Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg pleier ikke å orke sånne tråder som det her, fordi TS ofte fremstår, for meg, som veldig irrasjonell, ekstremt opptatt av antatte «biologiske» forskjeller mellom kjønnene og tror datteren de «mistet» ville ha blitt deres aller beste venninne. 

Du fremstår langt mer åpen. Så jeg vil bare si at det nok ikke er så uvanlig å føle seg mer trygg på å skulle oppdra et barn av det kjønnet man selv er - i hvert fall når man venter det første barnet. Det handler nok aller mest om at man ser for seg et lite barn som ligner mye på seg selv. Barnet kommer uansett ut akkurat som seg selv. Gutten kan ligne mer på deg enn sin far, i personlighet og karakter (og interesser). 

Og jeg vil også legge til at mange av de voksne kvinnene jeg kjenner som har er såkalt «nært» forhold til sin mor i aller høyeste grad gjør det av en pliktfølelse - men ikke alle, selvfølgelig. Min egen mann tar kontakt med sin mor når han vil, jeg liker moren hans veldig godt og vi ser henne langt mer enn min egen mor (som bor litt lenger unna oss også). Mannens søster snakker helt klart mer jevnlig med moren, men hun kan også være skikkelig ufin mot henne, krangler og hakker mye. Og hun har ikke mye pent å si om moren når moren ikke er der. Mitt generelle og veldig subjektive inntrykk er at forholdet mellom mor og døtre ofte kan bli nesten litt klaustrofobisk, om de er for like. 

Vær en raus og åpen mor, som bryr deg om det gutten din bryr seg om (du trenger ikke å bli fotballnerd eller gamer av den grunn). Bruk tid, snakk med ham og vær etterhvert inkluderende i møte med en partner. Så skal du se at du og din voksne sønn får et vel så nært og godt forhold som du ville fått til en datter!

Anonymkode: 5d2a1...601

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg pleier ikke å orke sånne tråder som det her, fordi TS ofte fremstår, for meg, som veldig irrasjonell, ekstremt opptatt av antatte «biologiske» forskjeller mellom kjønnene og tror datteren de «mistet» ville ha blitt deres aller beste venninne. 

Du fremstår langt mer åpen. Så jeg vil bare si at det nok ikke er så uvanlig å føle seg mer trygg på å skulle oppdra et barn av det kjønnet man selv er - i hvert fall når man venter det første barnet. Det handler nok aller mest om at man ser for seg et lite barn som ligner mye på seg selv. Barnet kommer uansett ut akkurat som seg selv. Gutten kan ligne mer på deg enn sin far, i personlighet og karakter (og interesser). 

Og jeg vil også legge til at mange av de voksne kvinnene jeg kjenner som har er såkalt «nært» forhold til sin mor i aller høyeste grad gjør det av en pliktfølelse - men ikke alle, selvfølgelig. Min egen mann tar kontakt med sin mor når han vil, jeg liker moren hans veldig godt og vi ser henne langt mer enn min egen mor (som bor litt lenger unna oss også). Mannens søster snakker helt klart mer jevnlig med moren, men hun kan også være skikkelig ufin mot henne, krangler og hakker mye. Og hun har ikke mye pent å si om moren når moren ikke er der. Mitt generelle og veldig subjektive inntrykk er at forholdet mellom mor og døtre ofte kan bli nesten litt klaustrofobisk, om de er for like. 

Vær en raus og åpen mor, som bryr deg om det gutten din bryr seg om (du trenger ikke å bli fotballnerd eller gamer av den grunn). Bruk tid, snakk med ham og vær etterhvert inkluderende i møte med en partner. Så skal du se at du og din voksne sønn får et vel så nært og godt forhold som du ville fått til en datter!

Anonymkode: 5d2a1...601

Tusen takk for svar. Det er jo også en irrasjonell skuffelse så der er jeg enig med deg og jeg setter pris på at du tok det tid til å svare. Uansett om sønnen vår er mer lik sin far og får et nærmere forhold til ham vil jeg jo være like glad i ham. For å være ærlig tror jeg at barnet vårt, uavhengig av kjønn, ville blitt nærmere sin far fordi han er en fantastisk mann og det beorliger meg også mye mtp sønnen min. Med en sånn far vet jeg at han blir en fantastisk mann enn dag. Tror nok bare behovet for å knytte sterke bånd til barnet mitt har tatt litt overhånd, kanskje jeg kan skylde litt på hormoner.

