskyldt meg til mine venner, men så har de svart med at de ser det ikke slik jeg gjør. 

Så igjen, det er mange nyanser! 😊

Man kan slite med kronisk suicidalitet, selvskading, tomhet, redsel for å være alene, impulsive tanker og reaksjoner på ytre belastninger, som da gir grunnlag for borderline. Men også UTEN å ha et humør som skifter gjennom dagen, som går fra hat til elsk mot sine relasjoner fra en dag til en annen, som ikke truer med selvmord eller selvskading for å unngå å bli forlatt (for min del har jeg funnet meg i å bli mishandlet for å ikke bli forlatt), som ikke eksploderer i sinne eller manipulerer. 

Det er 250 (!) Måter å ha borderline på. Da skjønner man jo at det er store inviduelle forskjeller. 

Jeg hadde for øvrig ikke ønsket å være kjæreste med meg selv altså. Men ikke pga manipulering, skiftende humør, trusler etc. Men jeg har mye annet og jeg kan ikke se at noen ville ønsket meg. Men så påstår behandler og venner at jeg er alt for hard mot meg selv. Så min dårlige selvinnsikt er Ifølge de rundt meg faktisk at jeg tror alle ser alt det stygge jeg ser selv. 

Husker ikke om jeg leste det eller hørte på youtube, men det ble sagt at folk med eufp ofte kan komme sammen med mennesker som har litt for mange eller sterke narsissistiske trekk nettopp fordi man er så opptatt av å bli likt og ikke sviktet. At man finner seg i nesten hva som helst for å si det sånn.

Anonymkode: ff863...6cc

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Husker ikke om jeg leste det eller hørte på youtube, men det ble sagt at folk med eufp ofte kan komme sammen med mennesker som har litt for mange eller sterke narsissistiske trekk nettopp fordi man er så opptatt av å bli likt og ikke sviktet. At man finner seg i nesten hva som helst for å si det sånn.

Anonymkode: ff863...6cc

Jeg vet ikke hvorfor jeg finner meg i så mye, men jeg har store problemer med grensesetting, har ikke lært det i oppveksten og min mor var i 6 år sammen med en voldelig og dyssosial mann og jeg så jo (og lærte av det) hvordan hun gang på gang tok han tilbake, jeg har blitt mobbet så selvtilliten min ble ødelagt og selvhatet mitt ble stort og jeg har alltid slitt sosialt og vært mye utenfor og alene. Så jeg ønsker jo å bli likt, men. Men jeg blir også svært glad i, og avhengig av den jeg er sammen med. Hadde avhengig PF også, så. 

Jeg går ikke rundt og er opptatt av å bli likt av alle jeg møter da, men de jeg har i livet mitt betyr jo mye. 

Endret 4. februar 2022 av Purple_Pixiedust

[Gjest bienvilleparish]

Veldig lite kunnskap om borderline fra mange her ser jeg. Er dere psykiatrisk helsepersonell dere som uttaler dere eller er det synsing og liksomeksperter? 

[AnonymBruker]

oxycodone skrev (14 minutter siden):

Veldig lite kunnskap om borderline fra mange her ser jeg. Er dere psykiatrisk helsepersonell dere som uttaler dere eller er det synsing og liksomeksperter? 

Det er jo folk som har hatt venner som har denne diagnosen. 

Jeg orker ihvertfall ikke å være venn med en som later som den er suicidal for så å finne hen flirende ute på byen like etter. 

Anonymkode: 78b5b...bf8

[AnonymBruker]

bienvilleparish skrev (2 timer siden):

Veldig lite kunnskap om borderline fra mange her ser jeg. Er dere psykiatrisk helsepersonell dere som uttaler dere eller er det synsing og liksomeksperter? 

Jeg har bl.a en søster med denne diagnosen.

 

Anonymkode: 1d3fb...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 17.19):

Hei . Hva er grunnen til at man ikke liker de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: a869d...07c

Sier ikke det seg selv 😵‍💫

Anonymkode: 306ed...497

[AnonymBruker]

Jeg synes denne tråden er litt slem. Husk at dette er syke mennesker som ikke gjør disse tingene for å være slemme....

 

Anonymkode: c68e0...d5a

[Gjest bienvilleparish]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har bl.a en søster med denne diagnosen.

 

Anonymkode: 1d3fb...779

Har lest flere som gir eller fjerner diagnosen her i tråden. "hvis du ikke har alle disse symptomene og er så så fæl så har du ikke diagnosen". Det finnes ganske mange nyanser, funksjonsnivåer og opplevelser fra de rundt. Noen fungerer greit i livet og folk rundt merker lite til det, andre sliter med alt og det er til påkjenning for de rundt seg. Og så har vi et sted mellom der også. 

Noen sliter kun med kjærlighetsrelasjoner, noen også med venner, kollegaer og familien. Når man har borderline er man avhengig av folk rundt seg som forstår seg på diagnosen og som vet hva som trigger. Hvis man ser på det som en plage er det egentlig best for begge parter å kutte kontakten. 

