Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Ikke noe å ha dårlig samvittighet over.. Er vanlig å ønske seg det kjønnet en selv er som forelder.. Etter et par øl begynte en kamerat av meg å sippe litt når han fortalte at den tredje og siste heller ikke kom til å bli jakt/fiske/snekre-"kammeraten" han hadde ønsket seg.

Anonymkode: 23646...ab9

Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøvde å få barn i over åtte år og kunne begynne å gråte hvis noen spurte meg hvilket kjønn jeg ønsket meg. Jeg ville bare ha en baby, kjønn var virkelig ikke fokus.

Da jeg endelig ble gravid kjente jeg allikevel at håpet om en jente kom snikende. Turte ikke å si det til noen, følte meg så overfladisk. Men Gud så glad jeg ble da jeg fikk en datter, følte virkelig at jeg hadde skutt gullfuglen.

Så ble jeg gravid igjen. Da tenkte jeg at jeg det ble perfekt uansett hvilket kjønn det ble. To jenter hørtes perfekt ut og en av hver hørtes perfekt ut. Vinn vinn liksom. Da ungen ble født og jeg fikk vite kjønnet, så ble jeg så skuffet. Ble så overrasket og skamfull over denne følelsen. Turte ikke å si det til noen.

Nå er mistenkt ett år og jeg ville aldri hatt noen annen unge. Følelser er følelser og de må man få lov til å ha. Men jeg skal love deg at det kommer til å bli bra uansett!

Anonymkode: b66ee...ef6

Er nummer 2 gutt eller jente?

Anonymkode: b2f71...620

Skrevet

Du må bare legge vekk disse tankene og ikke dømme ditt ufødte barn etter hvilket kjønn det har. Jeg har en av hver, min førstefødte er en gutt og jeg elsker han selv om han har interesser som PlayStation og fotball og er en litt mutt tenåring. Du blir glad i barnet fordi han er din sønn ikke hvilket kjønn det er. 

Anonymkode: 06f1e...126

  • Liker 2
Skrevet

Ble megaskuffa da jordmor sa det var gutt i magen på ultralyd. 
nå er han straks 2 år og forguder den lille guttebassen overalt ❤️ Skal bare ha 1 barn men om vi skulle hatt en til så ønsker jeg meg en liten lillebror ❤️

Anonymkode: b94b1...ff9

  • Liker 1
Skrevet

Jeg ble skuffa og lei meg da jeg fikk vite at vi skulle få en jente. Jenter utsettes for så mye dritt av seksuell trakassering, kroppspress og annen dritt fra ung alder. Gutter også, men ikke i samme grad.

Anonymkode: 36085...f8f

Skrevet

Man kan ikke vite hvordan mennesker ungene er og kommer til å bli utfra hvordan kjønn de er.

 Jenta mi har kortklippet hår, har ikke brukt sminke en eneste gang på sine 15 år. Uinteressert i klær. 

Gutten er mer opptatt av hvordan han ser ut, mange kreative interesser. Mest sosial av dem.

Begge to er opptatt av gaming/spill og cosplay.

 

Jeg er kvinne, men har minst mulig kontakt med min mor.

Anonymkode: be143...93f

  • Liker 1
Skrevet

Åå bare gled deg. Er helt forelska i mine små gutter. ❤️

Anonymkode: 06124...6bd

Skrevet

Det du beskriver i HI er nesten identisk med slik jeg føler det, bare at jeg venter en jente. Kjenner meg så veldig igjen i ønsket om å få et barn med lignende interesser som seg selv, selv om jeg vet det kan variere veldig fra person til person uansett. Jeg er jo selv et eksempel på nettopp dette, men erfaringsmessig er det jeg som skiller meg ut.

Har nå visst om kjønnet i 10 uker, men har enda ikke helt klart å forsone meg med tanken på at det blir Barbie, sminke og jentedrama istedenfor biler, gaming og sport. Har selv ganske utypiske interesser til å være kvinne, og har alltid gått best overens sammen med gutta. På vors når jentegjengen sitter og diskuterer barnevogn og kjæresteforhold så sitter jeg med mennene våre og snakker spill og sport. Vet også så alt for godt hvor ufattelig stygge jenter kan være mot hverandre, og gruer meg sånn til pubertet med alt som medfølger. Gutter virker på meg som mye enklere, med mindre krangling, diskusjoner og drama. Håper det ikke blir tilfelle for vår lille frøken. 