Du har helt rett i at gutter ofte kan ha nærmere forhold til foreldrene enn jenter og det er jo opp til meg å knytte sterke bånd til barnet mitt og å gi ham en trygg og god oppvekst noe jeg vil gjøre uavhengig av kjønn.

Og til syvende og sist er man aldri garantert et godt forhold til sine barn når de er voksne, så man må bare utnytte den tiden man har, investere masse tid og kjærlighet og håpe at man er så heldige å få gleden av et tett forhold til sine barn og barnebarn ut livet. Hvis ikke har jeg verdens beste mann og mange nære venner som jeg kan bruke tiden min på om barna ikke blir en like stor del av livet som jeg håper.

 

Anonymkode: 1894c...e7d

Skrevet
12 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for svar. Det er jo også en irrasjonell skuffelse så der er jeg enig med deg og jeg setter pris på at du tok det tid til å svare. Uansett om sønnen vår er mer lik sin far og får et nærmere forhold til ham vil jeg jo være like glad i ham. For å være ærlig tror jeg at barnet vårt, uavhengig av kjønn, ville blitt nærmere sin far fordi han er en fantastisk mann og det beorliger meg også mye mtp sønnen min. Med en sånn far vet jeg at han blir en fantastisk mann enn dag. Tror nok bare behovet for å knytte sterke bånd til barnet mitt har tatt litt overhånd, kanskje jeg kan skylde litt på hormoner.

Anonymkode: 1894c...e7d

Joda, men selv de mest rasjonelle av oss kan bli litt irrasjonelle innimellom (spesielt med litt graviditetshormoner innabords), så lenge man ser at det man tenker faktisk ikke er så veldig rasjonelt så må jo det være greit! :)

Og det høres jo ut som du har et perfekt utgangspunkt for å få en nydelig familie og en veldig hyggelig sønn. Jeg tenker også at jeg er heldig om sønnen min ligner på sin far (og litt på meg, da). Forhåpentligvis har man jo valgt en partner som man mer enn gjerne ser at barna tar etter, og får et godt forhold til - og det høres det ut som om du har. Tenker dette blir bra, jeg!

Anonymkode: 5d2a1...601

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Joda, men selv de mest rasjonelle av oss kan bli litt irrasjonelle innimellom (spesielt med litt graviditetshormoner innabords), så lenge man ser at det man tenker faktisk ikke er så veldig rasjonelt så må jo det være greit! :)

Og det høres jo ut som du har et perfekt utgangspunkt for å få en nydelig familie og en veldig hyggelig sønn. Jeg tenker også at jeg er heldig om sønnen min ligner på sin far (og litt på meg, da). Forhåpentligvis har man jo valgt en partner som man mer enn gjerne ser at barna tar etter, og får et godt forhold til - og det høres det ut som om du har. Tenker dette blir bra, jeg!

Anonymkode: 5d2a1...601

Ja, jeg har et godt utgangspunkt så alt ligger til rette for at ting blir bra. Må riste av meg dette og begynne å planlegge for det kommende barnet og de planene er de sammen uavhengig av kjønn, heldigvis!

Anonymkode: 1894c...e7d

Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg har et godt utgangspunkt så alt ligger til rette for at ting blir bra. Må riste av meg dette og begynne å planlegge for det kommende barnet og de planene er de sammen uavhengig av kjønn, heldigvis!

Anonymkode: 1894c...e7d

Og enda godt er det, at planene faktisk ikke må justeres! De gangene jeg tenkte på det med kjønn minnet jeg meg selv på alle de fantastiske mennene jeg har i livet mitt (jeg har også flere mannlige venner som er nære). Varme, fine, morsomme, empatiske typer, med en hel haug av ulike interesser og personligheter. Og det er jo en sånn sønn du vil få, i hvert fall når mannen også er sånn.

Rist litt, også forsvinner nok de bittelitt triste følelsene du har nå nærmest umiddelbart etter fødsel. Virker på meg som du har et godt utgangspunkt for det. 

Masse lykke til!

