Vil jeg se min sønn igjen?

[AnonymBruker]

Noen ganger så er livet virkelig tøft, krevende og nesten ikke til å holde ut. Jeg er ikke suicidal av meg i det hele tatt og er vandt til å stå i stormer, men denne gangen så vet jeg ikke om jeg kommer meg igjennom.

Etter mitt syn så er det ikke ens egne erfaringer som avgjør i hvor stor grad man takler motgang, men den enkeltes styrke til å håndtere det. Noen håndterer utfordringer og vanskeligheter bedre enn andre, og helt ærlig så trudde jeg at jeg taklet det rimelig bra men nå er jeg ikke så sikker lenger.

Mange mener at motgang styrker karakteren. Eller kanskje ikke så mange men det er nå engang det jeg har hørt. Er sikkert mye rett i det, men jeg tror at for hver enkelt så kan det bli for mye og hvor denne grensen går vet man nok ikke før den krysses.

Mye er taklet oppover årene både når det gjelder seksuelt misbruk, kontinuerlig flytting rundt omkring og en oppvekst preget av alkohol og stoffmisbruk av nære.

Av en eller annen grunn så klarte jeg skolen og underveis på høyskolen så fikk jeg en sønn. En fantastisk gutt som betydde alt for meg. Desverre så var ikke moren spesielt glad for at jeg skulle være en del av livet hans og det var ikke før han var 12 at jeg fikk fast samvær. Det høres gale ut, men jeg fikk et utrolig dårlig råd om å IKKE gå til advokat for da å risikere å forverre forholdet. 
Jeg hadde selfølgelig en del samvær med ham frem til da, men veldig sporadisk og helt etter moren sine nykker.
Desverre så visste det seg etterhvert at han var plaget med lesevansker, asberger og trauma ved oppvekst hos moren grunnet omsorgsvikt. Jeg var aldri klar over hvor gale det var og han sa ingenting om det. Når vi fant ut av det så var det mer eller mindre for sent. Mangel på oppfølgning av både meg i min uvitenhet og moren med sine lidelser gjorde at han fikk en knallhard start på livet i likhet med meg. 

Imidlertid så ender det med at han nå i tyveårene har mistet hele fotfestet og havner inn og ut på psykriatrisk og i klameri med politiet. Uansett hva jeg prøver å hjelpe til med så nytter det ikke. Han kan ha psykoser og store vrangforestillinger og det er til tider veldig vanskelig å snakke med ham. Jeg har involvert kommune, psykriatrisk instans og fastlege, og alle jobber for å hjelpe ham, men han faller utenfor de etablerte rammene. Den hjelpen han trenger finnes ikke og det som han blir tilbudt vil han ikke ha.

Nå har han stukket av igjen og siste sms var at han stikker til utlandet. Av en eller annen grunn så tenker han at det er til det beste for alle noe som er totalt ulogisk og som jeg var krystallklar til ham sist vi pratet. Desverre så har han en egen tankegang som jeg ikke skjønner noe av og selv om vi har et meget godt forhold så klarer jeg ikke å nå inn til ham og få ham ut av det mønsteret han er inne i.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jobben havner langt bak og jeg merker at fokuset mitt forsvinner til fortiden. Jeg ser kun for meg den fantastiske gutten jeg hadde som var min ledestjerne i livet og som jeg nå ikke vet om jeg vil se igjen. Han har begrenset evne til å ta vare på seg selv og Jeg er redd for at dem vil finne ham ihelfrosset i en bakgård og jeg klarer ikke så stoppe å tenke på det.

Alle mine vonde minner fra fortiden kommer tilbake. Alle hendelsene blir klarere. Alle ydmykelsene blir sterkere og alle negative opplevelser blir plutselig altoppslukkende! Hjernen går i loop. Selvkritikken er total og jeg ser ingen utvei. Det føles som å drukne. Det er vanskelig å puste og sinnet blir surrende rundt i et totalt mørke.

Jeg prøver å holde selvmedlidenheten tilbake men det er så forbanna vanskelig. Alt er så jævlig mørkt!

Tenk om jeg får en telefon om at han er død? tenk om jeg aldri hører noe mer fra ham igjen noengang? Jeg er desperat men helt hjelpesløs. 

 

Anonymkode: d98d5...d52

[Rosatoast]

Dette var bare veldig vondt å lese! Har ingenting å komme med.. 

Sender deg en varm klem ❤️ stå i dette, og sett sunne grenser for deg selv. Ja , han er sønnen din - men du må overleve dette du også. Kanskje bestemme og si ifra til han, at hvis han stikker av så vil ikke du ha kontakt med han fordi du blir så trist og bekymret.. Det kan være en pådriver til at han kanskje forstår at han må holde deg innenfor de linjene han egentlig skal. 

Har han gått i noe traume behandling etc? Han er jo voksen nå og han er myndig, men dette kunne han hatt godt av. Ruser han seg også? Høres nesten slik ut pga psykosene, har aldri hørt om aspergers med psykose.

[AnonymBruker]

Veldig vond historie. Husk å ta vare på deg selv også ❤️

Anonymkode: 0bde2...5b4

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Rosatoast said:

Dette var bare veldig vondt å lese! Har ingenting å komme med.. 

