Kan jeg kalle meg mor?

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri møte deg, aldri høre hjertet ditt slå. Du blei skjært ut av kroppen min for å redde livet mitt. Du som var så ønsket. Du som vi så inderlig elsket fra det sekundet vi skjønte du var der inne. Bare fordi du hadde festet deg på feil sted, så fikk du aldri vokse større enn til 2 mnd. Da tålte ikke kroppen min mer og kollapset. Med makt fjernet di deg. Sammen med deler av meg. Jeg ofret delen så gjerne for deg, jeg hadde gitt livet mitt om jeg kunne. Bare så du kunne få leve. 

Uten den delen tar det så lang tid å få et søsken til verden. Et søsken som du aldri vil møte. Som aldri vil møte deg. Som også er så indelig ønsket, men som lar vente på seg.

Hvordan skal jeg stå i dette. Jeg er mor, men samtidig ikke. Ingen ser på meg som mor, men jeg har mistet et barn. Et barn som var helt friskt. Et barn som bare ville vokse på feil sted og som måtte fjernes på grunn av det. Ikke fordi du ikke var god nok, friskt nok. Bare fordi du satt deg fast. Fordi kroppen min ikke ledet deg langt nok. 

Det er så vondt, og så usynlig. Jeg vil ikke gå videre. Andre foreldre trenger ikke gå videre etter å ha fått et barn, hvorfor må jeg det? Bare fordi du ikke fikk leve? Du er en del av familien vår, en del av meg, og det vil du alltid vere. 

Anonymkode: d6d05...102

[AnonymBruker]

Uff så vondt å høre at du har hatt et ektopisk svangerskap. Du trenger tid til å sørge høres det ut som. Og kanskje hjelp til å ikke drukne helt i dette. Ektopisk svangerskap og andre grunner til at man må abortere embryoet snakkes altfor lite om. Det er dessverre veldig vanlig. Mange må også fjerne en eggstokk i prosessen. Håper du har mulighet til å bli gravid igjen. Legen passer ofte godt på når dette har skjedd, og du får tidlig ultralyd for å kontrollere at eget har festet seg på riktig sted. 
God bedring❤️

Anonymkode: f5b8b...b67

[AnonymBruker]

Ja, det kan du. Veldig trist og vondt å lese, men på samme måte fint og godt skrevet.

Du er like mye mor som de som har født.

Anonymkode: 70def...55a

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig kan du kalle deg en mor! ❤️ Du er en mor. Det var ikke et foster, det var ikke en celleklump, det var ditt barn. Du hadde sett for deg hvordan det ville se ut, og drømt om en fremtid. Du mistet barnet ditt, og fremtiden din, du har lov til å sørge like mye som noen andre. Du må ikke gå videre, du kan bruke så mye tid du vil på dette. Med tiden vil du lære deg å leve med sorgen, men hvor mye tid du trenger er det kun du som får bestemme. Finn støtte, du må ikke gå gjennom det alene. På Instagram er det mange kontoer som deler slikt åpent, en venninne av meg har hatt veldig godt av å følge noen kontoer der og finner mye støtte. Si fra, så kan jeg spørre henne hva de kontoene heter. 

Anonymkode: 77334...e0d

[Miss_pancake]

Du er mor om du føler deg mor. Du går videre akkuratt når og korleis du ønsker sjølv. Dette er knallhardt, og tungt arbeid uten oppskrift. Om du ikkje kjem deg ut av det er det veldig lov å spør om hjelp ved sorgprosessen. Kanskje jordmor kan vise deg videre.

Endret 7. februar 2022 av Miss_pancake

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du kalle deg mor, du har jo ett barn i himmelen 

Anonymkode: 98884...ce1

[AnonymBruker]

Jeg har gjennomgått akkurat det samme som deg og har aldri tenkt tanken på at jeg er «mor». Jeg er jo ikke det. Det var jo aldri levedyktig det her. Altså, siden du spør, så synes jeg ikke du kan kalle deg mor nei

Anonymkode: 57f6b...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1/31/2022 den 14.31):

Jeg fikk aldri møte deg, aldri høre hjertet ditt slå. Du blei skjært ut av kroppen min for å redde livet mitt. Du som var så ønsket. Du som vi så inderlig elsket fra det sekundet vi skjønte du var der inne. Bare fordi du hadde festet deg på feil sted, så fikk du aldri vokse større enn til 2 mnd. Da tålte ikke kroppen min mer og kollapset. Med makt fjernet di deg. Sammen med deler av meg. Jeg ofret delen så gjerne for deg, jeg hadde gitt livet mitt om jeg kunne. Bare så du kunne få leve. 