Anonymkode: 5d2a1...601

Skrevet
AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Og enda godt er det, at planene faktisk ikke må justeres! De gangene jeg tenkte på det med kjønn minnet jeg meg selv på alle de fantastiske mennene jeg har i livet mitt (jeg har også flere mannlige venner som er nære). Varme, fine, morsomme, empatiske typer, med en hel haug av ulike interesser og personligheter. Og det er jo en sånn sønn du vil få, i hvert fall når mannen også er sånn.

Rist litt, også forsvinner nok de bittelitt triste følelsene du har nå nærmest umiddelbart etter fødsel. Virker på meg som du har et godt utgangspunkt for det. 

Masse lykke til!

Anonymkode: 5d2a1...601

Tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 1894c...e7d

Skrevet

Kan jeg godt forstå. 

Anonymkode: ccdde...ab2

Skrevet

Jeg fikk jente og så for meg dukkelek og perling, men hun er kun interessert i dinosaurer, snekring og biler 🙈 Jeg er ikke interessert i noe av det, men hun gjør mye av dette sammen med pappaen sin og så har vi våre ting som vi koser oss med sammen. Baking, bading, lese bok osv.. Mye av de hyggelige tingene man gjør sammen er uavhengig av interesser.

Tror dette kommer til å gå helt fint,ts. Mødre og sønnen kan få et helt spesielt forhold🥰 

 

Anonymkode: 2e654...5cd

Skrevet

Det er helt lov å føle slik, og ganske vanlig mtp. at det er mange tråder her inne om temaet. Du høres ut som ei reflektert dame i hovedinnlegget. 

Hjelper det noe å tenke på hvor ulike også jenter og kvinner er? Det er jo ikke alle kvinner du kommer godt overens med, vil jeg tro. Jeg tenker også at det er forskjeller på kjønnene. Men det er på gruppenivå. Og kjønn er bare en liten bit av hvem noen er, personligheten betyr mye mer. 

Om babyen i magen var ei jente, kunne hun også vist seg å være veldig ulik deg. En av dere kunne vært introvert, den andre ekstrovert. En av dere kunne like dype samtaler og hate mote og shopping, den andre motsatt. Osv. 

Jeg har to jenter. De er småbarn enda, men også nå er de veldig ulike. Og jeg jobber i barnehage. Ja, mange av guttene er mer glad i herjelek og mindre glad i rollelek. Men det er på gruppenivå. Det mest empatiske barnet, som gir de lengste avskjedsklemmene og passer på de små, er en gutt. Jeg gjetter han blir en svært snill og empatisk voksen mann en dag også. 

Anonymkode: a8384...3d3

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er helt lov å føle slik, og ganske vanlig mtp. at det er mange tråder her inne om temaet. Du høres ut som ei reflektert dame i hovedinnlegget. 

Hjelper det noe å tenke på hvor ulike også jenter og kvinner er? Det er jo ikke alle kvinner du kommer godt overens med, vil jeg tro. Jeg tenker også at det er forskjeller på kjønnene. Men det er på gruppenivå. Og kjønn er bare en liten bit av hvem noen er, personligheten betyr mye mer. 

Om babyen i magen var ei jente, kunne hun også vist seg å være veldig ulik deg. En av dere kunne vært introvert, den andre ekstrovert. En av dere kunne like dype samtaler og hate mote og shopping, den andre motsatt. Osv. 

Jeg har to jenter. De er småbarn enda, men også nå er de veldig ulike. Og jeg jobber i barnehage. Ja, mange av guttene er mer glad i herjelek og mindre glad i rollelek. Men det er på gruppenivå. Det mest empatiske barnet, som gir de lengste avskjedsklemmene og passer på de små, er en gutt. Jeg gjetter han blir en svært snill og empatisk voksen mann en dag også. 

