En fremtid med depresjon

[AnonymBruker]

Høres fortryllende ut, sant? Når man har levd med tilbakevendende depresjon i mange år så må man vel nesten innse at det ikke plutselig stopper. Ville vært en drøm men man må vel være litt realistisk. Så hva gjør man i tilfelle? Hvordan legge planer eller drømmer for fremtiden. Føler det er en stor risiko med å våge. Kan aldri starte noe for meg selv da jeg ikke kan stole på stabil helse. Fungerer godt i jobben jeg har i dag som frisk, fungerer svært dårlig som syk, periodevis ikke i det hele tatt. Redd for å begynne på studie i frykt for ikke greie å være frisk tre år i strekk. Redd for å jobbe fullt fordi stress kan bidra til å utløse ny depresjon, redd for å jobbe redusert og så bli syk og få veldig lite å rutte med. Redd for å bytte jobb og bli syk der og = enda større nedtur. Kan noen erfarne hjelpe meg her, trenger sårt gode råd. Gjerne en gladhistorie om at alt var vanskelig men så gjorde du endinger i livet og har fått det bedre❤️

Anonymkode: 29e14...e08

[Gjest supernova_87]

Men hva er grunnen til at depresjonen vender tilbake gang på gang? Har du erfaringer som er ubearbeidede? Fokuserer du på å bygge et godt psykisk og fysisk immunforsvar i perioder der du er frisk? 

Jeg tror depresjon er et symptom på andre ting, og dersom man tenker slik så er det mye man kan gjøre for å motvirke at depresjonen skal vende tilbake på en måte som gjør at man ikke kan legge planer eller drømmer for fremtiden. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (6 minutter siden):

Men hva er grunnen til at depresjonen vender tilbake gang på gang? Har du erfaringer som er ubearbeidede? Fokuserer du på å bygge et godt psykisk og fysisk immunforsvar i perioder der du er frisk? 

Jeg tror depresjon er et symptom på andre ting, og dersom man tenker slik så er det mye man kan gjøre for å motvirke at depresjonen skal vende tilbake på en måte som gjør at man ikke kan legge planer eller drømmer for fremtiden. 

Jeg har verken hatt det så veldig fælt i livet men heller ikke så veldig enkelt. Jeg har snakket med psykolog om noe av det. Men alle har jo sitt. I gode perioder føler jeg at jeg er kommet over det og at det ikke betyr noe for meg lenger. Men så smeller det til og alt er håpløst igjen. Utrolig tungt. Føler ikke at det er tanker eller ubearbeidet ting som plager meg men jeg strever med stressmestring. Jeg tror det er stress som setter meg ut av spill, får hjertebank og slutter å sove. Men om symptomene skyldes noe bakover i tid vet jeg ikke.

Anonymkode: 29e14...e08

[Purple_Pixiedust]

Det er tungt å ha tilbakevendende depresjoner. Jeg har bipolar og har depressive episoder hvert år. Klart det er tungt. Men jeg prøver bare å akseptere at det er bare slik det er. Så forsøker jeg å forebygge det jeg kan. Med kosthold, trening, søvn osv. 

[AnonymBruker]

Jeg har tilbakevendende depresjon som jeg har hatt siden jeg var omtrent 16 år (jeg er 32 nå). Det viktigste for at jeg skal fungere er antidepressiva, det ble bedre etter at jeg begynte på det - selv om det fortsatt går veldig opp og ned. 

Jeg er litt der at når jeg har vært i en god periode en liten stund, så satser jeg på at den kommer til å vare - og tar ikke noe hensyn til at jeg kanskje blir deprimert en gang når jeg vil sette i gang med ting. Kanskje vil den tingen jeg starter med gjøre at depresjonen blir enklere å takle, tenker jeg da. Men det tok noen år å komme meg dit da, i starten var de gode periodene verst å takle egentlig, fordi jeg gikk bare og grudde meg til jeg skulle bli dårlig igjen.. 

Anonymkode: f0f50...8a3

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 minutt siden):

Det er tungt å ha tilbakevendende depresjoner. Jeg har bipolar og har depressive episoder hvert år. Klart det er tungt. Men jeg prøver bare å akseptere at det er bare slik det er. Så forsøker jeg å forebygge det jeg kan. Med kosthold, trening, søvn osv. 

