Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 22.1.2022 den 6.34):

Jeg er gravid og fikk nettopp vite at vi venter en liten gutt og jeg ble ganske skuffa. Det er ikke valgfritt å føle det sånn, jeg er skuffa, skamfull og har dårlig samvittighet og jeg skulle ønske for alt i verden at jeg ikke følte det sånn. Først og fremst, jeg vet at jeg kommer til å elske dette barnet, det er jeg ikke bekymret for, men jeg er trist over fremtiden som sannsynligvis blir annerledes enn jeg har sett for meg. Jeg visste at jeg innerst inne ønsket meg en jente, men var ikke klar over hvor dypt det stakk så jeg begynte å tenke over hvorfor jeg ble så skuffa.

Det handler om forskjellen på kjønnene. Da tenker jeg på de stereotypiske forskjellene på kjønn.Dette handler ikke om rosa klær og kjoler, sånt bryr jeg meg ikke om. Jeg vet også at når de er små så er de ganske like og man kan selv velge hva man gjør med dem, men når de blir eldre får de egne interesser. Jeg er overhodet ikke interessert i sport, dataspill, biler og andre typiske gutteaktiviteter. Jeg vet at man kan få en gutt som ikke liker disse tingene, eller en jente som gjør det, men oddsen er mye større for at en gutt er interessert i det. Jeg har jobbet med barn i mange år og vet at disse stereotypene i stor grad stemmer, i en klasse er det kanskje 1-2 gutter som har mer "feminine" interesser, mens flesteparten er oppslukt i fotballspillere, Pokemon og superhelter. Det er også i mye større grad "lov" for jenter å ha gutteinteresser samtidig som de kan ha jenteinteresser, mens gutter som liker jentete ting oftere vil oppleve å bli plaget og havne utenfor. Jenter kan fint gå i blått, mens gutter ganske fort skjønner at rosa er en jentefarge. Jenter kan fint spille fotball, mens gutter som går på ballett eller i kor gjerne havner litt utenfor i guttegjengen. Jenter kan like superheltfilmer, mens gutter som liker Disneyprinsesser sannsynligvis vil få høre det av gutta i klassen. Med andre ord blir gutter i større grad presset inn i en maskulin form. Dette har jeg selv observert i mange år. 

 Jeg vet også at i min omgangskrets så har kvinnene mye mer kontakt med sin familie enn mennene og det er mye oftere at de som flytter fra storbyen flytter nærmere hennes familie. Det tolker jeg dit at kvinner har mer behov for nærhet til sin familie. Min svigermor er mye nærere døtrene sine enn sønnene sine og det er ikke fordi min mann ikke er flink til å holde jevnlig kontakt, men det er et bånd mellom kvinnene og moren som bare er der. Det betyr ikke at hun forskjellsbehandler. Jeg vet også at både min mor og min svigermor, som er eneste kvinnene i søskenflokken sin, i mye større grad tar seg av foreldrene sine og det har jeg inntrykket av at er ganske vanlig. Blant mine nieser og nevøer har jeg lite til felles med gutta, mens jeg mye lettere kan snakke med jentene om alt mellom himmel og jord. Da de var små var det annerledes, men etterat de begynte på skole har disse forskjellene kommet tydelig frem. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i nevøene mine og jeg liker å omgås dem, men at jeg har mer til felles med niesene mine. 

Jeg har mange gode venner av begge kjønn, men når det kommer til de dype samtalene er det i mye større grad kvinnne jeg har det med. Mitt inntrykk er at menn ikke prater like mye om følelseslivet og holder mye for seg selv. Når venninnene mine går gjennom tunge ting snakker de mye oftere om det enn mennene i omgangskretsen som håndterer sorgen på en annen måte.  Det betyr ikke at vår sønn ikke kommer til å klare å snakke om ting. Nå peker jeg bare på mine opplevelser med kjønnene. Jeg vet at en av mine aller beste kvaliteter er at jeg kan være der for vennene mine. Hjelpe dem, snakke med dem og støtte dem, men da er jeg avhengig av at de også ønsker at jeg er der for dem. Det er også en sorg at jeg aldri vil kunne ta de typiske mamma-samtalene, om mensen, kvinnekroppen og å senere kunne støtte min datter hvis hun skulle bli gravid. Jeg har hatt enormt behov for mamma under graviditeten, ikke svigermor.