Anonymkode: a8384...3d3

Og så må jeg legge til at vi får de barna vi får, og vi vet vel egentlig ikke helt hvem de er før de er voksne. Noen får det lett, med barn det er lett å kjenne seg igjen i, og hvor relasjonen blir tett og god uten særlig jobb. Og for andre blir det mer utfordrende. Jeg syns det er lettere å oppdra den av jentene mine som er mest lik meg selv. Den andre er f.eks. veldig sosial og aktiv, der jeg er rolig og introvert. Men hun er herlig, og det spennende å få ha et barn jeg må jobbe mer for å forstå og støtte på rett måte :) 

Anonymkode: a8384...3d3

Skrevet

Jeg har en venninne som ble mormor for første gang for noen år siden og hun blir helt utslitt av datteren som involverer moren i absolutt alt. Hun er veldig selvstendig i utgangspunktet og har høy utdanning, men nå kommer hun til moren hver helg med mann og barn og tar seg til rette og ee generelt ganske krevende. Takk for mine gutter, vi har et utmerket forhold som voksne mennesker. 

Anonymkode: 6598b...be2

Skrevet

Jeg er veldig jentete selv, opptatt av mote og interiør, er oppvokt med bare søstre. Søstrene mine fikk døtre og jeg fikk en sønn. 

Jeg visste ikke kjønnet på forhånd så overraskelsen var stor når jeg fikk en gutt. Jeg var ikke skuffet, men ante virkelig ikke hvordan jeg skulle oppdra en liten gutt som en dag forhåpentligvis skulle bli en oppegående mann🙈

Men, herregud så mye enklere det var enn jeg hadde fryktet. I forhold til søstrene mine har jeg vært veldig lite frustrert, krangling har det nesten ikke vært og nå som han er i puberteten venter jeg fortsatt på de berømte konfliktene søstrene mine prater om. 

At han alltid har likt guttering har aldri vært noe problem. Når han har drevet med sitt har jeg drevet med mitt, men vi har gjort det sammen. Jeg har sluppet at noen har tatt mine ting😜

Selv var jeg ei heks mot moren min i oppveksten så jeg har ofte lurt på hvorfor ikke alle kvinner ønsker seg sønner? Det er  nemlig overraskende behagelig og koselig å være guttemamma. 
 

Gratulerer med den lille gutten, du har mye å glede deg til💙

Anonymkode: 15ad2...dc1

  • Liker 1
Skrevet

Tråden er ryddet for regelbrudd på rommets regler, brukerdebatt,samt svar til dette.

Chantielle mod.

Skrevet

Følte også på en skuffelse da jeg fikk vite at jeg venter gutt istedet for jente. Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer vil jeg ha gutten. Nå kan jeg ikke se for meg at jeg vil ha noe annet enn det barnet som er i magen min ❤️ Så tror nok også at du blir vandt til tanken. Jeg er også litt typisk jente, men har også noen «gutteaktiviteter» som sønnen min forhåpentligvis blir med på, som spill og jakt. Dessuten har jeg et nærmere og dypere forhold til min egen far enn mor. Moren min og jeg har kanskje et mer overfladisk forhold og interesser, men det er faren min jeg virkelig kan snakke om følelsene mine og han er mye flinkere til å lytte enn min mor! Så mor-datter-forhold trenger absolutt ikke å bli slik som man ønsker/tenker. Jeg vil alltids være pappas prinsesse 🥰

Anonymkode: 2b1f4...4f6

Skrevet

Jeg hadde samme reaksjon som deg... var helt satt ut.. og litt overraska over hvor skuffet jeg ble..jeg viste jo at det var ca 50% sjans for det ene eller andre kjønnet..  postet et lignede emne på her på kg. Og mange kom m positive sider med å være guttemamma .. som feks hvor digg det er å ha en stor sterk mann til å hjelpe til når man er eldre..

 

 

 nå viste det seg at legen som tok tidlig ul tok feil.. og jeg må si reaksjonen min da jordmor sa at det var en jente overrasket meg like mye.. jeg gråt av glede gjennom hele konsultasjonen.. 

Anonymkode: 36a79...def

  • Liker 1
Skrevet

Angående kontakt med foreldrene i voksen alder: Døtre er kanskje flinkere til å holde kontakt med foreldre som ikke har vært gode foreldre, fordi de av én eller annen grunn føler seg forpliktet til det. Av de jeg kjenner som har hatt gode og trygge foreldre, har både sønnene og døtrene i familien like mye kontakt. Så lenge dere sørger for å være gode foreldre (+ ikke bli en dårlig svigermor), kommer dere nok til å ha masse kontakt med sønnen deres som voksen. Jeg har selv en gutt på ett år og har hatt litt samme tanker som deg, men jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å være en god nok mor og eventuelt svigermor og farmor til at kontakten vil være god når han blir voksen. 