Anonymkode: ea93d...4ec

Skrevet

Forstår deg veldig godt. Har to gutter selv, men har alltid drømt om ei datteren. Jo eldre sønnen mine blir, jo lenger føler jeg at vi glir litt fra hverandre, det tror jeg kanskje ikke nødvendigvis skjer med ei datter. 
 

Jeg tror det er mange som tenker som deg 

Anonymkode: 49f2b...f99

Skrevet

Jeg vokste opp med tre søstre og nærmest bare kusiner. Var kun én fetter i mine to slekter. Da jeg skulle bli guttemamma følte jeg meg helt lost. Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men ikke dette. Må si at det er helt fantastisk å være guttemamma. Jeg elsker det virkelig ❤️Gratulerer med gutt i magen ❤️

Skrevet

Det er helt fantastisk å ha gutt!! Tror skuffelsen din vil gå over!!! 

Anonymkode: 141a1...c1d

Skrevet

Jeg husker at jeg også ble litt skuffet over at første var en gutt, mest fordi jeg alltid hadde tenkt at jeg skulle få en jente først. Jeg tror ikke følelsen du kjenner på er unormal, men ville nok ikke sagt det høyt til noen. Når det får sunket inn at det ikke blir sånn du tenkte, så blir det annerledes.

Anonymkode: c517d...c1b

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det du beskriver i HI er nesten identisk med slik jeg føler det, bare at jeg venter en jente. Kjenner meg så veldig igjen i ønsket om å få et barn med lignende interesser som seg selv, selv om jeg vet det kan variere veldig fra person til person uansett. Jeg er jo selv et eksempel på nettopp dette, men erfaringsmessig er det jeg som skiller meg ut.

Har nå visst om kjønnet i 10 uker, men har enda ikke helt klart å forsone meg med tanken på at det blir Barbie, sminke og jentedrama istedenfor biler, gaming og sport. Har selv ganske utypiske interesser til å være kvinne, og har alltid gått best overens sammen med gutta. På vors når jentegjengen sitter og diskuterer barnevogn og kjæresteforhold så sitter jeg med mennene våre og snakker spill og sport. Vet også så alt for godt hvor ufattelig stygge jenter kan være mot hverandre, og gruer meg sånn til pubertet med alt som medfølger. Gutter virker på meg som mye enklere, med mindre krangling, diskusjoner og drama. Håper det ikke blir tilfelle for vår lille frøken. 

Anonymkode: ea93d...4ec

Jeg er som deg og ble veldig glad da jeg så gutt på UL i uke 14. Har ei stedatter som er snart 14 da, mye drama og vanskelige følelser. Tror gutter er lettere ofte. 

Anonymkode: 141a1...c1d

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 22.1.2022 den 6.34):

Jeg er gravid og fikk nettopp vite at vi venter en liten gutt og jeg ble ganske skuffa. Det er ikke valgfritt å føle det sånn, jeg er skuffa, skamfull og har dårlig samvittighet og jeg skulle ønske for alt i verden at jeg ikke følte det sånn. Først og fremst, jeg vet at jeg kommer til å elske dette barnet, det er jeg ikke bekymret for, men jeg er trist over fremtiden som sannsynligvis blir annerledes enn jeg har sett for meg. Jeg visste at jeg innerst inne ønsket meg en jente, men var ikke klar over hvor dypt det stakk så jeg begynte å tenke over hvorfor jeg ble så skuffa.