Jeg vet at jeg nå generealiserer og alt jeg skriver handler om mine personlige opplevelser og observasjoner. Mener ikke å støte noen og det er ingenting som gjør meg mer glad enn hvis jeg tar feil. Jeg har rett og slett et inderlig ønske om å være nær barnet mitt. Om det betyr at jeg må stå ute i pissregnet på fotballtrening uke etter uke, så gjør jeg selvsagt det, men herregud så mye gøyere det hadde vært om vi delte en felles interesse. 

Jeg skjønner at jeg krisemaksimerer og at jeg uansett aldri kan bestemme hvilke interesser barnet mitt har eller hvordan barnet mitt er som person og jeg ønsker heller ikke å gjøre det. Men akkurat nå er jeg skuffa og må jobbe meg gjennom dette.

Andre som har følt det sånn som vil dele hvordan de kom seg ut av disse fæle følelsene?

Anonymkode: 1894c...e7d

Så trist at du føler det sånn! Jeg har en skjønn liten gutt, og jeg tror ikke du forstår hvor tett kontakt det er mellom mødre og sønner, for å generalisere litt. For oss, og andre i familien/omgangskretsen med gutter, så er det sant at gutter blir mammaunger og jenter blir pappaunger. 

Når jeg nå venter et nytt barn, så ble jeg kjempeglad for at denne også er en gutt! Det er mye mindre drama med min fire år gamle gutt enn det er med jevngamle jenter, der kan vi virkelig snakke trass og skarpe konflikter med mødrene allerede.

og husk, det er jo et barn du skal få, ikke en venn eller en venninne. Det er veldig langt mellom dere i alder, uansett kjønn så vil dere ikke ha sammenfallende interesser. Når ungene blir store, så vil du se at de genetiske likhetene mellom dere er mye sterkere enn sammenfallende kjønnsbetingede interesser.

Så ta det rolig, guttebarn er virkelig en gave!

Anonymkode: 159e8...119

  • Liker 1
  • Hjerte 4
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg opplevde det ganske likt som ts, men turte ikke å fortelle om det til noen. Vond følelse! Nå er gutten 5 år, og jeg kunne virkelig ikke ønske meg noe annet🥰 Det er så herlig å ha en sønn, at jeg nå håper at neste også blir gutt😅 Men nå har jeg skjønt at å bli skuffa over kjønn er totalt unødvendig😊

Anonymkode: 4d632...494

Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så trist at du føler det sånn! Jeg har en skjønn liten gutt, og jeg tror ikke du forstår hvor tett kontakt det er mellom mødre og sønner, for å generalisere litt. For oss, og andre i familien/omgangskretsen med gutter, så er det sant at gutter blir mammaunger og jenter blir pappaunger. 

Når jeg nå venter et nytt barn, så ble jeg kjempeglad for at denne også er en gutt! Det er mye mindre drama med min fire år gamle gutt enn det er med jevngamle jenter, der kan vi virkelig snakke trass og skarpe konflikter med mødrene allerede.

og husk, det er jo et barn du skal få, ikke en venn eller en venninne. Det er veldig langt mellom dere i alder, uansett kjønn så vil dere ikke ha sammenfallende interesser. Når ungene blir store, så vil du se at de genetiske likhetene mellom dere er mye sterkere enn sammenfallende kjønnsbetingede interesser.

Så ta det rolig, guttebarn er virkelig en gave!

 

Anonymkode: 159e8...119

Jeg syns de to siste avsnittene dine er veldig fine og viktige! 

Ellers så er jeg ikke enig i generaliseringen, men du sier jo at du generaliserer. Jeg kjenner mange små dramakings. Tre-fireåringer har det med å være i konflikt med foreldrene jevnlig, men noen har et mildere temperament enn andre, eller foreldrene håndterer det på en måte som gjør at det blir mindre trass. Og dette med mammagutt og pappajente er en ting i min omgangskrets også, men jeg er ikke enig i at det er en sannhet. 

Det er noen kjønnsforskjeller på gruppenivå. Men en vet uansett aldri hvordan et enkelt barn er, de forskjellene er ikke så store. Og du har rett, guttebarn er en gave! Jentebarn også :) 

Anonymkode: a8384...3d3

Skrevet

Jeg lover deg at når gutten kommer vil alt dette være glemt❤ Jeg tenkte som deg, og har fått en gutt som er så kjærlig, snill, åpen, pratsom, kunstnerisk og kreativ, men som og spiller fotball. Jeg heier på sidelinjen som om jeg var den fotball nerden. Hadde aldri sett en kamp før, før sønnen min begynte å spille. Vi spiller og Nintendo spill sammen, han vet at mamma liker best rolige spill der vi kan lage ting sammen. Jeg digger gutten min, og har enda mer respekt og forståelse for gutter, nå som jeg er guttemamma. 