Hvert år! Det høres tungt ut. Hvor lenge varer det da? Det beste med å ha erfaring er at man vet at det går over, det er en god trøst. Har du et greit funksjonsnivå under depresjonene da? Vanskelig å ivareta plikter som jobb og sånt. Jeg er veldig nøye på kosthold, trening og søvn. Sklir ut litt under depresjon men er god på det som forebyggende. Likevel er depresjonen som en bulldoser som ikke kan stoppes.

Anonymkode: 29e14...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Redd for å begynne på studie i frykt for ikke greie å være frisk tre år i strekk.

Studie går nok greit, kjenner en dame som fikk kreft under sine studier, og var vel syk i et halvt år. Tror de tilpasser seg studentene. Om ikke du skal gå for et veldig tungt studie?

Anonymkode: 1598b...bdc

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har verken hatt det så veldig fælt i livet men heller ikke så veldig enkelt. Jeg har snakket med psykolog om noe av det. Men alle har jo sitt. I gode perioder føler jeg at jeg er kommet over det og at det ikke betyr noe for meg lenger. Men så smeller det til og alt er håpløst igjen. Utrolig tungt. Føler ikke at det er tanker eller ubearbeidet ting som plager meg men jeg strever med stressmestring. Jeg tror det er stress som setter meg ut av spill, får hjertebank og slutter å sove. Men om symptomene skyldes noe bakover i tid vet jeg ikke.

Anonymkode: 29e14...e08

Er det noe som "varsler" at det kommer en ny episode? Det kan jo også være hormoner, dagslys, vitaminer. 

Og hvis du har identifisert at du sliter med stressmestring så er jo det et godt sted å starte. Hva må til for at du skal mestre det bedre liksom, på den måten vil du jo styrke deg selv og kanskje greie å unngå noen av nedturene, eller være litt forut slik at du kan sette inn tiltak før alt er vondt og vanskelig igjen. 

Jeg vil i alle fall si at det å gå rundt å føle at du aldri kan ha planer eller drømmer: det er å legge til rette for å bli deprimert. For hvorfor skal du IKKE bli deprimert hvis du uansett ikke kan oppleve noe av det du drømmer om, og legge planer for det du vil oppnå i livet? 

Du har jo rett, det er en stor risiko med å våge, livet er risikofylt. Jeg er også et veldig nevrotisk menneske. Men jeg har innsett at den største risikoen er jo å bli gammel og innse at jeg aldri gjorde en innsats en gang for å få oppleve ting fordi jeg var så redd. 

Det går an å studere selv om man er syk. Identifiser hva du vil, og gå for det. Det kommer ikke til å være lett. Og det kommer ikke til å være uten kamper. Det kommer til å være skummelt. Men jeg tenker at hvis man går og lever livet sitt angstbasert så er det ikke rart at man blir deprimert. Sliter du forresten med generalisert angstlidelse? For det går jo an å få hjelp til det også, og å mestre angst er veldig god hjelp til å ikke bli deprimert. Belastningen av angst hele tiden er jo kjempeslitsom. 

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvert år! Det høres tungt ut. Hvor lenge varer det da? Det beste med å ha erfaring er at man vet at det går over, det er en god trøst. Har du et greit funksjonsnivå under depresjonene da? Vanskelig å ivareta plikter som jobb og sånt. Jeg er veldig nøye på kosthold, trening og søvn. Sklir ut litt under depresjon men er god på det som forebyggende. Likevel er depresjonen som en bulldoser som ikke kan stoppes.

Anonymkode: 29e14...e08

Det varierer hvor lenge det varer, men er inni årets tyngste fase nå. Har vart i ca en måned, med gradvis forverring, også pleier det å slippe mer taket i løpet av mars. Så har jeg andre perioder hvor det varer i kanskje bare en måneds tid, men det er svært sjeldent jeg ikke er deprimert i det hele tatt. Det som kanskje for mange vil oppleve som en episode av mild depresjon, er slik jeg har det mesteparten av tiden, hvor det da kommer perioder hvor det går inn i mer tyngre episoder slik som nå. Da går funksjonsnivået mitt i dass og jeg må kjempe som f for å ikke bare bli liggende eller for å ikke bli så dårlig at jeg bestemmer meg for å handle på selvmordstankene mine. 