Det handler om forskjellen på kjønnene. Da tenker jeg på de stereotypiske forskjellene på kjønn.Dette handler ikke om rosa klær og kjoler, sånt bryr jeg meg ikke om. Jeg vet også at når de er små så er de ganske like og man kan selv velge hva man gjør med dem, men når de blir eldre får de egne interesser. Jeg er overhodet ikke interessert i sport, dataspill, biler og andre typiske gutteaktiviteter. Jeg vet at man kan få en gutt som ikke liker disse tingene, eller en jente som gjør det, men oddsen er mye større for at en gutt er interessert i det. Jeg har jobbet med barn i mange år og vet at disse stereotypene i stor grad stemmer, i en klasse er det kanskje 1-2 gutter som har mer "feminine" interesser, mens flesteparten er oppslukt i fotballspillere, Pokemon og superhelter. Det er også i mye større grad "lov" for jenter å ha gutteinteresser samtidig som de kan ha jenteinteresser, mens gutter som liker jentete ting oftere vil oppleve å bli plaget og havne utenfor. Jenter kan fint gå i blått, mens gutter ganske fort skjønner at rosa er en jentefarge. Jenter kan fint spille fotball, mens gutter som går på ballett eller i kor gjerne havner litt utenfor i guttegjengen. Jenter kan like superheltfilmer, mens gutter som liker Disneyprinsesser sannsynligvis vil få høre det av gutta i klassen. Med andre ord blir gutter i større grad presset inn i en maskulin form. Dette har jeg selv observert i mange år. 

 Jeg vet også at i min omgangskrets så har kvinnene mye mer kontakt med sin familie enn mennene og det er mye oftere at de som flytter fra storbyen flytter nærmere hennes familie. Det tolker jeg dit at kvinner har mer behov for nærhet til sin familie. Min svigermor er mye nærere døtrene sine enn sønnene sine og det er ikke fordi min mann ikke er flink til å holde jevnlig kontakt, men det er et bånd mellom kvinnene og moren som bare er der. Det betyr ikke at hun forskjellsbehandler. Jeg vet også at både min mor og min svigermor, som er eneste kvinnene i søskenflokken sin, i mye større grad tar seg av foreldrene sine og det har jeg inntrykket av at er ganske vanlig. Blant mine nieser og nevøer har jeg lite til felles med gutta, mens jeg mye lettere kan snakke med jentene om alt mellom himmel og jord. Da de var små var det annerledes, men etterat de begynte på skole har disse forskjellene kommet tydelig frem. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i nevøene mine og jeg liker å omgås dem, men at jeg har mer til felles med niesene mine. 

Jeg har mange gode venner av begge kjønn, men når det kommer til de dype samtalene er det i mye større grad kvinnne jeg har det med. Mitt inntrykk er at menn ikke prater like mye om følelseslivet og holder mye for seg selv. Når venninnene mine går gjennom tunge ting snakker de mye oftere om det enn mennene i omgangskretsen som håndterer sorgen på en annen måte.  Det betyr ikke at vår sønn ikke kommer til å klare å snakke om ting. Nå peker jeg bare på mine opplevelser med kjønnene. Jeg vet at en av mine aller beste kvaliteter er at jeg kan være der for vennene mine. Hjelpe dem, snakke med dem og støtte dem, men da er jeg avhengig av at de også ønsker at jeg er der for dem. Det er også en sorg at jeg aldri vil kunne ta de typiske mamma-samtalene, om mensen, kvinnekroppen og å senere kunne støtte min datter hvis hun skulle bli gravid. Jeg har hatt enormt behov for mamma under graviditeten, ikke svigermor.

Jeg vet at jeg nå generealiserer og alt jeg skriver handler om mine personlige opplevelser og observasjoner. Mener ikke å støte noen og det er ingenting som gjør meg mer glad enn hvis jeg tar feil. Jeg har rett og slett et inderlig ønske om å være nær barnet mitt. Om det betyr at jeg må stå ute i pissregnet på fotballtrening uke etter uke, så gjør jeg selvsagt det, men herregud så mye gøyere det hadde vært om vi delte en felles interesse. 

Jeg skjønner at jeg krisemaksimerer og at jeg uansett aldri kan bestemme hvilke interesser barnet mitt har eller hvordan barnet mitt er som person og jeg ønsker heller ikke å gjøre det. Men akkurat nå er jeg skuffa og må jobbe meg gjennom dette.