Gled deg kjære trådstarter ❤

Anonymkode: 53607...423

  • Hjerte 1
Skrevet

Slapp av og pust dypt! Dette vil gå så fint. Jeg har venninner med voksne sønner og de har et veldig godt forhold til sine sønner og etter hvert også svigerdatter. Gode relasjoner med egne barn må jobbes med, det er jo ikke slik at mor og datter automatisk blir veldig fortrolige. Det er kanskje ikke ønskelig heller. En mot skal være klok og den man oppsøker for råd, venninner deler man hemmeligheter med. 

Anonymkode: e2d01...268

  • Liker 1
Skrevet

Har 2 av hver. De er blitt store, og hos meg har jeg best forhold til sønnene mine. Krangler endel med mine døtre dessverre 😕

Husker godt da minstemann var liten. Han elsket å danse, tegne og være kreativ 💙 Syns det er så ufattelig trist at det har blitt et slikt samfunn hvor man favoriserer jentebarn. Ingen av de var interessert i fotball eller lignende. 

Nei virkelig jeg føler meg som en dronning når jeg er med sønnene mine. De er utrolig kjærlige og gir de beste klemmene. Jeg skulle ønske det stemte at døtre var slik alle beskriver, men veldig merkelig at jeg ikke ser det stereotypiske hos mine døtre eller andre jeg kjenner med døtre. De var også utrolig utagerende i tenårene og sa mye stygt til meg. Nei det er virkelig tøft å oppdra døtre. 

Har en god nabo som jeg har blitt godt kjent med. Hun har en datter på 30+. Eneste barnet. De er ikke på talefot lenger fordi hver gang de treffes så blir det diskusjoner, drama og krangling. Jeg aner ikke hvorfor det er slik. Men kanskje vi mødre er for like våre døtre? Nei skulle gjerne visst årsaken.

Så ts. Glem alt dette kjønns tullet. Og merkelappene. Du kommer til å bli positivt overrasket når du ser sønnen din vokse opp. Det er ikke så svart hvitt som alle skal ha det til. 

Anonymkode: 6e927...42d

Skrevet

TS her.

Tok en pause fra forumet en ukes tid for å slippe å lese alle de kritiske kommentarene, men ble veldig rørt nå da jeg leste alle fine kommentarene som har kommet inn ❤️ Setter stor pris på de som velger å forstå meg i stedet for å dømme meg. Det er jo ingen som ønsker å føle det sånn.

Jeg er stort sett enig i det som blir sagt og har selv nevnt at jeg vet at det ikke er sånn at gutter alltid har disse interessene, mens jenter alltid har disse, men når alt kommer til alt så er det flere gutter som gamer og som er interessert i fotball enn det er jenter. Det er selvsagt ikke noe galt i det, men det er så fjernt fra mine interesser og mitt inntrykk er at speiselt datainteressen er veldig altoppslukende, jeg husker selv kompiser på videregående som meldte seg ut av både skole og det sosiale bare for å game natt og dag, og dette var oppegående, veltilpassede gutter/menn. Jeg får gjøre mitt beste i å finne andre felles interesser om jeg skulle få en gutt med "klassiske" gutteinteresser så får pappaen dra på fotballtreninger :) 

Når det er sagt så har jeg definitivt fått det bedre med meg selv den siste uka og er mye mer komfortabel med at jeg venter en gutt. Jeg gleder meg fremdeles og har aldri vært redd for å ikke bli like glad i ham som jeg hadd blitt i en jente. 

Anonymkode: 1894c...e7d

Skrevet

Jeg har to jenter, men til tider skulle jeg ønske min førstefødte hadde vært en gutt. Lurer på om hun hadde vært enklere da🙈 

Hun er viljesterk og sta, sjefer over lillesøsteren sin, vil gjøre akkurat det hun vil, og verden raser sammen når det ikke går hennes veg. Det er fryktelig slitsomt for resten av familien når raseriet og sinnet hennes herjer som verst. 

Anonymkode: ee72f...149

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...