Anonymkode: 94acf...730

  • Liker 1
Skrevet

Jeg har en av hver, skulle jeg fått flere barn ville jeg hatt en gutt til om jeg kunne velge 😅😅😅 det er mye lettere!!! 

Anonymkode: 77803...a99

Skrevet

Jeg har veldig jentefølelse, men babyen i magen min kan gjerne være en liten gutt og, jeg skal stille opp på både fotballkamper og kjøpe gamingutstyr jeg! :jepp:

Det der kommer nok til å gå seg fint til! Som med andre man er glad i, så lærer man seg å like deres interesser. Min mann hadde f.eks en hobby da vi møttes som jeg hadde 0 interesse av, men jeg ble med for hans del, og nå synes jeg det er kjempegøy! 😄

Det samme vil det jo bli med en sønn. Om sønnen din eeeeelsker fotball, så vil du også plukke opp noe av hans entusiasme for idretten. Vanskelig å se for seg, men sånn er det jo. Tror du alle fotballmammaene hadde en lidenskapelig interesse for fotball før barna deres begynte med det?

Kjenner meg heller ikke igjen i teorien din om at mor-sønn forholdet er mye svakere enn mor-datter. Jeg har stikk motsatt erfaring i min krets. Min bror fikk med seg kona si fra nord Norge til Østlandet. Hun ser sin mor annenhver jul og til påske. Han er hjemme på søndagsmiddag hos mine foreldre mye oftere enn hva jeg gidder 😅

Jeg og samboer ønsker å flytte i løpet av de nærmeste årene, da blir det å flytte nærmere svigers, hvilket også innebærer lenger unna mine. Det forholdet mannen min har til sin mor vil jeg dessverre aldri komme i nærheten av med min mor.

 

Anonymkode: d9be2...31b

Skrevet

Jeg prøvde å få barn i over åtte år og kunne begynne å gråte hvis noen spurte meg hvilket kjønn jeg ønsket meg. Jeg ville bare ha en baby, kjønn var virkelig ikke fokus.

Da jeg endelig ble gravid kjente jeg allikevel at håpet om en jente kom snikende. Turte ikke å si det til noen, følte meg så overfladisk. Men Gud så glad jeg ble da jeg fikk en datter, følte virkelig at jeg hadde skutt gullfuglen.

Så ble jeg gravid igjen. Da tenkte jeg at jeg det ble perfekt uansett hvilket kjønn det ble. To jenter hørtes perfekt ut og en av hver hørtes perfekt ut. Vinn vinn liksom. Da ungen ble født og jeg fikk vite kjønnet, så ble jeg så skuffet. Ble så overrasket og skamfull over denne følelsen. Turte ikke å si det til noen.

Nå er mistenkt ett år og jeg ville aldri hatt noen annen unge. Følelser er følelser og de må man få lov til å ha. Men jeg skal love deg at det kommer til å bli bra uansett!

Anonymkode: b66ee...ef6

Skrevet

Mamma til ei storesøster og en lillebror 🙋🏻‍♀️

Jeg kjenner veldig godt igjen følelsene dine! Når nr 2 viste seg å være en lillebror ble jeg faktisk veldig skuffa. Jeg hadde innbilt meg at det var ei søster, hadde gledet meg til å bruke klærne fra eldste, og se igjen nestemann i dem. At storesøster skulle få seg ei veldig tett lillesøster som kunne være en god venninne.

Lillebror er en kosellump, han elsker å kose seg på fanget, fanger alle kyssene storesøster sender hans vei, og er en mye gladere baby enn storesøster noensinne var.

Jeg hadde aldri sett meg selv i rollen som guttemamma og var veldig usikker rundt hele situasjonen.

Storesøster begynte etterhvert i barnehagen, og de hun leker best med er guttene, så lillebror blir nok en perfekt lekekompis når han vokser til.

Jeg skjønner deg veldig godt, og jeg hatet sånne svar når jeg var gravid, men det kommer til å snu. Til slutt er det bare en perfekt liten baby som du aldri klarer å slutte å beundre ❤

Anonymkode: 9fd91...7b7

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...