Andre som har følt det sånn som vil dele hvordan de kom seg ut av disse fæle følelsene?

Anonymkode: 1894c...e7d

Jeg gråt ustanselig i to døgn når jeg fikk vite at vi ventet jente. Håpte på gutt helt til fødselen men med en gang jeg fikk jenta i armene elsket jeg henne over alt og jeg kunne ikke tro at jeg hadde hatt de følelsene. 

Anonymkode: d09cb...121

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 22.1.2022 den 6.34):

Jeg er gravid og fikk nettopp vite at vi venter en liten gutt og jeg ble ganske skuffa. Det er ikke valgfritt å føle det sånn, jeg er skuffa, skamfull og har dårlig samvittighet og jeg skulle ønske for alt i verden at jeg ikke følte det sånn. Først og fremst, jeg vet at jeg kommer til å elske dette barnet, det er jeg ikke bekymret for, men jeg er trist over fremtiden som sannsynligvis blir annerledes enn jeg har sett for meg. Jeg visste at jeg innerst inne ønsket meg en jente, men var ikke klar over hvor dypt det stakk så jeg begynte å tenke over hvorfor jeg ble så skuffa.

Det handler om forskjellen på kjønnene. Da tenker jeg på de stereotypiske forskjellene på kjønn.Dette handler ikke om rosa klær og kjoler, sånt bryr jeg meg ikke om. Jeg vet også at når de er små så er de ganske like og man kan selv velge hva man gjør med dem, men når de blir eldre får de egne interesser. Jeg er overhodet ikke interessert i sport, dataspill, biler og andre typiske gutteaktiviteter. Jeg vet at man kan få en gutt som ikke liker disse tingene, eller en jente som gjør det, men oddsen er mye større for at en gutt er interessert i det. Jeg har jobbet med barn i mange år og vet at disse stereotypene i stor grad stemmer, i en klasse er det kanskje 1-2 gutter som har mer "feminine" interesser, mens flesteparten er oppslukt i fotballspillere, Pokemon og superhelter. Det er også i mye større grad "lov" for jenter å ha gutteinteresser samtidig som de kan ha jenteinteresser, mens gutter som liker jentete ting oftere vil oppleve å bli plaget og havne utenfor. Jenter kan fint gå i blått, mens gutter ganske fort skjønner at rosa er en jentefarge. Jenter kan fint spille fotball, mens gutter som går på ballett eller i kor gjerne havner litt utenfor i guttegjengen. Jenter kan like superheltfilmer, mens gutter som liker Disneyprinsesser sannsynligvis vil få høre det av gutta i klassen. Med andre ord blir gutter i større grad presset inn i en maskulin form. Dette har jeg selv observert i mange år. 

 Jeg vet også at i min omgangskrets så har kvinnene mye mer kontakt med sin familie enn mennene og det er mye oftere at de som flytter fra storbyen flytter nærmere hennes familie. Det tolker jeg dit at kvinner har mer behov for nærhet til sin familie. Min svigermor er mye nærere døtrene sine enn sønnene sine og det er ikke fordi min mann ikke er flink til å holde jevnlig kontakt, men det er et bånd mellom kvinnene og moren som bare er der. Det betyr ikke at hun forskjellsbehandler. Jeg vet også at både min mor og min svigermor, som er eneste kvinnene i søskenflokken sin, i mye større grad tar seg av foreldrene sine og det har jeg inntrykket av at er ganske vanlig. Blant mine nieser og nevøer har jeg lite til felles med gutta, mens jeg mye lettere kan snakke med jentene om alt mellom himmel og jord. Da de var små var det annerledes, men etterat de begynte på skole har disse forskjellene kommet tydelig frem. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i nevøene mine og jeg liker å omgås dem, men at jeg har mer til felles med niesene mine. 