Uten den delen tar det så lang tid å få et søsken til verden. Et søsken som du aldri vil møte. Som aldri vil møte deg. Som også er så indelig ønsket, men som lar vente på seg.

Hvordan skal jeg stå i dette. Jeg er mor, men samtidig ikke. Ingen ser på meg som mor, men jeg har mistet et barn. Et barn som var helt friskt. Et barn som bare ville vokse på feil sted og som måtte fjernes på grunn av det. Ikke fordi du ikke var god nok, friskt nok. Bare fordi du satt deg fast. Fordi kroppen min ikke ledet deg langt nok. 

Det er så vondt, og så usynlig. Jeg vil ikke gå videre. Andre foreldre trenger ikke gå videre etter å ha fått et barn, hvorfor må jeg det? Bare fordi du ikke fikk leve? Du er en del av familien vår, en del av meg, og det vil du alltid vere. 

Anonymkode: d6d05...102

Altså..  her tar følelsene dine litt overhånd. Man er ikke mor når fosteret er 2 mnd. Det er like etter man i det hele tatt man visste man var gravid. Du sørger, det er ekte og overveldende følelser og det er dramatisk med en operasjon. Men det er nok viktig å være realistisk også. Kaller du deg mor nå så vil folk rundt deg tenke at du er sprø. Jeg mistet et foster som var 2 mnd. Det var synd og fosteret var ønsket. Men 2 mnd er så lite at jeg knapt regner det som et svangerskap. Man har ikke kjent fosteret sparke eller blitt "kjent" med det. Man har fått litt svangerskapshormoner og fått beskytterfølelser for fosteret. Det er alt. Det var mitt 4 svangerskap så vet litt om det. 

Folk er ikke ærlige når de sier det er ok. Du trenger trøst men er det trøstende at du kaller deg mor og med det fremstår som smårar? 

Anonymkode: 520e5...e93

[-venter-]

Jeg skjønner deg. Jeg hadde flere spontanaborter før eldste ble født. Jeg kunne alle termindatoene og markerte dem, jeg grein og sørget. 
 

Så fikk en baby. Og glemte det helt. 
Mitt råd er å prøve videre. Letteste måten å komme gjennom sorgen på. 

[AnonymBruker]

Det er sorgen som snakker nå. Du har mistet et foster og opplever at denne sorgen ikke veier tungt nok, at den ikke ses nok av omverden. Det å miste er fryktelig tungt. Jeg vet!! 

Ta deg tid til å sørge men samtidig gjør det du evnt kan for å sikre egg i tilfelle dette skjer igjen. Gjør det du kan for å se fremover. Det å forsøke å se fremover, heller enn å dvele ved hva du kunne vert/er vil hjelpe deg mer på lang sikt. 

Anonymkode: 2f169...1f4

[AnonymBruker]

Det er jo vondt å nesten bli mor men ikke bli det når det er det man så gjerne hadde lyst til. Samtidig har jeg, som tok abort med vilje, vært lengre på vei enn deg..

Jeg tror det aller viktigste må være å få bearbeidet sorgen på best mulig måte, og så prøve igjen. Min mor opplevde både spontanabort og døfødt, og selv om hun selv mener at hun "ikke tenker på det" så tror jeg hun aldri bearbeidet sorgen godt nok. Jeg som ble født etter alt dette fikk både for mye og for lite av min mor, det var som om hun både overkompenserte og straffet meg på samme tid. Hun skulle fått bearbeidet alt sammen den gangen, istedet ble det noe hun undertrykket og sorgen kom ut på feil måte.

Jeg tenker noen ganger på det barnet, regner med det er gravlagt i ukjent grav på kirkegården nærmest sykehuset. Har vært der noen ganger alene og sendt gode tanker til det ukjente søskenet mitt (det døfødte barnet) som vi ikke en gang vet kjønnet på (det var ikke vanlig på den tiden).

Etter at jeg selv tok abort har jeg flere ganger sett for meg "barnet" og hvordan livet ville blitt om jeg ikke gjorde det jeg gjorde, har følt at det var feil det jeg gjorde. Men til syvende og sist så var det vel riktig, i forhold til situasjonen. jeg ble aldri mor (i det hele tatt) så sånn sett er det ekstra rart. Men du kan jo prøve igjen, det er mange som får det til selv om det desverre har gått skeis på veien.

Håper du har en god mann og at dere støtter hverandre godt i alt dette -og prøv gjerne noen timer hos en psykolog eller hos et lavterskel tilbud evt. en sorggruppe for de som har gått igjennom det samme. jeg tror at det viktigste av alt er å ikke undertrykke alt det vonde. ❤️

Anonymkode: 6bb7d...1c8