Og jeg kan love deg at det er 100 ganger vondere for den som har borderline enn dem rundt. Man har trossalt utviklet en personlighetsforstyrrelsene pga traumer og vonde opplevelser knyttet til mennesker og følelser. 

Endret 5. februar 2022 av bienvilleparish

[Miranda Bailey]

bienvilleparish skrev (4 timer siden):

Veldig lite kunnskap om borderline fra mange her ser jeg. Er dere psykiatrisk helsepersonell dere som uttaler dere eller er det synsing og liksomeksperter? 

Må man være psykiatrisk helsepersonell for å dele erfaringer om hvordan man oppfatter familie/venner/kjærester som har en diagnose? Jeg er selv ikke helsepersonell, men jeg har og har hatt mange nære venner med EUPF. Selv om det er snakk om individer, så har de selvsagt mange fellestrekk, ellers hadde de ikke fått diagnosen. EUPF er preget av impulsivitet, et uforutsigbart og svingende stemningsleie, intense og ustabile forhold og selvdestruktiv atferd, for å nevne litt. Svarene i denne tråden oppsummerer dette greit, selv om de kan være litt brutale.

Dersom du selv har diagnosen er det kanskje ikke lurt å delta i en tråd som dette, fordi tråden er lagt opp slik at det vil komme svar som kan føles sårende for de med diagnosen. 

[AnonymBruker]

bienvilleparish skrev (53 minutter siden):

 

Og jeg kan love deg at det er 100 ganger vondere for den som har borderline enn dem rundt. Man har trossalt utviklet en personlighetsforstyrrelsene pga traumer og vonde opplevelser knyttet til mennesker og følelser. 

Alikevel må vi som er pårørende faktisk få lov til å fortelle at det er vondt for oss også. Våre følelser er ikke ugyldige eller skal bagatelliseres fordi " Jammen de har det mye verre en deg jo så da har ikke du lov å si at det er vondt for deg! " , for denne holdningen har jeg møtt irriterende mye når jeg har fortalt hva søsteren min sliter med. Jeg skal påføres skyld og skam fordi jeg synes det er vanskelig å ha en så syk søster som utagerer og ødela store deler av oppveksten min og voksenlivet mitt, i tillegg til mine foreldres eldre dager!

Det er jævlig ille når søstra di konstant tar kontakt når hun er rusa, du sitter på jobb og får beskjed om at nå må du komme på sykehuset fordi hun har nok en gang overdoset eller skar seg opp så heftig at du blir bedt om å komme inn og ta farvel fordi de tror hun ikke vil overleve, eller nok en gang hopper fra noen meters høyde og ligger der med brudd i begge beina. Du slipper alt du har i hendene, kommer og trøster og støtter men så går det noen dager også er hun igang igjen.

Jeg har kuttet kontakt med søsteren min nå og ser henne kun i jula hos mine foreldre. Hun har fått klar beskjed om at hvis hun ikke endrer på måten hun opptrer på så er hun død for meg. Hun får heller ikke treffe barna mine mer, de er redde og ukomfortable rundt henne fordi hun kan snu så brått i lynnet.

Hun kan fint være hyggelig og glad, men så sier du noe som hun feiltolker og da er helvete igang med hyl og skrik fra hennes side etterfulgt av at hun demonstrativt stormer ut og gjør dumme ting for å straffe oss. Sist jul ( med barna mine til stede) skar hun seg opp på do og jeg fant henne sittende der glisende mens hun filmet seg selv mens hun rakk tunge til kameraet over blodpølen... altså, hun VIL ha oppmerksomhet.

Foreldrene mine har eldes enormt mye på grunn av hennes oppførsel og har så smått blitt nødt til å trekke seg mer unna. Min far gråt og så ordrett ut i jula nå at min søsters oppførsel kommer til å bli hans død, for han er så stressa og sliten av å hele tiden vente på disse telefonene og se søsteren min bli mer og mer gæren.

Anonymkode: 1d3fb...779

[AnonymBruker]

bienvilleparish skrev (1 time siden):

Og jeg kan love deg at det er 100 ganger vondere for den som har borderline enn dem rundt. Man har trossalt utviklet en personlighetsforstyrrelsene pga traumer og vonde opplevelser knyttet til mennesker og følelser. 

Kunne se dette svaret komme fra en mils avstand. Veldig typisk borderline. Vi pårørende kan aldri snakke om hvordan vi blir påvirket fordi det er alltid dere som har det verst.. Offer-rolle delux.

Anonymkode: 06ed7...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kunne se dette svaret komme fra en mils avstand. Veldig typisk borderline. Vi pårørende kan aldri snakke om hvordan vi blir påvirket fordi det er alltid dere som har det verst.. Offer-rolle delux.

Anonymkode: 06ed7...e57

De elsker offerrollen, og det er jævlig lite greit mot oss pårørende.

Det blir som å indirekte si at man skal holde kjeft og finne seg i i å bli dårlig behandlet og manipulert av de med borderline fordi " det er jo så synd på dem , de vet ikke bedre og dessuten har de det myeeeee verre en deg".