Jeg har mange gode venner av begge kjønn, men når det kommer til de dype samtalene er det i mye større grad kvinnne jeg har det med. Mitt inntrykk er at menn ikke prater like mye om følelseslivet og holder mye for seg selv. Når venninnene mine går gjennom tunge ting snakker de mye oftere om det enn mennene i omgangskretsen som håndterer sorgen på en annen måte.  Det betyr ikke at vår sønn ikke kommer til å klare å snakke om ting. Nå peker jeg bare på mine opplevelser med kjønnene. Jeg vet at en av mine aller beste kvaliteter er at jeg kan være der for vennene mine. Hjelpe dem, snakke med dem og støtte dem, men da er jeg avhengig av at de også ønsker at jeg er der for dem. Det er også en sorg at jeg aldri vil kunne ta de typiske mamma-samtalene, om mensen, kvinnekroppen og å senere kunne støtte min datter hvis hun skulle bli gravid. Jeg har hatt enormt behov for mamma under graviditeten, ikke svigermor.

Jeg vet at jeg nå generealiserer og alt jeg skriver handler om mine personlige opplevelser og observasjoner. Mener ikke å støte noen og det er ingenting som gjør meg mer glad enn hvis jeg tar feil. Jeg har rett og slett et inderlig ønske om å være nær barnet mitt. Om det betyr at jeg må stå ute i pissregnet på fotballtrening uke etter uke, så gjør jeg selvsagt det, men herregud så mye gøyere det hadde vært om vi delte en felles interesse. 

Jeg skjønner at jeg krisemaksimerer og at jeg uansett aldri kan bestemme hvilke interesser barnet mitt har eller hvordan barnet mitt er som person og jeg ønsker heller ikke å gjøre det. Men akkurat nå er jeg skuffa og må jobbe meg gjennom dette.

Andre som har følt det sånn som vil dele hvordan de kom seg ut av disse fæle følelsene?

Anonymkode: 1894c...e7d

Du vil ikke engang tenke over det når gutten din ha vokst tro du meg. Derre kommer til og bli ekstremt gode vener tross allllllt sammen. Gir deg ti år fra idag også skal du se :)

Anonymkode: 2cd28...18c

Skrevet

Jeg skjønner deg veldig godt, TS! Jeg er ikke gravid ennå, men vi prøver. Jeg kjenner at jeg har veldig lyst på ei jente, og jeg tror det er fordi jeg ønsker et så godt forhold til barnet som mulig. Jeg har mange nevøer, og synes de har så grusomt kjedelige interesser - skjønner ikke hvordan jeg skal klare å engasjere meg i slikt. Selv har jeg en veldig stor interesse som jeg har hatt hele livet, og som ingen av mine foreldre har delt, engasjert seg i eller lagt spesielt godt til rette for at jeg kunne ha som barn. Det var veldig sårt for meg, og jeg er redd for at barna mine skal oppleve det samme, at mamma egentlig ikke bryr seg om fotball, biler, gaming, fisking eller hva nå de finner på å like. 

Jeg har vært veldig bevisst på disse tankene lenge, og har derfor, nå som vi prøver, begynt å tenke på alt som er bra med å ha gutt, fordi jeg vil komme skuffelsen i forkjøpet hvis det skulle vise seg at det er gutt vi får. Jeg har sett på kule gutteklær, sett for meg at det er en gutt vi får, lest om hvor vanskelig tenåringsjenter er etc., i håp om at det vil hjelpe. 

Jeg tviler ikke på at jeg vil bli like glade i barnet uansett kjønn, så det er ikke det det handler om for min del, bare at jeg vil ha et så godt forhold til barnet som mulig, og gjerne dele interesser. 