Jeg er ikke i jobb. Er i gang med prosessen med å søke ufør. 

Ja, depresjonen er jo som en slags bulldoser. Når den blir tung så settes man jo ut av spill. Og denne grusomme følelsen av at nå skjer det igjen. Nå må man ennå en gang lide, og hvor lenge, og hvor alvorlig blir det denne gangen? 

Men det er viktig å jobbe for livet sitt når man er frisk. Legg planer, gjøre ting en liker, sats på det man vil satse på. Innenfor realistiske grenser så klart. Livet er ganske meningsløst, men meningen i det, er nok nettopp å skape mening. Hvis du skjønner? 

Endret 21. januar 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

mann deg opp og slutt og klag.

Anonymkode: 2f671...a81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Studie går nok greit, kjenner en dame som fikk kreft under sine studier, og var vel syk i et halvt år. Tror de tilpasser seg studentene. Om ikke du skal gå for et veldig tungt studie?

Anonymkode: 1598b...bdc

I teorien ja men jeg vet jeg ville hatt problemer med det. Hadde ikke taklet å komme inn i nytt miljø osv.

Anonymkode: 29e14...e08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

mann deg opp og slutt og klag.

Anonymkode: 2f671...a81

Ok det var hjelpsomt. 

Anonymkode: 29e14...e08

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (34 minutter siden):

Er det noe som "varsler" at det kommer en ny episode? Det kan jo også være hormoner, dagslys, vitaminer. 

Og hvis du har identifisert at du sliter med stressmestring så er jo det et godt sted å starte. Hva må til for at du skal mestre det bedre liksom, på den måten vil du jo styrke deg selv og kanskje greie å unngå noen av nedturene, eller være litt forut slik at du kan sette inn tiltak før alt er vondt og vanskelig igjen. 

Jeg vil i alle fall si at det å gå rundt å føle at du aldri kan ha planer eller drømmer: det er å legge til rette for å bli deprimert. For hvorfor skal du IKKE bli deprimert hvis du uansett ikke kan oppleve noe av det du drømmer om, og legge planer for det du vil oppnå i livet? 

Du har jo rett, det er en stor risiko med å våge, livet er risikofylt. Jeg er også et veldig nevrotisk menneske. Men jeg har innsett at den største risikoen er jo å bli gammel og innse at jeg aldri gjorde en innsats en gang for å få oppleve ting fordi jeg var så redd. 

Det går an å studere selv om man er syk. Identifiser hva du vil, og gå for det. Det kommer ikke til å være lett. Og det kommer ikke til å være uten kamper. Det kommer til å være skummelt. Men jeg tenker at hvis man går og lever livet sitt angstbasert så er det ikke rart at man blir deprimert. Sliter du forresten med generalisert angstlidelse? For det går jo an å få hjelp til det også, og å mestre angst er veldig god hjelp til å ikke bli deprimert. Belastningen av angst hele tiden er jo kjempeslitsom. 

Takk for mange støttende innspill. Jeg føler det ikke settes i gang av tanker. Jeg tror det er fysisk årsak. En periode starter gjerne med at jeg er mye sliten og våkner tidligere, gjerne med hjertebank. Når det har vært slik over flere måneder så kommer de tunge tankene etterhvert. Og de går gjerne på fortvilelse over å ikke mestre livet og frykt for fremtiden. Helt reell problemstilling. Jeg jobber så lenge det går men ender gjerne opp hos legen fordi jeg ikke klarer mer, null søvn, totalt utslitt. Det er ikke slik at jeg har levd livet uten planer og drømmer. Jeg har flere utdanninger og har hatt flere jobber. Har kjempet meg gjennom mye og er stolt av det. Men det er litt tungt når det ser ut til at uansett hvordan jeg jobber med selvutvikling, forebygging og trening så kommer den uansett. Kan drømme om å flytte til Mauritsius men den depresjonen blir nok med på lasset. Jeg sliter med noe men vet ikke om det er generalisert angst. På jobb får jeg ofte følelsen av å ville forsvinne.