Sender deg en varm klem ❤️ stå i dette, og sett sunne grenser for deg selv. Ja , han er sønnen din - men du må overleve dette du også. Kanskje bestemme og si ifra til han, at hvis han stikker av så vil ikke du ha kontakt med han fordi du blir så trist og bekymret.. Det kan være en pådriver til at han kanskje forstår at han må holde deg innenfor de linjene han egentlig skal. 

Har han gått i noe traume behandling etc? Han er jo voksen nå og han er myndig, men dette kunne han hatt godt av. Ruser han seg også? Høres nesten slik ut pga psykosene, har aldri hørt om aspergers med psykose.

Jeg kunne aldri klart å sagt til min sønn at jeg ikke ville hatt kontakt med ham dersom han stikker av. Tvertimot så trygler jeg og ber ham om å komme hjem. Å ikke ha kontakt med ham er det som gjør meg bekymret og trist. Jeg holder ut alt så lenge han er i livet mitt men uten så er jeg usikker på hva jeg skal gjøre.

Han har ikke gått i noen særlig behandling. Han kunne  hatt veldig godt av det, men ingen kan tvinge ham. han er myndig og kan gjøre som han vil og har funnet ut at myndighetene ikke vil hjelpe ham (selv om dem prøver så godt dem kan)

Psykosene mente psykologen kommer fra hendelser i livet hans og har ikke noe direkte med Asberger å gjøre bortsett fra at det neppe har hjulpet noe særlig.

Anonymkode: d98d5...d52

[AnonymBruker]

Du skriver at du har «involvert kommune, psykriatrisk instans og fastlege». Gjorde du dette i samråd med ham eller mot hans vilje/bak hans rygg? Hvis det er det sistnevnte har han nok mista tilliten til deg. Han er i en enorm krise og opplever det nok som at du, en far som også var fraværende i oppveksten hans, har kastet ham under bussen. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner og jeg tror dere er fremme nå.

Anonymkode: 49fad...6d7

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du skriver at du har «involvert kommune, psykriatrisk instans og fastlege». Gjorde du dette i samråd med ham eller mot hans vilje/bak hans rygg? Hvis det er det sistnevnte har han nok mista tilliten til deg. Han er i en enorm krise og opplever det nok som at du, en far som også var fraværende i oppveksten hans, har kastet ham under bussen. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner og jeg tror dere er fremme nå.

Anonymkode: 49fad...6d7

Hadde jeg gjort som du sier så er jeg enig. Det ville vært fatalt. Jeg var den siste han stolte på og jeg var veldig tydelig mot alle at han skulle være 100% informert og innforstått om hva som skjedde. Han var med på alle møter og selv om han ikke alltid var enig i alt så var han i det minste innforstått med hva som var situasjonen. At vi var uenige er helt greit og det kan man diskutere. Mister man tillit så er det langt verre.

Dette er hovedproblemet til det statlige. Han har mistet tilliten til det apparatet og selv om dem nå forsøker å hjelpe ham så er han langt mer tilbøyelig til å kjøre livet ettertrykkelig til helvete. 

Det er helt vilt å se på og man er veldig hjelpesløs slik som situasjonen er nå. Han er helt fri til å ødelegge sitt eget liv og vi andre kan bare se på....

 

Anonymkode: d98d5...d52

[AnonymBruker]

Har du hørt noe fra ham? La ham i alle fall få vite at du er der for ham, at du er betingelsesløst glad i ham. Igjen og igjen. Du kan også si at det finnes hjelp å få, om han er motivert for det. Stort mer er det ikke du kan gjøre når han er myndig. 

Anonymkode: f3563...499

[AnonymBruker]

On 1/17/2022 at 11:32 PM, AnonymBruker said:

Har du hørt noe fra ham? La ham i alle fall få vite at du er der for ham, at du er betingelsesløst glad i ham. Igjen og igjen. Du kan også si at det finnes hjelp å få, om han er motivert for det. Stort mer er det ikke du kan gjøre når han er myndig. 

Anonymkode: f3563...499

Ja. Fikk telefon fra en psykiatrisk avdeling et annet sted i landet om at dem hadde ham. 

Fikk snakket litt med ham men han vil bare ut og bort fra alt😭 Virker som han har ganske fordreid oppfatning av virkeligheten og tror at det er noen som er ute etter ham. Helt nytteløst å prøvd å få ham inn på noe "fornuftig" prat.

Dem kan ikke holde ham for alltid og da vil han igjen forsvinne...

 

Anonymkode: d98d5...d52

[AnonymBruker]

Veldig trist å lese. Moren min har vært psykisk syk hele livet og det samme med faren min (han ble det senere). Det er noe helt jævlig å være pårørende for syke familemedlemner. Det er så ofte jeg tenker at hvis det og det leddet i livene deres hadde vært annerledes så kanskje jeg hadde hatt oppegående foreldre og bedre barndom. Så tenker jeg at vi ikke kan detaljstyre livet og kontrollere alle utfall så livet blir som det blir. Det er hardt å bare se de forfalle. Alt du kan si er at du er glad i han og at du skulle ønske han var villig til å ta i mot hjelp. Da vet han i det minste hva far tenker om han? 

Anonymkode: daf7f...d2c