Anonymkode: fd5d2...1d8

Skrevet

Du overtenker, og at det er et problem for deg at din sønn ikke kan gå med din bestemors smykker er overtenking det også. Du tar ganske enkle ting for tungt, etter min mening. Barn tar ofte mye inspirasjon fra sine foreldre. Da min mor og far fikk barn, tok de med oss på alt de likte å gjøre. Det var ikke veldig typiske noen av de. Vi ble tatt med på alt: Bærplukk, sopplukking, fisking, tegning, alt, og ble oppdratt på en vanlig og lite stereotypisk måte. Ingen av oss ble kjønnstypiske barn, at broren min startet på fotball, handlet selvfølgelig også mye om at vennene hans gjorde det, men det er jo ikke annerledes enn at jeg gikk på turn og min søster i speideren. Det er ganske overflatiske ting. Til en viss grad blir de nok noe kjønnsulike, rett og sett fordi barn ofte blir venn med venner med det samme kjønn og da påvirker de hverandre ofte i litt ulike retninger. Men uansett hva man driver med, så trenger ikke personlighetene være veldig typisk gutt- eller jente, og dette har veldig mye med oppdragelse å gjøre. Alle de typisk macho guttene jeg kjenner har svært maskuline fedre og generelt mer tradisjonelle foreldre, så det handler mye om hvordan dere oppdrar. Og så må du slutte å være redd for at de kommer til å gjøre ting du ikke interesserer deg for. Min søster har også en gutt og en jente, og de er begge mer interessert i friluft og dyr enn maskiner og klær, rett og slett fordi det er det de er vokst opp med. 

Anonymkode: 6d574...2c7

Skrevet

Jeg tenker som så at du kunne blitt svært skuffet i fremtiden om du hadde fått jente også, fordi du har sett for deg hvordan "hun" skulle bli. Det er jo veldig store individuelle forskjeller. Derfor er det en positiv ting at du skal få gutt. Så du ønsker at han skal holde kontakten med deg når han blir voksen? Da må du tenke over hvordan du oppdrar ham. Jeg tror mange mødre kanskje tar det for gitt at døtrene automatisk skal være flink til å ta kontakt osv., og så uteblir det nettopp fordi det ble tatt for gitt. Du bør også oppdra ham til å være trygg i seg selv så han tør å holde på med feminine aktiviteter dersom det er det han vil. Jeg har gutt som ble født i fjor. Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle få en datter, og jeg vet niks nada om gutter, men jeg tror det er bare en fordel! Jeg har ingen forestillinger om hva fremtiden bringer og hvem han blir, så han slipper å vokse inn i en trang bås.

Jeg skjønner du ikke kan styre at følelsene har oppstått, men du må endre tankegangen din litt!

Anonymkode: 9d907...de4

Skrevet

Som jente (eller, kvinne) er dataspill min største interesse/hobby. Har vært sånn siden tenårene. 
Da jeg var liten tegnet jeg, lekte med dukker, elsker Ninja Turtles og Motorsykkelmusene fra Mars, leke med lego, leke med tog, leke med Barbie...
Altså, barn er individer. Interesser går ikke på kjønn. Du må legge fra deg at en jente "sikkert ville vært interessert i x", mens en gutt "kommer til å være interessert i y." Alle mennesker, barn som voksne, er sammensatt av så mye mer enn stereotyper.

Anonymkode: ad13b...6dc

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 25.1.2022 den 20.51):

Det du beskriver i HI er nesten identisk med slik jeg føler det, bare at jeg venter en jente. Kjenner meg så veldig igjen i ønsket om å få et barn med lignende interesser som seg selv, selv om jeg vet det kan variere veldig fra person til person uansett. Jeg er jo selv et eksempel på nettopp dette, men erfaringsmessig er det jeg som skiller meg ut.

Har nå visst om kjønnet i 10 uker, men har enda ikke helt klart å forsone meg med tanken på at det blir Barbie, sminke og jentedrama istedenfor biler, gaming og sport. Har selv ganske utypiske interesser til å være kvinne, og har alltid gått best overens sammen med gutta. På vors når jentegjengen sitter og diskuterer barnevogn og kjæresteforhold så sitter jeg med mennene våre og snakker spill og sport. Vet også så alt for godt hvor ufattelig stygge jenter kan være mot hverandre, og gruer meg sånn til pubertet med alt som medfølger. Gutter virker på meg som mye enklere, med mindre krangling, diskusjoner og drama. Håper det ikke blir tilfelle for vår lille frøken. 

Anonymkode: ea93d...4ec

Jenter kan da også klatre høyt opp i trærne, skitne til klærne og intressere seg for fotball. Ikke generaliser før hun er født. Kanskje hun arver interessene dine.

Her går det i fotball og hun har vært noen timer i stallen.

Anonymkode: ef605...160

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...