Anonymkode: 29e14...e08

[Zooey]

Jeg har hatt tilbakevendende depresjon siden starten av tenårene. Det er utmattende, men det går an å planlegge for framtiden. Selv har jeg karret meg gjennom studier og jobber i dag fulltid. Nøkkelordet mitt har vært tilrettelegging og å være bevisst på hva som er forebyggende. Gjør mere av de tingene som holder depresjonen i sjakk. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (47 minutter siden):

Det varierer hvor lenge det varer, men er inni årets tyngste fase nå. Har vart i ca en måned, med gradvis forverring, også pleier det å slippe mer taket i løpet av mars. Så har jeg andre perioder hvor det varer i kanskje bare en måneds tid, men det er svært sjeldent jeg ikke er deprimert i det hele tatt. Det som kanskje for mange vil oppleve som en episode av mild depresjon, er slik jeg har det mesteparten av tiden, hvor det da kommer perioder hvor det går inn i mer tyngre episoder slik som nå. Da går funksjonsnivået mitt i dass og jeg må kjempe som f for å ikke bare bli liggende eller for å ikke bli så dårlig at jeg bestemmer meg for å handle på selvmordstankene mine. 

Jeg er ikke i jobb. Er i gang med prosessen med å søke ufør. 

Ja, depresjonen er jo som en slags bulldoser. Når den blir tung så settes man jo ut av spill. Og denne grusomme følelsen av at nå skjer det igjen. Nå må man ennå en gang lide, og hvor lenge, og hvor alvorlig blir det denne gangen? 

Men det er viktig å jobbe for livet sitt når man er frisk. Legg planer, gjøre ting en liker, sats på det man vil satse på. Innenfor realistiske grenser så klart. Livet er ganske meningsløst, men meningen i det, er nok nettopp å skape mening. Hvis du skjønner? 

Føler jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Utad så opplever folk meg som glad. Men inni meg så føler jeg at jeg alltid har mild depresjon. At jeg kjemper mot meg selv hele tiden. Ikke så mye med tanker nødvendigvis men blir så fryktelig sliten. Har vel noe grunnleggende i bunn som ikke jeg får helt taket på. Da er vel veien til depresjon kort. Inspirerende at du klarer å se fremover selv om veien er svingete. Du har absolutt rett i at man skal legge planer, det gir håp.

Anonymkode: 29e14...e08

[AnonymBruker]

Zooey skrev (2 minutter siden):

Jeg har hatt tilbakevendende depresjon siden starten av tenårene. Det er utmattende, men det går an å planlegge for framtiden. Selv har jeg karret meg gjennom studier og jobber i dag fulltid. Nøkkelordet mitt har vært tilrettelegging og å være bevisst på hva som er forebyggende. Gjør mere av de tingene som holder depresjonen i sjakk. 

Har du fått god hjelp på veien? For meg hadde det vært god hjelp i å hatt en diagnose og en plan. Og om jeg visste at legen var klar til å hjelpe meg.  Men jeg er ikke syk nok til å få hjelp, eventuelt ikke flink nok til å klage, eller har dårlig selvinnsikt og ikke greier å formidle situasjonen. Er arbeidsgiveren din flink til å tilrettelegge? Jeg får så sykt dårlig samvittighet når jeg ikke mester jobb. Det sliter på selvfølelsen å ikke fikse det. 

Anonymkode: 29e14...e08

[Zooey]

Nei, ikke hele veien. Og det har gjort til at mye har tatt lengre tid enn det trengte. Jeg gikk på veggen for 6 år siden og ble innlagt på dagbehandling hvor jeg gikk hos psykiater. Men da jeg ble skrevet ut var det med oppfordring til fastlegen om at jeg skulle henvises videre til psykolog. Men jeg har aldri fått innpass hos psykolog i Oslo. Blir avvist pga stor pågang. Det føles veldig vondt. Jeg vil gjerne gjøre mer forebyggende og få hjelp til det, men det finnes bare ikke noe tilbud for slike som meg før jeg eventuelt møter veggen igjen da. 