 

Anonymkode: 1d3fb...779

[Polyester]

Fordi de kan være veldig manipulerende. De er ofte oppmerksomhetssyke og ekstremt dramatiske også. Hvis de ikke har selvinnsikt og mangler teknikker for å dempe egne symptomer og hvis de ikke mottar hjelp for å justere seg kan de være veldig slemme og de kan også traumatisere de de har nærmest seg fordi de er så redd for å bli forlatt. De er ofte kvelende med sine nære relasjoner og sykelig sjalu.

Når det er sagt så har jeg selv hatt diagnosen og blitt kvitt symptomene og diagnosen er slettet, og jeg kjenner mennesker med diagnosen som stadig viser positiv utvikling og økende selvinnsikt. Disse er selvfølgelig gode og snille mennesker og det er ikke vanskelig å ha tålmodighet til dem når man vet at de ønsker og jobber med å bli bedre.

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

De elsker offerrollen, og det er jævlig lite greit mot oss pårørende.

Det blir som å indirekte si at man skal holde kjeft og finne seg i i å bli dårlig behandlet og manipulert av de med borderline fordi " det er jo så synd på dem , de vet ikke bedre og dessuten har de det myeeeee verre en deg".

 

Anonymkode: 1d3fb...779

Jeg har den samme opplevelsen, dessverre. De inntar en offer-rolle så fort jeg snakker om mine følelser og hvordan jeg blir påvirket. Jeg holder på å jobbe med det, men det er vanskelig. Det skal ikke mye til før jeg tråkker feil, og jeg har erfart tidligere at en liten krangel kan ende i selvmordsforsøk. Det er mye ansvar å bære på. 😢 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (19 timer siden):

Jeg vet ikke hvorfor jeg finner meg i så mye, men jeg har store problemer med grensesetting, har ikke lært det i oppveksten og min mor var i 6 år sammen med en voldelig og dyssosial mann og jeg så jo (og lærte av det) hvordan hun gang på gang tok han tilbake, jeg har blitt mobbet så selvtilliten min ble ødelagt og selvhatet mitt ble stort og jeg har alltid slitt sosialt og vært mye utenfor og alene. Så jeg ønsker jo å bli likt, men. Men jeg blir også svært glad i, og avhengig av den jeg er sammen med. Hadde avhengig PF også, så. 

Jeg går ikke rundt og er opptatt av å bli likt av alle jeg møter da, men de jeg har i livet mitt betyr jo mye. 

Jeg synes du har stor selvinnsikt, og gode evner. Er du sikker på at du har denne diagnosen fortsatt? Hvis psykologen hadde fjernet diagnosen, hadde livet ditt blitt enklere eller værre? Er det ikke slik at du forventer selv at du fortsatt er ustabil, og derfor fortsetter å være det? Er diagnosen i seg selv kanskje blitt en form for et stempel som du føler selv at du må «leve opp til»? (Håper ikke du tar denne kommentaren min som et forsøk fra min side på å være slem. Jeg synes bare det at du virker ut til å ha god kontroll, om du skjønner hva jeg mener)…

Anonymkode: e0e3b...851

[Mr&Ro]

Purple_Pixiedust skrev (På 1.2.2022 den 9.56):

"Dere"? 

Kanskje du skal si DE som var slik mot deg. For vi er ikke alle like vet du. Slik adferd som du beskriver har ikke jeg hatt mot mine venner eller familie. 

Nei, dere.

I min hverdagslige lille andedam er dere med borderline like, og å starte et vennskapsforhold med en som har lidelsen er uaktuelt. Har prøvd tre ganger de siste årene før koronaen og det endte likt hver gang.

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg synes du har stor selvinnsikt, og gode evner. Er du sikker på at du har denne diagnosen fortsatt? Hvis psykologen hadde fjernet diagnosen, hadde livet ditt blitt enklere eller værre? Er det ikke slik at du forventer selv at du fortsatt er ustabil, og derfor fortsetter å være det? Er diagnosen i seg selv kanskje blitt en form for et stempel som du føler selv at du må «leve opp til»? (Håper ikke du tar denne kommentaren min som et forsøk fra min side på å være slem. Jeg synes bare det at du virker ut til å ha god kontroll, om du skjønner hva jeg mener)…

Anonymkode: e0e3b...851

Jeg har diagnosen så vidt, hvis du skjønner. 

Det er også slik at når jeg ikke er så preget av det depressive så har jeg så og si ingen symptomer på diagnosen lenger, men det blir synlig slik som nå hvor jeg er så deprimert og har trang til å skade meg selv og får sånne følelsesmessige sammenbrudd når jeg er alene. 

Jeg opplever at jeg har et slags stempel på meg og det skal jeg og min behandler snakke om neste gang jeg er der. Men jeg tror da ikke jeg går inn for å leve opp til diagnosen. Jeg forsøker i mye større grad å motstå feks selvskading nå enn hva jeg gjorde. Men mye av min destruktive adferd handler om et ekstremt selvhat og trang/tvang rundt å straffe meg selv. Får ikke trang til å skade meg bare jeg har det litt vondt, men lever med tvang rundt å gi meg selv straff. 

Fryktelig slitsomt. Uten den trangen hadde jeg nok vært ennå mindre plaget enn jeg er.