Arbeidsgiveren min vet det ikke. Ja, jeg vet jeg burde si det, men jeg har brent meg på å fortelle det til arbeidsgiver før. Jeg fungerer veldig godt i jobben jeg er i nå og har en arbeidsgiver som er dyktig på å uttrykke at jeg gjør en god jobb, noe som har gjort at jeg har mestringsfølelse. Den mestringsfølelsen går selvsagt i dass når jeg har en depressiv periode. Da blir jeg redd for at andre skal "oppdage" hvor dårlig jeg er.

Jeg vet ikke om dette hjelper deg så mye, men jeg vet det er ekstra støtte å få når man studerer. 

[Zooey]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du fått god hjelp på veien? For meg hadde det vært god hjelp i å hatt en diagnose og en plan. Og om jeg visste at legen var klar til å hjelpe meg.  Men jeg er ikke syk nok til å få hjelp, eventuelt ikke flink nok til å klage, eller har dårlig selvinnsikt og ikke greier å formidle situasjonen. Er arbeidsgiveren din flink til å tilrettelegge? Jeg får så sykt dårlig samvittighet når jeg ikke mester jobb. Det sliter på selvfølelsen å ikke fikse det. 

Anonymkode: 29e14...e08

Glemte å tagge deg i innlegget over ⬆️

[AnonymBruker]

Zooey skrev (2 minutter siden):

Nei, ikke hele veien. Og det har gjort til at mye har tatt lengre tid enn det trengte. Jeg gikk på veggen for 6 år siden og ble innlagt på dagbehandling hvor jeg gikk hos psykiater. Men da jeg ble skrevet ut var det med oppfordring til fastlegen om at jeg skulle henvises videre til psykolog. Men jeg har aldri fått innpass hos psykolog i Oslo. Blir avvist pga stor pågang. Det føles veldig vondt. Jeg vil gjerne gjøre mer forebyggende og få hjelp til det, men det finnes bare ikke noe tilbud for slike som meg før jeg eventuelt møter veggen igjen da. 

Arbeidsgiveren min vet det ikke. Ja, jeg vet jeg burde si det, men jeg har brent meg på å fortelle det til arbeidsgiver før. Jeg fungerer veldig godt i jobben jeg er i nå og har en arbeidsgiver som er dyktig på å uttrykke at jeg gjør en god jobb, noe som har gjort at jeg har mestringsfølelse. Den mestringsfølelsen går selvsagt i dass når jeg har en depressiv periode. Da blir jeg redd for at andre skal "oppdage" hvor dårlig jeg er.

Jeg vet ikke om dette hjelper deg så mye, men jeg vet det er ekstra støtte å få når man studerer. 

Veldig synd at man ikke får hjelp før man når bunnen. Siden jeg sliter med stress så tror jeg at jeg kunne greid meg bedre hvis jeg fikk en kort sykmelding før det går galt og blir månedsvis. Men jeg går jo ikke til lege før det er krise. Kanskje redusert stilling ville hjulpet men jeg trenger inntekt. Drømmer om mer stabil helse. Håper at kanskje jeg kunne studere til å bli noe som fungerer bedre, med mindre stress.

Anonymkode: 29e14...e08

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Men hva er grunnen til at depresjonen vender tilbake gang på gang? Har du erfaringer som er ubearbeidede? Fokuserer du på å bygge et godt psykisk og fysisk immunforsvar i perioder der du er frisk? 

Jeg tror depresjon er et symptom på andre ting, og dersom man tenker slik så er det mye man kan gjøre for å motvirke at depresjonen skal vende tilbake på en måte som gjør at man ikke kan legge planer eller drømmer for fremtiden. 

Jeg famler litt i blinde, vil droppe alt i livet, jobb samboer og alt. Men er redd det er feil beslutning, at det er depresjonen som lurer meg. Det vanskelige angående jobb og studier er å finne noe som kan fungere både når jeg er syk og nesten ikke greier noen ting og vil trekke meg unna, og når jeg er frisk og vil ha utfordringer, ansvar og faglig utvikling. 

Anonymkode: 29e14...e08